Category Archives: Europa

Der Asia og Europa møtes

 

Orhan Pamuk: Istanbul. Byen og minnene. Oslo: Gyldendal, 2007. 393 sider.

For en litterær reise!  Bedre historisk guide til Istanbul enn nobelprisvinneren i litteratur, Orhan Pamuk, finner du ikke. 

Dette er Pamuks selvbiografiske fortelling om oppveksten i Istanbul. Men det er først og fremst en kjærlighetserklæring til byen som okkuperer begge bredder av Bosporos-stredet. Byen som både knytter og skiller Asia og Europa. Her smelter to verdener sammen i en. 

Istanbul er minst like godt skrevet som Pamuks romaner. Og det er historie. Pamuk tar leseren med til de store bybrannene som har herjet byen, og til de ventede katastrofene i det tåkelagte stredet. Og de skipskatastrofene som inntraff.

Anbefales!

Svineinfluensa i reprise

Søndag 3. mai 2009, skrev jeg en blogg jeg kalte «Svineinfluensaen – et medieskapt hysteri.» Tenkte jeg kunne poste den igjen, nå når flere medier, bla VG, er i ferd med å ta et oppgjør med sin egen dårlige journalistikk på området. Bloggen fra 2009 førte meg rett inn i flere debatter på nett og radio, der journalistkolleger raste over min kritikk.

 

Det er idag ni dager siden jeg laget den første saken om svineinfluensa i Mexico. Det er åtte dager siden vi journalister slo full alarm. Siden har mediene fråtset i skrekkscenario-saker. Godt hjulpet av bla. helseminister Bjarne Håkon Hanssens uttalelse om at norske myndigheter er forberedt på at en influensapandemi i aller verste fall kan koste 13 tusen mennesker livet – bare i Norge. Å fôre tabloidtenkende journalister med slike tall, er som å oppfordre til hysteri.

Nyhetssendinger og aviser fylles nå med tall og statistikker over hvor galt det kan komme til å gå. De av dere som trodde på Maya-indianernes endetidsspådommer må være skuffet – dere trodde dere hadde et par år til å leve, men kan like gjerne forberede dere på å dø nå (Maya-spådommen går ut på at starten på undergangen for vår sivilisasjon slik vi kjenner den starter 21. desember 2012). Overskriftene har levnet liten tvil om at dette er alvorlig. Mediene har oppfordret til at du skal reagere med hysteri: Skaff deg Tamiflu og munnbind, slutt og reis, fyll kjelleren med hermetikk og forbered deg på at verden snart går under.

Her skal du få noen tall å tenke over: Søndag 3. mai klokka 0800 norsk tid var det ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) 787 bekreftede tilfeller av Svineinfluensa (H1N1) i 17 land. 19 dødsfall i Mexico kan med sikkerhet knyttes til denne influensaen. 1 tilfelle i USA kan med sikkerhet knyttes til samme influensa. Ett tilfelle i USA! Hvert år dør det i gjennomsnitt 36 tusen mennesker av influensa i USA (iflg nettstedet adultvaccination.com). Hvert år dør det faktisk mellom 250 tusen og 500 tusen mennesker – altså så mange som EN HALV MILLION MENNESKER – av influensa på verdensbasis. Har det tallet noen gang plaget deg?

Husker du da vi journalister forsøkte å skremme vannet av deg med kugalskap? Eller fugleinfluensa? Ebola? SARS? Eller morderiske brunsnegler, rekordraskt stigende havvann og muslimsk terror? Det er ingen grunn til ikke å tro på spådommene fra ekspertene om at pandemien vil nå land kloden over, og at den vil koste menneskeliv. Men det er ikke sikkert at du dør. Heller ikke om du blir smittet. Det kan hende at du står han av! Blir du først smittet, anbefaler jeg to ibux, et par dager under dyna og varm te med rom og honning (ja det smaker jævlig – det er derfor det hjelper).

NØFF-NØFF!

Storbritannia i krig

BøKe 001

James Fergusson: A Million Bullets. The Real Story of the British Army in Afghanistan. London: Corgi Books, 2008. Engelsk, 471 sider.

(Spania) Våren 2006 ble en gruppe britiske soldater sendt inn i et til da forholdsvis rolig område i Helmand-provinsen i Afghanistan. I løpet av kort tid var de inne i et slag som skulle endre britenes forståelse av krigen i Afghanistan.

Frem til 2006 var det krigen i Irak som hadde bekymret britene. Det var der britiske soldater ble drept som følge av det tette vennskapet med USA. Dette endret seg etter at kampene tok av i Helmand. Jeg var selv i den krigsherjede provinsen sør i Afghanistan våren 2008. Da kom britiske og danske styrker daglig under angrep av Talibanstyrker.

Fergusson reiste til Helmand for å treffe soldatene. Han traff dem også når de kom hjem til Storbritannia etter endt tjeneste. A Million Bullets handler i hovedsak om krigen mellom britiske styrker og Taliban, sett fra britenes synspunkt. Men Fergusson har også truffet Talibanledere som forteller hvorfor de mener det er riktig å bekjempe de utenlandske, vestligledede okkupasjonsstyrkene.

I skuddlinja i Bosnia

(Tel Aviv) Du får et rom på vestsiden av hotellet, var beskjeden da jeg sjekket inn på Intercontinental Hotel i den kroatiske hovedstaden Zagreb sommeren 1995. Østsiden var for utsatt for serbernes stadige artilleriangrep. Av samme årsak var også Panoramarestauranten med den flotte utsikten på toppet av hotellet stengt. Da vi på dagtid forlot hotellet og kjørte mot de langt fra oversiktelige frontlinjene, hørte vi stadige granatavfyringer og -nedslag. Noen ganger langt borte. Andre ganger nærme.

Bare et par uker tidligere hadde noe skjedd i den bosniske byen Srebrenica. Vi visste ikke hva, men at det var stort forstod vi allerede av de første meldingene som kom ut fra byen. Fotograf Kåre Breivik og undertegnede fulgte i hælene på den kroatiske hæren, som gjorde raske fremskritt. Serbiske styrker øst i Kroatia ble jaget på flukt. Kroatiske styrker rullet videre inn i nabolandet Bosnia, og det kom til harde kamper med General Ratko Mladic’ styrker.

Så kom gjennombruddet. Kroatiske styrker satte alt inn på åpne opp den isolerte bosniske byen Bihac. I månedsvis hadde Ratko Mladic’ soldater ligget i åssidene rundt byen og terrorisert dens innbyggere. Snikskyttere bevæpnet med skarpskytterrifler likviderte byens innbyggere fra trygg avstand. Granater ble skutt mot bygninger og kjøretøy som forsøkte å ta seg inn eller ut av byen. Folk satt fast. De kom seg ikke ut på jordene. De fikk ikke mat. Det kom meldinger om at folk døde av sult. At syke døde fordi de ikke kom seg til sykehus. Det var stor frykt for at Ratko Mladic ville beordre en ny massakre.

Sammen med noen titalls journalistkolleger fikk vi bli med kroatiske styrker som skulle frigjøre byen. Vi kjørte inn i Bihac akkompagnert av jubelen til et folk i en by som hadde vært utsatt for mange av de krigsforbrytelsene General Radco Mladic og hans hær stod ansvarlige for. En journalistkollega fra BBC Radio ble drept på vei inn til byen. To andre journalister såret.

Etter Srebrenica-massakren og de bosnisk-serbiske styrkenes militær tap sommeren 1995, klarte det internasjonale samfunnet å tvinge frem en våpenhvile samme høst. Før året var omme, var krigen over.

Det har gått snart 16 år siden jeg var i skuddlinjen i den verste krigen Europa har sett siden 1945. I Bosnia har befolkningen slitt med å komme over tapene – og hatet. Det har vært et stort problem at ikke alle de ansvarlige for Balkans grusomme krigsforbrytelser har blitt stilt for retten. Nå er mannen som kanskje har de blodigste hendene av dem alle – General Ratko Mladic – bak lås og slå. Det er bra.

Rask respons. Men vil vi fullføre løpet?

(Afghanistan) Sjelden har vår del av verden reagert raskere enn da det ble bestemt å sette militær makt inn for å fjerne Muammar al-Gaddafi fra makten. Selv om både libyere og vestlige opposisjonspolitikere sutrer over at responsen kommer alt for sent. Det tar normalt lengre tid å stable en militær koalisjon på beina. Jobben er ikke gjort ennå. Men krigen er i gang, fly og mannskaper sendt. Allerede mens planleggerne forsøker å finne en vei til suksess.

Riktignok kunne verden reagert på den gale libyske obersten for lang tid siden. For mange år siden. Vi vet at han står bak forbrytelser både mot eget og annet folk. Ikke minst siden opprøret startet tidligere i år. Men, sammenligner vi med tilsvarende interne konflikter, er den multinasjonale militære responsen av de raskere.

Verden har lenge ønsket Gaddafi vekk fra både presidentpalass og beduinteltene han styrer det oljerike landet fra. En stund så det ut til å gå opprørernes vei, men så slo Obersten og styrkene hans tilbake med full kraft. Nå har opprørerne jeg traff på min reise i Libya for noen uker siden, fått hjelp. Blant annet fra norske jagerpiloter. Det trenger de, skal de klare å fjerne diktatoren.

Men, hva skal skje når Libyas flyvåpen og antiluftskyts er bombet i stykker? Skal Norge og andre vestlige land sende bakkestyrker inn for å slåss på opprørernes side? Er det noen vestlige land som i det hele tatt har militære og politiske ressurser til å fullføre løpet hvis ikke Gaddafi faller raskt? Eller har vi nok med Afghanistan og Irak?

At Gaddafis dager som diktator nærmer seg en slutt, er jeg fortsatt ikke i tvil om. Men hvor lenge, og hvor stor politisk vilje det finnes i Norge og hos våre allierte til å fullføre løpet er det vanskeligere å være sikker på.

Og hva skjer når han er borte? Vil vi (Norge) som er ansvarlige for et maktskifte, sørge for ro, orden og en demokratisk utvikling?

Det som skjer i Libya nå, er svært viktig for utviklingen i en rekke stater i Midtøsten. Folket i Syria, Saudi og Iran følger med. De vil kanskje også forvente militær støtte hvis de forsøker å fjerne sine diktatorer.

Manglende evne til selvkritikk

BøKa2

George W. Bush: Decision Points. Sydney: Virgin Books, 2010. Engelsk, 497 sider.

(Abu Dhabi) Dette er Førtitres egen beretning fra sine år som Verdens mektigste mann. En bok nærmest blottet for selvkritikk. At George W. har et stort behov for å pynte på sitt ettermæle, er forståelig. Men at han ikke evner å se sine åpenbare feil i ettertid, er nærmest skremmende. Spesielt gjelder dette avgjørelsen om å gå til krig mot Irak. En avgjørelse basert på elendig etterretning og løgn. Det er viktig å huske på at Irak-krigen var en av de viktigste, om ikke den viktigste årsaken til at amerikanerne og deres allierte mistet taket på Afghanistan. George W. konkluderte med at Saddam Hussein hadde noe å skjule (masseødeleggelsesvåpen), fordi Saddam nektet å gi fra seg makta. At en mann med så enkle resoneringer, kan sitte med så mye makt, er vel ikke så bra.

George W. Bush er en av historiens mest latterliggjorte presidenter. Han bidro mye selv. Også det skriver han om. Og han har noen gode poenger når det gjelder medias gjennomført ønske om å mistolke. Som da han landet på hangarskipet USS Abraham Lincoln våren 2003, og holdt en tale til verden under et banner med teksten «Mission Accomplished». Banneret visste han ikke noe om. Og det var visstnok hengt opp som en hilsen til soldatene på hangarskipet. Det var de som var ferdige med oppdraget. Nå bør Verdens mektigste mann omgi seg med medierådgivere som klarer å korrigere den slags. Men dette viser hvordan vi, journalistene, var ute etter ham – alltid. For vi var det. Ofte med svært god grunn.

Noe av det mest interessante er hvordan USAs 43. president evner å spå en demokratisk utvikling i Midtøsten, med utgangspunkt i kommende endringer i Egypt. Han mener en bølge av demokrati vil skylle over Midtøsten som konsekvens av de demokratiske endringene i Irak. Han har i alle fall delvis rett.

I sluttordet skryter Bush av at han kommer fra en familie med gode litterære tradisjoner. Datteren, foreldrene – ja selv foreldrenes hunder har forfattet bestselgere. Det gjør ikke Bush til en god forfatter. Boka er ikke spesielt godt skrevet. Den hopper innom mange temaer, uten å gå godt nok i dybden. Og, som jeg var inne på, den lider av x-presidentens manglende evne til selvkritikk. Men viktig er den. Ført i pennen av mannen som ledet verden inn i to store kriger like etter årtusenskiftet.

Kyss barna fra meg

(Stockholm) Det er kaldt i den svenske hovedstaden. Så kaldt at du allerede tidlig i desember flere steder kan gå fra øy til øy gjennom byens flotte skjærgård. Den lave sola skjærer i øynene der jeg sitter i en bil gjennom byen som har mistet sin dyd. Stockholm er ikke helt hva hun var etter terroraksjonen som rammet da julerushet var på sitt aller travleste. Ettermiddagen før tredje søndag i advent.

Fortsatt er det blod i den skitne snøen i Bryggargatan. På stedet der Taimor Abdulwahab sprengte seg selv til døde dagen før sin 29-års dag. Takk og lov var han bare en amatør – jihadisten og småbarnsfaren Taimor. Noen meter til. Noen sekunder til. Ett minutt eller to. Hvor mange hadde han klart å ta med seg i døden? 10? 100? Flere hundre? Det får vi heldigvis ikke svar på. Men spørsmålet ligger der. Det er skremmende.

-Jeg vil ikke at det skal påvirke oss i det hele tatt. Vi bor i nærheten, forteller Karin Berg. Hun og mannen Anders er ute og går en kveldstur under den skinnende blanke og hvite juledekorasjonen på Drottninggatan. Bare noen meter fra stedt der Taimor døde. -Vi har barn som går forbi her ofte på vei til eller fra skolen. Nei det skal ikke få påvirke livet. Det er vel det som er meningen – at man skal bli urolig. Vi lever som vanlig. Men det er klart det er skremmende. Veldig utrivelig, sier Karin.

Politikerne ber folk om ikke å gi etter for terroren. Men ikke alle er like tøffe som Karin sier hun ønsker å være. Skal folk gamble med sine barns liv? Det kommer sikkert ikke flere angrep, sier folk. Men hva om det gjør det? Og hvorfor er det så mange politipatruljer i gatene, hvis det ikke er farlig?

Månesigden blinker i toppen av en minaret på Sødermalm. Moskeen på Søder er Stockholms største. Jeg tar av meg skoene før jeg trår inn i den store teppebelagte hallen der de troende ligger knelende og vendt mot Mekka. Det er bare et par titalls muslimer på plass for formiddagsbønnen tredje søndag i advent. Jeg har en avtale med imamen. Vi skal snakke om hva som gikk galt.

Partiet Sverigedemokraterna er minst overrasket over terrorangrepet. På internett har flere av partiets støttespillere uttrykt det som kan oppfattes som rene lykkeerklæringer om at de fikk rett. At det stemmer at muslimer er farlige, og vil oss vondt. En av partiets talsmenn sier at det er dette han har ventet på. Og forlanger at muslimer nektes adgang til det svenske riket.

Imamen på Søder er trist. Han serverer kaffe og marsipankake, og sier at integreringen med er satt flere år tilbake. At det vil ta lang tid å bygge opp den tilliten en mann med bomber og onde hensikter klarte å rive ned. Han frykter rasistene.

Hvor mange mente Taimor burde få unngjelde for Lars Vilks’ motbydelige tegning av profeten? Hvor mange svenske liv mente Taimor det var riktig å ta – som straff for svenske soldaters korstog i Afghanistan? Det får vi trolig aldri vite.

Da han lå dødelig såret på bakken, kom folk til for å hjelpe Taimor. Han ville sprenge dem i lufta. De ville hjelpe en døende mann. Men hjelpen kom så alt for sent.

Av barndomsvenner beskrives han som en sekulær muslim. Glad i kvinner og øl. Han vokste opp i en liten svensk by. I et land og en del av verden der man har rimelig bra kontroll med de små ekstreme miljøene. Så dro han til Storbritannia. Han kom i kontakt med et miljø som visste å utnytte sånne som ham. En søkende muslim. Han ble radikalisert.

-Kyss barna fra meg. Fortell dem at jeg elsker dem, og alltid vil gjøre det. Det var Taimor Abdulwahabs siste ord til kona. Hvordan våget han? Å uttrykke kjærlighet til sine egne barn. Samtidig som er villig til å sprenge andres barn i biter.

USA alene

Habermas

Jürgen Habermas: The divided West. Cambridge: Polity, 2006. Engelsk, 224 sider. (Originalens tittel: Der gespaltene Westen. Frankfurt: Suhrkamp Verlag, 2004)

(Hellas) Hvor bedre enn å lese om USAs forsøk på tvangsinnføring av demokrati, enn i demokratiets vugge? I denne boka går den tyske pragmatikeren og filosofen Jürgen Habermas kraftig til rette mot USA krigspolitikk under president George W. Bush. Gjennom en rekke foredrag, nedtegninger og diskusjoner tar Habermas tak i problematikken rundt USAs egenrådige og voldelige utenrikspolitikk på ’00-tallet.

Et av hovedproblemene Habermas er opptatt av, er hvordan Bush-administrasjonens egenrådighet har bidratt til å svekke de internasjonale organisasjonene og foraene som skulle sikre spredning av menneskerettigheter og demokrati. Det paradoksale er at nettopp dette ble brukt av administrasjonen som argumenter for krigføring i Irak og Afghanistan.

Som bokas tittel tydelig understreker, er tyskeren også opptatt av hvordan den amerikanske utenrikspolitikken har skapt en distanse mellom amerikanerne og deres tidligere mest lojale allierte i Vest-Europa.

Jürgen Habermas er en av vår tids mest innflytelsesrike politiske tenkere, og blir fortsatt lyttet til. Her tar han til orde for sterkere internasjonal styring, og argumenterer hardt for Immanuel Kants filosofiske ståsted – der menneskets medfødte evne til å skille mellom rett og galt holdes høyt.

Til helvete med Hellas?

Hellas+

Hellas slik vi liker å få landet servert på postkort. Foto: Fredrik

(Kykladene, Hellas) -Kalimera! Med et stort, tungt kassaapparat under armen, kommer han slentrende mot meg. I bar og brun overkropp. Og med litt tilført syntetisk sort sommerfarge i det tynne håret. Grekeren på stranden trekker på årene, men gjør det beste han kan for å skjule det. Selv barten ser ut til å ha fått seg en runde med samme fargestoff som den glisne manken.

-Three beds and one umbrella – that’s nine Euros, smiler han fornøyd. Jeg blar opp ti, og får en mynt i retur. Sammen med en lapp som printes ut av det som i alle fall ikke er ment å være et bærbart kassaapparat, men som han likevel trekker med seg overalt. -I don’t need the receipt, forsøker jeg. Mer for å slippe å forholde meg til mer søppel enn nødvendig, enn for å forsøke å lure greske skattemyndigheter. -Yes you do, sier min greske venn, og nikker mot en annen mann som står litt unna og titter i vår retning. Han følger oss med argusøyne og vel så det. Grekeren med falkeblikk står med et notatbrett i den ene hånden og en penn i den andre. Min venn, grekeren på stranden med kassaapparatet under armen, forteller meg at mannen med brettet og pennen er kontrollør. -Er han tysk? spør jeg, men får ikke svar.

Han var nok ikke tysk den godeste kontrolløren. Men tyskerne ville nok gjerne hatt litt større kontroll med den greske økonomien. Nå forsøker grekerne å få kontroll selv. Hellas er inne i en dyp og alvorlig økonomisk krise. En krise som ikke bare kan kjøre landet økonomisk utfor stupet, men som truer hele Eurosamarbeidet. For mens grekerne har kostet på seg tidenes økonomiske opptur etter at de sa farvel til Drakmer, har det gått trått i resten av Euro-Europa. Ikke minst i Tyskland, der reallønnsveksten har ligget på minussiden, mens grekerne har hatt lønnsfest. Det liker tyskerne dårlig. Der i gården er det mange som føler at de nå er med på å betale regninga for at grekerne har levd over evne. Og det er jo for så vidt sant. Jeg vet ikke om tyske turister styrer unna de greske øyene i sommer, men det kan godt være. En annen ting er at tyskere flest kanskje ikke har råd.

Hellas er nesten konkurs. Bedrifter er lagt ned, og offentlige arbeidsplasser kuttes. Resultatet er en rekke streiker som de siste par månedene har vært rettet mot den greske økonomiens mest sårbare punkt – turismen. Turistene reagerer på streikene ved å reise til andre land. Det betyr stengte hoteller og restauranter. Mindre salg av tzatziki og flasker med iskald Mythos. Nå er det ikke slik at jeg har strendene og restaurantene for meg selv. Men det hadde vært plass til flere. Den greske jappetiden er over, nå handler det om å overleve. For å klare seg, har grekerne mottatt enorme lån dette året.

Hellas-

Santorini: Et gresk paradis og vakker utsikt fra en nedlagt restaurant. Foto: Fredrik

Og det går visst ikke så aller verst. Den europeiske sentralbanken gikk i forrige uke gjennom de greske sparetiltakene, og ga myndighetene i Hellas både ståkarakter og skryt. Kanskje klarer de å komme seg ut av krisen. De tøffe virkemidlene, som har satt deler av befolkningen i kok, kan redde landet fra konkurs. I kombinasjon med redningspakker fra Euroland som Tyskland.

Angelina Jolie og Brad Pitt skal visst ha kjøpt seg et hus her i nabolaget. Julia Roberts, Jack Nickolson, Silvio Berlusconi og Vladimir Putin ferierer alle i samme område (ikke sammen). Sammen med Europas styrtrike oljesjeiker (deg og meg) skulle de kanskje klare å hjelpe grekerne litt på vei ved å strø om seg med penger. Men snart er turistsesongen over, og Julia Roberts og jeg har reist hjem (heller ikke sammen – dessverre). Fallet i turistnæringen denne sommeren vil bli merkbart for grekerne, og vil bidra til å forsterke krisen.

Mannen med kassaapparatet ser ganske fornøyd ut. Han leier ut rustne senger og hullete parasoller til overpris. Også den kontrolløren som sørger for at det printes ut kvitteringer til badegjestene, slik at myndighetene får sin del av kaka, har nok grunn til å være fornøyd. De forsøker begge å redde både sin egen og nasjonens økonomi ut av krisen. Jeg er glad jeg kan være til nytte for en gangs skyld. Det føles litt mer meningsfylt å unne seg luksus når man vet at det går til en god sak. Jeg forsøker bare å bidra til å redde den greske økonomien.

Brown straffes for britisk krigføring i Irak og Afghanistan

Kandahar, Afghanistan, 2008: Den britiske Hercules-maskinen stupte ned mot rullebanen i Kandahar, og traff betongdekket med et smell, før piloten takset ut til siden for å gjøre plass til flere innkommende transportfly. I en times tid hadde jeg sittet fastspent sammen med flere titalls britiske soldater inne i et lasterom bare svakt opplyst av grønne lamper. Øreplugger og voldsom motorstøy gjorde de fleste forsøk på kommunikasjon umulig. På to rekker marsjerte vi ned lasterampen som lå senket mot bakken. Motorene gikk fortsatt. Flyet skulle på vingene så raskt som mulig. Britiske jagerfly tok av med voldsom støy i mørket bak meg. Ildhalene fra jetmotorene viste hvor flyene forsvant opp i den mørke himmelen over Afghanistan. De britiske soldatene er i landet, som USAs aller viktigste allierte.

Irak, et par år tidligere: Jeg fløt av gårde på en tilsvarende maskin på himmelen over Irak. Også den fylt med britiske soldater på vei nordover fra ørkenbyen Basra. Med jevne mellomrom ble den monotone flyduren brutt av dumpe smell etterfulgt av en umiddelbar varmebølge som trengte gjennom flykroppen. Det ble skutt ut flares. Ildkuler som skal trekke eventuelt varmesøkende raketter vekk fra de opphetede flymotorene. Da vi i marsjhøyde kom inn over Bagdad internasjonale flyplass, satte piloten nesen ned, og la flyet voldsomt over til siden. Vi stupte nedover i en krengende spiral. Bare sekundene før landing rettet piloten opp flyet. Også i Irak var britene USAs viktigste allierte. Hvor mange av de britiske soldatene jeg fløy sammen med, som siden har mistet livet i Irak eller Afghanistan, vet jeg ikke. Men, jeg vet at ikke alle de soldatene jeg har møtt, fortsatt er i live.

For mange briter føles tapene de har lidd bitre. Når de nå går til urnene for å velge nye ledere, får de som støttet USAs krigføring, spesielt i Irak, unngjelde. Både Arbeiderpartiet og de konservative blir straffet. Liberaldemokratene, som var i mot Bush-administrasjonens felttog i Irak, blir belønnet for sitt standpunkt. Ingen vet hvem som vinner det britiske valget. Det er umåtelig spennende. I timene før valget tyder alt på at det blir en mindretallsregjering, uansett utfall. Det er utvilsomt sunt for britisk demokrati at et tredje stort parti er i stand til å hevde seg, og i stand til å utfordre kjempene som har dominert britisk politikk i mange tiår.

Tony Blair, sittende statsminister Gordon Browns partifelle og erkefiende i kampen om hvem som skulle kjempe om statsministertaburetten under valget i 1997, var mannen som dro britene inn i krigen i Irak. Ikke bare kjøpte han den amerikanske administrasjonens løgner om motivet for krigen. Han bidro med sine egne. Tony Blair og hans folk løy for å få en unnskyldning til å angripe Irak. I ettertid har Tony Blair forsvart seg med at det var et edelt motiv for løgnene – nemlig å fjerne den potensielle trusselen han mente Saddam Hussein kunne komme til å utgjøre i fremtiden. Men Saddam Hussein var ikke i ferd med å utvikle masseødeleggelsesvåpen slik Tony Blair hevdet.

At administrasjonene i USA og Storbritannia, bare noen måneder etter å ha invadert Afghanistan, tvang de militære lederne til å rette hovedfokus mot en kommende Irak-invasjon, er hovedårsaken til at krigen i Afghanistan etter snart ni år fortsatt ikke er kronet med seier.

Mange britiske soldater er merket for livet etter å ha kjempet harde slag langt hjemmefra. Mange briter har mistet noen de er glad i, i Irak og i Afghanistan. Mange av disse pårørende kommer aldri til å tilgi Arbeiderpartiet for Tony Blairs løgner. Det kommer statsminister Gordon Brown til å merke når stemmene etter valget blir talt opp.