Demokrati er løsningen

Alaa Al Aswany: On the State of Egypt. What Caused the Revolution. Edinburgh: Canondale, 2011. Engelsk, 192 sider.

(Istanbul)  Dette er en samling av en Egypts største forfatteres advarsler om revolusjonen som måtte komme. Forfatteren bak bestselgere som Yakobinerbygningen og Chicago, visste at det ikke var noen vei utenom. At Mubarak stod for fall, og at det bare var et tidsspørsmål før folk tok til gatene. At den eneste løsningen på Egypts miserable tilstand var demokrati. En konklusjon han avslutter hver artikkel med.

Dette er en samling kommenterende essays publisert i de to avisene Al Dustur og Al Shourouk fra 2009 og frem til Den egyptiske revolusjonen startet i januar 2011. Aswany hamrer løs på diktatoren Hosni Mubarak, hans sønner og hans løpegutter. Han beskriver de groveste og mest brutale overgrep begått mot den egyptiske sivilbefolkningen. Både av Egypts brutale sikkerhetsapparat, av myndighetspersoner og andre med makt. Det handler om hvordan vanlige folk nektes livreddende legehjelp ved offentlige sykehus, hvis de ikke er i stand til å bestikke legene. Overgrep som ender med dødelig utfall. Det handler om tortur og voldtekt, og massive brudd på menneskerettigheter.

Aswany tar et kraftig opprør med den egyptiske machokulturen som har gitt egyptiske menn den ideen at det er helt greit å angripe og trakassere kvinner uten beskyttelse.

Tekstene skulle selvfølgelig vært lest før revolusjonen, men gir i ettertid en større forståelse for hvorfor det egyptiske folk til slutt tok til gatene for å bli kvitt sin brutale diktator.

Gjennom skyer av tåregass

(Kairo)  -Vi lette etter ham i to dager, før de ringte fra likhuset. De sendte oss et bilde av ham. Jeg fikk det på telefonen min. På kroppen stod det skrevet uidentifisert. Mahrous Yousef knekker sammen i gråt. Han snakker om sønnen Muhammed. Sønnen som sist onsdag dro med venner til Port Said for å se bortelaget knuse motstanderne. Slik gikk det ikke. Egypts beste lag, Kairolaget Al Alhyy, tapte, og helvete var i gang.

74 drept. Over 1000 skadet. Alle vi som har sett TV-bildene fra fotballkampen, lurer på hvorfor tilsynelatende godt utrustede politimenn ikke gjør mer for å stanse drapene. For Mahrous Yousef blir det for tøft å snakke om eldstegutten Muhammed. Tårene renner nedover den gamle mannens kinn. –Jeg orker ikke mer, sier han. Jeg klapper han på skulderen og uttrykker min medfølelse. Mahrous Yousef støttes av sin eneste gjenlevende sønn til bilen som kjører ham vekk fra minnestunden på klubbhuset til Al Alhyy.

Noen hundre meter bortenfor, på den andre siden av Nilen, mellom Den arabiske ligas hovedkvarter og Det egyptiske museet, ligger Tahrirplassen. Frigjøringsplassen som har vært åsted for en rekke harde og dødelige slag det siste året. Jeg har et stort privilegium, som har kunnet følge den brutale utviklingen på kloss hold. Fra de første prøvende demonstrasjonene og den voldsomme egyptiske revolusjonen i fjor vinter. Til høstens første demokratiske parlamentsvalg.

Folk er skuffet. Det går for treigt. Fortsatt er det militærrådet som styrer landet. Lite er endret etter diktator Hosni Mubaraks avgang. Folket vil ha demokrati, men ser for få endringer. Aggresjonen, sinnet og frustrasjonen er tydelig. Derfor eksploderer situasjonen hver gang en gnist tennes. Hver gang myndighetene svikter i sine viktigste oppgaver. Den viktigste av dem alle, er vel å sørge for folks sikkerhet. Det klarer de ikke. Og kanskje vil de heller ikke.

Vi vet at svært mange av fotballklubben Al Alhyy’s tilhengere deltok i revolusjonen mot Mubaraks regime. De føler nå at de blir straffet. At sikkerhetsstyrkene lot drapene på stadion i Port Said skje, fordi noen ønsket at de skulle skje.

Militærrådet lover å granske tragedien i Port Said. Men det er ikke nok for et folk så sultne på demokrati at de er villige til å dø for det. De vil ha endringer nå. De er lei av å vente. Derfor trekker de skjerfene opp rundt ansiktene, går fryktløse gjennom skyer av tåregass, og rett mot sikkerhetsstyrkenes pansrede vogner og maskingevær. Ingen pris er for høy.

Det er halvannet døgn siden jeg kom tilbake til Kairo. På den tiden er minst 2 drept og rundt 1400 skadet bare her i byen. Vi vet ikke hvor dette ender, men vi vet at tallene vil stige.

Døden i Kairo

Det smalt ett eller annet sted i bygningen. Hotellets brannalarm gikk. Det var et par timer siden mobilnettet var skrudd av. Jeg befant meg alene på jobbtur for TV 2 i den egyptiske hovedstaden. Datoen var 25. januar 2011. En dato som vil bli stående i Egypts historie.

Jeg var på fasttelefon med hjemmeredaksjonen, og rapporterte direkte fra de dramatiske hendelsene i Kairo. En stemme fra høytaleranlegget beordret alle hotellets gjester til å bli værende på rom av hensyn til egen sikkerhet. Jeg åpnet romdøren. I gangen utenfor lå røyken tett oppunder taket. Hva skjedde? Var det brann på hotellet? Jeg hadde allerede sett meg ut nødutgangene. Men det var mange etasjer ned til bakkeplan fra mitt rom i sekstende.

Jeg kom meg ut på balkongen, og fortsatte rapporteringen. Nabobygget – partihovedkvarteret til president Hosni Mubarak – stod i full fyr. Var det bare røyken derfra som la seg som et skremmende teppe under taket på Ramses Hilton? Eller var det på tide å komme seg ut?

Linja hjem til Norge ble brutt, og jeg tok meg til fots ned til resepsjonen. Der lå folk og brakk seg. Hoveddørene av glass var knust. Politiet hadde skutt tåregass mot demonstranter som søkte tilflukt på hotellet. Hotellgjester som i panikk hadde tatt heisen ned da brannalarmen gikk, hadde tumlet rett inn i et kaotisk tåregasshelvete.

Tidligere på dagen hadde jeg fulgt Muhammed El Baradei til fredagsbønnen i den store moskeen i bydelen Giza. Nobelprisvinneren og den tidligere lederen for det internasjonale atomenergibyrået, hadde kommet hjem til Egypt for å delta i opprøret mot Mubaraks regime. Store politistyrker stod klare. I det bønnen var over, smalt det. Kairos store gateslag var i gang. Jeg sprang det jeg var god for. For å komme meg i sikkerhet. Det bar gjennom skyer av tåregass, til lyden av skarpe skudd som ble skutt over folkemassene. Jeg rev til meg et skjerf, som jeg knyttet rundt ansiktet, og plukket opp en av mange løk som egyptiske kvinner hadde kastet ned fra terrasser og kjøkkenvinduer. Løken demper virkningen av tåregassen. Min egyptiske kameramann og jeg mistet hverandre. Jeg fant ham først igjen dagen etter.

Giza: I det bråket startet 25. januar i fjor. Foto: Fredrik

Mot kvelden forsøkte jeg å ta meg over til bygningen hvorfra jeg etter planen skulle delta i kveldens direktesendinger på TV 2. Bare fire hus ned en trang bakgate fra hotellets bakdør. Først på utsiden forstod jeg at jeg befant meg i sonen mellom noen hundre demonstranter og flere titalls politifolk i opprørsutstyr. Vi var flere journalister med samme mål, og bestemte oss for å gjøre et forsøk. En brite og en nederlender og undertegnede. Uten utstyr gikk vi midt i gaten mot politifolkene. Med armene ut til siden. Ingen tvil om vår fredelige hensikt. Ikke så vi ut som egyptere heller. Vi kom bare noen få meter mot dem før det smalt. En gang. To ganger. Kanskje flere. Jeg husker ikke. Tåregassgranatene datt ned rundt oss. Det sved. Jeg knep øynene hardt igjen, og snublet. Noen grep tak i meg, og dro meg tilbake til hotellets bakdør. Like etter var slaget i gang i gaten jeg hadde forsøkt å komme meg gjennom.

Et par timer senere forsvant politiet fra Kairos gater. Stridsvogner med soldater rullet inn og tok oppstilling flere steder i sentrum. Grupper med Mubarak-tilhengere fortsatte de neste døgnene å hindre oss journalister særlig bevegelsesfrihet. De stod klare med klubber, kniver og sverd for å ta oss. Noen ble da også alvorlig kvestet i sammenstøt med diktatorens tilhengere.

Soldatene ble først hyllet av demokratiforkjemperne. Først og fremst fordi de kom inn da politiet forlot gatene. Av en eller annen grunn trodde nok folket at de hadde soldatene på sin side. Soldatene som i høyeste grad representerte Egypts makthavere. De neste dagene ga tegn om hvor vanskelig dette kom til å bli. De militære styrkene tillott motdemonstrasjoner for Mubarak, og gjorde lite eller ingenting for å hindre disse i å angripe demokratiforkjemperne på Tahrir-plassen. Jeg så selv hvordan soldater åpnet ild med maskingevær fastmontert på pansrede kjøretøy, og skjøt i hjel demonstranter.

De siste månedene har vist at slaget om Egypt langt i fra er over. Det er fortsatt generalene som styrer landet. Islamistene har gjort det bra i parlamentsvalget, men om den demokratiske utviklingen vil fortsette, har egypterne ingen garanti for. Og hva slags demokrati Det muslimske brorskap og andre islamister virkelig ønsker, er heller ikke helt tydelig.

Revolusjonen som ikke var over

(KAIRO, EGYPT) Jeg presser meg inntil den skitne husveggen for å komme forbi folkemassen. Jeg har fått en adresse til en sliten bygård ved Tahrirplassen. Jeg sier det forløsende ordet «Television,» og en eldre beduin med et hvitt skjerf rundt hodet, åpner gitterporten som skiller ham fra hundretusener av rasende mennesker. De roper sine slagord mot regimet og generalene, mens jeg vises opp noen slitte marmortrapper. Det er lenge siden denne rundt 80 år gamle gårdens storhetstid. Bak gittervegger, midt i trappegangen kommer en heisvogn av tre skranglende nedover. Jeg velger den manuelle løsningen, til beduinens store oppgitthet. Utlendinger! En katt stryker langs rekkverket. Søppel – tomme Pepsi-bokser og sigarettpakker ligger strødd. Matrestene har jeg en mistanke om at rottene tar hånd om. Det er noen år eller årtier siden sist noen tok trappevasken her. Fra utsiden ljomer taktfaste rop.

Sfinxen ligger der helt rolig, og er vitne til at revolusjonene går sin gang. Foto: Fredrik

I sjuende etasje har et lokalt TV-selskap satt opp et kamera og en link til satellitt. Herfra kan jeg sende mine direkterapporter hjem til Norge. Jeg raste i full fart til Kairo etter at denne andre fasen av revolusjonen startet. For å få med meg det som ville være militærregimets siste krampetrekninger eller de revolusjonæres siste forsøk på å endre regimet.

Da president Hosni Mubarak ble tvunget fra makten i februar, tok jubelen av, litt for raskt. For hva hadde egentlig skjedd? Revolusjonen ble til et militærkupp. Generalene tok over for sin tidligere kollega. Derfor fortsatte demonstrantene. De ga seg aldri. Noen av dem forlot aldri plassen. Revolusjonen var ikke over. Kampene startet igjen forrige helg. Nesten like kraftige som i vinter. Mange titalls drept og flere tusen skadd den siste uka.

I løpet av de neste par månedene skal egypterne velge en ny lovgivende forsamling. Men generalene gir ikke fra seg makten uten kamp. De har ordnet seg med lover som hindrer landets fremtidige sivile ledere innsyn i det militære maktapparatet. De vil stå utenfor loven, slik de alltid har gjort i dette landet. De vil være der med sine våpen, og alltid utgjøre en trussel for de som sitter med makten.

Men kanskje seirer likevel folket og demokratiet. Kanskje må Militærrådet til slutt gi etter. De fortjener demokrati og frihet, egypterne. Spørsmålet er hvor sterkt et sivilt regime står opp mot det militære når den endelige maktoverføringen er klar til sommeren.

Når de fleste demonstrantene har gått hjem, er det noen som holder ut. Under en presenning i ly for regn eller sol. De har bestemt seg for å bli. Helt til noen klarer å fjerne dem med makt, eller til de har fått viljen sin.

Mandag starter valget i Egypt. Blant partiene som ikke motsetter seg at valget går som planlagt, er Det muslimske brorskaps politiske parti. Frihet og rettferdighetspartiet. De ligger an til å vinne valget, med opp mot 40 % på meningsmålingene. Islamistene kan godt bli de som styrer dette største av alle arabiske nasjoner de neste årene. Det var kanskje ikke helt det de tenkte seg, de som gikk ut i Kairos gater i slutten av januar.