Category Archives: Al Qaida

Mot alle odds

(Oslo) I motsetning til i Norge, har de i Afghanistan et demokratisk valgt statsoverhode. De to traff hverandre i dag, da president Hamid Karzai avla Kong Harald et kort besøk på slottet. Men langt viktigere enn høflighetsvisitten hos hans majestet, var samtalen Karzai førte med utenriksminister Espen Barth Eide og lunsjen han spiste sammen med statsminister jens Stoltenberg.

Norge er en betydelig bidragsyter i Afghanistan. Det militære bidraget er begrenset av ressursene her hjemme, men det økonomiske bidraget er vesentlig for videre utvikling av det afghanske samfunnet. Norge har siden 2002 bidratt med enorme midler for å bidra til stabilitet og demokratisering i Afghanistan. Nå lover regjeringen å fortsette dette arbeidet – også etter at de siste norske soldatene har reist hjem (kanskje i løpet av 2014?) – og frem til 2017.

Hamid Karzai trenger løfter om bistand. For ham er det viktig å gi afghanerne håp om videre internasjonal støtte for å løfte det lutfattige folket ut av ulykken. Neste år er det slutt for Karzai, og de internasjonale styrkene skal etter planen ut. De fleste som spår, spår ulykke og katastrofe. Blant de som kjenner Afghanistan, er det få optimister. De forskjellige aktørene posisjonerer seg nå i forhold til den maktkampen som kommer til å utspille seg. Politisk – og militærstrategisk.

Frykten for at det internasjonale samfunnet også vil svikte økonomisk, er kanskje det som kan få afghanske ledere til å tvinge krigsherrene fra å forsøke å gjenvinne tapt makt og terreng. For mister afghanske ledere grepet, forsvinner bistanden. Både Barth Eide og Stoltenberg var tydelige overfor Karzai på at Norge har nulltolleranse for korrupsjon. Der man ikke kan følge kronene helt fram til mottakeren, vil man stanse utbetalingene ved den den minste mistanke.

Karzais regjeringstid har vært herjet av korrupsjon og vold. Han er ikke en mektig leder, men sies å ha vært det beste kompromisset. Ingen vet hvem som tar over etter ham, men alle frykter hva som kommer. Ingen ansvarlige vil si at de gir opp håpet om en bedre fremtid for afghanerne, men de vet det er et tynt håp. Et håp mange står klare til å knuse ved første anledning.

Mens den internasjonale avmilitariseringen nå er i gang, blir det mer spennende enn noensine å følge den videre utviklingen i et land der også Norge har ofret mye. Blir det igjen et oppmarsjområde for terrorgrupper og åsted for en blodig borgerkrig, eller har afghanernes tid nå kommet? Er det nå de for alvor skal i gang med å bygge et skikkelig samfunn? I så fall trenger de den hjelpen de kan få.

Krigshelten Trond Bolle

Trond Bolle er en av Norges største krigshelter etter andre verdenskrig. For sin innsats er han da også hedret med den høyeste utmerkelsen det er kjent at en norsk soldat har fått siden Gutta på skauen fikk sitt – Krigskorset med sverd. Denne høsten har det kommet to bøker om Trond Bolle, og det er nesten litt synd.

Synd fordi de utvilsomt konkurrerer mot hverandre (det er sikkert ikke mange som vil lese begge), og fordi historien hadde blitt enda bedre fortalt om alle gode krefter hadde slått seg sammen.

Jon Gangdal og Bjørg Gjestvang: Trond Bolle. Alles helt, min mann. Oslo: Kagge, 2012. 258 sider.

Dette er den mest personlige historien om Trond Bolle. Her veksler forfatteren Jon Gangdal og Bolles kone Bjørg på å fortelle om Bolles liv. Bjørg Gjestvang forteller om ektemannen og småbarnsfaren Trond. Jon Gangdal om elitesoldaten som ble krigshelt. Det er Bjørgs fortelling som gjør boka til noe helt spesielt. Men Gangdals fortelling er helt nødvendig for å gjøre boka interessant. Det er en god bok som i stor grad bidrar til å forklare hvordan det er å leve med en som bruker livet sitt til å oppsøke farer. Og den tegner et bilde av en mann som ikke nødvendigvis trengte å bli krigshelt, men som klarte å bruke energien sin på noe riktig. Dette er nok den av de to bøkene som har bredest appell.

Rolf J. Widerøe og Hans Petter Aass: Krigshelten. Historien om marinejegeren og etterretningsagenten Trond Bolle. Oslo: Gyldendal, 2012. 362 sider.

Den andre boka: tar for seg den militære siden av Bolles karriere i større grad. Naturlig nok. Interessant om oppbyggingen av to av Forsvarets mest interessante tjenester. Jeg synes dette er den beste av de to bøkene, selv om den ikke kommer like tett på Bolle som Alles helt, min mann.

Det har kommet flere bøker skrevet av og om norske soldater i Afghanistan. Disse er blant de to beste.

 

De feiges våpen

(Kinshasa, Kongo) Det var våren 1996. Etter en rekke Hezbollah-angrep mot israelske militære posisjoner i okkuperte Sør-Libanon, fikk statsminister Shimon Peres nok. Han var bare uker unna et avgjørende valg (som han tapte for rivalen Benjamin Netanyahu), og trengte sårt å vise styrke. Det gjorde han med et voldsomt angrep på Sør-Libanon i det som ble kalt Operasjon vredens druer. Israel angrep Hezbollah og sivilbefolkningen. De fleste sivile kom seg vekk. De som ble igjen, var overlatt til skjebnen og det israelske militæret.

Fordi jeg året i forveien var blitt utvist for en femårsperiode etter å ha fornærmet libanesiske myndigheter, tok jeg meg ulovlig inn i landet. Jeg kom i tide til å være vitne til massakren i landsbyen Qana. Over et hundre sivile flyktninger – i all hovedsak kvinner og barn – ble drept da israelerne angrep de fijianske FN-styrkenes hovedkvarter. I halvtimen før angrepet, lå en drone i luften over leiren. Lyden fra det fjernstyrte flyet nådde både sivile og soldater på bakken. Om den israelske flyoperatøren forstod hva han så fra dronens kamera eller ikke, vet jeg ikke. Men senere samme ettermiddag, hadde staten Israel gjennomført en av sine verste massakre noensinne.

Dronen i 1996 hadde ikke evne til å løfte datidens bomber. Dronene var mer et forvarsel for et kommende artilleri-, fly- eller helikopterangrep. Terroren av den buzzende lyden var grusom.

Sammen med en lokal fotograf og vår sjåfør, kjørte jeg et par dager senere inn i en forlatt og utbombet landsby en halvtimes kjøring øst for Qana. Vi hoppet ut av bilen, lempet ut kamerastativet og satte opp kameraet før fotografen begynte arbeidet med å feste den folketomme krigsskueplassen til tape. Først da ble jeg klar over hva som hang i luften over oss. En drone. Et fjernstyrt fly med et kamera i buken. Jeg tenkte på hvordan vi tre på bakken, og vår oppførsel og bevegelser, så ut for den israelske operatøren som satt i trygghet og betraktet oss. En bil som kjører inn i en forlatt by, tre menn hopper ut og monterer noe på et stativ. Et kamera? Eller kanskje en rakett? Hvem trodde israelerne vi var? Dronen sirklet over oss. Vi hadde ingen mulighet for å gi våre fredelige hensikter til kjenne. Jeg så den ikke, men hørte den godt. Fotografen og jeg tenkte samme tanke. Vi slang både oss selv og utstyr inn i bilen, og kom oss av gårde. Like etter hørte jeg lyden av to israelske jagerfly mot et mål. Var det oss de var på vei mot?

Problemet med dronene er at de er unøyaktige. De som styrer flyene vet ofte ikke hva de ser på bakken. De gjetter. Terroren man føler når man forstår at man er under oppsyn, og når som helst kan bli angrepet uten at man har sjanse til å gjøre sine gode hensikter til kjenne, er forferdelig.

I Afghanistan og Pakistan har sivilbefolkningen følt denne terroren mange ganger de siste årene. Med amerikanerne i spissen, har de internasjonale styrkene tatt i bruk dette feige våpenet. Nå også med løfteevne nok til å bringe med seg dødelige missiler. Det er et feigt våpen fordi den som bruker det ikke utsetter seg selv for noen som helst fare. Problemet er at uten god etterretning på bakken, er sjansene for å skyte mot feil folk langt større enn om operatøren hadde stått med et gevær på bakken. Helt bevisst velger man å ofre noen sivile, for å beskytte egne soldater.

I Afghanistan har bryllup vært et yndet mål for amerikansk-ledede luftangrep. En stor gruppe mennesker samles på bakken. Til alt overmål avsluttes festlighetene ofte av noen byer fra Kalashnikover mot himmelen. Et slags substitutt for manglende fyrverkeri. Svaret har en rekke ganger kommet i form av bomber og missiler.

De lovløse stammeområdene vest i Pakistan har i særlig grad vært rammet. En missil blir avfyrt fra en drone. Drapsmannen sitter kanskje et sted i USA når han sikter og skyter. Folk har etter hvert lært at en missil ofte etterfølges av en annen. Derfor er det mange som kvier seg for å løpe hjelpende til når de ligger der på bakken. Barn, kvinner og menn med avrevne armer og bein. Med skader så store at kun øyeblikkelig hjelp kan redde dem.

Og den kommer av og til tilbake – lyden som får folk til å knekke sammen i frykt for hva som er i vente. Lyden av de feiges våpen. De som ikke tør å møte sine fiender ansikt til ansikt. Soldater som heller ofrer noen sivile enn å utsette seg selv for fare.

I en nylig offentliggjort amerikansk studie, får president Barack Obama det glatte lag for brudd på internasjonal lov. Undersøkelsen er gjennomført av de juridiske fakultetene ved Stanford og New York universitetene. Undersøkelsen baserer seg på tall som er vanskelige å bekrefte, men konklusjonen er klar. De siste åtte årene har de fjernstyrte amerikanske likvideringene kostet 176 pakistanske barn livet. Totalt er opp mot 900 sivile drept i denne perioden. Ytterligere 1300 er skadet.

Tallene viser også at dronene er et effektivt våpen mot det man antar er terrorister. Totalt er mellom 2500 og 3300 mennesker drept. Altså er i underkant av en tredel antatt sivile. Det er langt fra en ubetydelig størrelse. Men til tider er det vanskelig å klassifisere en journalist. En ung mann i riktig alder, eller en som virkelig har onde hensikter.

”Amerikanske droner flyr over samfunn i den nord-vestlige delen av Pakistan 24 timer i døgnet. De rammer hjem, biler og offentlige steder uten forvarsel,” heter det i rapporten. ”Deres tilstedeværelse terroriserer menn, kvinner og barn, og gir grobunn for angst og psykologiske traumer i det sivile samfunnet. De som lever under dronene er eksponert for konstant frykt for at et dødelig angrep kan bli avfyrt når som hest, og vitende om at de er uten evne til å beskytte seg selv.”

Videre konkluderer rapporten med at tre firedeler av pakistanerne i de rammede områdene, nå betrakter USA som sin største fiende. De oppfatter at de er i krig med USA. Dette gir selvfølgelig grobunn for rekruttering av nye soldater eller terrorister. Som i neste gang er villige til å angripe USA elller vestlige interesser.

Selvfølgelig er dronene et effektivt våpen i kampen mot opprørere. Men det er et feigt våpen fordi det kun setter den ene parten i fare, og fordi man kalkulerer med sivile tap som er høyere enn når man har soldater på bakken.

Barack Obama arvet krigen i Afghanistan fra sin forgjenger George W. Bush. Men han har virkelig videreforedlet metodene som blir brukt. USA får stadig flere fiender. Det gjør også vi som deltar i denne krigen på amerikanernes side.

Mot slutten

(Afghaninstan) «Andreas Eldjarn fra Norge. 27. juni 2010. Simen Tokle. Norge. 27. juni 2010.» Forsvarssjef Harald Sunde står i full uniform under den stekende sola og leser sakte. Navn, nasjon og dødsdato. De internasjonale soldatene som tjenestegjorde i den norskledede styrken i Faryab, og aldri kom hjem. Det tar tid. Deler av styrken står oppstilt foran den norske generalen, og hører navnene på de som aldri kom hjem hjem i live. Det hører med til seremonien der Norges høyest rangerte militære ved siden av Kongen, har kommet for å avslutte et norsk militærhistorisk kapittel. Sju norske navn leser han opp. Soldater som er drept i tjeneste for Norge i dette området. Ytterligere tre norske soldater er drept andre steder i Afghanistan siden Tommy Rødningsby falt som den første i Kabul i 2004. To sivile nordmenn har også mistet livet i denne krigen. En hjelpearbeider og en journalist. Det har vært tøffe tak for en liten nasjon.

Nå går det mot slutten. Ikke bare for det norske, men hele det internasjonale militære engasjementet i Afghanistan. Snart elleve år er gått siden en rekke nasjoner, deriblant Norge, fulgte USA i et angrep på, og en invasjon av, et av verdens fattigste land. Det er afghanerne som har betalt den dyreste prisen for Al Qaidas spektakulære terrorangrep mot USA i 2001. Rundt tre tusen mennesker ble drept i det angrepet. Langt over hundre tusen afghanere er drept i krigen som fulgte. Selv om ingen av 11. september-terroristene var afghanere. Slik fungerer vår urettferdige verden.

I Faryab pakker de norske soldatene ned de siste eskene. Den norske tilbaketrekkingen fra denne krigen er i gang for alvor. I løpet av et par uker skal siste nordmann være ute av Faryab. Jobben er ferdig, men ikke gjort. Den nordlige provinsen mot grensen til nabolandet Turkmenistan er et langt mer urolig område i dag enn da de norske soldatene overtok sikkerhetsansvaret i 2005. Hva gikk galt? Hvorfor klarte de ikke å løse oppdraget?

Da jeg om hit første gang, like etter at Norge tok over for britiske styrker i 2005, var situasjonen helt annerledes. Jeg tok inn på et lite gjestehus ikke langt unna den nedlagte banken som den gangen huset de norske styrkene. Jeg gikk rundt i de støvete bygatene og ble møtt av vennlige ansikter. Soldater patruljerte byen. Uten beskyttelse av tungt panser. Så var det noe som endret seg.

Etter publiseringen av Muhammed-karikaturene i 2006, smalt det. Den norske leiren kom under et voldsomt angrep. Det ble kastet granater og skutt inn i leiren. Norske soldater skjøt i hjel noen av de aller mest voldelige demonstrantene. Den vennlige tonen mellom sivilbefolkningen og de utenlandske styrkene ble vanskelig å oppettholde. En ny og tryggere leir ble reist utenfor byen. Etter et dødelig bombeangrep mot et norsk kjøretøy, kom kravet om panser og beskyttelse. Under sine forsøk på å patruljere dette mektige fjellandskapet, ble soldatene møtt med stadig større fiendtlighet og kraftigere skyts. Svaret var  mer panser og tyngre våpen. For sivilbefolkningen må det mange steder ha vært vanskelig å oppfatte de utenlandske vantro som noe annet enn det de visste de var. En del av en invasjonsstyrke. Riktignok hadde man sørget for å bli invitert til landet, men det av en president som i første omgang var valgt ut av de som invaderte.

De hadde egentlig ikke en sjanse til å stanse det væpnede opprøret som kom, de norske styrkene. De var for få. Den politiske viljen til å sørge for stabilitet og sikkerhet var tilstede, men den var ikke stor nok. Et hundretalls soldater kunne aldri få kontroll over Faryab. Det forstår alle som har beveget seg rundt i dette fjellandskapet. Dette er geriljaens og lokalbefolkningens terreng. Bare en mangedobling av den militære innsatsen kunne garantert militær suksess. Derfor endret man etterhvert oppdraget i denne krigen. Der politikerne tidligere hadde lagt vekt på bygging av pikeskoler, handlet det etterhvert om å trene afghanske sikkerhetsstyrker. Om å få disse styrkene opp på et nivå hvor de selv var i stand til å ta ansvaret for sikkerheten. De afghanske offiserenes fordel var antall soldater de kunne sende ut i kamp. Men de er langt dårlige trent enn sine norske kolleger. Og de sliter med motivasjonen og rekordhøye desserteringstall.

For silbefolkningen er sikkerhet det viktigste. Sikkerhet og muligheten til å sette brød på bordet. Mange gode krefter har forsøkt å hjelpe de siste årene. Norge har pøst milliarder av bistandskroner inn i denne fattige provinsen. Heller ikke denne pengestrømmen varer evig, men den har hjulpet litt.

Ingen vet hva som vil skje i dette området i ukene, månedene og årene som kommer. Kanskje får sivilbefolkningen det bra. Kanskje. Men det kan også gå riktig galt.

Den 11 år lange krigen

(Kabul)   Gatene er ryddet og kranser legges ned. Store deler av den afghanske befolkningen hyller i disse dager folkehelten Ahmad Shah Massoud – Løven fra Panshjir. Helten fra Panshjirdalen klarte med sine menn det nesten ingen andre klarte. Han stod i mot den sovjetiske invasjonshæren. I en geografisk nærmest uinntakelig dal, og etter hvert med amerikansk våpenstøtte, påførte hans menn Sovjetunionen noen av de tapene som til slutt sendte russerne på flukt. De samme geografiske hindringene lå i veien for Taliban da islamistene satt med makten i store deler av landet for øvrig.

9. september 2001, troppet det Massoud trodde var to belgiske TV-journalister med arabisk opprinnelse opp hos den karismatiske lederen for Nord-alliansen. Kameraet skjulte en bombe. De to var aldeles ikke fra belgisk fjernsyn, men utsendte fra terrorgruppa Al Qaida. Drapet på Massoud nådde snart en hel verden. Men vi som beskjeftiger oss med utenriksnyheter, trodde det dreide seg om en form for hevndrap. Massoud hadde mange farlige fiender.

I virkeligheten var likvideringen startskuddet for noe langt større. Ved å drepe Massoud, fjernet man også mannen som ville være i stand til å organisere en farlig allianse sammen med USA i det hevnangrepet alle skjønte ville komme etter 11. september, 2001.

To dager etter drapet, fløy først ett passasjerfly, så ett til, inn i World Trade Center nederst på Manhattan. Enda et kapret fly styrtet inn i det amerikanske militære hovedkvarteret Pentagon, og et siste krasjlandet på et jorde i Pennsylvania, uten og nå sitt egentlige mål. Det var den dagen da amerikanske fly med amerikanske borgere, ble brukt som missiler mot mål på amerikansk jord. Det var den dagen menneskene falt ned fra himmelen for å unnslippe et helvete. I snart 11 år har det påfølgende krigen vart.

Bilen jeg sitter i, blir flere ganger vinket inn til siden av godt væpnede afghanske politifolk. Nye, forsterkede kontrollposter er satt opp i forbindelse med årsdagen for Massouds død. De som hatet ham, ønsker helt sikkert å ramme. Et par timer etter at jeg har passert området for de internasjonale styrkenes hovedkvarter lørdag morgen, smeller en bombe. Flere blir drept. Også barn. Enda flere skadd. Hvorfor politifolkene ved kontrollpostene sjekker en mann med vestlig utseende i stedet for de som ser lokale ut, virker lite logisk. Det er neppe slike som jeg, som sprenger bomber i Afghanistan. Kanskje er de også opptatt av å vise at de har kontroll. I alle fall litt kontroll.

Denne krigen går mot en slags slutt. I løpet av måneden vil de norske styrkene være ute av Faryab-provinsen i nord, og afghanerne tar over sikkerhetsansvaret. Etter hvert følger flere provinser, før afghanerne i løpet av 2014 skal ha tatt full kontroll over sikkerheten i eget land. Hvorvidt de klarer oppgaven gjenstår å se. Det er mange grunner til å tvile.

Ærlig om tøffe valg

Erik Elden: Krig og kjærlighet. Oslo: Kagge, 2012. 239 sider. Sakprosa.

 

Erik Elden er glad i god litteratur. Han elsker kjæresten Lise. Og han har skutt og drept en fiende. Dette er den tredje i rekken av beretninger fra soldatlivet i Afghanistan. Og den andre om soldatene i Telemark bataljon. Troppssjefens beretninger om en av de tøffeste periodene norske soldater har vært gjennom, er verdt å lytte til.

Det er en bok som handler om krigen og kameratskapet. Om sorgen ved tapet av en kamerat. Troppssjef Elden mistet en av sine menn i januar 2010. Det tynger den unge løytnanten. Men det som også tynger, er savnet av kjæresten Lise.

Krig og kjærlig er en usminka beretning om krigen, om farene og om å ta liv. Ikke minst blir leserens forståelse for nødvendigheten av soldatenes brutalitet satt på prøve når Elden beskriver det som nærmest kan oppfattes som en mulig likvidering av en skadet fiende. Men dette er også en fortelling om en ung mann som dras mellom kjæresten hjemme og kameratene i Afghanistan. Elden skriver ærlig om savnet av kjæresten, og den dårlige samvittigheten han sliter med fordi han reiste ut i krigen.

Utfor stupet

 

Ahmed Rashid: Pakistan on the Brink. The Future of Pakistan, Afghanistan and the West. London: Allen Lane, 2012. Engelsk, 234 sider.

(Barcelona) For noen uker siden, på en reise i Afghanistan, stakk jeg innom favorittbokhandleren min I Kabul. Du vet – han med alle konene – beryktet i hele den litterære verden etter at Åsne Seierstad skrev om han. Og ja, han er innehaver av det som trolig er alle vestliges favorittbokhandel i Kabul, i mangel av alternativer. Altså er det ikke et statement å handle hos ham. Det er behovet for reiselektyre som tvinger deg, enten du har tatt Shah Muhammeds eller Åsnes side i kampen om sannheten og retten til å skildre den sannhet man opplever som sann.

Mye kan sies om Shah Muhammeds manglende evne til å påkalle seg sympati blant nordmenn. Men besøker du ham blant bokhyllene i Kabul, er han en trivelig herremann, med god oversikt over litteratur som omhandler lokale og regionale politiske problemer. Den mindre sympatiske delen ved hans geskjeft, er alle piratkopiene som ligger ute til salg. Ikke bare fordi jeg som sakprosaforfatter selvsagt er imot slik virksomhet, men fordi det spares på alt. Og bøker som går opp i liminga når de leses under solfylte himmelstrøk, som her i Spania hvor jeg for tiden oppholder meg, har jeg lite til overs for. Arkene flagrer bokstavelig talt i alle retninger når en ellers så kjærkommen bris kommer inn fra havet, og det kan være en beinhard øvelse å tviholde på sidene man ennå ikke har lest samtidig som man skal bla om, rette på solbrillene, og kanskje ta en sup av kaffekoppen eller en kald cerveza. Ahmed Rashids siste bok, er en slik bok. Anbefalt av og innkjøpt hos bokhandleren i Kabul, og med det sedvanlige dårlige limet i ryggen. Men bokens innhold står ikke tilbake for det forfatteren har prestert tidligere.

Rashid er en mann som med rette blir lyttet til. Han er en mann som konverserer både president Hamid Karzai og forbundskansler Angela Merkel, og som blir litt forbanna når USAs president ikke følger hans råd og advarsler vedrørende vestlig tilnærming til Pakistan og Afghanistan. Hans forrige bok, Descent into Caos, høstet mye ros. Ikke bare fordi Rashid er en kunnskapsrik og dyktig forfatter, men også fordi han kom med klare advarsler om hva som var i ferd med å skje i Pakistan, og ringvirkningene det ville få for konflikten i nabolandet Afghanistan.

Ahmed Rashids siste bok fortsetter der Descent into Chaos sluttet. Han tar for seg de siste fire årene, og pakistanske myndigheters blodige kamp mot islamistiske opprørsgrupper. Mye av boken er også viet konflikten i Afghanistan, og Vestens manglende evne til å bedre forholdet til de to asiatiske landene. Forholdet mellom USA og atommakten Pakistan er kjøligere enn på svært lenge. Forsyningskolonner til de internasjonale styrkene i Afghanistan hindres fritt leide gjennom Pakistan. USA har de siste årene drevet regelrett krigføring med ubemannede droner i Pakistan. De amerikanske likvideringene tærer på det skakkjørte forholdet. Ikke minst har likvideringen av Osama bin Laden forverret situasjonen. Først og fremst fordi det for en hel verden står tydelig at i alle fall elementer i den afghanske hæren visste hvor Al Qaida lederen skjulte seg før han ble tatt av dage i en spektakulær amerikansk kommandooperasjon.

Rashid byr aldri på optimisme. Heller ikke denne gang. Han er en realist. Ikke bare innehar han stor kunnskap om hva som rører seg i det som kanskje er verdens farligste region, han tør også spå frem i tid. Og han kommer med råd, som det i alle fall er verdt å lytte til.

Hvem skal redde Syria fra hvem?

(Paris)  -Assad må gå av. Først da kan vi forhandle. Ordene tilhører Najib Ghadbian, og falt under en debatt på Litteraturhuset i Oslo i forrige uke. Ghadbian er medlem av Det syriske nasjonalrådet (SNC) og er dermed en representant for en betydelig maktfaktor i kampen mot president Bashar Al Assad.  SNC er en paraplyorganisasjon for mange av gruppene som forsøker å bekjempe regimet i Damaskus. Men ikke alle.

En rekke grupper forsøker nå å skaffe seg et solid fotfeste i det krigsherjede landet. Flere av dem ved hjelp av væpnet kamp mot den syriske hæren. Og noen av gruppene tyr til ekstrem vold for å nå sine mål. Når meldinger om rene henrettelser av små barn eller tortur og voldtekt av barn og kvinner når oss, vet vi ikke alltid hvem som står bak. Assads egne dødsskvadroner har fart voldsomt fram. Men det er også andre grupper som står bak de verste forbrytelsene. Grupper som ønsker at verden skal tro at Assad har ansvaret for alle ugjerningene. For å framprovosere en kraftigere internasjonal reaksjon mot Bashar Al Assad. Ghadbian innrømte at det er flere som står bak de grusomste handlingene i et intervju jeg gjorde med ham i Oslo.

Ingen skal være i tvil om at det er Bashar Al Assad som har ansvaret for det syriske folks sikkerhet. Vi vet også at hærstyrkene han og hans medarbeidere kontrollerer, har gjennomført en rekke angrep, blant annet med utstrakt bruk av artilleri, mot sin egen sivilbefolkning. Men det er andre grupper som må dele skylden for ugjerningene.

Den spinkle observatørstyrken verdenssamfunnet har sendt til Syria for å granske volden, er ikke lenger særlig driftbar. Det er flere som ikke ønsker observatørenes granskende blikk på slagmarken, og som bidrar til å gjøre oppdraget særdeles risikofylt. Derfor har Robert Mood blitt tvunget til å innstille deler av arbeidet. Uten en slagkraftig styrke, er det lite han kvinner og menn kan gjøre så lenge væpnede grupper forsøker å ta livet av dem. Journalister kan heller ikke reise til Syria og rapportere om de grusomme overgrepene uten å sette sine liv i vesentlig fare. Resultatet er at verden ikke får vite hva som egentlig skjer, og hvem som står bak.

Syria har blitt en slagmark for grupper som ønsker å destabilisere landet, eller forskyve makten. Aktivister fra nabolandet Irak har kommet over grensen, og deltar i opprøret mot de syriske styrkene.

Det syriske nasjonalrådet vil altså ikke forhandle med Assad før han velger å gå av. Dermed bidrar SNC til å svekke presidentens valgmuligheter. Assad skjønner trolig at det er for sent. At løpet er kjørt. At den muligheten han hadde til å trekke seg tilbake med et snev av verdighet, nå er over. Assad sitter fast i konflikten. Alt tyder på at han vil fortsette å bekjempe opprøret – også de fredelige protestene mot regimet – med uforminsket maktbruk.

Og verdenssamfunnet er ikke klare for å gå inn militært for å velte regimet. Det vil kreve enorme militære ressurser, og vil heller ikke ha støtte i FN slik situasjonen var i Libya, på grunn av Russlands motvilje mot en slik operasjon.

 

Afghanistan: Norsk tilbaketrekking i gang

 

CV90 stormpanservogn fra Telemark Bataljon. Foto: Fredrik.

 

 

 

(Afghanistan)  Det er nøyaktig et år siden i dag. Ett år siden 23 amerikanske soldater fra elitestyrken Navy SEAL krysset grensen her fra Afghanistan og over til nabolandet Pakistan i øst. I ly av natten og uten at pakistanske myndigheter var klar over hva som var på gang, fløy to amerikanske Black Hawk helikoptre lavt inn over det pakistanske bondelandet med kurs mot byen Abbottabad nord for hovedstaden Islamabad. Like borte i gata for det pakistanske krigsakademiet holdt han til – verdens mest ettersøkte mann.

Siden vinteren 2001/2002 hadde Bin Laden oppholdt seg i Pakistan. Han søkte og fikk beskyttelse av sine pakistanske venner, mens hundretusener av soldater sloss i den krigen som ble utløst av angrepet på USA en septemberdag i 2001. Fra 2006 bodde han med familien i en bygning bak høye murer. Ingen tror at den pakistanske etterretningstjenesten ikke visste hvor han var. Hvor høyt opp i systemet det var kjent, vet vi ikke i dag.

Amerikanerne stormet huset og drepte Osama Bin Laden. Ett skudd i brystet, ett i hodet. Likvideringen ble direkteoverført til Operasjonsrommet i Det hvite hus, der mannen som beordret drapet, Barack Obama, fikk se at aksjonen var vellykket. Senere på natten, 2. mai 2011, ble liket av Al Qaidas leder fraktet ut til hangarskipet USS Carl Vinson, vasket og senket i havet. Borte for alltid.

Over ti år er gått siden Norge og våre allierte angrep og okkuperte Afghanistan for å knekke terroristene bak angrepene 11. september. Etter hvert har den internasjonale styrken sørget for å bli invitert av afghanske myndigheter, og den uttalte målsettingen med den militære tilstedeværelsen har endret seg en rekke ganger. Til Bin Laden ble drept. Da var det lett å gå tilbake til det opprinnelige målet med krigen i Afghanistan, og erklære operasjonen for gjennomført. Mission accomplished.

Det har kostet. Noen hundre tusen mennesker har måttet bøte med livet i denne krigen. Millioner er sendt på flukt. Også Norge har betalt en høy pris, ikke bare i form av penger. Tolv nordmenn er drept i denne krigen. Et tjuetalls er skadet for livet, og et ukjent antall av oss som har opplevd krigens brutalitet på kloss hold, vil slite med mer eller mindre alvorlige traumer resten av livet.

Men nå er det snart slutt. Nedpakkingen her i Afghanistan er allerede i gang. Planene for en tilbaketrekking fra det som siden 2005 har vært det norske ansvarsområdet i Faryabprovinsen, ligger på bordet. Jeg merker at soldatenes modus er i ferd med å skifte fra å drive operasjoner sammen med afghanske styrker, til  å starte tilbaketrekkingen fra et område der det fortsatt kjempes kamper på liv og død.

Om fem måneder er de norske soldatene ute av Faryab. Helt fra den første norske kontingenten til denne siste, har jeg jevnlig vært innom de norske styrkene. Noen ganger har vi vært på veien sammen i uker av gangen. Det er med et aldri så lite vemod jeg klatrer om bord i Forsvarets fly som tar meg fra provinshovedstaden Meymaneh til den regionale hovedbasen i Mazar e-Sharif. Kanskje for siste gang. Jeg vet at mange av soldatene også har det sånn. De som har kjempet med livet som innsats for at afghanerne skulle få det bedre her. Nå må afghanerne klare seg selv. Det vil bli krevende, men det kan jo hende at de klarer seg bra. Kanskje ikke.

Norge vil fortsatt ha militær tilstedeværelse i Afghanistan frem til 2014. Under sitt besøk her i Afghanistan i forrige uke, gjentok forsvarsminister Espen Barth Eide at vi kom inn med våre allierte, og trekker oss ut med våre allierte. Men oppdraget er betydelig endret. Nå handler det i all hovedsak om en kontrollert tilbaketrekking fra en krig som har vart alt for lenge.