-Det er trygt i Egypt

-Dette trenger du ikke. Her er det trygt! Den egyptiske politimannen setter opp et stort smil og løfter glasset med te opp til munnen. Han snakker om et par skuddsikre vester og hjelmer jeg har vært tåpelig nok å pakke med. Jeg tar også en slurk av den alt for søte teen, og smiler høflig tilbake. -Hvorfor tar du med slikt utstyr til Egypt, spør han. Litt mer alvorlig nå. To assistenter nikker ved siden av. Den ene kakker asken fra sigaretten ned i hånden. De har hatt meg i sin varetekt i et par timer, og vet at jeg er ivrig etter å komme meg avgårde. Gjentatte ganger har jeg forsøkt å få massen av udugelig byråkrati til å bevege seg raskere. -Men i går ble mange drept. To journalister ble skutt, forsøker jeg. -Her er det trygt, gjentar mannen de andre behandler som en farao. Han spør en gang til hvorfor jeg drar med meg slikt suspekt utstyr til Egypt. -Kanskje jeg reiser videre til Syria. Der er det ikke trygt, sier jeg. På nytt bryter han ut i et stort smil. Nei i Syria er det farlig. Det er vi enige om. Han oversetter til de stadig flere undersåttene som nysgjerrige stimler sammen på det trange kontoret og fyller det med sigarettrøyk. De smiler og ser undersøkende på meg. -Er han gal. Skal han til Syria? ser det ut som de tenker.

Jeg kapitulerer. Får stemplet noen papirer som gir meg rett til å få utstyret utlevert ved utreise. Det er ikke første gang. Jeg var forberedt. Men denne gangen var de særdeles nøye med å gjennomsøke bagasjen. Det var så vidt vi ikke ble fratatt alle kameraene. Egyptiske myndigheter ser seg ikke tjent med for mange vitner når sivilbefolkningen massakreres. Og det er jo forståelig. Slikt gir en fort et dårlig rykte. Og bidrar til å ramme det lille som fortsatt er igjen av turistnæringen.

 

Fredrik2

 

 

 

 

 

Foto: Scanpix

Det er unntakstilstand i hele Egypt nå. Skjønt mye til unntak er det ikke. Slik har det vært det meste av de siste femti årene. Det gir hvem det nå er som sitter med makta ganske utvidete fullmakter. Det er enklere å stanse sine politiske motstandere effektivt. Med kuler.

I seks uker har de fått lov til å demonstrere – Det muslimske brorskapets tilhengere. De som klager over at hæren avsatte landets folkevalgte president. Fordi Muhammed Mursi begynte å vise diktatoriske trekk. I et slikt land har generalene en annen rolle en våre. De setter soldatene inn mot sitt eget folk. For å roe gemyttene, og forhindre borgerkrig. Egyptiske myndigheter fikk nok, og ryddet demonstrantene vekk. Og de gikk hardt til verks. Mange hundre – kanskje så mange som et par tusen – er drept de siste par dagene.

I morgen er det fredagsbønn. Islamistene har varslet demonstrasjoner her i Kairo. I Alexandria. I Suez, Port Said og byene sørover langs Nilen. Det kan bli enda mer blodig.

Utlendinger evakueres ut, mens journalister flys inn. Det er slik det pleier å være når urolighetene blir for voldsomme rundt om i verden. De som ikke må være på plass, kommer seg lurt nok vekk. Noen av oss tar andre valg. UDs råd om ikke å reise til et land, oppfattes ofte av redaktørene som at det er på høy tid å sende et team. Å trosse rådet for å få rapportene. For å få vite hva som skjer.

Og det er stort sett greit. Det er dette noen av oss er trent til å gjøre. Det går nesten alltid bra. Ikke alltid. Men nesten.