Egyptisk demokrati

Egyptiske jagerfly feier lavt over Kairo. En spektakulær oppvisning av militær makt. Ingen skal være i tvil om hvem som har kontrollen her. (Foto: Fredrik)

 

(Kairo) Sola er på vei ned et sted ute i ørkenen bak Gizapyramidene. Der ute hvor sfinxen ligger ensom. Forlengst forlatt av de horder av turister som normalt ville vært der. For å ri kameler og se faraoenes eldgamle graver.

Så kommer flyene. Først luftforsvarets gamle propellfly. De flyr i formasjon og spyr ut røyk i det egyptiske flaggets farger – svart, hvitt og rødt. Lavt inn over Tahrir der den voksende menneskemengden jubler. De fortsetter mot bydelen Nasr. Der Egypts vrakede leder, Muhammed Mursi, hylles av sine tilhengere. Så kommer de moderne jagerflyene. Lavt, lavt, lavt. Mellom bygningene. Militæret lar ingen være i tvil om hvem som styrer dette landet.

For to dager siden tok de livet av hverandre. De som mener at landets demokratisk valgte president bør få sitte, og de som mener det var rett av landets militære styrker å fjerne ham fra makten før han kjørte den forlengst skakk-kjørte nasjonen til grunne.

Revolusjonen var ikke over, skrev jeg for et år siden. Den er fortsatt ikke det. Kanskje stanser den her. For det er hele tiden de samme makthaverne som kommer tilbake. Egypts generaler har i realiteten styrt dette landet siden 1952. De sivile makthaverne har enten hengt fra seg uniformen for en stund, eller sittet på nåde.

Sola forsvinner. Menneskemengdene vokser. Hæren har gitt begge sider lov til å holde sine massemønstringer. De vil gjøre alt for å hindre grupperingene i å barke sammen. Kamphelikoptrene stuper ned mot den jublende massen på Tahrir. Fra sjette etasje i en bygning rett ved Det egyptiske museet ser jeg praktisk talt ned på en vinkende skytter i baksetet på helikopteret, i det piloten retter drapsmaskinen opp noen få meter over bakken. Fyrverkerie skytes opp fra Tahrir. I Nasr vokser brølene fra de som krever at Mursis settes fri og får tilbake makten.

Alt er som det har vært de siste ti gangene jeg har besøkt dette landet. Etter hvert som de europeiske nyhetssendingene tar slutt for kvelden, velter journalistene inn på vårt faste hotell på Zemalek. Øya i Nilen som huser deler av byens overklasse. Et par brolengder fra Tahrir. Restauranten i hagen fylles opp av tørste journalister som rekker et par øl og kanskje en vannpipe før baren stenger. Det er mange kjente fjes. Fra revolusjonen i 2011. Fra valget. Og fra bråket i fjor. Vi sees nok igjen.