Ytringsfrihet er ikke så viktig

Bagdad, sommeren og høsten 2003: Amerikanerne hadde bombet vekk det gamle regimet. Irakiske sikkerhetsstyrker av alle slag var jagd vekk. Min faste sjåfør kjørte plutselig som en gal, og brøt det som kunne brytes av innarbeidede regler. Det var ikke lenger politifolk ute for å stanse hans merkelige, for ikke å snakke om farlige, krumspring rundt trafikkfyr og midt imot tutende, møtende medtrafikanter.

En irakisk venn fortalte fortvilet at han ikke lenger torde sende sønnen på ti til skolen. Enebarn var jaktet vilt i den irakiske hovedstaden. Nådeløse gisseltakere visste hvor sårbare enbarnsforeldre var – og hvor langt de var villige til å gå for å få dem helskinnede tilbake. En stund var det å kidnappe enebarn en lukrativ business.

Utenlandske journalister og hjelpearbeidere fikk hodet skåret sakte av for å tvinge frem løsepenger for de neste som ble kidnappet. Det var ubehagelig for oss alle å tråkke rundt i Bagdads gater de første par årene etter Saddams fall.

Med de amerikanske okkupantene kom lovløsheten til landet som i flere tiår hadde vært styrt med brutal jernhånd. Anarkiet som oppstod etter at Saddam, hans politi og soldater forsvant, var brutalt.

Den amerikanskledede overgangsadministrasjonen var satt sammen av en stor mengde uvitende neokonservative velutdannede mennesker uten særlig erfaring å skryte av. Det var så til de grader amatørmessig at jeg, i likhet med mange kolleger, lenge trodde det var noe åpenbart vi burde forstått, men ikke fikk øye på.

Amerikanerne snakket høyt, både i Washington og i Bagdad, om at det irakiske folk nå endelig hadde fått frihet. Fritt demokrati og ytringsfrihet. Så flott!

Men irakernes takknemlighet overfor okkupasjonsmakten for disse nyvunne rettighetene uteble. De var mer opptatt av å skaffe brød på bordet. Av at deres døtre ikke ble voldtatt på vei hjem fra skolen. Av at ikke hvem som helst med våpen ustraffet kunne skyte en annen til døde for en neve dinarer.

Ytringsfrihet og demokrati var ikke viktigst.

Også her i Norge er lysten til å overleve, sterkere enn behovet for å kunne si sin mening eller velge sine ledere. Noen har vist seg villige til å kjempe for disse rettighetene med livet som innsats. Enda flere snakker om det. Men de fleste av oss er mest opptatt av vår egen sikkerhet. Slik er det også i alle andre europeiske land.

At vi ikke verdsetter verdier som ytringsfrihet og demokrati over alt annet, ble mottatt med et og annet forsiktig gisp (som i lettere forskrekket, ikke gjesp), da TNS Gallup fredag la frem sin undersøkelse om den norske befolkningens forhold til ytringsfrihet. Ytringsfrihetsbarometeret er bestilt av organisasjonen Fritt Ord.

På spørsmål om hva folk mener er det viktigste i Norge de neste ti årene, svarte 57% at de mener det er «å opprettholde lov og orden». 21% mente at det viktigste var «å beskytte ytringsfriheten.» 16 % vil ha mer demokrati foran de andre verdivalgene, og 6 % mente det viktigste var å opprettholde vår økonomiske standard.

Vi setter altså trygghet og sikkerhet foran både mer prinsipielle og moralske verdier. Lignende undersøkelser fra Europa, viser at de kriserammede landene også setter økonomisk sikkerhet høyere.

  • Nå i 2113 har historikere i mange land lenge skrevet om det engang så oljerike Norge og om hvordan dets politiske ledere lot være å utvikle landet og samfunnet i frykt for å fornærme ham de kalte for «Handlingsregelen».

    Lite skjedde og alle satt musestille i et mentalt hjørne mens alle oppsparte midler ble plassert passivt i utlandet. Men de humret «hø-hø» og gratulerte hverandre besvergende med at uten investeringer ble det jo heldigvis heller ingen inflasjon. Og det var nemlig nettopp og bare inflasjon som kunne gjøre Handlingsregelen veldig sint. Flommer av nye offentlig ansatte og muslimske asylinntrengere fikk så i praksis hele «Oljefondet» i gave ganske enkelt ved at staten inngikk hemningsløse fremtidige ytelsesforpliktelser ift disse.

    Oppegående nordmenn forlot landet i flokker mellom 2015 og 2050. Produktive arbeidsinnvandrere fra Europa, India og Øst-Asia dro etter at oljen mistet sin betydning i løpet av 2020-årene og muslimer mer og mer truende dominerte gatebilder og gradvis fikk stor innflytelse i byenes lokalpolitikk og etterhvert i rikspolitikken. Norge ble et territorium av statsansatte norske sosialister(som etterhvert konverterte i hopetall til Islam) og muslimer(som alle valgte å bli). Sharia ble innført med stort flertall i en folkeavstemning i 2068. Dagens Noristan med hovedstaden Oslamabad ble dannet kort tid etter. Siden har verden hørt svært lite fra det som engang var Norge. Men i Shanghai, Singapore, San Francisco og mange andre steder i verden er det i dag over 10.000 medlemmer i hver av de norske klubbene.

    Historikerne spør seg: Hvorfor forsvant Norge? De mener å se fem grunner: ekstremt kortsiktige media og politikere, ekstrem uvitenhet om Islam og muslimer, ekstrem konsentrasjon om lek med kortsiktige økonomiske måltall på bekostning av hele samfunnets langsiktige ve og vel, hemningsløse gaver i form av fremtidige forpliktelser til masende grupper og deres hjelpere, og en fullkommen tabuisering i det offentlige rom av alt som hadde en reell betydning for fremtiden.

  • Mehmet II

    Sammenligningen med Irak var grei, ettersom de politiske partienes i Norges viktigste mål ser ut for å være globalisme: Norge skal bli mer lik Irak (fordi Irak ligner mer på resten av verden enn Norge gjør).

    På nevnte spørsmål ville jeg kanskje ha svart «mer demokrati» i håp om at det ville bety overgang fra representativt demokrati (hvor velgerne kun får stemme på kandidater som partipampene har valgt ut og deretter skal partiene bestemme hva velgerne ønsker) til direktedemokrati hvor velgerne kan kreve folkeavstemming om en hver sak (som i Sveits) og stemme på enkeltpersoner.

    Jeg er overbevist om at velgerne i et direktedemokrati ville ha prioritert sikkerhet, lov og orden, ytringsfrihet og velstand, osv.

    Se bare på hvordan dagens politiske partier velger å kjøre over folket vilje i viktige saker, som:

    – innvandringspolitikken
    – Schengen/grensekontroll
    – EØS-avtale/Handelsavtale
    – utsendelse av ulovlige/kriminell utlendinger
    – menneskerettigheter fremfor borgerrettigheter
    – osv

    I mine øyne vet borgerne hvor «skoen trykker» mens de politiske partiene åpenbart er på ville veier.

  • Torbjørn F

    Denne ytringen bekrefter Maslows behovshierarki. Når grunnbehovene våre er dekket så kommer behovet for å bekrefte verdien av vår eksistens. Ytringsfriheten og demokrati må ses på som en naturlig forlengelse av de behov som oppstår i kjølvannet av varme, mat og trygghet. En naiv fremstilling muligens, men i mit hode ganske så naturlig.

  • Vi har så mykje ytringsfridom i Noreg at vi som politisk parti ikkje fekk kommentere endringane i åndsverklova.

    http://piratpartiet.no/2013/04/nondal-europas-nye-diktatur/

  • Stoppsensur.

    Og det skriver en reporter i denne «åpne« kanalen?

    En kanal der man ikke engang kan skrive at kvinner er like mye verdt som menn på 8 mars uten å bli sensurert?

    Hvor folk opplever å bli sensurert bort og utestengt fordi de ikke deler samme syn som tv2?

    Selv er jeg utestengt flere ganger fordi jeg mener at det finnes bedre politiske løsninger.

    Og hva har tv2 gjort i større grad den senere tid? holde så og si samtlige samfunnsdebatter stengt.

    Hva er verst? Å bo i et land der man vet man ikke har ytringsfrihet eller bo i et land der man blir fortalt at man har ytringsfrihet men ikke kan bruke den?

    Kom igjen, få detet bort, jeg er tross alt kritisk til tv2s forhold til ytringsfrihet og jeg finner det ironisk at en av deres reportere snakker om en manglende ytringsfrihet samtidig som denne kanalen har et svært fjernt forhold til en rettferdig ytringsfrihet.

    Sensurer meg som mange ganger før,steng meg ute og glem endelig ikke å hyll deres «demokrati« og «åpenhet «

  • Godt skrevet, betimelig tekst. Kanskje tenker mange at ytringsfrihet er noe konstant, noe som er der når det først har blitt kjempet gjennom, og ikke noe flyktig eller sårbart, som blir til og som må opprettholdes.
    Håper jeg tar feil, men barometeret kan peke mot en kjølig holding til å holde ytringsfrihet varmt.

  • I en tid hvor diktaturet i Norge blir mer og mer synlig og merkbart for hver dag som går, og hvor den etniske befolkningen direkte blir diskriminert og helt klart forskjelsbehandlet, er det nok veldig viktig å stå frem og verne om ytringsfriheten.

    Uten ytringfrihet går all fornuftig verbal kommunikasjon i stå, med tilstander som anarki til følge.

    Nordmenn har dessverre veldig mye tilfelles med Irakere. Etter at Eskil Pedersen har gått ut med kravet om hans form for ytringsansvar, og medias påfølgende stengning og sletting av debatter har satt et voldsomt skremmebilde i folk, som plutselig er redd for å bli straffet med sosiale straffer som å miste jobb, miste bolig, barnehageplass, og også retten til trygd.

    I dette bildet har demokratiet, ytringsfriheten, og hele meningen med norsk grunnlov kastet på søpla av de rødgrønne politikere.

    Det er derfor at vi som er folket anser det for strengt nødvendig, og hardt tiltrengt med et regjeringsskifte.

    Hadde jeg vært Jens Stoltenberg, hadde jeg gått av nå, fremfor å se nederlaget i øynene i september.