Ytringsfrihet er ikke så viktig

Bagdad, sommeren og høsten 2003: Amerikanerne hadde bombet vekk det gamle regimet. Irakiske sikkerhetsstyrker av alle slag var jagd vekk. Min faste sjåfør kjørte plutselig som en gal, og brøt det som kunne brytes av innarbeidede regler. Det var ikke lenger politifolk ute for å stanse hans merkelige, for ikke å snakke om farlige, krumspring rundt trafikkfyr og midt imot tutende, møtende medtrafikanter.

En irakisk venn fortalte fortvilet at han ikke lenger torde sende sønnen på ti til skolen. Enebarn var jaktet vilt i den irakiske hovedstaden. Nådeløse gisseltakere visste hvor sårbare enbarnsforeldre var – og hvor langt de var villige til å gå for å få dem helskinnede tilbake. En stund var det å kidnappe enebarn en lukrativ business.

Utenlandske journalister og hjelpearbeidere fikk hodet skåret sakte av for å tvinge frem løsepenger for de neste som ble kidnappet. Det var ubehagelig for oss alle å tråkke rundt i Bagdads gater de første par årene etter Saddams fall.

Med de amerikanske okkupantene kom lovløsheten til landet som i flere tiår hadde vært styrt med brutal jernhånd. Anarkiet som oppstod etter at Saddam, hans politi og soldater forsvant, var brutalt.

Den amerikanskledede overgangsadministrasjonen var satt sammen av en stor mengde uvitende neokonservative velutdannede mennesker uten særlig erfaring å skryte av. Det var så til de grader amatørmessig at jeg, i likhet med mange kolleger, lenge trodde det var noe åpenbart vi burde forstått, men ikke fikk øye på.

Amerikanerne snakket høyt, både i Washington og i Bagdad, om at det irakiske folk nå endelig hadde fått frihet. Fritt demokrati og ytringsfrihet. Så flott!

Men irakernes takknemlighet overfor okkupasjonsmakten for disse nyvunne rettighetene uteble. De var mer opptatt av å skaffe brød på bordet. Av at deres døtre ikke ble voldtatt på vei hjem fra skolen. Av at ikke hvem som helst med våpen ustraffet kunne skyte en annen til døde for en neve dinarer.

Ytringsfrihet og demokrati var ikke viktigst.

Også her i Norge er lysten til å overleve, sterkere enn behovet for å kunne si sin mening eller velge sine ledere. Noen har vist seg villige til å kjempe for disse rettighetene med livet som innsats. Enda flere snakker om det. Men de fleste av oss er mest opptatt av vår egen sikkerhet. Slik er det også i alle andre europeiske land.

At vi ikke verdsetter verdier som ytringsfrihet og demokrati over alt annet, ble mottatt med et og annet forsiktig gisp (som i lettere forskrekket, ikke gjesp), da TNS Gallup fredag la frem sin undersøkelse om den norske befolkningens forhold til ytringsfrihet. Ytringsfrihetsbarometeret er bestilt av organisasjonen Fritt Ord.

På spørsmål om hva folk mener er det viktigste i Norge de neste ti årene, svarte 57% at de mener det er «å opprettholde lov og orden». 21% mente at det viktigste var «å beskytte ytringsfriheten.» 16 % vil ha mer demokrati foran de andre verdivalgene, og 6 % mente det viktigste var å opprettholde vår økonomiske standard.

Vi setter altså trygghet og sikkerhet foran både mer prinsipielle og moralske verdier. Lignende undersøkelser fra Europa, viser at de kriserammede landene også setter økonomisk sikkerhet høyere.