10 år siden bombene falt

Jeg var sliten, og våknet ikke av de første luftvernsirenene som skingret gjennom Bagdadnatten. Men jeg bråvåknet da den første krysserraketten dundret inn palasset til Saddam Hussein noen hundre meter unna. Med voldsom kraft slo den inn i diktatorens hjem. Det var grytidlig, 20. mars, 2003.

Nye raketter slo ned i områdene rundt oss. Bygningen ristet mens jeg kom meg ut på balkongen i åttende etasje for å montere opp antennen til min ulovlige og innsmuglede satellittelefon. Det var krig. Jeg skulle jobbe.

Jeg ringte hjem mens luftvernbatteriene pepret himmelen over meg med kuler og granater. Vi hadde visst at den ville komme – krigen. Det var ikke lenger noen vei utenom. Bombardementet var voldsomt og skremmende.

For meg. For oss. Vi var rundt 150 internasjonale journalister i Bagdad. De aller fleste av oss stuet sammen på Palestine hotell. Pentagon visste hvor vi var. I den siste bygningen i byen de ønsket å treffe. Likevel – de bombet nabolaget med så kraftig skyts at det føltes som om jorden ristet i et kontinuerlig jordskjelv. Fra minareten like ved, brølte en frenetisk stemme: Allah’u Akbar! Om igjen, og om igjen. Bilalarmene hylte. Det var i ferd med å lysne da jeg fikk kontakt med noen hjemme og meldte: Det er krig!

Det er ti år siden nå. Ti år siden Bush-administrasjonen løy og ignorerte verdenssamfunnet. Sammen med en rekke allierte angrep de mannen som var selve bildet på Den onde diktatoren, Saddam Hussein. Han skulle utryddes for enhver pris. Uansett menneskelige kostnader, skulle han fjernes fra makten.

Målet var selvfølgelig ikke å gjøre Verden til et bedre sted. Målet var tilgang til land og ressurser i regionen. Til olje og gass. Det var åpenbart for de fleste av oss den gang. Og knapt noen er vel i tvil i dag. Vi vet nå at det ikke var masseødeleggelsesvåpen i Irak da USA bombet og okkuperte landet. FNs egne inspektører sa da også det før amerikanerne angrep. At de ikke hadde funnet noe. Men USA ville uansett bombe Irak og fjerne Saddam Hussein fra makten.

Lite godt kom ut av det for amerikanerne. En og en halv million amerikanske soldater kjempet i Irak de neste åtte årene. Fire og et halvt tusen av dem ble drept. Over tretti tusen skadet i kamp.

Verre ble det for irakerne. Frem til utgangen av 2012 var minst 130 000 mennesker drept som følge av den amerikansk-ledede krigen og volden som fulgte (de høyeste anslagene antyder opp mot 700 000). Mange hundre tusen ble skadet. Millioner traumatisert. Fortsatt lever over to millioner mennesker som internt fordrevne flyktninger i Irak. Det er mange ødelagte liv.

Fredsnasjonen og krigerlandet Norge deltok også i krigen i Irak. Riktignok sendte vi først soldater etter at regimet var styrtet, og FN ble tvunget til å velsigne amerikanernes ønske om å ta full kontroll. Irakerne forstod knapt forskjell på angripere og deres allierte som kun skulle sikre gjenoppbygging. Det ble ikke mer forståelig av at norske styrker bygde baser for styrkene som hadde invadert og okkupert landet uten FN-mandat.

De siste ukene har volden økt. Årsdagen markeres av grupper som fortsatt kjemper mot landets nye makthavere. De som ble hjulpet til makten av okkupantene før de stakk.

Irakkrigen står allerede som en skamplett i historien. Riktignok ble Saddam fjernet, men til hvilken pris?

Og hva sitter irakerne igjen med? Frihet til å velge sine egne ledere. Men mange irakere lever utrygge liv i fattigdom. Var det verdt det? Mange irakere vil svare nei. Og da blir det uinteressant hva politikere og kommentatorer langt unna måtte mene.

Etter invasjonen vendte jeg tilbake til Irak en rekke ganger. I uker av gangen. For å følge okkupantene, og for  å se hvordan det gikk med sivilbefolkningen. Det skulle gå flere år før den negative trenden sakte snudde. Irak var og er et voldelig land. Irakerne hadde fortjent så mye bedre enn Saddam Hussein og de langvarige krigene han bidro til å påføre landet. De hadde fortjent så mye bedre enn å bli bombet i hjel av fiender som Iran og USA, og USAs allierte.