Hvorfor dreper de journalister?

 

En gang midt på natta ble en rakett skutt ut fra et fly eller kamphelikopter. Eller var det kanskje en granat fra en av de israelske båtene der ute i det mørke havet? Den traff i alle fall – med et voldsomt smell – en liten åpen plass mellom tre hoteller, 200 meter fra Gazas strandlinje. Den traff med dødelig presisjon. Eller – det vil si – den traff akkurat der den skulle, sannsynligvis i håp om at liv ikke ville gå tapt. Men uten garantier. For den israelske bomben var svært nøyaktig. Tidspunktet godt kalkulert med liten risiko for å lemleste eller ta livet av en utenlandsk journalist.

Dette var i november, under det foreløpige siste større slaget mellom Israel og palestinerne. De tre hotellene huset en større kontingent av internasjonale pressefolk som israelerne hadde funnet verdige til å slippe over grensa til Gaza. Under forrige større slag, vinteren 2008/2009, ble vi lenge nektet adgang til krigen. Israel ville ikke ha vitner, men hevdet det var av hensyn til vår egen sikkerhet. Kritikken mot Israel var voldsom. Denne gangen slapp de oss altså inn, men ikke uten å gjøre det aldeles ubehagelig for oss. Journalister ble angrepet av Israel på Gazastripen i november.

Eksplosjonen slo inn det som var av glassruter på hotellrommet mitt. Et hjørnerom ut mot nedslaget. En terrassedør av massivt tre ble blåst inn over fotenden av sengen. Jeg var heldigvis ikke i senga da det smalt, fordi jeg var opptatt med å bli bombet et annet sted i byen, hvor jeg hadde søkt ly for natten. Da jeg kom tilbake til hotellet neste dag, tittet jeg bort på glassplintene som hadde boret seg ned i madrassen. Eksplosjonen hadde kommet plutselig (dvs så plutselig eksplosjoner kom den natten – det ble bombet mye). Hadde jeg vært i seng, hadde jeg neppe klart å kaste meg i dekning inn på det vindusløse badet før jeg hadde blitt perforert av glass og fått en dør slengt over beina.

De skjøt på en tom flekk. Mellom tre hoteller fulle av journalister. Selvfølgelig for å skremme. De vet hvor de skyter, israelerne. De har ganske flinke soldater. Kolleger som oppholdt seg på hotellene rundt, har fortalt at eksplosjonen kom plutselig – uten at palestinske grupper hadde skutt raketter opp fra den åpne plassen mellom hotellene i forkant. Da kunne man i det minste ha kommet seg i dekning, og forstått behovet for å bombe akkurat der. For ordens skyld; man hører at palestinske raketter blir skutt ut fra Gaza – tro meg. Når den lyden er i umiddelbar nærhet stiger pulsen raskt i frykt for hva som kommer tilbake om noen få minutter.

Mens hotellet mitt ble ødelagt, satt jeg i bygningen som huser nyhetsbyrået AP og TV kanalen Al Jazeera, og plastret et par småkutt som følge av at israelerne like før hadde jevnet deler av nabolaget med jorda. Jeg var redd, men i ettertid lykkelig over at jeg aldri torde ta meg alene hjem til hotellet etter siste live den kvelden.

Dagen før ble bygningen som huser blant annet det franske nyhetsbyrået AFP bombet. Angivelig fordi Hamasfolk var kommet for å bli intervjuet av journalister. Riktignok hadde israelerne advart oss mot å oppholde oss i nærheten av de militante. Men det er nå en del av jobben å snakke med dem. Er det greit å bombe mediehus som får besøk av fienden?

To journalister tilhørende Hamas sin egen TV-kanal ble likvidert på vei fra en pressekonferanse på Shifa sykehuset i Gaza by. Er journalister legitime mål når de oppfattes som en del av fiendens propaganda-apparat? Ville det vært akseptabelt om palestinere angrep israelske journalister som jobber for medier som støtter statsminister Banjamin Netanyahus politikk?