Hvorfor dreper de journalister?

 

En gang midt på natta ble en rakett skutt ut fra et fly eller kamphelikopter. Eller var det kanskje en granat fra en av de israelske båtene der ute i det mørke havet? Den traff i alle fall – med et voldsomt smell – en liten åpen plass mellom tre hoteller, 200 meter fra Gazas strandlinje. Den traff med dødelig presisjon. Eller – det vil si – den traff akkurat der den skulle, sannsynligvis i håp om at liv ikke ville gå tapt. Men uten garantier. For den israelske bomben var svært nøyaktig. Tidspunktet godt kalkulert med liten risiko for å lemleste eller ta livet av en utenlandsk journalist.

Dette var i november, under det foreløpige siste større slaget mellom Israel og palestinerne. De tre hotellene huset en større kontingent av internasjonale pressefolk som israelerne hadde funnet verdige til å slippe over grensa til Gaza. Under forrige større slag, vinteren 2008/2009, ble vi lenge nektet adgang til krigen. Israel ville ikke ha vitner, men hevdet det var av hensyn til vår egen sikkerhet. Kritikken mot Israel var voldsom. Denne gangen slapp de oss altså inn, men ikke uten å gjøre det aldeles ubehagelig for oss. Journalister ble angrepet av Israel på Gazastripen i november.

Eksplosjonen slo inn det som var av glassruter på hotellrommet mitt. Et hjørnerom ut mot nedslaget. En terrassedør av massivt tre ble blåst inn over fotenden av sengen. Jeg var heldigvis ikke i senga da det smalt, fordi jeg var opptatt med å bli bombet et annet sted i byen, hvor jeg hadde søkt ly for natten. Da jeg kom tilbake til hotellet neste dag, tittet jeg bort på glassplintene som hadde boret seg ned i madrassen. Eksplosjonen hadde kommet plutselig (dvs så plutselig eksplosjoner kom den natten – det ble bombet mye). Hadde jeg vært i seng, hadde jeg neppe klart å kaste meg i dekning inn på det vindusløse badet før jeg hadde blitt perforert av glass og fått en dør slengt over beina.

De skjøt på en tom flekk. Mellom tre hoteller fulle av journalister. Selvfølgelig for å skremme. De vet hvor de skyter, israelerne. De har ganske flinke soldater. Kolleger som oppholdt seg på hotellene rundt, har fortalt at eksplosjonen kom plutselig – uten at palestinske grupper hadde skutt raketter opp fra den åpne plassen mellom hotellene i forkant. Da kunne man i det minste ha kommet seg i dekning, og forstått behovet for å bombe akkurat der. For ordens skyld; man hører at palestinske raketter blir skutt ut fra Gaza – tro meg. Når den lyden er i umiddelbar nærhet stiger pulsen raskt i frykt for hva som kommer tilbake om noen få minutter.

Mens hotellet mitt ble ødelagt, satt jeg i bygningen som huser nyhetsbyrået AP og TV kanalen Al Jazeera, og plastret et par småkutt som følge av at israelerne like før hadde jevnet deler av nabolaget med jorda. Jeg var redd, men i ettertid lykkelig over at jeg aldri torde ta meg alene hjem til hotellet etter siste live den kvelden.

Dagen før ble bygningen som huser blant annet det franske nyhetsbyrået AFP bombet. Angivelig fordi Hamasfolk var kommet for å bli intervjuet av journalister. Riktignok hadde israelerne advart oss mot å oppholde oss i nærheten av de militante. Men det er nå en del av jobben å snakke med dem. Er det greit å bombe mediehus som får besøk av fienden?

To journalister tilhørende Hamas sin egen TV-kanal ble likvidert på vei fra en pressekonferanse på Shifa sykehuset i Gaza by. Er journalister legitime mål når de oppfattes som en del av fiendens propaganda-apparat? Ville det vært akseptabelt om palestinere angrep israelske journalister som jobber for medier som støtter statsminister Banjamin Netanyahus politikk?

Mot alle odds

(Oslo) I motsetning til i Norge, har de i Afghanistan et demokratisk valgt statsoverhode. De to traff hverandre i dag, da president Hamid Karzai avla Kong Harald et kort besøk på slottet. Men langt viktigere enn høflighetsvisitten hos hans majestet, var samtalen Karzai førte med utenriksminister Espen Barth Eide og lunsjen han spiste sammen med statsminister jens Stoltenberg.

Norge er en betydelig bidragsyter i Afghanistan. Det militære bidraget er begrenset av ressursene her hjemme, men det økonomiske bidraget er vesentlig for videre utvikling av det afghanske samfunnet. Norge har siden 2002 bidratt med enorme midler for å bidra til stabilitet og demokratisering i Afghanistan. Nå lover regjeringen å fortsette dette arbeidet – også etter at de siste norske soldatene har reist hjem (kanskje i løpet av 2014?) – og frem til 2017.

Hamid Karzai trenger løfter om bistand. For ham er det viktig å gi afghanerne håp om videre internasjonal støtte for å løfte det lutfattige folket ut av ulykken. Neste år er det slutt for Karzai, og de internasjonale styrkene skal etter planen ut. De fleste som spår, spår ulykke og katastrofe. Blant de som kjenner Afghanistan, er det få optimister. De forskjellige aktørene posisjonerer seg nå i forhold til den maktkampen som kommer til å utspille seg. Politisk – og militærstrategisk.

Frykten for at det internasjonale samfunnet også vil svikte økonomisk, er kanskje det som kan få afghanske ledere til å tvinge krigsherrene fra å forsøke å gjenvinne tapt makt og terreng. For mister afghanske ledere grepet, forsvinner bistanden. Både Barth Eide og Stoltenberg var tydelige overfor Karzai på at Norge har nulltolleranse for korrupsjon. Der man ikke kan følge kronene helt fram til mottakeren, vil man stanse utbetalingene ved den den minste mistanke.

Karzais regjeringstid har vært herjet av korrupsjon og vold. Han er ikke en mektig leder, men sies å ha vært det beste kompromisset. Ingen vet hvem som tar over etter ham, men alle frykter hva som kommer. Ingen ansvarlige vil si at de gir opp håpet om en bedre fremtid for afghanerne, men de vet det er et tynt håp. Et håp mange står klare til å knuse ved første anledning.

Mens den internasjonale avmilitariseringen nå er i gang, blir det mer spennende enn noensine å følge den videre utviklingen i et land der også Norge har ofret mye. Blir det igjen et oppmarsjområde for terrorgrupper og åsted for en blodig borgerkrig, eller har afghanernes tid nå kommet? Er det nå de for alvor skal i gang med å bygge et skikkelig samfunn? I så fall trenger de den hjelpen de kan få.