Siste natt i Gaza?

(Gaza) Jeg la meg ned på en madrass under en kontorpult litt over 01, og etter siste rapportering til TV 2 Nyhetskanalen. Alle planer om å komme meg de tre kilometerne med bil til hotellet var skrinlagt. Jeg hadde uansett ikke noe valg. Ikke en bil å se i gatene, med unntak av en og annen ambulanse. Ingen ville ha fraktet meg tilbake. Jeg ville heller ikke være passasjer i Gazas eneste bevegelige mål. Eller eneste fotgjenger i millionbyen for den saks skyld. Det har vært en kveld med usedvanlig mye farlig aktivitet i nabolaget. Gjentatte bombetokt med israelske jagerfly og kamphelikoptere. Skyting med artilleri og stridsvogngranater. Voldsomme angrep fra kanonbåter.

Jeg sovnet, og bråvåknet etter ett minutt eller to av det jeg tror var en drøm om en bombe. Eller, var det en drøm? Sjekket telefonen og klokka, lukket øynene, sovnet igjen. Noen minutter. Kanskje. Med den første eksplosjonen kom glassbitene regnende over meg. Den påfølgende eksplosjonen sekundet senere, blåste lufta ut av meg. Jeg rakk så vidt å fylle lungene med luft, krøke meg sammen og legge armene beskyttende rundt hodet før den tredje eksplosjonen, raskt etterfulgt av ytterligere to.

Glassplinter, murbiter og trepinner fløy somprosjektiler gjennom rommet. Det stanset, ble helt stille noen sekunder før jeg hørte det første skriket fra et rom i nærheten. Så flere som ropte. En som skrek ut sine forbannelser på arabisk. Jeg dro til meg den skuddsikre vesten og famlet etter hjelm og sko i det mørklagte rommet. Nødagregatet slo inn og blotla en brutal virkelighet. Kolleger kom løpende fra tilligende kontorer hos Associated Press i 12. etasje i Jala Tower midt i Gaza By. Kolleger fra nabolokalene til Al Jazeera kom løpende ut i trappegangen som skiller oss.

Tynne striper av blod på gulvet etter de som hadde løpt barbeint i glasset. En kollega deiset ned i det flislagte gulvet, og ble støttet bort til en stol før noen kom med et glass vann. Jeg måtte ringe, uten helt å vite hvor. Måtte snakke med noen. Fortelle at jeg har det bra, selv om ingen visste hva som hadde skjedd. Jeg ringte TV 2s nattevakt i Bergen, og ba ham varsle noen, før jeg tok kontakt med nærmeste sjef. “Jeg har det bra. Ingen grunn til bekymring”. Selvfølgelig bekymrer en slik melding. Jeg ringte og vekket Mads Gilbert. Trengte å snakke litt til. For å si at jeg hadde det bra. Åtte kvartaler unna hadde han følt trykket av eksplosjonene.

Mine palestinske kolleger bor her i Gaza. Jeg kommer stort sett når jeg vil, og drar igjen når jeg ikke vil være her mer. De er stuck i elendigheten. Med familier spredd over hele byen. Nyhetene spres raskt her i Gaza. Det ringte. Ektefeller, mødre og fedre. Har dere det bra? Hva har skjedd? Er dere i sikkerhet?

Telefonsamtalene stilnet. Vi var alene med våre skrekkopplevelser i 12. etasje, i det som trolig er byens høyeste bygning. Etasjene under er fyllt med leiligheter. Voksne og barn som strømmet gråtende ut i trappegangen. Jeg får som dem lyst til å komme meg i sikkerhet. Men hvor er det? Her er ingen steder å gå. Ingen steder å kjøre. Ingen steder å flykte vekk fra bombene. Hvor er det mindre farlig enn akkurat her nå? Ingen har svaret.

Slik har de det – palestinerne. Dette skrekkscenariet gjennomlever de alle før eller senere. Fiendens voldsomme bombardement knuser ikke bare bygninger og våpen. Det ødelegger liv. Fysisk og psykisk.

Her putter foreldre sovetabletter i kveldsmaten til barna. I Gaza legges barna til sengs med øreklokker. For å beskytte mot de skadene som rammer flest. Traumene. Redselen. Terroren.

Dette er krigens virkelighet. En virkelighet så brutal, at når en voksen mann så vidt har smakt på den, sitter han rystet tilbake. Mens det nå kalles til morgenbønn fra minaretene som fortsatt ikke er skutt i filler, sitter jeg her i 12. etasje og håper at dette var siste natt med bombing i Gaza. At partene tar til en eller annen form for vett og stanser infernoet.