Norge ville ikke ha dem hjem

 

 

I 2009 ble Tjostolv Moland og Joshua French dømt til døden for drap og spionasje. Under rettssaken for det kongolesiske militærtribunalet, kom det frem at motivet for drapet skulle vært at de to var på spionasjeoppdrag for Norge. Derfor ble norske myndigheter holdt medansvarlige, og dømt til å betale oppreisning sammen med de to dødsdømte fangene på rundt tre milliarder kroner.

Norske myndigheter avviste dommen mot Norge som en ulovlig, men vil ikke ta stilling til dødsdommene mot de to nordmennene. Moland og French fikk en dødsstraff hver bare for spionasjetiltalen. De er dømt til døden for å ha spionert for Norge, men Norge har egentlig ikke ønsket dem hjem.

Norske myndigheter har ikke gjort det de kan for å få til en soningsoverføring. For hadde de kommet hjem til Norge, ville det vært umulig for myndighetene å akseptere at de sonet en straff for forbrytelser begått på vegne av staten Norge. Forbrytelser myndighetene vet de ikke har begått. Man måtte ha latt dem gå fri. Hadde de blitt overført til Norge for et par tre år siden, og så løslatt, ville det svekket folks rettsoppfatning. Derfor har myndighetene ventet til tiden er inne.

Det bekrefter flere kilder i utenriksdepartementet overfor TV 2. Men, da arbeidet med kveldens dokumentar, Dødsdømt og forlatt i Kongo, startet for noen uker siden, begynte noe å skje. Departementet fikk det plutselig travelt med å foreta seg noe. Vi har fått vite at myndighetene nå, nærmere fire år etter at de ble tatt, er villige til å godta en soningsoverføring. Utenriksminister Espen Barth Eide sier til TV 2 at han er klar til å reise ned til Kongo, hvis det er det som skal til for å få til en avtale om overføring.

Moland og French ble i tillegg til dødsdommen for spionasje, også dømt for drap. Utenriksministeren vil ikke ta stilling til den delen av dommen. Han deler med det en sammensatt dom opp i to deler, aksepterer en del, og avviser en annen. Selv om både han og UDs observatører i Kongo er fullstendig klare over at rettssaken mot de to nordmennene var et sirkus av en forestilling, hvor det ikke ble vist respekt for verken menneskerettigheter eller rettsstatsprinsipper.

I dokumentaren ”Dødsdømt og glemt i Kongo” på TV 2 i kveld, får du se hvordan norske myndigheter har unnlatt å hjelpe to nordmenn dømt til døden for å ha spionert for Norge. Hvordan de først nå er tvunget til å foreta seg noe før de to dør i fangenskap. Og du får et nytt møte med Tjostolv Moland og Joshua French. To unge menn som fortsatt har håp om at de skal slippe levende ut av fengselet.

R-DOK2-EP15-R003363#1

Siste natt i Gaza?

(Gaza) Jeg la meg ned på en madrass under en kontorpult litt over 01, og etter siste rapportering til TV 2 Nyhetskanalen. Alle planer om å komme meg de tre kilometerne med bil til hotellet var skrinlagt. Jeg hadde uansett ikke noe valg. Ikke en bil å se i gatene, med unntak av en og annen ambulanse. Ingen ville ha fraktet meg tilbake. Jeg ville heller ikke være passasjer i Gazas eneste bevegelige mål. Eller eneste fotgjenger i millionbyen for den saks skyld. Det har vært en kveld med usedvanlig mye farlig aktivitet i nabolaget. Gjentatte bombetokt med israelske jagerfly og kamphelikoptere. Skyting med artilleri og stridsvogngranater. Voldsomme angrep fra kanonbåter.

Jeg sovnet, og bråvåknet etter ett minutt eller to av det jeg tror var en drøm om en bombe. Eller, var det en drøm? Sjekket telefonen og klokka, lukket øynene, sovnet igjen. Noen minutter. Kanskje. Med den første eksplosjonen kom glassbitene regnende over meg. Den påfølgende eksplosjonen sekundet senere, blåste lufta ut av meg. Jeg rakk så vidt å fylle lungene med luft, krøke meg sammen og legge armene beskyttende rundt hodet før den tredje eksplosjonen, raskt etterfulgt av ytterligere to.

Glassplinter, murbiter og trepinner fløy somprosjektiler gjennom rommet. Det stanset, ble helt stille noen sekunder før jeg hørte det første skriket fra et rom i nærheten. Så flere som ropte. En som skrek ut sine forbannelser på arabisk. Jeg dro til meg den skuddsikre vesten og famlet etter hjelm og sko i det mørklagte rommet. Nødagregatet slo inn og blotla en brutal virkelighet. Kolleger kom løpende fra tilligende kontorer hos Associated Press i 12. etasje i Jala Tower midt i Gaza By. Kolleger fra nabolokalene til Al Jazeera kom løpende ut i trappegangen som skiller oss.

Tynne striper av blod på gulvet etter de som hadde løpt barbeint i glasset. En kollega deiset ned i det flislagte gulvet, og ble støttet bort til en stol før noen kom med et glass vann. Jeg måtte ringe, uten helt å vite hvor. Måtte snakke med noen. Fortelle at jeg har det bra, selv om ingen visste hva som hadde skjedd. Jeg ringte TV 2s nattevakt i Bergen, og ba ham varsle noen, før jeg tok kontakt med nærmeste sjef. «Jeg har det bra. Ingen grunn til bekymring». Selvfølgelig bekymrer en slik melding. Jeg ringte og vekket Mads Gilbert. Trengte å snakke litt til. For å si at jeg hadde det bra. Åtte kvartaler unna hadde han følt trykket av eksplosjonene.

Mine palestinske kolleger bor her i Gaza. Jeg kommer stort sett når jeg vil, og drar igjen når jeg ikke vil være her mer. De er stuck i elendigheten. Med familier spredd over hele byen. Nyhetene spres raskt her i Gaza. Det ringte. Ektefeller, mødre og fedre. Har dere det bra? Hva har skjedd? Er dere i sikkerhet?

Telefonsamtalene stilnet. Vi var alene med våre skrekkopplevelser i 12. etasje, i det som trolig er byens høyeste bygning. Etasjene under er fyllt med leiligheter. Voksne og barn som strømmet gråtende ut i trappegangen. Jeg får som dem lyst til å komme meg i sikkerhet. Men hvor er det? Her er ingen steder å gå. Ingen steder å kjøre. Ingen steder å flykte vekk fra bombene. Hvor er det mindre farlig enn akkurat her nå? Ingen har svaret.

Slik har de det – palestinerne. Dette skrekkscenariet gjennomlever de alle før eller senere. Fiendens voldsomme bombardement knuser ikke bare bygninger og våpen. Det ødelegger liv. Fysisk og psykisk.

Her putter foreldre sovetabletter i kveldsmaten til barna. I Gaza legges barna til sengs med øreklokker. For å beskytte mot de skadene som rammer flest. Traumene. Redselen. Terroren.

Dette er krigens virkelighet. En virkelighet så brutal, at når en voksen mann så vidt har smakt på den, sitter han rystet tilbake. Mens det nå kalles til morgenbønn fra minaretene som fortsatt ikke er skutt i filler, sitter jeg her i 12. etasje og håper at dette var siste natt med bombing i Gaza. At partene tar til en eller annen form for vett og stanser infernoet.

Israel vil stanse krigen

(Jerusalem) Det er lørdag ettermiddag, og sabbaten går mot slutten. På stranden i Tel Aviv er det ganske mange mennesker. Været er uvanlig bra til å være i siste halvdel av november. Men det er overraskende at så mange har tatt turen til stranden, når det nå pågår en krig i nabolaget.

Sirenene går. For mange kommer minnene fra den første gulfkrigen tilbake (1991). Den gang Saddam Hussein sendte sine raketter mot Israel som hevn for amerikansk-ledede angrep mot Irak. Andre har minner fra 1973-krigen (i Israel kalt Yom Kippur-krigen), da Israel ble utsatt for et koordinert angrep fra sine naboer.

Folk løper i dekning. En iransk-produsert rakett skutt opp fra Gaza, kommer susende inn mot Israels største by. Et særdeles effektivt rakettskjold slår den i stykker før den rekker å gjøre store skader.

I luftrommet over Gaza summer de israelske dronene kontinuerlig. Med jevne mellomrom kommer israelske jagerfly inn over det palestinske området, og slipper sin dødbringende last.

Begge sider skyter mot sivile. En israelsk general jeg snakket med i kveld, sier at Hamas og andre palestinske grupper opererer fra sivile områder. At sivile brukes som skjold. Sivile blir drept på Gazastripen. Slik går det når man bomber verdens tettest befolkede område. Det er ingen steder å operere militært på Gaza uten at fienden kan beskylde deg for å bruke sivile som skjold. Beliggenheten til Israels militære hovedkvarter er verdt å merke seg i en slik debatt. Der det ligger mellom boligblokker og forretninger midt i Tel Aviv. Israelerne bruker altså sin egen sivilbefolkning som skjold, skal vi følge generalens logikk.

I noen dager har de skutt mot hverandre nå – palestinerne og israelerne. Som alltid er det palestinerne som lider de største tapene. Vestlige medier, inkludert norske, omtaler de israelske angrepene som svar på lang tid med jevnlige rakettangrep fra Gaza. For å snu det hele på hodet, kan man like riktig hevde at de palestinske rakettangrepene er svar på tiår med okkupasjon og blokade. Det viktigste er likevel ikke hvem som har mest skyld i at konflikten nok en gang er trappet opp til et uakseptabelt nivå. Det viktigste er at det stanser. Stanser før enda flere palestinske barn blir drept. Før flere liv går tapt på begge sider.

Generalen jeg snakket med på telefon nå i kveld, sa at Israel er klare til å stanse umiddelbart. Bare Hamas stanser sine angrep først. Det er altså alt som skal til. At den andre siden stanser først.

Den samme generalen forklarte meg også hvordan israelerne først og fremst sikter seg inn på militære mål. At de vil ta ut våpenlagre og langtrekkende raketter, men at det går med sivile liv underveis. Jeg tror ham. Men, som jeg nevnte, bomber du verdens tettest befolkede område, gambler du høyt. Hamas skyter sine raketter bevisst mot sivile mål. Det har de vist gjentatte ganger. Deres mål er å ramme den israelske sivilbefolkningen, akkurat slik Israels mål er å ramme den palestinske sivilbefolkningen med sine blokader.

Man kan forstå begge sider, når man setter seg ned og snakker med dem. Men det er ingen grunn til å applaudere noen part for denne opptrappingen som uansett ikke vil få et godt utfall.

At palestinerne nå er i stand til å ramme både Jerusalem og Tel Aviv med sitt iransk-produserte skyts, er dårlig nytt for fredselskerne i regionen. Ingen israelsk regjering kan akseptere at raketter tar liv i Tel Aviv, uten å slå hardt tilbake. I alle fall hvis de ønsker å bli sittende.

Det er ganske nøyaktig 20 år siden jeg tok meg inn i denne byen første gang. Også den gang var det optimisme å spore, men pessimistene fikk som vanlig rett.