De feiges våpen

(Kinshasa, Kongo) Det var våren 1996. Etter en rekke Hezbollah-angrep mot israelske militære posisjoner i okkuperte Sør-Libanon, fikk statsminister Shimon Peres nok. Han var bare uker unna et avgjørende valg (som han tapte for rivalen Benjamin Netanyahu), og trengte sårt å vise styrke. Det gjorde han med et voldsomt angrep på Sør-Libanon i det som ble kalt Operasjon vredens druer. Israel angrep Hezbollah og sivilbefolkningen. De fleste sivile kom seg vekk. De som ble igjen, var overlatt til skjebnen og det israelske militæret.

Fordi jeg året i forveien var blitt utvist for en femårsperiode etter å ha fornærmet libanesiske myndigheter, tok jeg meg ulovlig inn i landet. Jeg kom i tide til å være vitne til massakren i landsbyen Qana. Over et hundre sivile flyktninger – i all hovedsak kvinner og barn – ble drept da israelerne angrep de fijianske FN-styrkenes hovedkvarter. I halvtimen før angrepet, lå en drone i luften over leiren. Lyden fra det fjernstyrte flyet nådde både sivile og soldater på bakken. Om den israelske flyoperatøren forstod hva han så fra dronens kamera eller ikke, vet jeg ikke. Men senere samme ettermiddag, hadde staten Israel gjennomført en av sine verste massakre noensinne.

Dronen i 1996 hadde ikke evne til å løfte datidens bomber. Dronene var mer et forvarsel for et kommende artilleri-, fly- eller helikopterangrep. Terroren av den buzzende lyden var grusom.

Sammen med en lokal fotograf og vår sjåfør, kjørte jeg et par dager senere inn i en forlatt og utbombet landsby en halvtimes kjøring øst for Qana. Vi hoppet ut av bilen, lempet ut kamerastativet og satte opp kameraet før fotografen begynte arbeidet med å feste den folketomme krigsskueplassen til tape. Først da ble jeg klar over hva som hang i luften over oss. En drone. Et fjernstyrt fly med et kamera i buken. Jeg tenkte på hvordan vi tre på bakken, og vår oppførsel og bevegelser, så ut for den israelske operatøren som satt i trygghet og betraktet oss. En bil som kjører inn i en forlatt by, tre menn hopper ut og monterer noe på et stativ. Et kamera? Eller kanskje en rakett? Hvem trodde israelerne vi var? Dronen sirklet over oss. Vi hadde ingen mulighet for å gi våre fredelige hensikter til kjenne. Jeg så den ikke, men hørte den godt. Fotografen og jeg tenkte samme tanke. Vi slang både oss selv og utstyr inn i bilen, og kom oss av gårde. Like etter hørte jeg lyden av to israelske jagerfly mot et mål. Var det oss de var på vei mot?

Problemet med dronene er at de er unøyaktige. De som styrer flyene vet ofte ikke hva de ser på bakken. De gjetter. Terroren man føler når man forstår at man er under oppsyn, og når som helst kan bli angrepet uten at man har sjanse til å gjøre sine gode hensikter til kjenne, er forferdelig.

I Afghanistan og Pakistan har sivilbefolkningen følt denne terroren mange ganger de siste årene. Med amerikanerne i spissen, har de internasjonale styrkene tatt i bruk dette feige våpenet. Nå også med løfteevne nok til å bringe med seg dødelige missiler. Det er et feigt våpen fordi den som bruker det ikke utsetter seg selv for noen som helst fare. Problemet er at uten god etterretning på bakken, er sjansene for å skyte mot feil folk langt større enn om operatøren hadde stått med et gevær på bakken. Helt bevisst velger man å ofre noen sivile, for å beskytte egne soldater.

I Afghanistan har bryllup vært et yndet mål for amerikansk-ledede luftangrep. En stor gruppe mennesker samles på bakken. Til alt overmål avsluttes festlighetene ofte av noen byer fra Kalashnikover mot himmelen. Et slags substitutt for manglende fyrverkeri. Svaret har en rekke ganger kommet i form av bomber og missiler.

De lovløse stammeområdene vest i Pakistan har i særlig grad vært rammet. En missil blir avfyrt fra en drone. Drapsmannen sitter kanskje et sted i USA når han sikter og skyter. Folk har etter hvert lært at en missil ofte etterfølges av en annen. Derfor er det mange som kvier seg for å løpe hjelpende til når de ligger der på bakken. Barn, kvinner og menn med avrevne armer og bein. Med skader så store at kun øyeblikkelig hjelp kan redde dem.

Og den kommer av og til tilbake – lyden som får folk til å knekke sammen i frykt for hva som er i vente. Lyden av de feiges våpen. De som ikke tør å møte sine fiender ansikt til ansikt. Soldater som heller ofrer noen sivile enn å utsette seg selv for fare.

I en nylig offentliggjort amerikansk studie, får president Barack Obama det glatte lag for brudd på internasjonal lov. Undersøkelsen er gjennomført av de juridiske fakultetene ved Stanford og New York universitetene. Undersøkelsen baserer seg på tall som er vanskelige å bekrefte, men konklusjonen er klar. De siste åtte årene har de fjernstyrte amerikanske likvideringene kostet 176 pakistanske barn livet. Totalt er opp mot 900 sivile drept i denne perioden. Ytterligere 1300 er skadet.

Tallene viser også at dronene er et effektivt våpen mot det man antar er terrorister. Totalt er mellom 2500 og 3300 mennesker drept. Altså er i underkant av en tredel antatt sivile. Det er langt fra en ubetydelig størrelse. Men til tider er det vanskelig å klassifisere en journalist. En ung mann i riktig alder, eller en som virkelig har onde hensikter.

”Amerikanske droner flyr over samfunn i den nord-vestlige delen av Pakistan 24 timer i døgnet. De rammer hjem, biler og offentlige steder uten forvarsel,” heter det i rapporten. ”Deres tilstedeværelse terroriserer menn, kvinner og barn, og gir grobunn for angst og psykologiske traumer i det sivile samfunnet. De som lever under dronene er eksponert for konstant frykt for at et dødelig angrep kan bli avfyrt når som hest, og vitende om at de er uten evne til å beskytte seg selv.”

Videre konkluderer rapporten med at tre firedeler av pakistanerne i de rammede områdene, nå betrakter USA som sin største fiende. De oppfatter at de er i krig med USA. Dette gir selvfølgelig grobunn for rekruttering av nye soldater eller terrorister. Som i neste gang er villige til å angripe USA elller vestlige interesser.

Selvfølgelig er dronene et effektivt våpen i kampen mot opprørere. Men det er et feigt våpen fordi det kun setter den ene parten i fare, og fordi man kalkulerer med sivile tap som er høyere enn når man har soldater på bakken.

Barack Obama arvet krigen i Afghanistan fra sin forgjenger George W. Bush. Men han har virkelig videreforedlet metodene som blir brukt. USA får stadig flere fiender. Det gjør også vi som deltar i denne krigen på amerikanernes side.