Filmen fra helvete

(Kashmir, India) Fredagsbønnen er akkurat over, og sola varmer godt selv her. Høyt oppe i fjellet. -Drive, drive, drive! roper jeg til sjåføren. Men han blir stående stille i den alt for lite trafikkerte sentrumsgaten i delstatshovedstaden Srinagar. Lite trafikk betyr gjerne trøbbel. Jeg stikker meg ut, og har pådratt meg uønsket oppmerksomhet fra noen aggressive unggutter. En av dem kommer løpende mot bilen med en knyttnevestor stein i neven. Jeg har rullet ned vinduet der jeg sitter i baksetet for å unngå en skur av glass hvis steinen skulle komme susende. Guttens ledige hånd strekker seg mot tenningsnøkkelen. Han er sint og lirer av seg noen setninger på det lokale kashmirske språket. Jeg oppfatter ordet ”Ameriki”, og forstår at alvorlig trøbbel er i gjære. –Just ask him to drive, roper jeg nå sint til tolken som sitter ved siden av meg. Forbanna fordi sjåføren bremset opp for å lytte til den unge mannens budskap. Jeg gir pokker i om en skur av steiner ødelegger bilen hans. Det kan vi ordne seinere. Jeg føler at det viktigste er å komme seg vekk.

Unggutten får aldri tak i nøkkelen. Min nasjonalitet blir forklart. Og merkelig nok ser det ut til at ordet ”presse” får steinkasteren til å besinne seg. Det er ikke overalt i verden journaliststempelet gir fri passasje. Hadde jeg vært turist derimot, hadde jeg vært langt dårligere stilt, skal jeg tro min lokale venn Faisal. Og det skal jeg jo. Sjåføren tråkker inn gassen, og vi kommer oss vekk. Vi har passert dagens andre steinkasting uten en skramme. Noen minutter med litt høyere puls, er til å leve med.

Den siste uken har stemningen vært litt ekstra amper her i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir. Det handler tilsynelatende om en viss film. En film som har fått deler av den muslimske verden til å ta fyr. Men handler det egentlig om filmen som håner muslimenes viktigste profet, Muhammed? Nei. Den egentlige årsaken til bråket er å finne annetsteds. Akkurat slik det var da Muhammed-tegningene antente verden i 2006, påny i 2008, og en amerikansk pastors behov for å brenne en Koran i full offentlighet i fjor kostet mange mennesker livet. Her handler det egentlig om India. Unge, frustrerte menn er rasende over det de mener er Indias okkupasjon av Kashmir. Den blasfemiske filmen ga dem en unnskyldning til å gå ut i gatene og protestere. Inderne visste at protestene ville komme, og de visste at de etter hvert ville snu seg i vrede mot India og de indiske soldatene og politifolkene som forsøker å kontrollere dette vakre og omstridte landområdet ved foten av Himalaya. Derfor hadde myndighetene gått til det uvanlige skritt å stenge alle lokale telefonlinjer og internett. For å unngå at folk klarer å mobilisere. Og for å forhindre at uønskede nyheter spres raskt. Som for eksempel hvis en steinkaster blir skutt og drept av indiske styrker. Slike hendelser har satt området i brann før.

I forrige uke var jeg i Kabul da nyheten om den provoserende amerikanske filmen nådde den afghanske hovedstaden. Det var innført portforbud for alle vestlige i den krigsherjede byen i frykt for bråk etter fredagsbønnen. Fredagen passerte uten særlig trøbbel i Kabul. Men andre steder i Afghanistan ble det gjennomført angrep. Tre dager senere ble en minibuss med utlendinger sprengt i filler på vei til flyplassen. Den amerikanske filmmakeren ønsket å provosere. Det klarte han. Men han synes åpenbart det var verdt noen menneskeliv, så lenge han får hevdet sitt syn. Selv en idiot forstår at en film som beskriver Profetens sexliv, avler vold.

I 2006 fulgte jeg demonstrasjonene i Gaza. Rasende palestinere protesterte mot publiseringen av karikaturtegninger i Norge og Danmark. Den gang holdt det på å gå riktig galt for undertegnede. Trøbbel havnet jeg også i etter en ny runde med karikaturer i 2008. Da befant jeg meg i stammeområdene vest i Pakistan. Av alle ting på jakt etter intervjuobjekter fra Taliban.

Men karikaturene alene, hadde neppe hisset opp stemningen til kokepunktet. I Gaza handler raseriet egentlig om frustrasjonen over å bo i det som er verdens største og mest overbefolkede fangeleir. I Syria handler det om frustrasjon over landets blodige regime. I Egypt er det den sendrektige veien til et bedre liv etter Mubaraks fall, som setter sinnene i kok. I Irak er det frustrasjonen over årevis med amerikansk okkupasjon og borgerkrig. I Iran er det Vestens fiendestempel det handler om, og i Afghanistan mangel på sikkerhet. Og her er det altså India. Det handler alltid om noe annet. Egentlig.

Og så handler det selvfølgelig om mangel på utdanning. På manglende evne til å sette ting i sammenheng, og forstå hva filmer og tegninger egentlig er. At ikke hele den vestlige verden er avsender når en film om Profeten blir publisert. Filmen er en manns verk, og kun det. Vi andre støtter i verste fall kun denne mannens rett til å ytre det han vil. Selve filmen kan vi fortsatt ta avstand fra. Slik mange muslimer gjør.

I fjor fant en amerikansk pastor det nødvendig å brenne en Koran. Han fikk den oppmerksomheten han ville, og hans handling førte til at en rekke mennesker ble drept. Blant dem, den norske offiseren Siri Skare. Hun var i FN-bygningen i Mazar e-Sharif da en rasende mobb angrep det de oppfattet som symbolet på vestlig arroganse. Det kostet henne livet.

Det går nok over denne gangen også. Men filmen føyer seg inn i rekken av argumenter for de som innbiller seg at Vesten driver et massivt og koordinert angrep på islam. Det visste filmskaperen. Og det ansvaret slipper han ikke unna.

Mot slutten

(Afghaninstan) «Andreas Eldjarn fra Norge. 27. juni 2010. Simen Tokle. Norge. 27. juni 2010.» Forsvarssjef Harald Sunde står i full uniform under den stekende sola og leser sakte. Navn, nasjon og dødsdato. De internasjonale soldatene som tjenestegjorde i den norskledede styrken i Faryab, og aldri kom hjem. Det tar tid. Deler av styrken står oppstilt foran den norske generalen, og hører navnene på de som aldri kom hjem hjem i live. Det hører med til seremonien der Norges høyest rangerte militære ved siden av Kongen, har kommet for å avslutte et norsk militærhistorisk kapittel. Sju norske navn leser han opp. Soldater som er drept i tjeneste for Norge i dette området. Ytterligere tre norske soldater er drept andre steder i Afghanistan siden Tommy Rødningsby falt som den første i Kabul i 2004. To sivile nordmenn har også mistet livet i denne krigen. En hjelpearbeider og en journalist. Det har vært tøffe tak for en liten nasjon.

Nå går det mot slutten. Ikke bare for det norske, men hele det internasjonale militære engasjementet i Afghanistan. Snart elleve år er gått siden en rekke nasjoner, deriblant Norge, fulgte USA i et angrep på, og en invasjon av, et av verdens fattigste land. Det er afghanerne som har betalt den dyreste prisen for Al Qaidas spektakulære terrorangrep mot USA i 2001. Rundt tre tusen mennesker ble drept i det angrepet. Langt over hundre tusen afghanere er drept i krigen som fulgte. Selv om ingen av 11. september-terroristene var afghanere. Slik fungerer vår urettferdige verden.

I Faryab pakker de norske soldatene ned de siste eskene. Den norske tilbaketrekkingen fra denne krigen er i gang for alvor. I løpet av et par uker skal siste nordmann være ute av Faryab. Jobben er ferdig, men ikke gjort. Den nordlige provinsen mot grensen til nabolandet Turkmenistan er et langt mer urolig område i dag enn da de norske soldatene overtok sikkerhetsansvaret i 2005. Hva gikk galt? Hvorfor klarte de ikke å løse oppdraget?

Da jeg om hit første gang, like etter at Norge tok over for britiske styrker i 2005, var situasjonen helt annerledes. Jeg tok inn på et lite gjestehus ikke langt unna den nedlagte banken som den gangen huset de norske styrkene. Jeg gikk rundt i de støvete bygatene og ble møtt av vennlige ansikter. Soldater patruljerte byen. Uten beskyttelse av tungt panser. Så var det noe som endret seg.

Etter publiseringen av Muhammed-karikaturene i 2006, smalt det. Den norske leiren kom under et voldsomt angrep. Det ble kastet granater og skutt inn i leiren. Norske soldater skjøt i hjel noen av de aller mest voldelige demonstrantene. Den vennlige tonen mellom sivilbefolkningen og de utenlandske styrkene ble vanskelig å oppettholde. En ny og tryggere leir ble reist utenfor byen. Etter et dødelig bombeangrep mot et norsk kjøretøy, kom kravet om panser og beskyttelse. Under sine forsøk på å patruljere dette mektige fjellandskapet, ble soldatene møtt med stadig større fiendtlighet og kraftigere skyts. Svaret var  mer panser og tyngre våpen. For sivilbefolkningen må det mange steder ha vært vanskelig å oppfatte de utenlandske vantro som noe annet enn det de visste de var. En del av en invasjonsstyrke. Riktignok hadde man sørget for å bli invitert til landet, men det av en president som i første omgang var valgt ut av de som invaderte.

De hadde egentlig ikke en sjanse til å stanse det væpnede opprøret som kom, de norske styrkene. De var for få. Den politiske viljen til å sørge for stabilitet og sikkerhet var tilstede, men den var ikke stor nok. Et hundretalls soldater kunne aldri få kontroll over Faryab. Det forstår alle som har beveget seg rundt i dette fjellandskapet. Dette er geriljaens og lokalbefolkningens terreng. Bare en mangedobling av den militære innsatsen kunne garantert militær suksess. Derfor endret man etterhvert oppdraget i denne krigen. Der politikerne tidligere hadde lagt vekt på bygging av pikeskoler, handlet det etterhvert om å trene afghanske sikkerhetsstyrker. Om å få disse styrkene opp på et nivå hvor de selv var i stand til å ta ansvaret for sikkerheten. De afghanske offiserenes fordel var antall soldater de kunne sende ut i kamp. Men de er langt dårlige trent enn sine norske kolleger. Og de sliter med motivasjonen og rekordhøye desserteringstall.

For silbefolkningen er sikkerhet det viktigste. Sikkerhet og muligheten til å sette brød på bordet. Mange gode krefter har forsøkt å hjelpe de siste årene. Norge har pøst milliarder av bistandskroner inn i denne fattige provinsen. Heller ikke denne pengestrømmen varer evig, men den har hjulpet litt.

Ingen vet hva som vil skje i dette området i ukene, månedene og årene som kommer. Kanskje får sivilbefolkningen det bra. Kanskje. Men det kan også gå riktig galt.

Den 11 år lange krigen

(Kabul)   Gatene er ryddet og kranser legges ned. Store deler av den afghanske befolkningen hyller i disse dager folkehelten Ahmad Shah Massoud – Løven fra Panshjir. Helten fra Panshjirdalen klarte med sine menn det nesten ingen andre klarte. Han stod i mot den sovjetiske invasjonshæren. I en geografisk nærmest uinntakelig dal, og etter hvert med amerikansk våpenstøtte, påførte hans menn Sovjetunionen noen av de tapene som til slutt sendte russerne på flukt. De samme geografiske hindringene lå i veien for Taliban da islamistene satt med makten i store deler av landet for øvrig.

9. september 2001, troppet det Massoud trodde var to belgiske TV-journalister med arabisk opprinnelse opp hos den karismatiske lederen for Nord-alliansen. Kameraet skjulte en bombe. De to var aldeles ikke fra belgisk fjernsyn, men utsendte fra terrorgruppa Al Qaida. Drapet på Massoud nådde snart en hel verden. Men vi som beskjeftiger oss med utenriksnyheter, trodde det dreide seg om en form for hevndrap. Massoud hadde mange farlige fiender.

I virkeligheten var likvideringen startskuddet for noe langt større. Ved å drepe Massoud, fjernet man også mannen som ville være i stand til å organisere en farlig allianse sammen med USA i det hevnangrepet alle skjønte ville komme etter 11. september, 2001.

To dager etter drapet, fløy først ett passasjerfly, så ett til, inn i World Trade Center nederst på Manhattan. Enda et kapret fly styrtet inn i det amerikanske militære hovedkvarteret Pentagon, og et siste krasjlandet på et jorde i Pennsylvania, uten og nå sitt egentlige mål. Det var den dagen da amerikanske fly med amerikanske borgere, ble brukt som missiler mot mål på amerikansk jord. Det var den dagen menneskene falt ned fra himmelen for å unnslippe et helvete. I snart 11 år har det påfølgende krigen vart.

Bilen jeg sitter i, blir flere ganger vinket inn til siden av godt væpnede afghanske politifolk. Nye, forsterkede kontrollposter er satt opp i forbindelse med årsdagen for Massouds død. De som hatet ham, ønsker helt sikkert å ramme. Et par timer etter at jeg har passert området for de internasjonale styrkenes hovedkvarter lørdag morgen, smeller en bombe. Flere blir drept. Også barn. Enda flere skadd. Hvorfor politifolkene ved kontrollpostene sjekker en mann med vestlig utseende i stedet for de som ser lokale ut, virker lite logisk. Det er neppe slike som jeg, som sprenger bomber i Afghanistan. Kanskje er de også opptatt av å vise at de har kontroll. I alle fall litt kontroll.

Denne krigen går mot en slags slutt. I løpet av måneden vil de norske styrkene være ute av Faryab-provinsen i nord, og afghanerne tar over sikkerhetsansvaret. Etter hvert følger flere provinser, før afghanerne i løpet av 2014 skal ha tatt full kontroll over sikkerheten i eget land. Hvorvidt de klarer oppgaven gjenstår å se. Det er mange grunner til å tvile.

Syrias blodige tragedie

 

Fouad Ajami: The Syrian Rebellion. Freedom’s Call and its Cruel Price. Stanford: Hoover Institution Press, 2012. Engelsk, 240 sider.

(Beirut)  Her er oppsummeringen av hva som skjedde det første året av det syriske opprøret. Et opprør og en revolusjon som dessverre ser ut til å kunne trekke svært lenge ut. Ajami setter den syriske borgerkrigen inn i et historisk perspektiv. Han forklarer hvordan det internasjonale samfunnet sviktet. Først og fremst som følge av en kollektiv feighet med sikkerhetsrådsmedlemmene Russland, Kina, Brasil, India og Sør-Afrika i spissen.

Ajami beskriver enkeltskjebner så vel som de store trekkene i den borgerkrigen som kanskje ble trigget nettopp av syrernes håp om at Verden, og da kanskje spesielt Nato og Vesten, ville komme dem til unnsetning slik vi gjorde i Libya.

Og han beskriver den ufattelige tragedien som følge av at det nå er klart at ingen vil gripe inn. Fordi det ikke har materialisert seg et klart alternativ til Syrias brutale diktator, Bashar al Assad – mannen som ser ut til å gjøre det han kan for å overgå sin grusomme far.

For det er ingen klare alternativer. Bare en masse av ulike grupper. Noen hvis ser ut til å forsøke å overgå regimets ondskap. Skal Vesten bombe Syria for at Det muslimske brorskap eller fundamentalister med grener til AL Qaida og opprørere i Irak skal komme til makten, spør Ajami. Svaret er gitt – og syrerne får klare seg som best de kan på egen hånd. Hvilket de ikke gjør.

Lyden av død

(Bekaadalen, Libanon) De dype drønnene fra artilleriet kommer stadig oftere. Så lyden av en og annen flybombe. Granater og bomber som rammer hardt og brutalt i utkanten av Damaskus. Jeg sitter i skyggen i en hage bare et par mil unna, da lyden av ødeleggelse og død når meg. Jeg er på en vingård og har akkurat spist en god lunsj, da vinden bærer med seg et hørbart vitnesbyrd fra nabolandets inferno.

Krig er kontraster. For oss som dumper innom for å dekke brutaliteten for en kortere eller lengre periode, kan det være kort vei fra død og fordervelse til noe som ligner på det gode liv. Det handler ikke om mangel på respekt, men om ikke å bli et krigsoffer selv. Jeg drar aldri ut for å lide med de som lider, men for å fortelle deres historier. Det blir for tøft å ta all brutaliteten inn over seg. Det er da heller ikke det som er oppdraget.

Ingen er interessert nok i å stanse krigen i Syria. Og ingen vet hvor lenge den varer. Her tror folk det kan gå lang tid. Det internasjonale samfunnet har spent ben på seg selv, og er totalt handlingslammet. Med mindre Bashar al Assads menn tyr til de aller mest brutale våpen. Først da vil Vesten bruke makt, har Obama sagt. Assad kan med andre ord slå i hjel sitt eget folk med konvensjonelle våpen, men bruker han kjemiske stridsmidler, trår han over en grense. Hvor viktig den forskjellen er for de som blir drept og lemlestet av eksplosjonene jeg hører, er uvisst.

Russland og Kina vil ikke hjelpe. To land som selv undertrykker de som forsøker å gjøre opprør med det de opplever som diktatoriske regimer. Og siden reglene for organiseringen av FN’s sikkerhetsråd har stått stille i over et halvt århundre, mens verden for øvrig beveger seg fremover, blir ingenting gjort. Russland og Kina kan fortsette å blokkere alle ønsker om å redde den syriske sivilbefolkningen fra undergang. Vi lever i en feig verden, der noen av oss er garantert trygghet. Mens andre myrdes mens vi ser på.

Dødstallene stiger. Historiene om barn som er henrettet, har blitt torturert eller skadet når oss. Men stadig sjeldnere. Det betyr ikke at de er færre. Krigstrettheten har rammet redaksjonene, leserne og seerne. En regel som gjelder for alle kriger som trekker ut i tid. Vi bryr oss en stund, og så er det slutt. Helt til det skjer noe oppsiktsvekkende. Hva nå det måtte være i denne krigen. Enda flere drepte barn? Kanskje.

Om nå verdenssamfunnet likevel skulle klart å mobilisere anstendighet nok til å stanse massedrapene, hvem skulle de så hjulpet til makten etter den syriske diktatorens fall? Et par hundre opprørsgrupper sloss mot regimet. Men Nato bomber ikke Assad for å hjelpe islamister og fundamentalister til makten i et land som grenser til Israel, Libanon og Irak. Det er for farlig. Og ingen ønsker seg en ny runde med langvarig okkupasjon og kostbare forsøk på nasjonsbygging som i Irak og Afghanistan. 

Syrerne får klare seg selv. Det er ingen som kommer for å hjelpe. I alle fall ikke ennå. Jeg lurer på om de har forstått det nå, de som er fanget i kryssilden mellom Bashar al Assads brutale regime og de stadig mer desperate opprørsgruppene.