Fanget i kryssild

(Beirut) Det er 20 år siden jeg kom til dette vakreste av alle Middelhavsland første gang. Siden jeg for fant ut at en dag i slalåmbakken oppe i fjellene kunne avsluttes med et passe varmt bad i havet, en halvtime unna. 20 år siden jeg høsten 1992 ble engasjert som presse- og informasjonsoffiser av Forsvaret, og gjorde fjellene i Sør-Libanon til mitt hjem i over ett år. Det er 20 år siden jeg forelsket meg i Libanon. Og opplevde min første krig da Israel satte i gang massiv bombing av de sørlige områdene sommeren 1993.

Jeg har besøkt landet jevnlig i kortere eller lengre perioder. For å dekke et og annet valg, norsk tilbaketrekking fra Sør-Libanon og demonstrasjoner. Men stort sett for å dekke nok en krig eller enda et blodbad. Som Israels okkupasjon av Sør-Libanon, det samme landets nådeløse angrep på landsbyene i sør i 1996, og den voldsomme månedlange krigen mellom Israel og Hezbollah i 2006. 

Da jeg kom hit i 1992 var landet mer eller mindre okkupert av Israel i sør, og Syria i nord. Libaneserne var i ferd med å trekke pusten etter en femten år lang borgerkrig som hadde revet landet i stykker og gjort naboer til fiender. Fortsatt var det daglige kamper på flere fronter, men det var forandringer på gang. En forsiktig optimisme kunne spores, ikke minst her i vakre Beirut – en gang kjent som Midtøstens Paris.

Jeg har sett denne byen reise seg fra asken. Hvordan ruinene langsomt har blitt forvandlet til majestetiske bygårder. På mange av de gamle fasadene som omslutter nybyggene, er fortsatt arrene fra krigen synlig. Et og annet skuddhull eller et søkk fra en granat. Sakte har det gått. Men nå er den en gang helt mørklagte byen opplyst som en skinnende diamant etter at solen har sunket ned et sted i Middelhavet. Fortsatt kjører de som svin – Libaneserne. Men de gjør det med blankpolerte luksusbiler på nyvaskede avenyer.

Og så er det kvinnene da. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Her finner du noen av de vakreste på denne jord. Du må ha opplevd dem for å forstå.

Libanons fremtid ser på mange måter lovende ut, men det er viktig ikke å la seg lure. Det ulmer under overflaten. Det gjør det alltid her.

Landet sliter med mange problemer. Arrene fra borgerkrigen sitter også tydelig i libanesernes sinn. Av og til skal det svært lite til for at noen vil kjempe gamle kamper på nytt. De er alle libanesere, men ikke først og fremst. De bærer ikke på samme identitet. Skillene mellom kristne, shiaer og sunnier lar seg ikke viske ut. De palestinske flyktningene – noen hundre tusen – har levd her i generasjoner. Fortsatt i leire og adskilt fra den libanesiske befolkningen, som i stor grad bærer nag til sine palestinske brødre. Både for å ha spilt en aktiv rolle i borgerkrigen, og for å ha pådratt seg israelernes vrede en rekke ganger.

Nå er det krigen i Syria som er i ferd med å velte inn over fjellene i øst. Ikke bare i form av flyktninger som rømmer fra Assads brutale regime. Men den syriske borgerkrigens parter har sine støttespillere her i Libanon. Nå ryker de i tottene på hverandre.

Tirsdag denne uka var jeg på vei nordover fra Beirut. Sammen med min mangeårige venn og lokale fikser Khasem og en innleid fotograf som helst vil kalles Johnny. Vi kjørte kystveien gjennom den gamle kasino- og nattklubb-byen Journieh, forbi Byblos og gjennom sentrum av havnebyen Tripoli. Jeg satt og døste i forsetet ved siden av Khasem, da lyden av skudd raskt røsket meg ut av drømmen. Først noen enkle skudd, så fulgte byge på byge fra maskingevær. Khasem bremset opp i ly av en boligblokk. Vi kom oss ut av bilen og mot fasaden som i alle fall ga delvis beskyttelse mot de dødelige kulene.

Der stod vi. Fanget i kryssild mellom alawitter som støtter Syrias president, og libanesiske sunnimuslimer som vil ha hevn for massakrene som har kostet så mange av deres syriske søstre og brødre livet. For å toppe det hele, kastet den libanesiske hæren seg på, og skjøt mot begge sider. Mot steder de trodde snikskytterne lå gjemt. På husfasaden vis a vis, fikk et gigantisk portrett av Libanons statsminister seg av og til et nytt kulehull. ”Gud gjør dette landet trygt,” stod det skrevet under portrettet. Akkurat. Vi lo og var redde. Det er ofte slik det er i krig.

Sammen med en gutt sprang jeg sikksakk over til nabohuset for å treffe guttens familie. Storyen om de syriske flyktningene fikk vente. Vi hadde plutselig havnet midt i det som åpenbarte seg som dagens sak. På en sofa satt ti år gamle Janna sammen med en lillesøster og to jevngamle venninner. Tiåringene vekslet på å diskutere skytingen med det største alvor, og å kikke fnisende nysgjerrige mot TV-kameraet og den utenlandske journalisten som plutselig hadde inntatt familiens hjem.

Vi gjorde dem til dagens stjerner – de tre jentene. Og en av dem til en midlertidig kjendis i et fredelig land, langt borte. Ti år gamle Janna fikk målbære libanesernes frykt for hva som kunne skje. ”Jeg er redd for døden,” sa hun. ”Jeg er redd for hva som kan skje med søsknene mine.” Det er også slik det er i krig.

Etter en kort løpetur i åpent lende, var vi igjen trygt forvart bak betongblokkens beskyttelse da de libanesiske soldatene rullet inn med sine pansrede vogner. Kraftigere skyts ble satt inn. Nå eksploderte granatene fra bombekasterne et sted i nærheten. Et par av dem veldig nære. Rundt hushjørnet et sted. Splintene føk bokstavelig talt veggimellom. ”Når Assad faller vil alle alawittene her bli slaktet i løpet av 24 timer,” brølte en libaneser til meg.

I det som føltes som en liten pause i kampene, tok vi sjansen og kom oss vekk. Khasem tråkket gassen i bånn med retning Beirut. Vi overlevde denne gangen også. Men det gjorde ikke alle de andre. Sju ble drept og over 100 såret i kampene i Tripoli. 

Det sies at Libanon alltid er på kokepunktet. At nesten ikke noe skal til, før det koker over igjen. En liten gnist er alt det tar, før en av Midtøstens farligste kruttønner eksploderer nok en gang.

Ærlig om tøffe valg

Erik Elden: Krig og kjærlighet. Oslo: Kagge, 2012. 239 sider. Sakprosa.

 

Erik Elden er glad i god litteratur. Han elsker kjæresten Lise. Og han har skutt og drept en fiende. Dette er den tredje i rekken av beretninger fra soldatlivet i Afghanistan. Og den andre om soldatene i Telemark bataljon. Troppssjefens beretninger om en av de tøffeste periodene norske soldater har vært gjennom, er verdt å lytte til.

Det er en bok som handler om krigen og kameratskapet. Om sorgen ved tapet av en kamerat. Troppssjef Elden mistet en av sine menn i januar 2010. Det tynger den unge løytnanten. Men det som også tynger, er savnet av kjæresten Lise.

Krig og kjærlig er en usminka beretning om krigen, om farene og om å ta liv. Ikke minst blir leserens forståelse for nødvendigheten av soldatenes brutalitet satt på prøve når Elden beskriver det som nærmest kan oppfattes som en mulig likvidering av en skadet fiende. Men dette er også en fortelling om en ung mann som dras mellom kjæresten hjemme og kameratene i Afghanistan. Elden skriver ærlig om savnet av kjæresten, og den dårlige samvittigheten han sliter med fordi han reiste ut i krigen.