Hvem drepte Yassir Arafat?

Ramallah, Vestbredden, 11. november 2004. Jeg lå og sov i en seng i leiligheten TV 2 og Aftenposten leide sammen i den palestinske administrasjonsbyen. Utslitt etter dager med beinhard jobbing i forbindelse med den palestinske presidentens sviktende helse. En gang like før fem om morgenen, ringte telefonen som lå til lading på nattbordet. Jeg skjønte hvorfor. Jeg trykket inn den grønne Nokia-knappen og fikk utenriksavdelingens nattevakt i Bergen på øret. ”Arafat er død,” var meldingen. I løpet av sekunder var jeg i klærne og hamret på soveromsdørene til fotografkollega Aage Aune og Aftenpostens midtøstenkorrespondent John Hultgren. Vi kom oss bort til Muqataen et par kvartaler unna – presidentens hovedkvarter der Arafat hadde sittet under israelsk beleiring de siste to årene, før han noen dager tidligere var fraktet til Frankrike for medisinsk behandling. Der hadde de akkurat mottatt meldingen fra Paris. Unge, men erfarne soldater fra presidentens egen styrke, Styrke 17, la fra seg våpnene, tok hverandre i hendene og dannet en kjede foran porten og langs muren som omkranser det utbombede hovedkvarteret. Tårer rant nedover kinnene på de stille soldatene. Det var et sterkt møte med folk som hadde mistet sin leder og sitt forbilde. Han som i flere tiår hadde ledet an i kampen mot israelsk okkupasjon og fordrivelse av det palestinske folk. Han som hadde tillat alle mulige voldelige midler i bruk mot sionismen.

Unge gutter trillet bildekk ut i gatene, skvettet litt bensin på og kastet en fyrstikk. Mens morgensolen traff Ramallah denne novemberdagen, steg svart røyk opp mot himmelen. Etter hvert så det ut som om hele byen stod i fyr. De flammende bildekkene var et av symbolene i kampen mot israelsk okkupasjon. Nå stod de i fyr for å hylle den avdøde lederen.

I Paris tok Frankrikes president, Jaques Chirac, farvel med sin palestinske kollega tidlig om morgenen, før den palestinske presidentens kropp ble fløyet hjem til de palestinske områdene via en storslått seremoni i Kairo. Vi var rundt en million mennesker som stod i og rundt Muqataen i Ramallah da to helikoptre kom dalende ned fra himmelen. Soldatene skjøt skarpe kuler like over oss, for å få den enorme menneskemengden fra å presse frem mot det stedet der det så ut til at helikopteret ville lande. Alle ville ha et siste glimt av Abu Ammar, som var navnet palestinerne brukte på sin elskede leder. Det ble en begravelse i Intifadisk stil – hvis noe kan kalles slikt. Der skytevåpen og sorg dominerte. Men det passet. Det var slik det skulle være når en mann av Arafats historiske kaliber ble stedt til hvile. Ikke i Jerusalem, slik palestinerne ønsket, men i Ramallah. Der ligger han ennå. Men kroker er festet til hvert hjørne av sarkofagen kisten er plassert i – slik at det å frakte ham til Al Quds (arabisk for Jerusalem) ikke skal by på større problemer.

Jeg var så heldig å treffe den palestinske lederen en rekke ganger. I Gaza, på Vestbredden, i Oslo og på den amerikanske presidentens landsted, Camp David. Første gang jeg intervjuet ham, var da jeg sammen med noen få pressekolleger og daværende norske utenriksminister, Bjørn Tore Godal, fløy til Arafats eksilhjem i Tunis, for å ta ham med videre til Kairo for signering av en landavtale med israelerne. Geriljasoldatene fra PLO entret Braathens-maskinen med Kalashnikover og pistoler. Automatvåpen ble slengt i hattehyller og på ledige seter. Geriljalederen selv ankom iført sitt karakteristiske hodeplagg og med sin sølvforgylte revolver i beltet. En revolver han for øvrig dro frem i cockpiten for å vise den norske kapteinen og hans styrmann. Det ble gode TV-bilder av slik oppførsel. TV 2 hadde eneste fjernsynskamera om bord.

Hva døde han av? Aids? Kreft? Leversvikt? Ryktene var mange. Helsen hadde vært skrantende i flere år. De siste par årene var det tydelig for alle. Den israelske beleiringen og totale ydmykelsen Arafat måtte gjennom fra den andre intifadaen, det palestinske opprøret, brøt ut fire år før hans død, bidro neppe til å forbedre helsen.

Men så kom meldingen denne uken fra den arabiske TV-stasjonen Al Jazeera. Det er funnet rester av Polonium 210 på den døde mannens tannbørste, underbukse og pelshatt. Et radioaktivt stoff som er svært dødelig i store doser. Et stoff som er komplisert å administrere, og som derfor utelukker en rekke av Arafats mange fiender. I alle fall blant rivaliserende palestinske grupper.

Hvis Yassir Arafat ble drept med Polonium, er det nærliggende å mistenke Israel for å stå bak. Det ville i så fall ikke være verken første eller siste gang israelerne likviderte sine fiender med gift. Men også andre kan tenkes å stå bak. Kanskje Saudi-Arabia eller Iran? Stater som mente den palestinske lederen allerede var gått alt for langt i møte med israelske krav for opprettelse av en palestinsk stat, og fryktet at han ville gi slipp på drømmen om kontroll over Jerusalem. Eller stater som mente at egne regionale interesser eller verdensfreden ville tjene på at Yassir Arafat forsvant. Russerne har likvidert folk med Polonium før. Eller kanskje stater eller organisasjoner som ønsket å kaste mistanken på andre stater eller organisasjoner.

Men, flere spesialister på radioaktive stoffer stiller seg tvilende på at funn av Polonium beviser noe som helst. De mener at man ikke lenger ville finne så kraftige spor etter giften nå, nærmere åtte år etter presidentens død. Kanskje var det bare noen som i ettertid forsøkte å få det til å se ut som om han ble forgiftet til døde. Kanskje døde Arafat virkelig av Aids. Eller kreft. Eller leversvikt. Eller av en annen sykdom.

Utfor stupet

 

Ahmed Rashid: Pakistan on the Brink. The Future of Pakistan, Afghanistan and the West. London: Allen Lane, 2012. Engelsk, 234 sider.

(Barcelona) For noen uker siden, på en reise i Afghanistan, stakk jeg innom favorittbokhandleren min I Kabul. Du vet – han med alle konene – beryktet i hele den litterære verden etter at Åsne Seierstad skrev om han. Og ja, han er innehaver av det som trolig er alle vestliges favorittbokhandel i Kabul, i mangel av alternativer. Altså er det ikke et statement å handle hos ham. Det er behovet for reiselektyre som tvinger deg, enten du har tatt Shah Muhammeds eller Åsnes side i kampen om sannheten og retten til å skildre den sannhet man opplever som sann.

Mye kan sies om Shah Muhammeds manglende evne til å påkalle seg sympati blant nordmenn. Men besøker du ham blant bokhyllene i Kabul, er han en trivelig herremann, med god oversikt over litteratur som omhandler lokale og regionale politiske problemer. Den mindre sympatiske delen ved hans geskjeft, er alle piratkopiene som ligger ute til salg. Ikke bare fordi jeg som sakprosaforfatter selvsagt er imot slik virksomhet, men fordi det spares på alt. Og bøker som går opp i liminga når de leses under solfylte himmelstrøk, som her i Spania hvor jeg for tiden oppholder meg, har jeg lite til overs for. Arkene flagrer bokstavelig talt i alle retninger når en ellers så kjærkommen bris kommer inn fra havet, og det kan være en beinhard øvelse å tviholde på sidene man ennå ikke har lest samtidig som man skal bla om, rette på solbrillene, og kanskje ta en sup av kaffekoppen eller en kald cerveza. Ahmed Rashids siste bok, er en slik bok. Anbefalt av og innkjøpt hos bokhandleren i Kabul, og med det sedvanlige dårlige limet i ryggen. Men bokens innhold står ikke tilbake for det forfatteren har prestert tidligere.

Rashid er en mann som med rette blir lyttet til. Han er en mann som konverserer både president Hamid Karzai og forbundskansler Angela Merkel, og som blir litt forbanna når USAs president ikke følger hans råd og advarsler vedrørende vestlig tilnærming til Pakistan og Afghanistan. Hans forrige bok, Descent into Caos, høstet mye ros. Ikke bare fordi Rashid er en kunnskapsrik og dyktig forfatter, men også fordi han kom med klare advarsler om hva som var i ferd med å skje i Pakistan, og ringvirkningene det ville få for konflikten i nabolandet Afghanistan.

Ahmed Rashids siste bok fortsetter der Descent into Chaos sluttet. Han tar for seg de siste fire årene, og pakistanske myndigheters blodige kamp mot islamistiske opprørsgrupper. Mye av boken er også viet konflikten i Afghanistan, og Vestens manglende evne til å bedre forholdet til de to asiatiske landene. Forholdet mellom USA og atommakten Pakistan er kjøligere enn på svært lenge. Forsyningskolonner til de internasjonale styrkene i Afghanistan hindres fritt leide gjennom Pakistan. USA har de siste årene drevet regelrett krigføring med ubemannede droner i Pakistan. De amerikanske likvideringene tærer på det skakkjørte forholdet. Ikke minst har likvideringen av Osama bin Laden forverret situasjonen. Først og fremst fordi det for en hel verden står tydelig at i alle fall elementer i den afghanske hæren visste hvor Al Qaida lederen skjulte seg før han ble tatt av dage i en spektakulær amerikansk kommandooperasjon.

Rashid byr aldri på optimisme. Heller ikke denne gang. Han er en realist. Ikke bare innehar han stor kunnskap om hva som rører seg i det som kanskje er verdens farligste region, han tør også spå frem i tid. Og han kommer med råd, som det i alle fall er verdt å lytte til.