Hvem skal redde Syria fra hvem?

(Paris)  -Assad må gå av. Først da kan vi forhandle. Ordene tilhører Najib Ghadbian, og falt under en debatt på Litteraturhuset i Oslo i forrige uke. Ghadbian er medlem av Det syriske nasjonalrådet (SNC) og er dermed en representant for en betydelig maktfaktor i kampen mot president Bashar Al Assad.  SNC er en paraplyorganisasjon for mange av gruppene som forsøker å bekjempe regimet i Damaskus. Men ikke alle.

En rekke grupper forsøker nå å skaffe seg et solid fotfeste i det krigsherjede landet. Flere av dem ved hjelp av væpnet kamp mot den syriske hæren. Og noen av gruppene tyr til ekstrem vold for å nå sine mål. Når meldinger om rene henrettelser av små barn eller tortur og voldtekt av barn og kvinner når oss, vet vi ikke alltid hvem som står bak. Assads egne dødsskvadroner har fart voldsomt fram. Men det er også andre grupper som står bak de verste forbrytelsene. Grupper som ønsker at verden skal tro at Assad har ansvaret for alle ugjerningene. For å framprovosere en kraftigere internasjonal reaksjon mot Bashar Al Assad. Ghadbian innrømte at det er flere som står bak de grusomste handlingene i et intervju jeg gjorde med ham i Oslo.

Ingen skal være i tvil om at det er Bashar Al Assad som har ansvaret for det syriske folks sikkerhet. Vi vet også at hærstyrkene han og hans medarbeidere kontrollerer, har gjennomført en rekke angrep, blant annet med utstrakt bruk av artilleri, mot sin egen sivilbefolkning. Men det er andre grupper som må dele skylden for ugjerningene.

Den spinkle observatørstyrken verdenssamfunnet har sendt til Syria for å granske volden, er ikke lenger særlig driftbar. Det er flere som ikke ønsker observatørenes granskende blikk på slagmarken, og som bidrar til å gjøre oppdraget særdeles risikofylt. Derfor har Robert Mood blitt tvunget til å innstille deler av arbeidet. Uten en slagkraftig styrke, er det lite han kvinner og menn kan gjøre så lenge væpnede grupper forsøker å ta livet av dem. Journalister kan heller ikke reise til Syria og rapportere om de grusomme overgrepene uten å sette sine liv i vesentlig fare. Resultatet er at verden ikke får vite hva som egentlig skjer, og hvem som står bak.

Syria har blitt en slagmark for grupper som ønsker å destabilisere landet, eller forskyve makten. Aktivister fra nabolandet Irak har kommet over grensen, og deltar i opprøret mot de syriske styrkene.

Det syriske nasjonalrådet vil altså ikke forhandle med Assad før han velger å gå av. Dermed bidrar SNC til å svekke presidentens valgmuligheter. Assad skjønner trolig at det er for sent. At løpet er kjørt. At den muligheten han hadde til å trekke seg tilbake med et snev av verdighet, nå er over. Assad sitter fast i konflikten. Alt tyder på at han vil fortsette å bekjempe opprøret – også de fredelige protestene mot regimet – med uforminsket maktbruk.

Og verdenssamfunnet er ikke klare for å gå inn militært for å velte regimet. Det vil kreve enorme militære ressurser, og vil heller ikke ha støtte i FN slik situasjonen var i Libya, på grunn av Russlands motvilje mot en slik operasjon.

 

Retten er hevet

 

(Rena)  Jeg kjører bilen inn til siden av veien et par meter fra nedkjøringen til drapsmannens hus. Der inne, bak veggene i den slitne røde låven, der inne lagret han det han trengte for å sprenge sommerfreden i stykker i Oslo i fjor sommer. Det regner lett. Gården er tom nå. Det er ustelt mellom husene, og tydelig at ingen bor der. Drapsmannen hadde materiale nok til å lage flere kraftige bomber. Der inne fant politiet også oppskriftene som viser hvordan man med enkle midler kan skape et ragnarok, slik Breivik gjorde.

Tidligere denne uka var jeg i Oslo tingretts sal 250. Jeg satt der, et par meter fra mannen som har forårsaket så mye smerte. Det er en selsom opplevelse å se gjerningsmannen inn i øynene. Det ellers så uttrykkløse ansiktet bryter opp i forsiktige smil, når han nikker mot folk han kjenner igjen. Mot tilhørere som har sittet der gjennom hele saken, og andre han drar kjensel på fra TV.

Den ene politivakten låser opp håndjernene til den tiltalte. Overfor dommer Wenche Arntzen, er Breivik høfligheten selv når han forsiktig og lavmælt ber om ordet. ”Unnskyld meg, og tusen takk.” I den retten han nektet å anerkjenne da saken startet for noen uker siden.

På første rad sitter nettjournalistene som hamrer ned setning for setning av det som blir sagt i retten. Og kommentatorene. De som uten faglig bakgrunn, daglig tar stilling til tiltaltes diagnose. På vegne av oss alle forsøker de å forstå hva som rører seg i hodet på drapsmannen. På hva som drev ham. Før de latterliggjøres av Morgenbladets utsendte, Kristoffer Schau. Multikunstneren som innbiller seg at han står utenfor det øvrige journalistkorpset, som han åpenbart forakter. Som om det er en performanceakt og ikke journalistikk han bedriver når han hamrer ned sine velskrevne betraktninger fra sal 250.

Aktor Inga Bejer Engh kommer i skade for å si begavelse, der hun skulle si begravelse. Episoden skaper en kortere episode av lettere munter stemning i salen. Jeg smiler også, helt til jeg ser den tilsynelatende gleden i Breiviks ansikt. Da blir det bare ekkelt. Jeg vil ikke smile sammen med ham.

Smilene hans kommer med jevne mellomrom. Og etterfølges uten unntak av en slurk vann. På et tidspunkt klarer han heller ikke å holde tilbake en liten latter. Munterheten hans er påtagende. Og ubehagelig. Men det meste av tiden sitter han der nærmest mimikkløs. Bak den lille kanten som dekker forsiden av skrivebordet han sitter ved, vrir han hendene sine utenfor kameralinsenes innsyn. Han sitter og bøyer den lille, myke pennen spesiallaget for ikke å kunne skade andre. Han klamrer seg til små gule lapper. Vrir de rundt med knugende never. Nervøsitet eller ikke – han ser i alle fall ikke like rolig ut når jeg får anledning til å observere ham på kloss hold.

Hver halvtime. På slaget. To nye politivakter kommer inn og erstatter sine kolleger. De får ikke tid til å kjede seg, til å senke guarden.

Det er ikke ofte jeg er i retten. Jeg jobber stort sett med andre stoffområder. I Kongo latterliggjorde jeg rettssaken mot Moland og French blant annet fordi en dommer til tider slet med å holde seg våken. Jeg sa at hvis saken er så kjedelig at dommeren sovner, bør man kanskje skifte mannskap. Overraskelsen er derfor stor da jeg ser at dommer Arne Lyng tar av seg brillene, gnir seg i øynene, legger hodet bakover mot nakkestøtten, lukker øyene og ser ut som om han sover. Kanskje er det slik han lytter best, men han ser ikke våken ut, mens Agnar Aspaas og Terje Tørrisen forsvarer sin konklusjon som gjør tiltalte strafferettslig tilregnelig. Dommer Lyng rykker til og kommer med spørsmål som tyder på at han får med seg det som skjer. Noen minutter senere tar han brillene av på nytt, legger hodet ned i høyre hånd og lukker øyene. Jeg ser uavbrutt på ham. Det varer et minutt. To. Så åpner han øynene igjen, og er med. Sov han? Kanskje. Det så i alle fall slik ut, mens kameraene i retten kringkastet bilder vekselvis av de to sakkyndige og den tiltalte.

”Denne aksjonen overgår det meste,” sier Tørrisen. Breivik klarer ikke å holde smilet tilbake når han hører karakteristikken av hans onde handlinger. En ny slurk med vann. Han fyller mer vann i glasset fra karaffelen som står foran ham.

Aktor Engh forteller hvordan Breivik bestrebet seg på å få politiet til å like ham like etter pågripelsen på Utøya. At han forsøkte å skape en god og gemyttelig tone. Hun spør de sakkyndige om hva som får tiltalte til å tro at noen er i stand til å like ham. Breivik ler og drikker vann.

I salen sitter også noen pårørende. Noen spesialister og riksadvokaten. Saken er inne i absolutt siste fase. Nå gjenstår forhåpentligvis bare dommernes konklusjon. Før de kan de låse ham inne, og la oss slippe å se ham igjen.