Gratulerer med dagen! Også til deg, Anders Behring Breivik

 

Hovedhuset. Foto: Fredrik

(Bergen) På Ila sitter en massemorder. En drapsmann vi sliter med å forstå. Et menneske som har påført sine medmennesker uforståelige mengder med utålelig smerte. Akkurat nå forsøker en hel nasjon å forstå hva som ligger bak de uhyrlige forbrytelsene Breivik er skyld i. For mange av oss blir kanskje de aller viktigste spørsmålene aldri besvart. Den småflirende, arrogante og tilsynelatende selvopptatte drapsmannen i Tingrettens rom 250, når ikke frem til oss med sin forvridde virkelighetsoppfatning. 

17. mai blir en spesielt tung dag for mange av de pårørende etter terroren 22. juli.  Retten har heldigvis pause på det vi liker å kalle Barnas dag. Flere av de drepte skulle akkurat i dag ha danset seg i lykkerus gjennom gater over hele Norge. De som aldri fikk lov å leve til de ble russ. Andre kommer ikke til orke å gå ut for å møte hurra-ropene. For å hylle det vi skal hylle på nasjonaldagen. Ikke etnisk enfoldighet. Men mangfold, etnisk flerfold og en grunnlov som gir oss alle de samme rettighetene.

Jeg kjenner folk som måtte dukke for drapsmannens kuler, eller så vidt kom unna hans dødelige bombe av hat. Jeg har snakket med pårørende som har mistet det aller kjæreste de har – sine barn. Det gjør selvfølgelig vondt. Men smerten kan ikke på noen måte måle seg med den smerten Anders Behring Breivik påførte så mange uskyldige.

Det er nettopp det vi hyller i dag, som gjør at Anders Behring Breivik  fortsatt kan oppleve nasjonaldagen. Ikke bare i 2012, men sannsynligvis i mange år fremover.

Han angrep det systemet som nå forsvarer ham.  Hvis han er frisk, håper jeg det plager ham. Ja, jeg håper det plager ham uansett. Jeg håper han forstår at han har tapt, og at angeren er i ferd med å ta overhånd.

I fjor sommer. Timer etter å ha avsluttet første økt som nyhetsreporter utenfor Sunnvollen hotell, skrek jeg ut min avsky for gjerningsmannen her på bloggen min. Jeg ventet på at sinne og hevn skulle ta over for sorg. I stedet kom avsky og undring. Volden måtte vike for våre grunnleggende verdier.

Det er dette vi hyller i dag. Alle vi som er så heldige å leve beskyttet av norske lover og verdier. Disse verdiene som nå beskytter Anders Behring Breivik, og sørger for at han får en rettferdig behandling av et samfunn som forakter hans handlinger, og avskyr hans forskrudde tankegods.

Gratulerer med dagen alle – ja absolutt alle – alle sammen!

 

Demokrati er løsningen

 

 

Alaa Al Aswany: On the State of Egypt. What Caused the Revolution. Edinburgh: Canondale, 2011. Engelsk, 192 sider.

(Istanbul)  Dette er en samling av en Egypts største forfatteres advarsler om revolusjonen som måtte komme. Forfatteren bak bestselgere som Yakobinerbygningen og Chicago, visste at det ikke var noen vei utenom. At Mubarak stod for fall, og at det bare var et tidsspørsmål før folk tok til gatene. At den eneste løsningen på Egypts miserable tilstand var demokrati. En konklusjon han avslutter hver artikkel med.

Dette er en samling kommenterende essays publisert i de to avisene Al Dustur og Al Shourouk fra 2009 og frem til Den egyptiske revolusjonen startet i januar 2011. Aswany hamrer løs på diktatoren Hosni Mubarak, hans sønner og hans løpegutter. Han beskriver de groveste og mest brutale overgrep begått mot den egyptiske sivilbefolkningen. Både av Egypts brutale sikkerhetsapparat, av myndighetspersoner og andre med makt. Det handler om hvordan vanlige folk nektes livreddende legehjelp ved offentlige sykehus, hvis de ikke er i stand til å bestikke legene. Overgrep som ender med dødelig utfall. Det handler om tortur og voldtekt, og massive brudd på menneskerettigheter.

Aswany tar et kraftig opprør med den egyptiske machokulturen som har gitt egyptiske menn den ideen at det er helt greit å angripe og trakassere kvinner uten beskyttelse.

Tekstene skulle selvfølgelig vært lest før revolusjonen, men gir i ettertid en større forståelse for hvorfor det egyptiske folk til slutt tok til gatene for å bli kvitt sin brutale diktator.

Afghanistan: Norsk tilbaketrekking i gang

 

CV90 stormpanservogn fra Telemark Bataljon. Foto: Fredrik.

 

 

 

(Afghanistan)  Det er nøyaktig et år siden i dag. Ett år siden 23 amerikanske soldater fra elitestyrken Navy SEAL krysset grensen her fra Afghanistan og over til nabolandet Pakistan i øst. I ly av natten og uten at pakistanske myndigheter var klar over hva som var på gang, fløy to amerikanske Black Hawk helikoptre lavt inn over det pakistanske bondelandet med kurs mot byen Abbottabad nord for hovedstaden Islamabad. Like borte i gata for det pakistanske krigsakademiet holdt han til – verdens mest ettersøkte mann.

Siden vinteren 2001/2002 hadde Bin Laden oppholdt seg i Pakistan. Han søkte og fikk beskyttelse av sine pakistanske venner, mens hundretusener av soldater sloss i den krigen som ble utløst av angrepet på USA en septemberdag i 2001. Fra 2006 bodde han med familien i en bygning bak høye murer. Ingen tror at den pakistanske etterretningstjenesten ikke visste hvor han var. Hvor høyt opp i systemet det var kjent, vet vi ikke i dag.

Amerikanerne stormet huset og drepte Osama Bin Laden. Ett skudd i brystet, ett i hodet. Likvideringen ble direkteoverført til Operasjonsrommet i Det hvite hus, der mannen som beordret drapet, Barack Obama, fikk se at aksjonen var vellykket. Senere på natten, 2. mai 2011, ble liket av Al Qaidas leder fraktet ut til hangarskipet USS Carl Vinson, vasket og senket i havet. Borte for alltid.

Over ti år er gått siden Norge og våre allierte angrep og okkuperte Afghanistan for å knekke terroristene bak angrepene 11. september. Etter hvert har den internasjonale styrken sørget for å bli invitert av afghanske myndigheter, og den uttalte målsettingen med den militære tilstedeværelsen har endret seg en rekke ganger. Til Bin Laden ble drept. Da var det lett å gå tilbake til det opprinnelige målet med krigen i Afghanistan, og erklære operasjonen for gjennomført. Mission accomplished.

Det har kostet. Noen hundre tusen mennesker har måttet bøte med livet i denne krigen. Millioner er sendt på flukt. Også Norge har betalt en høy pris, ikke bare i form av penger. Tolv nordmenn er drept i denne krigen. Et tjuetalls er skadet for livet, og et ukjent antall av oss som har opplevd krigens brutalitet på kloss hold, vil slite med mer eller mindre alvorlige traumer resten av livet.

Men nå er det snart slutt. Nedpakkingen her i Afghanistan er allerede i gang. Planene for en tilbaketrekking fra det som siden 2005 har vært det norske ansvarsområdet i Faryabprovinsen, ligger på bordet. Jeg merker at soldatenes modus er i ferd med å skifte fra å drive operasjoner sammen med afghanske styrker, til  å starte tilbaketrekkingen fra et område der det fortsatt kjempes kamper på liv og død.

Om fem måneder er de norske soldatene ute av Faryab. Helt fra den første norske kontingenten til denne siste, har jeg jevnlig vært innom de norske styrkene. Noen ganger har vi vært på veien sammen i uker av gangen. Det er med et aldri så lite vemod jeg klatrer om bord i Forsvarets fly som tar meg fra provinshovedstaden Meymaneh til den regionale hovedbasen i Mazar e-Sharif. Kanskje for siste gang. Jeg vet at mange av soldatene også har det sånn. De som har kjempet med livet som innsats for at afghanerne skulle få det bedre her. Nå må afghanerne klare seg selv. Det vil bli krevende, men det kan jo hende at de klarer seg bra. Kanskje ikke.

Norge vil fortsatt ha militær tilstedeværelse i Afghanistan frem til 2014. Under sitt besøk her i Afghanistan i forrige uke, gjentok forsvarsminister Espen Barth Eide at vi kom inn med våre allierte, og trekker oss ut med våre allierte. Men oppdraget er betydelig endret. Nå handler det i all hovedsak om en kontrollert tilbaketrekking fra en krig som har vart alt for lenge.