Afghanistan: Her holder det ikke med roser og sang

(Kabul) Jeg setter meg i bilen og svinger ut porten utenfor det godt bevoktede hotellet. Serena i hjertet av Kabul. Samme sted der jeg opplevde å miste en kollega og selv kommer under et voldsomt angrep for litt over fire år siden. Fortsatt et såkalt høyprofilert må for turister, men i dag enda bedre bevoktet enn den gang. Et kvartal ned i gaten stoppes vi ved den første kontrollposten av tungt væpnet politi. Vi vinkes videre, men når bare et kvartal til før en ny kontrollpost åpenbarer seg. Det er fredag, og forholdsvis lite trafikk i byen. Færre folk er ute i gatene i frykt for nye angrep i den afghanske hovedstaden.

Det er bare noen dager siden sist Kabul kom under et intenst Taliban-angrep. I en nøye planlagt og koordinert operasjon, gikk den militante islamistiske gruppen til angrep flere steder samtidig. I ambassadestrøket, mot parlamentet, mot presidentpalasset, mot hotell og de Nato-ledede styrkenes hovedkvarter. Såkalte selvmordsaksjonister. De angriper og vet de skal dø. Det er det som gjør dem både sterke og farlige overfor en militært sett langt sterkere fiende. Fryktløse sloss de mot en overmakt de vet vil seire. Det spiller ingen rolle. Målet er å vise at de er i stand til å lamme den afghanske hovedstaden når de vil – uavhengig av antall sikkerhetsstyrker som forsøker å vokte byen.

Under det siste voldsomme angrepet på Kabul var norske spesialstyrker i aksjon sammen med sine afghanske kolleger. Bare et par uker hadde gått siden den norske styrken kom til Kabul. De fikk raskt prøvd ut sine kunnskaper om urban krigføring. Afghanistan er et land der volden lurer rundt neste hjørne. Der det eneste som er sikkert – er at det ikke er lenge til neste dødelige angrep.

I dag feires martyrene fra den gang Sovjetunionen kriget i dette landet. Det er Martyrenes dag, og vi har fått advarsler om at myndighetene frykter at Taliban eller andre vil utnytte dagen, og angripe. Kanskje kommer det et angrep – kanskje ikke. Men hvorfor angripe nå – nå som folk er forberedt? Terror rammer best når den ikke er ventet. Som i fredelige Norge – en regntung julidag i fjor.

De vestligledede styrkene som angrep, invaderte og okkuperte Afghanistan – for så å bli stående som inviterte gjester etter at landets nye regime ble tvunget til å utstede en høflig invitasjon – er nå på vei ut. De siste årene har det vært en voldsom økning i vold, terror og krigshandlinger. Norge og våre allierte har fått nok, og er nå langt inne i planleggingsfasen med å komme seg vekk fra krigen. Planen har lenge vært å trene opp afghanske styrker, slik at disse selv kan ta vare på sikkerheten i sitt eget land. Men det er ingen grunn til å tro at det blir enklere uten den vestlige støtten de har hatt til nå.

Riktignok har både Norge og andre lands myndigheter lovet å ta noe av regningen for de voldsomt store sikkerhetsstyrkene. Men det er ingen grunn til å tro at givergleden vil vare. Derfor må afghanerne finne politiske løsninger på sikkerhetsproblemene. De må få krigens parter til å samarbeide om dette landets fremtid. Uten Taliban med på laget, er det liten grunn til å tro at de vil lykkes. I år er det 11 år siden Afghanistan ble angrepet, og Taliban fjernet fra makten. I 11 år har afghanske og internasjonale styrker kjempet mot organisasjonen. Resultat er nedtrykkende. Flere steder er Talibans militære styrke og popularitet styrket de siste årene.

Fra moskeen rett nede i gaten kalles det til bønn. Mørket er i ferd med å legge seg over den afghanske storbyen. Det vi alle lurer på, er når neste terrorbombe smeller eller når en skuddsalve høres. På BBC har jeg nettopp sett hvordan nordmenns møte med vold og terror fortsetter å overraske en hel verden. Denne gangen med En himmel full av stjerner. Det er fint. I Afghanistan holder det neppe med roser og sang. Dessverre.

Hadde han bare angret

 

Hovedhuset. Foto: Fredrik

 

 

En taxi svingte opp foran Sundvolden hotell. Regnet hadde stanset for en liten stund, men sommernatten var mørk under skyene. Ut av bilen kom en mann og en dame. De så ut til å være rundt 50. Rett fra syden. To store kofferter ble lempet ut av bagasjerommet. Fortvilelsen var tydelig. Røde, hovne øyne. Nesten to døgn etter at Anders Behring Breivik ble pågrepet på Utøya. De hadde avbrutt ferien og reist hjem til Norge så raskt de kunne. Journalistene tok et par skritt tilbake. De to slapp forbi politisperringene, og gikk raskt mot hotellinngangen. Skulle de treffe en sønn eller datter som hadde unnsluppet gjerningsmannens kuler, eller skulle snart få vite at de hadde mistet et barn?

Natten i forveien. I en pause i direkterapporteringen til TV 2s døgnkontinuerlige nyhetssending, gikk jeg ned til bensinstasjonen rett nedenfor Sundvolden hotell for å få meg en kopp kaffe. To overlevende AUF-ere kom bort til meg. En av dem sa at det var fint at vi sendte hele tiden. At de satt inne på hotellet og fulgte sendingene. De spurte om vi visste noe mer om de savnede. Om politiet hadde funnet dem. Om det var flere overlevende. De klamret seg til håpet, selv da det stod klart for de fleste av oss at de som ikke var fraktet til sykehus eller hadde meldt seg for venner og familie, ikke var lenger.

Søndag 24. juli, 2011. Kronprinsparet og tre statsråder kom til en fullsatt Norderhov kirke på Ringerike. Til en gudstjeneste fylt av sorg, fortvilelse og håpløshet. På et fang satt to små barn. En gutt og en jente. Den lille jenta gråt. En søster? Der inne i kirken satt flere som ennå ikke hadde fått beskjed, men visste hva de hadde i vente. Det var ikke flere overlevende etter massakren.

Noen få meter fra bredden av Tyrifjorden, et par dager senere. En 16 år gammel jente gikk opp på talerstolen foran flere tusen mennesker som stod tause og triste med roser hevet opp mot himmelen. –Mitt ønske til dere er at i stedet for å hate denne terroristen, så vil jeg at dere skal vise kjærlighet til de dere er glade i, sa hun. Oppfordringen til ikke å hate, kom fra Helene Bøsei Olsen. Mammaen hennes, Monica, var blant de aller første som ble skutt og drept av Anders Behring Breivik.

Tidlig morgen, 3. oktober, 2011. Sammen med to kolleger steg jeg i land fra MS Thorbjørn. Enda var det noen timer før Utøya skulle fylles opp med pressefolk fra hele verden, for første gang siden 22. juli. Det var så uventet fredelig og fint der. Uforståelig at 69 mennesker – de fleste ungdommer – ble drept der et par måneder tidligere. Jeg gikk oppover bakken fra kaia, under de høstfargede løvtrærne og inn i kafébygget. Der inne var det fortsatt spor etter udåden. Kulehull i vegger og gulv. Bare 11 minutter etter at han gikk i land, stormet drapsmannen inn i bygningen for å drepe unge mennesker han mente var hans fiender. Lengst inne i bygget var toalettet der en ung kvinne skjulte seg, mens hun ringte politiet for å fortelle at barn og unge ble myrdet på Utøya. Samtalen ble avspilt på rettssakens første dag. De drepende skuddsalvene hørtes godt i bakgrunnen. For de som var på Utøya 22. juli, strømmet minnene på.

Drapsmannen rett etter pågripelsen 22. juli i fjor. Foto: Politiet

 

Anders Behring Breivik så fornøyd ut da han så inn i kameraene. Drapsmannen så ut til å like oppmerksomheten. Han anerkjenner ikke retten, sa han. Neivel. Han trakk på smilebåndet. Nervøs? Fornøyd? Gal eller ond? Begge deler? Rørt til tårer over sin egenkomponerte film, men tilsynelatende uanfektet av detaljene rundt de grufulle handlingene han har gjennomført. Han anerkjenner ikke retten, men er likevel nødt til å forholde seg til den. Hadde han bare vist at han angret.

Det er umulig å stille seg likegyldig til mannen som har forårsaket så mye smerte. På samme måte som det er umulig å stille seg likegyldig til handlingene han har begått. Det er beundringsverdig at de som ble skutt og de som mistet barna sine den grusomme sommerdagen i fjor, klarer å sitte i ro bare noen meter unna drapsmannen. Det er vanskelig å forstå at de ikke reiser seg opp og skriker ut sitt sinne og hat til mannen som har påført dem de største tap noen kan lide.

Venneløs i Damaskus

Syrias voldelige diktator, Bashar al Assad, er i ferd med å gå tom for venner. Og det er kanskje like bra. For det kan være nettopp det som til slutt tvinger ham til å gi etter for et stadig mer formidabelt internasjonalt press. At han ikke hadde mange venner i hjemlandet, er ingen nyhet. Han styrer på vegne av et mindretall. Og da styrer man gjerne med jernhånd – slik hans like voldelige far, Hafez, gjorde. 

Som far så sønn. De har begge vist at de er i stand til å knuse all opposisjon med de mest grusomme metoder. Presidenter som massakrer sitt eget folk fortjener ingen form for respekt. Derfor er støtten fallende også fra tidligere støttespiller som Kina og Russland. Nå øver FNs spesialutsending og tidligere generalsekretær Kofi Annan mildt press på Iran. Håpet er at også Teheran nå skal fortelle Damaskus at nok er nok. At hvis ikke volden stanser, vil det bli vanskelig å hete Bashar al Assad. At ikke alt varer evig. En rekke diktatorer har falt i regionen de siste årene. Noen drept av mobben (Gaddafi), andre dømt og hengt (Saddam) eller lagt på sotteseng i bur til spott og spe (Mubarak).

Bashar al Assad er ulven som i fårepels ble hentet hjem fra sin øyelegetilværelse i London for å overta etter sin fryktede fars død i 2000. Jeg var selv i Damaskus og så hvordan optimismen spiret en liten stund. Folk trodde på forandringer når den vestliginspirerte mannen tok over presidentpalasset. Men våren ble kort. Tiden var ikke inne.

Akkurat nå kjemper regjeringshæren og opprørsstyrkene en kamp på liv og død. Kanskje e det allerede en borgerkrig i gang, som ikke stanser noen gang snart. Men det handler kanskje bare om å posisjonere seg så godt som mulig før våpenhvilen eventuelt trer i kraft. Både Kofi Annan og hans nye militære rådgiver, den norske generalen og tidligere hærsjef Robert Mood, er ikke uten håp om at en våpenhvile kan tre i kraft innen torsdag. De har begge lang erfaring fra området. Mood som tidligere sjef for FN-styrkene i regionen. Annan som tidligere toppsjef for FNs militære styrker (før han rykket opp til jobben som generalsekretær for verdensorganisasjonen).

Assad lar seg kanskje tvinge i kne nå. Kanskje vil han stanse kampene og gå med på en våpenhvile. Men hva med opprørsstyrkene? Er de klare til å legge fra seg våpen? Til å gi opp områder de har vunnet kontroll over? Har ikke da hele denne kampen vært forgjeves? Ti tusen drept uten at det får konsekvenser – det kan være mer enn det syriske folket kan akseptere. Kanskje blir opprørsstyrkene våpenhvilens største fiender.

Jeg tror Assads dager snart er talte. Det er vanskelig å se at han kan overleve dette særlig lenge. Men det sa man om faren også.

En litterær reise til helvete

 

 Sigurd Falkenberg Mikkelsen: Før flommen. En reise i Talibans skygge. Oslo: Cappelen Damm, 2011. 279 sider.

Sigurd vil til Afghanistan. I stedet for korteste og sikreste rute, tar han leseren med på en litterær reise fra Karachi, gjennom store deler av Pakistan og inn i en stadig farligere sone mot grensen til nabolandet. Turen avbrytes som følge av lykkelige omstendigheter, og en uforserbar grense. Men han gjenopptar reisen. Med stadige historiske og litterære referanser til Sigurds velfylte litteraturliste, blir dette noe langt mer enn en ordinær reiseskildring. Og så skriver han bra. Dette er god litteratur.

Teksten består av lavmælte betraktninger og funderinger over detaljer i landskapet han reiser gjennom. Som leser synes jeg det er ekstra spennende å gjenoppdage gamle trakter gjennom Sigurds penn. Han hviler, stanser opp og ser, der nyhetsjournalisten normalt jager videre. Det er en egenskap mange av oss kolleger kan misunne ham. De fleste av oss mangler den tålmodigheten som trengs. Slik får Sigurd de andre historiene.

Har Aung San Suu Kyi sviktet kampen for frihet?

Aung San Suu Kyi. Foto: Fredrik

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ikke uventet har opposisjonsleder Aung San Suu Kyi sikret seg en plass i Myanmars parlament. Det er ingen overraskelse at frihetskjemperens parti NLD (Den nasjonales demokratiliga) gjorde det bra i søndagens suppleringsvalg. Når Aung San Suu Kyi tar plass i parlamentet i hovedstaden Naypidaw, legger hun over to tiår med stille protest bak seg. Nå skal hun drive politisk kamp fra et sete i parlamentet.

I forbindelse med opptakene til programserien Til bords med fienden, som nylig gikk på TV 2, var jeg så heldig å treffe Aung San Suu Kyi. Jeg fikk sitte ned og snakke med Nobelprisvinneren på hennes egen terrasse hjemme i Yangon. Vi snakket om politikk. Hun argumenterte for sitt valg om å delta i den politiske utviklingen i Myanmar. Etter årevis i husarrest, har hun oppnådd den internasjonale berømmelse og oppmerksomhet som har ført til at en hel verdens skeptiske øyne har vært rettet mot militærregimet i landet vi tidligere kalte Burma.

Aung San Suu Kyi la ikke skjul på at hun har store politiske ambisjoner. Hun avviste ikke at hun kan komme til å ta over etter den hjertesyke president Thein Sein når den tid kommer. Tenk det – President Aung San Suu Kyi. Alt er mulig. Det har også vært spekulasjoner som går i retning av at den verdenskjente frihetskjemperen kan bli invitert inn i en koalisjonsregjering med sine tidligere fiender. Enten nå, eller etter neste ordinære parlamentsvalg om tre års tid. Kanskje blir hun Myanmars neste statsminister.

Aung San Suu Kyis vei fra husarrest til parlament, blir kritisert fra flere hold. Flere av Myanmars geriljagrupper tror at generalene aldeles ikke har tenkt til å gi fra seg makten. At det hele bare er spill for galleriet. For at de internasjonale sanksjonene som har rammet Myanmar med voldsom økonomisk kraft skulle heves. Det er frykt for at generalene vil stramme til igjen, når verden ser en annen vei.

Grunnen til kritikken mot Aung San Suu Kyi, er at mange nå mener at hun legitimerer regimet. Hun har selv sagt at valget ikke er 100% fritt og demokratisk. Likevel stiller hun, og legitimerer med det resultatet. Inne i jungelen, hos Karengeriljaen, traff jeg skeptikere som turde kritisere. Som frykter at Aung San Suu Kyi ikke lenger vil kritisere makthaverne i like stor grad når hun nå blir en av dem. At hun har ufarliggjort seg selv.

Men. President Thein Sein har utmerket seg for sine moderate og forsonende holdninger det siste halvannet året. Når burmeserne og de andre folkegruppene i Myanmar nå får en smak av større frihet, er det kanskje ingen vei tilbake. Den stor utfordringen kan vise seg å holde dette vakre landet samlet – uten at det rakner i kamp mellom folkegruppene.