Norsk krigerkultur

Håkan Edström, Nils Terje Lunde og Janne Haaland Matlary (Red): Krigerkultur i en fredsnasjon. Oslo: Abstrakt forlag, 2009. 335 sider.

Har norske soldater en krigerkultur? Og hva bygger denne på? Sendes norske soldater ut for å drepe? Og er de som sender dem ut – Regjeringen – klar over hva soldatene gjør? Hva de utsettes for? Hvem skal soldaten være? Hvordan skal hun opptre?

Gjennom ni kapitler forsøker forskere og offiserer å gi svarene på dette. I en ny verden, der mange av soldatene har valgt krig som profesjon, og hvor det norske totalforsvaret ikke lenger kun er basert på allmenn verneplikt, er mye endret. De profesjonelle soldatenes motivasjon er en annen en den vernepliktiges. Gjennom de siste 13 årene har norske soldater fått en helt ny type krigserfaring. Norske styrker har deltatt i flere angrepskriger. På Balkan, i Afghanistan og i Libya. Noe famlende har de lært seg en gammel profesjon på en ny måte. Soldatene er ikke lenger konsentrert om forsvar av norsk territorium. Men om noe mye mer. Om verdier og tenkesett. Det krever helt andre motivasjonsfaktorer.

Denne boken er en lærebok for offiserer, men like interessant for alle oss som forsøker å forstå følgende av at norske styrker ikke lenger brukes til forsvaret av Norge i tradisjonell forstand.

Ett kontinent. En bok.

 Martin Meredith: The State of Africa. A History of Fifty Years of Independence. London: The Free Press, 2005. Engelsk, 752 sider.

For en fantastisk bok. Her har Meredith klarte å presse inn hovedtrekkene i nyere afrikansk historie mellom to permer. Journalisten og historikeren kjenner Afrika godt, og har skrevet en rekke bøker om det herjede kontinentet tidligere.

 Denne handler om hva som skjedde etter at kolonimaktene mer eller mindre delvis takket for seg. Om hvordan den ene borgerkrigen etter den andre brøt ut. Og om hvordan de krigende nærmest konkurrerte i barbari. Afrikas nyere historie er en voldelig historie. Og i motsetning til flere kolleger, går ikke Meredith med på å plassere alt ansvaret på kolonimaktenes brutale fremferd over lang tid. Han gir egenrådige afrikanske tyranner ansvaret for å ha voldtatt sitt eget kontinent.

Men den handler også om frihet og gryende håp om bedre tider. Om at noe er i ferd med å endres. En trend som delvis har fortsatt i de seks årene etter at boka kom ut. Kanskje aller tydeligst under denne arabiske våren. Der i alle fall to afrikanske land ser ut til å gå en mer demokratisk fremtid i møte.

Jeg fikk tørrfisk av Aung San Suu Kyi

Aung San Suu Kyi. Foto: Fredrik

 (Yangon)  -Hadde du sagt det med en gang, ville jeg heller snakket med  ham enn med deg. Vi lo alle tre. Frihetsforkjemperen, kokken og jeg. Etter å ha snakket politikk med henne en stund, introduserte jeg Tom Victor Gausdal for Aung San Suu Kyi. Vi satt på terrassen utenfor huset hennes i Yangon, og gjorde opptak til programmet Til bords med fienden. –Jeg elsker å lage mat, fortsatte hun. Så da ble de sittende da – kokken og frihetsforkjemperen – og snakke om mat. Og Myanmars (Burmas) fremtid. Tom Victor Gausdal og undertegnede sammen med Aung San Suu Kyi i huset hennes i Yangon.

Møtet var særdeles hyggelig. Aung San Suu Kyi lovet å besøke både Norge og Tom Victors restaurant ved første og beste anledning. Og det kan bli snart. For allerede 1. april blir Aung San Suu Kyi innvalgt til parlamentet. Bare dager senere kan hun få en fremtredende rolle. Kanskje som minister. Generalene som har hengt av seg uniformene, har fortsatt makten i Myanmar. Men, svært mye tyder på at de nå omsider er klare for å dele makten.

Det er grunn til å tro at generalene har latt seg skremme av andre diktatorers brutale fall. Og de forstår nok de økonomiske fordelene med å ha et godt forhold til vår del av verden.

Men ikke alle stoler på at det vil bli demokrati og frihet i Myanmar med det første. På vår reise inn i jungelen, mot grensen til Thailand, traff vi flere geriljasoldater fra Karen-geriljaen. Noen dager etter at vi var der, stanset kampene, og det ble inngått en midlertidig våpenhvile med regjeringsstyrkene. Geriljasoldatene var skeptiske. De tror ikke Myanmars maktelite gir fra seg makten uten kamp.

I program nummer tre i vår serie fra verdens urolige hjørner, disker Tom Victor opp et herremåltid inne i jungelen. Det er kanskje noe med at når du serverer mat til sultne og bevæpnede geriljasoldater, så sørger du for at det smaker godt. Godt smakte derimot ikke all maten vi fikk servert på vår reise i jungelen. Eller hva sier du til en gryte med ekorn- og kattekjøtt? Godt var det ikke.

Tilbake på hotellet i storbyen Yangon, ble Tom og jeg overrasket med en gave fra vår nye venninne. Aung San Suu Kyi hadde sendt et par pakker med sin egen favorittsnack. Tørkede småfisk, sammen med en hyggelig hilsen.

Til bords med fienden – Burma. TV 2 Søndag klokka 2145

Jeg så dem dø

Fra et gravkammer i Rwanda. 48 000 hodeskaller og benrester senket ned under bakken. Foto: Fredrik

 (Rwanda)  De har mye å lære resten av verden om forsoning og tilgivelse. Knappe 18 år etter folkemordet i Rwanda, lever ofre og drapsmenn side om side. Det handler ikke om å glemme, men om å forsone seg med fortiden. Om å lære av historien. Lære for at det som skjedde, ikke skal få skje igjen.

Kigali, Rwanda, våren 1995: Fangevokterne åpnet den ytterste jernporten i fengselsmuren. Lenger enn dette beveget ikke de væpnede vokterne seg. Herfra var det meg og dem – fangene. Jeg tok noen steg inn i den sikre slusen. Porten bak meg smalt igjen – og ble låst. Jeg gikk frem til neste port. Noen fanger som bemannet slusen, dro den kraftige slåen tilside, og jeg tok to skritt inn i det som fortonte seg som helvetes forgård. En fengselsgård så stappfull av fanger at ikke alle kunne lagt seg ned samtidig. Flere tusen fanger i et fengsel bygget for noen få hundre. Alle – uten unntak – beskyldt for mord. Det har vært øyeblikk i min karriere, der jeg har tenkt at dette var kanskje ingen lur idé. Da jeg stod mellom murene i Kigalis sentralfengsel sammen med fotograf Kåre Breivik en aprildag i 1995, fikk jeg en slik følelse. Men den var ubegrunnet. Vi ble tatt godt i mot. 

Som følge av mine ganske begrensede franskkunnskaper, skysset fangene meg til den mest engelskkyndige av dem alle. En alvorlig mann opptatt med å studere en gammel utgave av britiske The Times. Landets tidligere miljøvernminister, skulle det vise seg. Også han tiltalt for folkemord. Han ble på flekken oppnevnt til TV 2s tolk og turguide til helvete.

Vi presset oss gjennom den vanvittige mengden av drapsmenn. Stanken av svette og avføring var overveldende. Alle fangene dresset opp i nærmest komiske drakter. Rosa fra topp til tå. Flere tusen svarte menn med rosa nikkers og matchende skjorte. Toppet med en rosa lue, ganske lik de stripete luene KZ-fangene under andre verdenskrig ble utstyrt med.

TV 2 hadde sendt meg tilbake til Rwanda for å rapportere om folkemordet, ett år etter at jeg første gang var i landet. Ett år etter at jeg dekket tragedien der et sted mellom 800 000 og en million mennesker ble brutalt myrdet i løpet av hundre dager. I 1994 ble jeg først sendt til Zaïre (i dag Kongo) for å dekke flyktningestrømmen, før vi tok oss prøvende over grensa til et land i total oppløsning. Det var et av mine første oppdrag ute i verden for TV 2. Og skulle bli en reise i menneskelig ondskap, som jeg siden har båret med meg.

Ett år etter. Mellom teglsteinmurene i et fengsel i den tidligere belgiske kolonien, fikk jeg treffe noen av de som stod bak grusomhetene. De som svingte machetene. De som hugde av kvinnebryst og kjønnsorganer – for å markere at reproduksjonen av tutsiene skulle stanses. De som kløvde skallene til spedbarn, eller svingte de små med dødelig kraft mot nærmeste murvegg. De skulle knuses – kakerlakkene som de ble kalt. Jeg fikk treffe de som oppfordret til grusomhetene – noen av de ansvarlige bak det største folkemordet siden andre verdenskrig.

Og jeg traff en liten gutt. Sju år. Kobimana. Den tidligere miljøvernministeren introduserte meg til den yngste av alle drapsmenn. Han som i en alder av seks, skal ha blitt tvunget til å løfte kniven, og skjære strupen over halsen på mamma og pappa. Den lille gutten satt på fanget mitt og fortalte at soldatene hadde kommet og arrestert ham. At han ikke forstod hva han gjorde der. TV-bildene av ham og de andre barna, fikk Røde Kors til å ta affære. De ble hentet ut av fengselet, og tatt hånd om av andre. De skulle selvfølgelig ikke stilles til ansvar for grusomhetene.

Jeg så dem dø. Jeg så hvordan de ble veltet ned i massegravene – Rwandas ofre. Nå har jeg reist tilbake for å se hvordan det har gått. Hvordan folket i det lille sentralafrikanske landet har kommet videre. Hvordan de har klart å forsone seg med fortiden. For de har i stor grad lykkes. Det var den eneste muligheten. Ikke alle som deltok i folkemordet, kan bures inne i flere tiår. Da ville Rwanda kollapset. Derfor har tilgivelse og forsoning vært så viktig.

 

Mesterkokk Tom Victor Gausdal i ved grytene. Fotograf Truls Ørmen Erlingsen med kamera. Foto: Fredrik

I denne episoden av Til bords med fienden, tar jeg Tom Victor Gausdal med på en rundtur i Rwandas onde historie. Vi treffer folk som kan fortelle hvordan de har klart seg. Hvorfor ikke hevnlysten har tatt overhånd. Og vi setter oss ned – sammen med hutuer og tutsier – for å spise et bedre måltid. Og for å snakke om hvorfor det går så bra i Rwanda. Hva de har gjort riktig, og hva andre har å lære av et land og folk som har vært utsatt for de mest forferdelige prøvelser.

Til bords med fienden – TV 2 søndag klokka 2145.