Der Asia og Europa møtes

 

Orhan Pamuk: Istanbul. Byen og minnene. Oslo: Gyldendal, 2007. 393 sider.

For en litterær reise!  Bedre historisk guide til Istanbul enn nobelprisvinneren i litteratur, Orhan Pamuk, finner du ikke. 

Dette er Pamuks selvbiografiske fortelling om oppveksten i Istanbul. Men det er først og fremst en kjærlighetserklæring til byen som okkuperer begge bredder av Bosporos-stredet. Byen som både knytter og skiller Asia og Europa. Her smelter to verdener sammen i en. 

Istanbul er minst like godt skrevet som Pamuks romaner. Og det er historie. Pamuk tar leseren med til de store bybrannene som har herjet byen, og til de ventede katastrofene i det tåkelagte stredet. Og de skipskatastrofene som inntraff.

Anbefales!

Alle konflikters mor

(Vestbredden)   Hva skjer hvis du tar med et par palestinere inn i en jødisk bosetting på den israelsk-okkuperte Vestbredden, får en kokk til å diske opp et måltid av en annen verden, og ber fiendene sette seg rundt samme bord og nyte maten? Vel, vi prøvde. Kokken bak måltidet, Tom Victor Gausdal, vet at god mat gjør folk vennligere stilt. Og jeg, jeg vet at er det noe Tom Victor har greie på, så er det god mat og hva et godt måltid gjør med folk.

R-TILBORDS1-EP25-G015293#1

I første del av TV serien Til bords med fienden, oppsøker vi alle konflikters mor – Midtøstenkonflikten mellom Israel og palestinerne. Ikke for å løse konflikten. Det ligger langt over oss. Men for å gå konflikten nærmere etter i sømmene, og for å se om det er grunn til håp.

Som seer får du være med på vår reise. På jakt etter gode råvarer til et måltid i et av verdens mest urolige og farlige områder. Underveis får du vite ting om Midtøsten du trolig ikke visste. Du får innblikk i hvordan det er å jobbe som utsendt korrespondent i farlige områder. Du vil få vite noe du sikkert ikke ante om mat. Og du vil få se og føle på den spenningen alle føler når de oppholder seg i et område der neste drap og terrorbombe aldri er langt unna.

I første episode kjører vi rett inn i en skuddveksling i Jerusalem. Vi opplever hvordan panikken brer seg i Hebron da en gruppe jøder går gjennom den palestinske byen beskyttet av godt væpnede soldater. Stemningen er tett og amper.

Og, vi tar altså med oss noen palestinere inn i en ulovlig jødisk bosetting. For å se hva som skjer hvis disse fiendene gjennom flere tusen år setter seg ned og deler et måltid.

Du skal få være med på denne reisen inn i en verden du har hørt mye om før. Men denne gangen vil du oppdage helt nye sider ved Midtøstenkonflikten. Kokken vil få føle på kroppen hvordan det er å havne i en skuddveksling, og jeg blir servert et fantastisk måltid.

Bon Appetit!

PREMIERE  TV 2 SØNDAG 26. februar klokka 2145

-Jeg så et lite barn dø i dag.

Jeg vet ikke hvor jeg så henne første gang. Men det var før hun mistet det venstre øyet i et granatangrep på Sri Lanka i 2001. Siden var det nettopp den svarte lappen og det manglende øyet, som ble hennes kjennemerke. Som gjorde at hun stakk seg tydelig ut i mengden av journalister. Men, det var hennes mot som skilte henne ut blant kolleger – og som gjorde henne til en av de aller største.  Den sorte lappen minnet oss andre om at hun var en journalist av et eget kaliber. En som ikke lot seg stanse – heller ikke av en granat. Helt til i går.

Journalisten Marie Colvin (1956-2012)

Onsdag ble den amerikanske journalisten Marie Colvin (56) og den franske fotografen Remi Ochlik (28) drept i det som etter alt å dømme var et artilleriangrep gjennomført av syriske regjeringsstyrker mot byen Homs. Tre andre journalister ble skadet. Colvin og Ochlik trosset syriske myndigheters forbud, og tok seg ulovlig inn til byen der sivilbefolkningens voldsomme lidelser måtte rapporteres.

Det er selvfølgelig Syrias lidende sivilbefolkningen som først og fremst fortjener oppmerksomhet. Og det var nettopp derfor Colvin og Ochlik utsatte seg selv for livsfare. For å fortelle verden om overgrepene. For kanskje å bidra til at det internasjonale samfunnet på et eller annet tidspunkt vil forsøke å stanse borgerkrigen i Syria.

Colvin har i en årrekke dekket Midtøsten for britiske Sunday Times. Jeg var så heldig å bli introdusert til henne av vår felles venn, barmannen Ibrahim i Jerusalem for mange år siden. Han som driver vannhullet på det legendariske hotellet American Colony, og som kjenner alle journalister med fartstid i regionen. Siden utvekslet Colvin og jeg ved enkelte anledninger noen ord om sikkerhet i områder vi møttes. Om hvor det var forholdsvis trygt å dra. Om hvor det var mulig å jobbe. Om hvilke gater det var lurt å unngå – eller i alle fall være mer forsiktig. I Bagdad under krigen, under det palestinske opprøret, i bomberegnet i Libanon, eller i Gaza. Og sist under den egyptiske revolusjonen i Kairo i fjor vår.  

I en telefonrapport ringt inn til sine oppdragsgivere fra Syria dagen før hun døde, fortalte Marie Colvin om et lite barn. Et av krigens offere. En telefonrapport som siden er spilt av på radio- og TV-stasjoner verden over. –Jeg så et lite barn dø i dag, fortalte hun, mens skuddene hørtes i bakgrunnen. Det skulle bli hennes siste rapport.

(Foto: The Sunday Times)

Svineinfluensa i reprise

Søndag 3. mai 2009, skrev jeg en blogg jeg kalte «Svineinfluensaen – et medieskapt hysteri.» Tenkte jeg kunne poste den igjen, nå når flere medier, bla VG, er i ferd med å ta et oppgjør med sin egen dårlige journalistikk på området. Bloggen fra 2009 førte meg rett inn i flere debatter på nett og radio, der journalistkolleger raste over min kritikk.

 

Det er idag ni dager siden jeg laget den første saken om svineinfluensa i Mexico. Det er åtte dager siden vi journalister slo full alarm. Siden har mediene fråtset i skrekkscenario-saker. Godt hjulpet av bla. helseminister Bjarne Håkon Hanssens uttalelse om at norske myndigheter er forberedt på at en influensapandemi i aller verste fall kan koste 13 tusen mennesker livet – bare i Norge. Å fôre tabloidtenkende journalister med slike tall, er som å oppfordre til hysteri.

Nyhetssendinger og aviser fylles nå med tall og statistikker over hvor galt det kan komme til å gå. De av dere som trodde på Maya-indianernes endetidsspådommer må være skuffet – dere trodde dere hadde et par år til å leve, men kan like gjerne forberede dere på å dø nå (Maya-spådommen går ut på at starten på undergangen for vår sivilisasjon slik vi kjenner den starter 21. desember 2012). Overskriftene har levnet liten tvil om at dette er alvorlig. Mediene har oppfordret til at du skal reagere med hysteri: Skaff deg Tamiflu og munnbind, slutt og reis, fyll kjelleren med hermetikk og forbered deg på at verden snart går under.

Her skal du få noen tall å tenke over: Søndag 3. mai klokka 0800 norsk tid var det ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) 787 bekreftede tilfeller av Svineinfluensa (H1N1) i 17 land. 19 dødsfall i Mexico kan med sikkerhet knyttes til denne influensaen. 1 tilfelle i USA kan med sikkerhet knyttes til samme influensa. Ett tilfelle i USA! Hvert år dør det i gjennomsnitt 36 tusen mennesker av influensa i USA (iflg nettstedet adultvaccination.com). Hvert år dør det faktisk mellom 250 tusen og 500 tusen mennesker – altså så mange som EN HALV MILLION MENNESKER – av influensa på verdensbasis. Har det tallet noen gang plaget deg?

Husker du da vi journalister forsøkte å skremme vannet av deg med kugalskap? Eller fugleinfluensa? Ebola? SARS? Eller morderiske brunsnegler, rekordraskt stigende havvann og muslimsk terror? Det er ingen grunn til ikke å tro på spådommene fra ekspertene om at pandemien vil nå land kloden over, og at den vil koste menneskeliv. Men det er ikke sikkert at du dør. Heller ikke om du blir smittet. Det kan hende at du står han av! Blir du først smittet, anbefaler jeg to ibux, et par dager under dyna og varm te med rom og honning (ja det smaker jævlig – det er derfor det hjelper).

NØFF-NØFF!

Gutta i Taliban er da ikke så ille

James Fergusson: Taliban. The True Story of the World’s Most Feared Guerilla Fighters. London: Corgi Books, 2011. Engelsk 416 sider.

(Kairo)   Hva er egentlig Taliban? Hvem er gruppas geriljasoldater? Og hva driver dem? I Norge og resten av den vestlige verden, fremstilles gruppas medlemmer for det meste som en gjeng kriminelle og brutale råtasser av noen terrorister. Men har Taliban andre sider? Er bildet som er tegnet virkelig så entydig? Er det egentlig en geriljagruppe som driver legitim motstandskamp mot vestlige okkupasjonsstyrker? 

De fleste som har brukt tid på å sette seg inn i Talibans historie, ser at det avtegner seg et noe mer nyansert bilde. Slik er det også for den britiske journalisten James Fergusson.

Fergussons forrige bok om Afghanistan, A Million Bullets, handlet om britiske styrkers håpløse kamp mot en fiende som aldri forsvant. I Storbritannia skapte boka debatt om Storbritannias deltakelse i krigen i Afghanistan.

Taliban var populære blant svært mange afghanere – fordi de kjeppjaget krigsherrer og kriminelle som drepte, ranet og voldtok den afghanske sivilbefolkningen. De innførte lov og orden. Ja, det var med svært brutale og middelalderske metoder. Og ja, kvinner ble undertrykt. Men kvinner ble til de grader undertrykt både før og etter Talibans regjeringstid. Det er langt mer enn Taliban som har vært, og er problemet i Afghanistan.

Taliban angriper norske og allierte styrker. Men dette er styrker som bombet og invaderte landet. I mange afghaneres øyne, er det derfor en legitim motstandskamp Taliban driver. Boka gir et nødvendig nyansert bilde av ekstremistene. Nødvendig for å forstå hva krigen i Afghanistan egentlig er.

En spesiell detalj Fergusson omtaler, er dette med Talibans henrettelser. Fordi noen av dem er filmet, er henrettelsene på bla fotballstadion i Kabul, noen av de mest omtalte overgrepene Taliban begikk mens de satt med makten i Afghanistan. Det er interessant å merke seg at det i delstaten Texas ble gjennomført flere offentlige henrettelser enn i Afghanistan i den perioden Taliban satt med makten. Men i Texas var ikke TV-kameraene tilstede.

Hvem som var guvernør i Texas under det meste av Talibans regjeringstid – og som kunne benåde dødsdømte fanger? George W. Bush.

Grønt lys for morderen i Damaskus

(Kairo)     Har Russland og Kina nå gitt grønt lys for Bashar al Assad, slik at hans styrker kan fortsette nedslaktingen av sitt eget folk? Eller er bildet litt mer komplisert? Det som er sikkert, er at myndighetene i Damaskus, nå ikke føler det samme internasjonale presset som om FNs sikkerhetsråd hadde klart å vedta en resolusjon som støttet Den arabiske ligas fredsforslag for Syria. Og det er jo fint for Assad. Forslaget innebærer nemlig at han må gi fra seg makten. Nå fortsetter han å isolere seg selv og regimet fra resten av verden. Og han fortsetter nedslaktingen av sitt eget folk.

Mens massakrene fortsetter i Syria, blir det internasjonale samfunnet tvunget til å se på. Ingen har så langt vist vilje til å gå til krig for å fjerne diktatoren i Damaskus. Han som arvet jobben fra sin far. Og nå har vist all verden at han ikke står tilbake for farens brutalitet. Men fortsetter dette, vil flere land etter hvert være villige til i alle fall å bevæpne de syriske opprørerne.

Utenriksminister Hillary Clinton er rasende. Det er også hennes norske kollega, Jonas Gahr Støre. USAs FN-ambassadør sier hun er forferdet og kvalm over Russlands veto. Russlands FN-ambassadør minner om at FN-resolusjoner alene ikke er veien til fred og lykke, og at det finnes alternative diplomatiske kanaler. Samtidig er det viktig å huske på at Moskva har et godt forhold til Damaskus. Tretti milliarder kroner bruker syrerne på russiske våpen hvert år. Og, som under den kalde krigen, kappes Russland og USA fortsatt om innflytelse i regionen. Moskva ser ut til å ville spille solo.

Foreløpig beskyttes Assad av Russland og Kina. Men det er ikke sikkert det vil vare lenge. Tirsdag reiser Russlands utenriksminister Sergey Lavrov til Damaskus. Han vil forsøke å snakke Assad til vett. Kanskje lykkes russerne med sitt solodiplomati. Men hvor mange må dø mens eksperimentet pågår? Hadde ikke Assad fått den moralske støtten han nå  føler å ha ha fått fra Russland og Kina, kan det hende at han hadde trukket seg, gått av, eller rømt landet.

For hvis Assad har lært noe av revolusjonene som herjet denne regionen den siste tiden, vet han at tiden nærmer seg. At det går mot slutten. Og han bør forstå at slutten kan bli en blodig affære for ham selv. Bashar al Assad bør sette seg ned og se litt på TV-bildene av Egypts tidligere president som ligger på sykeseng i et bur i hjørnet av rettssalen. Han bør studere TV-bildene av Gadaffis siste minutter i live, og Saddam Husseins siste fall i galgen i Bagdad. Og han bør tenke på med hvilket voldsomt hat syrerne vil behandle ham, om drapene fortsetter.

Gjennom skyer av tåregass

(Kairo)  -Vi lette etter ham i to dager, før de ringte fra likhuset. De sendte oss et bilde av ham. Jeg fikk det på telefonen min. På kroppen stod det skrevet uidentifisert. Mahrous Yousef knekker sammen i gråt. Han snakker om sønnen Muhammed. Sønnen som sist onsdag dro med venner til Port Said for å se bortelaget knuse motstanderne. Slik gikk det ikke. Egypts beste lag, Kairolaget Al Alhyy, tapte, og helvete var i gang.

74 drept. Over 1000 skadet. Alle vi som har sett TV-bildene fra fotballkampen, lurer på hvorfor tilsynelatende godt utrustede politimenn ikke gjør mer for å stanse drapene. For Mahrous Yousef blir det for tøft å snakke om eldstegutten Muhammed. Tårene renner nedover den gamle mannens kinn. –Jeg orker ikke mer, sier han. Jeg klapper han på skulderen og uttrykker min medfølelse. Mahrous Yousef støttes av sin eneste gjenlevende sønn til bilen som kjører ham vekk fra minnestunden på klubbhuset til Al Alhyy.

Noen hundre meter bortenfor, på den andre siden av Nilen, mellom Den arabiske ligas hovedkvarter og Det egyptiske museet, ligger Tahrirplassen. Frigjøringsplassen som har vært åsted for en rekke harde og dødelige slag det siste året. Jeg har et stort privilegium, som har kunnet følge den brutale utviklingen på kloss hold. Fra de første prøvende demonstrasjonene og den voldsomme egyptiske revolusjonen i fjor vinter. Til høstens første demokratiske parlamentsvalg.

Folk er skuffet. Det går for treigt. Fortsatt er det militærrådet som styrer landet. Lite er endret etter diktator Hosni Mubaraks avgang. Folket vil ha demokrati, men ser for få endringer. Aggresjonen, sinnet og frustrasjonen er tydelig. Derfor eksploderer situasjonen hver gang en gnist tennes. Hver gang myndighetene svikter i sine viktigste oppgaver. Den viktigste av dem alle, er vel å sørge for folks sikkerhet. Det klarer de ikke. Og kanskje vil de heller ikke.

Vi vet at svært mange av fotballklubben Al Alhyy’s tilhengere deltok i revolusjonen mot Mubaraks regime. De føler nå at de blir straffet. At sikkerhetsstyrkene lot drapene på stadion i Port Said skje, fordi noen ønsket at de skulle skje.

Militærrådet lover å granske tragedien i Port Said. Men det er ikke nok for et folk så sultne på demokrati at de er villige til å dø for det. De vil ha endringer nå. De er lei av å vente. Derfor trekker de skjerfene opp rundt ansiktene, går fryktløse gjennom skyer av tåregass, og rett mot sikkerhetsstyrkenes pansrede vogner og maskingevær. Ingen pris er for høy.

Det er halvannet døgn siden jeg kom tilbake til Kairo. På den tiden er minst 2 drept og rundt 1400 skadet bare her i byen. Vi vet ikke hvor dette ender, men vi vet at tallene vil stige.