Døden i Kairo

Det smalt ett eller annet sted i bygningen. Hotellets brannalarm gikk. Det var et par timer siden mobilnettet var skrudd av. Jeg befant meg alene på jobbtur for TV 2 i den egyptiske hovedstaden. Datoen var 25. januar 2011. En dato som vil bli stående i Egypts historie.

Jeg var på fasttelefon med hjemmeredaksjonen, og rapporterte direkte fra de dramatiske hendelsene i Kairo. En stemme fra høytaleranlegget beordret alle hotellets gjester til å bli værende på rom av hensyn til egen sikkerhet. Jeg åpnet romdøren. I gangen utenfor lå røyken tett oppunder taket. Hva skjedde? Var det brann på hotellet? Jeg hadde allerede sett meg ut nødutgangene. Men det var mange etasjer ned til bakkeplan fra mitt rom i sekstende.

Jeg kom meg ut på balkongen, og fortsatte rapporteringen. Nabobygget – partihovedkvarteret til president Hosni Mubarak – stod i full fyr. Var det bare røyken derfra som la seg som et skremmende teppe under taket på Ramses Hilton? Eller var det på tide å komme seg ut?

Linja hjem til Norge ble brutt, og jeg tok meg til fots ned til resepsjonen. Der lå folk og brakk seg. Hoveddørene av glass var knust. Politiet hadde skutt tåregass mot demonstranter som søkte tilflukt på hotellet. Hotellgjester som i panikk hadde tatt heisen ned da brannalarmen gikk, hadde tumlet rett inn i et kaotisk tåregasshelvete.

Tidligere på dagen hadde jeg fulgt Muhammed El Baradei til fredagsbønnen i den store moskeen i bydelen Giza. Nobelprisvinneren og den tidligere lederen for det internasjonale atomenergibyrået, hadde kommet hjem til Egypt for å delta i opprøret mot Mubaraks regime. Store politistyrker stod klare. I det bønnen var over, smalt det. Kairos store gateslag var i gang. Jeg sprang det jeg var god for. For å komme meg i sikkerhet. Det bar gjennom skyer av tåregass, til lyden av skarpe skudd som ble skutt over folkemassene. Jeg rev til meg et skjerf, som jeg knyttet rundt ansiktet, og plukket opp en av mange løk som egyptiske kvinner hadde kastet ned fra terrasser og kjøkkenvinduer. Løken demper virkningen av tåregassen. Min egyptiske kameramann og jeg mistet hverandre. Jeg fant ham først igjen dagen etter.

Giza: I det bråket startet 25. januar i fjor. Foto: Fredrik

Mot kvelden forsøkte jeg å ta meg over til bygningen hvorfra jeg etter planen skulle delta i kveldens direktesendinger på TV 2. Bare fire hus ned en trang bakgate fra hotellets bakdør. Først på utsiden forstod jeg at jeg befant meg i sonen mellom noen hundre demonstranter og flere titalls politifolk i opprørsutstyr. Vi var flere journalister med samme mål, og bestemte oss for å gjøre et forsøk. En brite og en nederlender og undertegnede. Uten utstyr gikk vi midt i gaten mot politifolkene. Med armene ut til siden. Ingen tvil om vår fredelige hensikt. Ikke så vi ut som egyptere heller. Vi kom bare noen få meter mot dem før det smalt. En gang. To ganger. Kanskje flere. Jeg husker ikke. Tåregassgranatene datt ned rundt oss. Det sved. Jeg knep øynene hardt igjen, og snublet. Noen grep tak i meg, og dro meg tilbake til hotellets bakdør. Like etter var slaget i gang i gaten jeg hadde forsøkt å komme meg gjennom.

Et par timer senere forsvant politiet fra Kairos gater. Stridsvogner med soldater rullet inn og tok oppstilling flere steder i sentrum. Grupper med Mubarak-tilhengere fortsatte de neste døgnene å hindre oss journalister særlig bevegelsesfrihet. De stod klare med klubber, kniver og sverd for å ta oss. Noen ble da også alvorlig kvestet i sammenstøt med diktatorens tilhengere.

Soldatene ble først hyllet av demokratiforkjemperne. Først og fremst fordi de kom inn da politiet forlot gatene. Av en eller annen grunn trodde nok folket at de hadde soldatene på sin side. Soldatene som i høyeste grad representerte Egypts makthavere. De neste dagene ga tegn om hvor vanskelig dette kom til å bli. De militære styrkene tillott motdemonstrasjoner for Mubarak, og gjorde lite eller ingenting for å hindre disse i å angripe demokratiforkjemperne på Tahrir-plassen. Jeg så selv hvordan soldater åpnet ild med maskingevær fastmontert på pansrede kjøretøy, og skjøt i hjel demonstranter.

De siste månedene har vist at slaget om Egypt langt i fra er over. Det er fortsatt generalene som styrer landet. Islamistene har gjort det bra i parlamentsvalget, men om den demokratiske utviklingen vil fortsette, har egypterne ingen garanti for. Og hva slags demokrati Det muslimske brorskap og andre islamister virkelig ønsker, er heller ikke helt tydelig.

Hva om Iran ikke lager bomber

(Bangkok)  Hva om regimet i Teheran slett ikke har planer om å produsere kjernefysiske våpen? Tenk om de snakker sant. At alt de vil er å utvikle kjernekraft for fredelige formål. At de ønsker å bedre iranernes livsstandard og landets industrimuligheter. IAEA har ikke, slik mange mener å vite, trukket en annen konklusjon. Det er da forståelig at Teheran blir mer enn kraftig provosert av beskyldningene om at de vil produsere kjernefysiske våpen. Spesielt når den iltreste fienden, Israel, til stadighet gjentar hvor farlig Midtøsten vil bli hvis Iran produserer kjernefysiske våpen. Israel, som alle vet har utviklet slike våpen selv, og ikke svarer ærlig på et eneste spørsmål knyttet til sitt våpenprogram.

 Nå som USA er mer eller mindre ute av Irak, og har trappet ned sitt militære engasjement i området rundt Persiabukta, er det viktig for Teheran å flekse muskler. De vil være den sterke makten i regionen. De siste ukene har de med sine militærøvelser, minnet hele verden om at de har kapasitet til å stenge av Hormuzstredet, og med det kvele eksport av rundt en femdel av verdens oljeforsyninger. Ufint, provoserende og farlig? Absolutt. Men så blir de altså selv utsatt for en del provokasjoner, for å si det forsiktig.

I Vesten argumenteres det ivrig for militære angrep på Iran. Før det er for sent. I Iran oppfattes handelsboikott og militære trusler som utidige. Truslene om isolasjon og krig virker delvis samlende. Regimet i Teheran applauderes av mange iranere for å stå opp mot USA og Israel. Jeg har vært i Iran flere ganger. Jeg har snakket med folk om landets atomprogram. De forstår ikke hvorfor ikke de skal ha rett til å utvikle kjernekraft.

Det er ikke vanskelig å forstå israelernes frykt for Irans, for å si det svært forsiktig, noe uklare atomprogram. President Mahmoud Ahmedinejad har gjentatte ganger snakket om at den israelske staten burde feies på havet. Ingen sover godt med en slik fiende, hvis han i tillegg har noen atomraketter liggende klare til bruk. Israel driver nå sin krigføring på sedvanlig vis. Iranske atomfysikere og andre knyttet til atomprogrammet, likvideres. Det er også mistanke om at Israel har gjennomført andre typer sabotasjeaksjoner mot Irans kjernefysiske anlegg.

Som vanlig er det vi som tjener oss rike på konflikter i og rundt de oljerike statene i Midtøsten. Oljeprisene stiger med spenningsnivået. Med våre enorme olje- og gassforekomster, har Norge lite å tjene på en fredelig verden.

Myanmars neste statsminister?

 

Justin Wintle: Perfect Hostage. Aung San Suu Kyi, Burma and the Generals. London: Arrow Books, 2007. Engelsk, 464 sider.

(MYANMAR/THAILAND) Dette er boken som forklarer hvem Aung San Suu Kyi er, og hvorfor hun har vært så viktig for frigjøringsbevegelsene i Burma. The Lady by the Lake er datter av en av Burmas store helter. En av de som bidro til at landet ble frigjort fra utenlandsk okkupasjon, Aung San. Derfor var det også kun Aung San Suu Kyi som kunne stå opp mot generalene i årevis, uten å bli drept.

Burmas militærjunta gjorde alt de kunne for å knekke henne, men de klarte det ikke. Helst hadde de sett at hun satte mann og barn foran, og forlot hjemlandet til fordel for familien. Men Suu Kyi prioriterte sitt folk. Gjennom sin årelange husarrest fikk hun verden utenfor til å holde interessen opp for militærjuntaens brudd på menneskerettigheter.

Jeg var så heldig å treffe henne rett før jul. Da sa hun at det ikke var noe offer. At hun kun gjorde sin plikt. Wintles bok er like mye Myanmars (Burmas) etterkolonihistorie, som historien om en heroisk kvinne. Den handler om generaler som er villige til å gjøre absolutt alt for å holde på makten. Og om de som gir avkall på alt for at det gode til slutt skal vinne.

Etter at boka kom ut, har mye endret seg. Juntaen har avholdt valg, og en ny valgrunde avholdes 1. april. Aung San Suu Kyi skal selv stille, og kan være landets statsminister før sommeren.

Farlig yrke – blodig år

 (Bangkok) I går ble den franske journalisten Giles Jacquier drept av en granat I den syriske byen Homs. TV-journalisten var på en guidet tur med syriske myndigheter dad et smalt. Flere andre journalister ble skadet i granatangrepet. Det er ikke klart hvem som står bak. Syriske myndigheter skylder på terrorister, men det er ingen grunn til å ta Assad-regimets ord for god fisk. Derfra kommer det daglig løgn.

Det ble en blodig start på det nye året for journalister på jobb i urosoner. Fjoråret var et særdeles blodig år for oss som har valgt reiser til litt mindre trivelige plasser som yrke. I følge The International News Safety Institute (INSI), ble 124 journalister og medieansatte drept på jobb i 2011. Det er en økning på 27 fra året før.

Den arabiske våren, har kostet mange av mine kolleger livet. 23 journalister og medieansatte ble drept under opptøyene i Midtøsten og Nord-Afrika i fjor. Jeg dekket selv opptøyene i Egypt, Bahrain og Libya. Det er ingen tvil om at det var nære på noen ganger. Bare i Libya, ble ti journalister drept.

Men det var ikke bare den arabiske våren som kostet journalister livet. I 40 land ble journalister drept. -Dødstallene minner oss om med hvor stor risiko mange journalister utsettes for mens de forsøker å kaste et sannhetens lys over de mørkeste områder, sier Rodney Pinder, gammel kollega og leder for INSI.

Undertegnede sammen med fotograf Aage Aune under filmingen av dokumentarserien Krigens pris i Afghanistan i 2011.

Et av de groveste eksemplene på hvordan pressefolk utsettes for målrettede angrep, var i Syria. Den syriske kameramannen Ferzat Jarban ble funnet drept 20. november i fjor. Øynene hans var fjernet. Han ble sist sett i live da han ble arrestert av syriske sikkerhetsstyrker.

Vi som var på jobb under den egyptiske revolusjonen i Kairo, opplevde hvordan Mubarak-regimets støttespillere truet oss på livet. Ved flere anledninger opplevde jeg å måtte flykte unna mobben – noen av dem væpnet med slagvåpen og sverd.

De tre dødeligste landene i verden, var Pakistan, Mexico og Irak. Ikke uventet. Ingen av disse landene setter pressefriheten særlig høyt, og ingen av landene har kontroll over intern sikkerhet. I Pakistan og Irak er det væpende opprørsgrupper som utgjør de største truslene. I Pakistan er det heller ingen tvil om at også myndighetene motarbeider journalister.

I Mexico er det landets narkotrafikk til USA som koster journalister livet. Det er forbundet med livsfare å forsøke å dekke narkokartellene journalistisk. Og det er nettopp forsøk på å avdekke kriminalitet og korrupsjon i eget land, som koster flest journalister livet.

Totalt er 1600 journalister drept siden INSI startet denne oversikten i 1996. De siste årene er det krigene i Irak og Afghanistan, som har kostet flest kolleger livet.

Kvinnen i Yangoon

(Yangoon, Myanmar)    Myanmar – ja det heter så nå. Vi journalister hvisker av og til sammen på tvers av redaksjonene, og blir enige om at nå har tiden kommet. Slik den trolig vil gjøre for Palestina før eller siden (skjønt den er litt mer komplisert – for ikke å snakke om provoserende). Vi har blitt enige om at det er riktig å riste vekk det gamle navnet, som i seg selv favoriserer en av mange folkegrupper. Selv om Myanmar ble gjeninnført som offisielt navn på landet av et regime foraktet av Vesten, er det på tide å anerkjenne navnet. Har vi bestemt. Og ting er virkelig i ferd med å endre seg i Burma, eller Myanmar. Generalene ser ut til å ville bli snille. I alle fall gir de inntrykk av å forsøke.

På tampen av fjoråret fløy jeg inn til landets gamle hovedstad Yangoon (tidl Rangon). Samtidig med at politisk opposisjonelle ble løslatt fra fengsler, og flere forbudte partier lovlige. Bare uker tidligere, ville det vært utenkelig å nevne den største av alle opposisjonelles, Aung San Suu Kyi’, navn høyt. Den dagen jeg kom til Yangoon, preget hun avisforsidene. Gateselgere solgte portretter av kvinnen. Hun smilte fra bilder i taxier og butikkvinduer. Hun hadde hatt samtaler med myndighetene som har holdt henne som politisk gissel i femten år.

Omsider ser de ut til å gi etter. Burmas generaler. Despotene i Myanmar. Det økonomiske presset ble for stort. Selv under Kinas beskyttende vinger. De er på full fart mot det som kan bli et skikkelig demokrati. Selv Aung San Suu Kyi er nå akseptert. Hun har registrert partiet sitt foran valget 1. april i år. Og kan godt havne i regjeringsposisjon. Selv om det er flere år til neste presidentvalg. Nå vil hun samarbeide med generalene som i årevis holdt henne unna mann og barn. Det er fordi hun tror at tiden er kommet for å tilgi, og for å samarbeide. Jeg vet det, for jeg dro hjem til Nobelprisvinneren og snakket med henne.

Vi stanset bilen på veiskulderen rett nedenfor porten til University Road nummer 54. Ved den porten hvorfra Aung San Suu Kyi holdt sine politiske appeller til folket mens hun satt i husarrest. Ved hjelp av en mikrofon og en gitarforsterker talte hun til folket. Og forsikret både dem og oss, år etter år, om at hun ikke ville gi opp. Senere på dagen var miljø- og utviklingsminister Erik Solheim ventet til villaen i University Road. Men jeg hadde dårlig tid. Jeg ville inn å treffe den berømte damen. En av verdens største frihetskjempere.

Portvakten snakket verken engelsk eller fransk, og hadde store problemer med å forstå hva jeg ville, da jeg fremla mitt ærend. ”Minister – Norway,” sa jeg til slutt. ”Aaa, minister, welcome,” svarte mannen med det grønne skjørtet, og svingte porten åpen, for det han trodde var en norsk minister. Jeg lot misforståelsen bli stående til min fordel. Vi fikk bilen inn, og ble informert av en mer engelskyndig medarbeider om at husets eier snart ville ankomme.

Kort stund etter, ble porten på ny svingt åpen. Tre biler kjørte inn på plassen foran villaen ved den lille fredelige innsjøen. Ut fra én av dem steg hun. Den lille kvinnen som aldri ga opp. Hun som ser ut til å ha seiret etter sin årelange kamp mot juntaen. Jeg fikk beskjed om å vente til etter møtet med den norske ministeren. Og jeg skulle få min tilmålte tid.

Sammen med Aung San Suu Kyi utenfor huset hennes i Yangoon.

Et par timer senere satt vi der. Hun og jeg, og resten av TV2s team. På terrassen som vender mot sjøen. Aung San Suu Kyi. Frihetskjemperen jeg har drømt om å få møte siden starten på min journalistiske karriere. En av dem som alltid har stått høyt oppe på ønskelisten. Vi snakket om politikk, og om det hun omtalte som positive endringer. Vi snakket om Nobels fredspris, og hennes store ønske om en dag å komme til Norge for å holde et svært forsinket Nobelforedrag, og for å takke for tildelingen av prisen. Vi snakket om Myanmar, om miljø og om mat.

Hun er så vakker. Holder seg godt, 66-åringen. Med den sedvanlige blomsten i håret. Noe av det vi snakket om, har vi allerede vist på TV 2. Om at hun vil bli president hvis folket ønsker henne. Det er langt fra usannsynlig at hun, nå som hun stiller til valg i år, faktisk kan bli Myanamars statsminister før sommeren. Med det kan de gamle juntageneralene vise en hel verden at de mener alvor. At det er slutt på diktaturet. Neste presidentvalg er ennå noen år frem i tid. Men det kan skje. Det er håp for Myanmars rundt femti millioner innbyggere. De har lidd alt for lenge.