God Jul, Bagdad

Det er ni år siden USA overkjørte FNs forsøk på å forhindre nok en storkrig i Midtøsten. Og snart ni år siden jeg en grytidlig morgen i Bagdad bråvåknet av det første av flere massive amerikanske luftangrepene mot den irakiske hovedstaden. Siden den amerikanskledede invasjonen av Irak i 2003, har det meste av det som kunne gått galt i Irak, gjort nettopp det. Gått galt. 

 

Fra marineinfanteristenes base i Fallujah, Irak. Vinteren 2007. Foto: Fredrik

Invasjonen og okkupasjonen var gjennomført på en særdeles amatørmessig måte. En okkupasjon også Norge deltok i en liten periode. Norske myndigheter hevdet at de bare deltok i gjenoppbyggingen av landet. Men sannheten var at de norske ingeniørstyrkene også bygde baser for britiske okkupanter. Det er i beste fall en utvidet forståelse av hva som er akseptabelt innenfor gjenoppbyggingen av et land, når man hevder ikke å ha noe med selve okkupasjonen av landet å gjøre.

Krigen mot Irak ble gjennomført på et løgnaktig grunnlag. Av en amerikansk administrasjon ledet av en rekke personer med svært tette bånd til de som tjente mye penger på krigen. Både olje- og krigsindustrien. Forøvrig tjente også vi godt på Irak-krigen. En krig som sendte oljeprisen gjennom taket og opp i himmelen.

Saddam Hussein hadde ikke masseødeleggelsesvåpen i 2002. Det forsøkte da også FNs våpeninspektører å fortelle en lite lydhør president George W. Bush. At Saddam var en drittsekk av en diktator, var ingen i tvil om. Men selv i sine ondeste år, klarte han ikke å forårsake så mye ødeleggelse og elendighet for den irakiske sivilbefolkningen som den amerikansk-ledede krigen førte til. Og nok en gang var dette en krig USA førte mot et regime de selv hadde rustet opp militært.

Etter nok et mislykket felttog, har amerikanerne nå forlatt Irak. Det vil si, noen står igjen for å sikre amerikanske interesser. Men de etterlater seg et samfunn i kaos, og en borgerkrig som ikke på langt nær er over. Og, på toppen av det hele – et Irak som i dag i langt større grad er nært knyttet til Iran enn da Saddam Hussein regjerte fra Bagdad.

I dag tidlig ble den irakiske hovedstaden rammet av en rekke bombeangrep. Gjennomført av folk som ønsker å vise for all verden at det fortsatt er krig i Irak. Og at amerikanerne dro etter halvgjort jobb.

USA er en ganske dårlig okkupant. Det er lenge siden amerikanske soldater gjorde stor nytte for seg i Irak. En rekke ganger det siste tiåret, har jeg besøkt landet, og sett hvordan soldatene i stadig større grad har murt seg inne bak lag med betong og piggtråd. For å holde tapstallene nede, ble oppdraget etter hvert endret. Det handlet mer og mer om å beskytte egne soldater, enn å ta vare på sivilbefolkningen og sørge for deres sikkerhet. Det minner i det hele tatt ganske mye om det som skjer i Afghanistan.

Fanget i helvete

(Kigali, Rwanda)  I nabolandet Kongo, gjør to nordmenn seg klare til å feire sin tredje jul bak murene. Ingen andre nordmenn, enn de to, vet hva som skjedde den dagen sjåføren deres ble drept. Men svært mange mener å vite noe. Hver gang jeg har skrevet om saken, er det mange som mener å vite at de to er skyldige i rovmord, og har fortjent sine skjebner som fanger i Kongo. Selv om alle som har fulgt denne saken skjønner at det er åpenbart at de to ikke er skyldige i alt de er dømt for. Og at rettssakene mot dem er fulle av mangler, latterlige påstander og usannsynlig dårlige bevisføringer.

 

 

Joshua French og Tjostolv Moland. Foto: Fredrik

 

Skyldige i deler av det de er dømt for, eller ikke – de har det i alle fall ganske jævlig der de sitter. Nylig ble de flyttet fra Kisangani til Kongos hovedstad Kinshasa. En drittby. Slik tror jeg de fleste av oss som har besøkt stedet vil beskrive den. En by der du under normale omstendigheter tar store sjanser hvis du beveger deg rundt som hvit mann. En by med enorm kriminalitet. En enda verre by for mange av de som tvinges til å bo der – i dypeste fattigdom – uten særlig store håp om et bedre liv. Det kunne vært så mye bedre. Hadde det ikke vært for årevis med krig og vanstyre. 

Tjostolv Moland og Joshua French’ hjem de siste par-tre årene, har vært et særdeles nedslitt og kummerlig fengsel midt inne i Afrikas jungel. Derfra har de hevdet sin uskyld, og dyrket håpet om å overleve og komme hjem. Og overlever de lenge nok, klarer de nok det. Det er liten tvil om at veien er kortere hjem fra fengselet i hovedstaden, enn fra provinsen i utkanten av landet. Det er lettere for norske myndigheter å forhandle om en løslatelse med sentrale myndigheter i Kongo, når disse ikke lenger er nødt til å forholde seg til virkelighetsfjerne myndighetspersoner i Kisangani. Slike som hevder at Moland og French var på spionoppdrag for den norske kongen, og at Norge derfor bør betale hver enkelt kongoleser for den tort og svie de alle er påført.

I Kisangani hadde de to en slags immunitet i fengselet. I starten var det et stadig renn av journalister inn gjennom gitterporten. Sammen med jevnlige besøk av norske diplomater, bidro det til fengselsmyndighetenes innsats for å holde liv i Moland og French. Lukrativt var det også til tider for både fengselsdirektøren og hans folk (jeg har tidligere fortalt om mine bestikkelser – bestikkelser jeg senere ble tiltalt for i Norge).

De to norske fangene startet sin egen klinikk i fengselet, og ga medfanger behandling for sårskader og sykdom. Innenfor de rammer de hadde. Det ga en viss popularitet – og beskyttelse.

Nå er de plassert bak murene i et langt større og uoversiktelig fengsel i Kinshasa. De som kjenner forholdene, vet at det kan være farlig. Fanger utsettes for overfall, voldtekt og drap. Forholdene var mer kontrollerbare der de satt før.

Tjostolv Moland og Joshua French er nok på vei hjem. Men, enda kan det gå lang tid før norske myndigheter er i stand til å komme frem til en avtale med Kongo. Måneder eller år. I mellomtiden sitter de to nordmennene – som i aller høyeste grad har seg selv å skylde for å ha havnet i trøbbel – innesperret sammen med noen av Kongos farligste kriminelle.

Afghanistan: Takk for oss og lykke til

I ti år har Norge deltatt i krigen i Afghanistan. Norske soldater ble flydd inn til et land herjet av tiår med okkupasjon og borgerkrig. Målet var å fjerne Taliban og Al Qaida. Mål som bare delvis ble nådd. Nå skal Norge ut. Og det litt brennkvikt.

 

Soldater fra Telemark bataljon på oppdrag i Faryab. Nå skal de hjem. Foto: Fredrik.

Siden 2004 har Norge hatt ansvar for sikkerhetssituasjonen i Faryab-provinsen. Et ansvar norske soldater har forsøkt å håndtere, men ikke hatt ressurser til å lykkes med. Et hundretall kampsoldater kan ikke få kontroll over et område på størrelse med Oppland fylke, hvis ikke befolkningen er med. Ikke så lenge en rekke opprørgrupper forsøker å ta kontroll.

Amerikanerne har for lengst gjort det klart at de vil ut innen 2014. Det var tydelig kommunisert fra norske myndigheter at Norge ville ha den planen som et utgangspunkt. Derfor er det ingen stor overraskelse når forsvarsministeren mandag la datoen på bordet. Men litt overraskende er det at man har det så travelt med å komme seg vekk. Norge skal ut av Faryab innen 2013.

De siste årene har Norges strategi vært å trene afghanske styrker i Faryab-provinsen. Slik at disse selv kan overta ansvar for sikkerheten. Den oppgaven må de norske militære rådgiverne nå avslutte før oppdraget er løst. Jeg har de siste dagene vært i kontakt med en rekke offiserer med lang Afghanistan-erfaring. Det de er hjertens enige om, er at de afghanske styrkene trenger støtte og trening ennå i lang tid fremover. Og at 2014 er for tidlig for en tilbaketrekking. Nå skal Norge altså ut enda tidligere.

Det er også et viktig poeng at man snakker om at afghanerne selv skal ta over sikkerheten på et tidspunkt da sikkerhetssituasjonen er dårligere enn den var før 2001. Det Norge etterlater seg, er et langt mindre sikkert område enn da Taliban styrte Afghanistan. Det er fint med brønner, skikkelige fengsler og skoler. Men det som stort sett er viktigere for folk, er at de ikke blir drept. At det ikke er krig. Vi har altså sviktet afghanerne på det viktigste punktet.
Intensjonene var gode. Innsatsen også. Men det var aldri nok politisk vilje til å løse oppdraget. Det ble ikke lagt inn nok ressurser. Og det var ikke mer ressurser å hente – i alle fall ikke militært. Det er synd. For resultatet blir etter alt å dømme at borgerkrigen fortsetter. Uten at internasjonale styrker i er der og demmer opp for den verste uroen.

I det norske området er det store konflikter mellom etniske grupper. Mange av Afghanistans viktigste smuglerruter går gjennom området. Resultatet er enorm korrupsjon og vilje til å bruke makt for å kontrollere provinsen. Dagens bombeangrep i Mazar og Kabul, vitner også om at Afghanistan sliter med voldelige konflikter mellom religiøse grupper.

Afghanistan er et veldig fragmentert samfunn. Det er mindre trygt i store deler av landet etter ti år med vestlig militær tilstedeværelse, enn det var før. Det er ingen grunn til å tro at de store motsetningene mellom afghanske folkegrupper ikke vil eksplodere i voldsomheter når Norge og våre allierte trekker seg ut.

Nå får de klare seg selv, afghanerne. Takk for oss, og lykke til.