Revolusjonen som ikke var over

(KAIRO, EGYPT) Jeg presser meg inntil den skitne husveggen for å komme forbi folkemassen. Jeg har fått en adresse til en sliten bygård ved Tahrirplassen. Jeg sier det forløsende ordet «Television,» og en eldre beduin med et hvitt skjerf rundt hodet, åpner gitterporten som skiller ham fra hundretusener av rasende mennesker. De roper sine slagord mot regimet og generalene, mens jeg vises opp noen slitte marmortrapper. Det er lenge siden denne rundt 80 år gamle gårdens storhetstid. Bak gittervegger, midt i trappegangen kommer en heisvogn av tre skranglende nedover. Jeg velger den manuelle løsningen, til beduinens store oppgitthet. Utlendinger! En katt stryker langs rekkverket. Søppel – tomme Pepsi-bokser og sigarettpakker ligger strødd. Matrestene har jeg en mistanke om at rottene tar hånd om. Det er noen år eller årtier siden sist noen tok trappevasken her. Fra utsiden ljomer taktfaste rop.

Sfinx

Sfinxen ligger der helt rolig, og er vitne til at revolusjonene går sin gang. Foto: Fredrik

I sjuende etasje har et lokalt TV-selskap satt opp et kamera og en link til satellitt. Herfra kan jeg sende mine direkterapporter hjem til Norge. Jeg raste i full fart til Kairo etter at denne andre fasen av revolusjonen startet. For å få med meg det som ville være militærregimets siste krampetrekninger eller de revolusjonæres siste forsøk på å endre regimet.

Da president Hosni Mubarak ble tvunget fra makten i februar, tok jubelen av, litt for raskt. For hva hadde egentlig skjedd? Revolusjonen ble til et militærkupp. Generalene tok over for sin tidligere kollega. Derfor fortsatte demonstrantene. De ga seg aldri. Noen av dem forlot aldri plassen. Revolusjonen var ikke over. Kampene startet igjen forrige helg. Nesten like kraftige som i vinter. Mange titalls drept og flere tusen skadd den siste uka.

I løpet av de neste par månedene skal egypterne velge en ny lovgivende forsamling. Men generalene gir ikke fra seg makten uten kamp. De har ordnet seg med lover som hindrer landets fremtidige sivile ledere innsyn i det militære maktapparatet. De vil stå utenfor loven, slik de alltid har gjort i dette landet. De vil være der med sine våpen, og alltid utgjøre en trussel for de som sitter med makten.

Men kanskje seirer likevel folket og demokratiet. Kanskje må Militærrådet til slutt gi etter. De fortjener demokrati og frihet, egypterne. Spørsmålet er hvor sterkt et sivilt regime står opp mot det militære når den endelige maktoverføringen er klar til sommeren.

Når de fleste demonstrantene har gått hjem, er det noen som holder ut. Under en presenning i ly for regn eller sol. De har bestemt seg for å bli. Helt til noen klarer å fjerne dem med makt, eller til de har fått viljen sin.

Mandag starter valget i Egypt. Blant partiene som ikke motsetter seg at valget går som planlagt, er Det muslimske brorskaps politiske parti. Frihet og rettferdighetspartiet. De ligger an til å vinne valget, med opp mot 40 % på meningsmålingene. Islamistene kan godt bli de som styrer dette største av alle arabiske nasjoner de neste årene. Det var kanskje ikke helt det de tenkte seg, de som gikk ut i Kairos gater i slutten av januar.

Afghanistan: Krigens pris

Tmbn

Soldater fra Telemark bataljon i Afghanistan. Våren 2011. Foto: Fredrik

(Frankfurt) Først. Takk for alle tilbakemeldinger på filmen Krigens pris – Den harde veien ut som ble sendt på TV 2 onsdag kveld (Repriser på TV 2 Nyhetskanalen førstkommende lørdag). Det har vært et krevende, men svært interessant prosjekt å ta del i. Ikke minst har langvarig kontakt med soldatene i Afghanistan krevd mye. Fotograf Aage Aune og jeg har bokstavelig talt gravd oss ned sammen de norske soldatene som er i krig.

Målet med dokumentarfilmen var å vise hvor voldsom og farlig situasjonen er i Afghanistan. At norske soldater er i krig. Og at dette ikke akkurat ser ut til å gå veien, for å si det slik.

Mange av soldatene var skeptiske. I alle fall i starten. Å reise ut med en journalist i stridsvognen er uvant for de fleste. De har et slags ansvar for å få meg like hel tilbake til leir, og er forsiktige med å snakke – i frykt for at både det ene og det andre kan bli publisert. Etter hvert fant vi den tonen som var nødvendig for at dette prosjektet skulle lykkes. Det handler om å kunne stole på hverandre. For meg har det også handlet om å respektere soldatenes rett til en smule privatliv når vi har vært på tur i den afghanske fjellheimen. Å forsikre dem om at private samtaler dem imellom, ikke vil bli publisert selv om jeg snapper opp et og annet. Men samtidig minne dem om at jeg er journalist. Og at jeg er med for å rapportere.

Den harde veien ut

Det norske engasjementet i Afghanistan handler nå først og fremst om å komme seg vekk og hjem. Om å berede grunnen for en tilbaketrekking fra krigen. Dette blir gjort ved å trene afghanske styrker slik at disse kan ta over sikkerhetsansvaret selv. Ingen dum tanke kanskje. Men, det er enorme utfordringer som ligger i veien for at denne tilbaketrekkingsstrategien skal lykkes.

De afghanske styrkene er del av et korrupt system. De er ressurskrevende. Faktisk så ressurskrevende at det ikke under noen omstendigheter er mulig for afghanerne å drive sin egen hær med egne midler. Og soldatene er dårlig motiverte. Ifølge den afghanske hærens egne tall stikker 25% av hvert eneste år. Det er mange desertører. Kanskje er det virkelige tallet betydelig høyere. Vi vet at noen av disse etter hvert løper over til fienden. Med seg har de militær kunnskap, og av og til også våpen og ammunisjon.

Norske og internasjonale styrker trener nå opp soldater som deltar i en borgerkrig. En borgerkrig som kanskje vil eskalere når Norge og USA trekker seg ut i 2014. Det er en moralsk utfordring.

Tilbaketrekkingsstrategien med ansvarsforskyvning mot afghanerne er ikke særlig vellykket. Men det er trolig det beste alternativet. For, etter ti år med krig må det være lov å se seg om etter en vei ut. Det viktigste må likevel være at afghanerne får en tryggere hverdag når de blir overlatt til seg selv.

Onsdag 30. november sendes tredje og siste film i TV 2s dokumentarserie Krigens Pris. Odd Isungset har regi på filmen som handler om de menneskelige kostnadene ved denne krigen.

Brødre i blodet

BrøDreiblodet

BrøDreiblodetEmilbilde

Emil Johansen: Brødre i blodet. Oslo: Kagge,2011. 216 sider.

Det var januar 2010. Jeg var i Afghanistan. En svær fenrik kom bort til meg. Han så sint ut da han ba meg bli med utenfor. Et par dager tidligere hadde han mistet en kamerat. Den svære soldaten var Emil Johansen. Han var sint. Han var sint fordi vi journalister ikke fortalte publikummet vårt hva de norske soldatene faktisk driver med i Afghanistan. Han hadde rett. Problemet var at vi ikke fikk lov å være med soldatene ut i felt. På grunn av vår egen sikkerhet. Emils insisterende tone fikk meg til å ta kontakt med forsvarsledelsen, og politikken ble endret. Siden 2010 har vi fått lov til å reise ut med soldatene – også i kamp.

Nå foreligger Emils egen beretning i bokform. Om trønderens bakgrunn, militære opplæring og krigervirke i Afghanistan.

Dette er en viktig bok. I ti år har norske soldater kjempet en krig i Afghanistan. En krig som i høyeste grad har vært underkommunisert av politikerne som sendte soldatene i døden. Derfor er det viktig at vi får vite hva norske soldater har drevet med i Afghanistan. Ingen er i bedre stand til å fortelle disse historiene enn soldatene selv. Vi andre kan forsøke, men det blir ikke det samme.

Emil skriver godt og levende om hvordan det er å være i krig. Det gnistrer når han skriver om kameratskap, kamp, frykt og sorg.

Anbefales!