Farvel Oberst Gaddafi

De myrdet ham. De skjendet liket hans. I forståelig raseri over den brutale diktatorens tyrannisering av egen befolkning, gikk opprørerne amok. Det er ikke bra, og lover ikke godt for den videre utviklingen i Libya.

Snart åtte måneder har gått siden jeg tok meg over grensa fra Egypt til Libya i slutten av februar. Som første norske journalist, fikk jeg treffe de libyske opprørerne øst i landet. Soldater, fortsatt kledd i Gaddafis uniformer, som hadde skiftet side. De stanset meg på vei vestover i landet, uten at jeg visste hvem de var. Hvilken side de tilhørte. Eller hvordan de ville behandle utenlandske journalister. De jeg traff, jublet over opprøret som var i gang. Et opprør sparket i gang som følge av diktatorenes fall i nabolandene Egypt og Tunis.

Det tok sin tid. Den gjenstridige diktatoren i Tripoli lot seg ikke felle like raskt som naboen i øst – Egypts president Hosni Mubarak. Muammar Gaddafi ønsket sosialistiske reformer for sitt folk, men ble til slutt felt for sin maktsyke grådighet. I sin kamp mot erkefienden USA skydde han ingen midler. Gaddafis folk bombet et diskotek med amerikanske soldater i Berlin, og et amerikansk sivilt passasjerfly over Storbritannia.

Men oljerike tyranner har en tendens til å bli tilgitt sine synder. Derfor slapp han halvveis inn i varmen blant vestlige ledere. Også norske myndigheter leflet med tyrannen i sitt selvdesignede klovnekostyme av en militæruniform. Gjennom eierskapet i Statoil, som har tjent godt med penger i samarbeid med Gaddafis regime.

Vi bombet ham i stykker. Norske myndigheter var raskt på banen når det gjaldt å gå i krigen mot sin tidligere businesspartner. Mens norske jagerfly bidro til å svekke den selvutnevnte obersten, pleiet våre myndigheter forholdet til overgangsrådet – de som etter alt å dømme tar over makten.

Vil landets nye makthavere klare det? Vil kampene stanse nå? Kanskje. Men det ser ikke lyst ut. Etter 42 år med makten, har Muammar Gaddafi også sine tilhengere. For Libyas skyld, hadde en noe verdigere utgang på diktatorens liv gjort seg.

Ti år i krig – tre igjen

Olsson 002

22 år gamle Claes Joachim Olsson sendes hjem i kiste. Afghanistan, januar 2010. Var det verdt det? Er det lov å stille et slikt spørsmål? Foto: Fredrik

(Bangkok) Kulene slo inn i vogna. Jeg trakk meg så langt ned som mulig, men holdt fortsatt hodet, skuldrene og armene over metallkanten. Målet var å feste de lysende, røde strekene etter sporlys på tape. En granat smalt i lufta noen meter unna. Kontakt RPG! Kontakt RPG!, ble det ropt over sambandet. Jeg forsøkte å eksponere minst mulig av kroppen. Hodet delvis beskyttet av hjelmen. Den skuddsikre vesten ville kanskje ta av for både kuler og granatsplinter. Men hodet og armene var ubeskyttet. Du blir aldri trygg i krigen. Det er ingen garanti for at det går bra. Av og til. Men ikke alltid.

Afghanistan fortsetter fallet utfor stupet – ti år etter at Norge havnet i krig. Jeg har sett journalistkolleger dø. Jeg har sittet sammen med en av dem, og forsøkt å trøste. Forsøkt å hjelpe. Like før livet tok slutt. Jeg har sett soldater miste kamerater. Danske soldater i Helmandprovinsen med øyne fulle av tårer, som tar farvel med en venn. De sendte ham hjem i en sinkboks. Jeg har sett norske soldater dekke kister med flagg, løfte dem opp og bære dem til et ventende fly. Før kistene med unge kropper blir fløyet hjem til sørgende familier.

I ti år har vi deltatt i denne krigen. Du og jeg. Norge. Det er for oss de sloss, soldatene som kjemper. Sendt ut av våre folkevalgte på våre vegne. Med støtte fra alle partier på Stortinget. Nesten ingen spørsmål stilles ved vår tilstedeværelse og deltagelse i krigen. Det vil si – i Norge kaller de det ikke krig, de som har ansvaret. De dekker det til med andre ord og termer. Og henviser til at krig i juridisk forstand dreier seg om at en stat erklærer en annen krig. I henhold til internasjonal rett. Men våre allierte har ingen betenkeligheter med valg av ord. For dem vi fulgte inn i denne krigen, heter det War. The War in Afghanistan. De forholder seg til samme folkerett som oss. Ja, i prinsippet i alle fall.

Det er nesten ikke det parti på Stortinget som ikke i regjeringsposisjon har sendt soldater til krigen i Afghanistan. Kun FrP går fri for et slikt ansvar – uten at det bør herske særlig tvil om at FrP støtter krigføringen. Vi dro dit fordi vi hadde et stort behov for å stå vår største og viktigste militære allierte bi. Ikke for å bygge pikeskoler eller demokrati. Det var motiver som dukket opp underveis. Uten særlig diskusjon iverksatte Nato artikkel 5 etter angrepene på USA i 2001. Og vips, så var vi med i krigen mot terror, Bin Laden, Al Qaida og Taliban. Uten debatt. Veien ut ble vanskelig. Ikke at det burde overraske noen med det minste kjennskap til Afghanistans nyere historie. Det føles fristende å anta at slike ikke ble spurt til råds før korstoget mot de kvinnefiendtlige fysakene i Taliban.

Titusener av afghanere er drept. 10 norske soldater. 1 norsk lege. 1 norsk journalist. Drept. Flere titalls nordmenn fysisk skadet for livet. Mange hundre merket for bestandig. Hvor mange av oss vil slite med opplevelser som aldri forlater kroppen? De av oss som aldri klarer å kvitte oss med Afghanistan. De som våkner hver natt av et syn de aldri blir kvitt. Et hode som fyller hele kikkertsiktet før det blåses i stykker. En skytters visshet om at hun eller han har skutt og drept flere titalls mennesker. De fleste klarer seg nok bra. Men mange vil være merket av en krig som årlig har slukt militære ressurser uten sidestykke i norsk historie. Hva har vi oppnådd? Hva har soldatene sloss og dødd for? Se, det vet vi egentlig ikke ennå. Vil ikke alt ha vært forgjeves om ikke Afghanistan er et bedre og tryggere land når vi stikker av om tre år? En dag vil vi få vite svaret på om dette var en vellykket krig eller ikke. Det er ikke sikkert vi vil like det. Synker det krigsherjede landet videre ned i den hengemyra av vold som har omgitt den afghanske befolkningen de siste 30-40 årene, vil mange si at det kunne vi ikke vite. De som kritiserer krigen, vil bli kalt etterpåkloke. Også de som var kritiske fra starten.

Noe har gått bra i Afghanistan. Men norske mødre sender ikke sine sønner i døden for at afghanske piker skal få utdannelse. Det er et glansbilde. Norske soldater ble sendt ut for å fjerne en potensiell terrortrussel. Men først og fremst for å opprettholde et godt forhold til USA. Sjokket av det brutale angrepet mot USA 11. september 2001 var så voldsomt at vi glemte å ta debatten. Var det riktig å gå til krig?

De fleste piler peker nedover. Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har søkt dekning for kuler og granater sammen med de som skal forsvare vårt demokrati. Og sammen med de som aldri kommer seg vekk fra Afghanistan. De som overlates til seg selv når de internasjonale styrkene takker for seg i 2014. Vi kommer til å ønske dem lykke til, for så å få høre fra de som beordrer soldatene hjem, at det nå er på tide at afghanerne tar ansvar for sin egen sikkerhet. At de er bedre rustet til det nå. Etter at hundretusener av vestlige soldater har kriget i landet i 13 år.

Det er så stille og fint her

(Utøya) Vi kjører ned bakkene fra Sollihøgda. TV 2 kollegaene mine, Goran og Eugen, og jeg. Mot fergeleiet. Forbi plassen ved riksveien der det fortsatt legges ned blomster. Der ute i morgenlyset, noen hundre meter fra land, ligger den. Øya der ungdom i 60 år har fått sin politiske dannelse. Jeg har ikke sett den siden jeg stod og rapporterte om massakren i sommer. Øya som for så mange står som symbolet på en lykkelig ungdomstid. Et sted mange av våre ledende politikere har noen av sine beste minner fra. En øy som i over et halvt århundre har vært symbolet på Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse. Og nettopp derfor tiltrakk seg uønsket oppmerksomhet fra han som ville knuse idyllen. Vi vil alltid huske Utøya for massakren som fant sted ute i Tyrifjorden sommeren 2011. Men AUF lover å ta Utøya tilbake.

UthovedhusHovedhuset (foto: Fredrik)

Vi er tidlig ute. På kaia står teamet som har holdt det gående siden TV 2s første morgensendinger. Ferga M/S Thorbjørn ligger klar. Vi vinkes om bord. Noen få minutter tar det, før ferga legger til på kaia på Utøya. Vi kjører bilen med utstyret i land. Båten legger fra. Det er enda to timer til resten av pressekorpset skal komme. Jeg står ved det hvite hovedhuset. På plenen der de første falt.

Det er stille på øya. Det er bare oss tre der. Jeg går litt innover i skogen på øya der 69 mennesker, de fleste ungdommer, ble drept. Kafébygget. Der flere ble skutt og drept av en nådeløs drapsmann. Gresset er klippet på teltplassen. Teltene er vekk. Også her døde de. Mange av de som ikke klarte å komme seg unna drapsmannen.

Det er så stille og fint her. Trærne er farget av høst. Det er ikke lenge siden øya kokte av flere hundre ungdommer som var her for å hylle sommeren og det felles engasjementet de hadde, og fortsatt har, for politikken. Jeg må lete etter sporene av sommerens grusomheter. Kontrastene er store mellom øyas grusomme historie og det jeg ser. Kanskje klarer de å ta øya tilbake, slik de sier de vil, AUF’erne.

Ferga kommer inn igjen. Om bord er AUF-leder Eskil Pedersen sammen med tidligere AUF-leder og styreleder i Utøya, Martin Henriksen. De er her for å snakke med oss journalister. De har invitert oss hit. Det viktigste var at politiet fikk avsluttet sitt arbeide. At de overlevende og pårørende fikk et møte med åstedet for forbrytelsen som vil bli stående i Norgeshistorien. En forbrytelse som vekket oppmerksomhet i hele verden. Nå er det vår tur. Vi er invitert hit. Ikke for å grafse. Ikke for å gjøre det vonde enda vondere for de som sørger. Men for å forsøke å forklare hvorfor det gikk som det gikk 22. juli. Hvordan mulighetene var for å skjule seg på den lille øya 600 meter ut i Tyrifjorden. Hvor gjerningsmannen ble pågrepet. Hvor vanskelig det var for politiet raskt å få oversikt over området. Og ikke minst – hvor fint det fortsatt er her. At ikke alt er ødelagt.

De andre journalistene kommer i en fullastet båt. For det meste norske, men det er også de som har reist fra Korea, Storbritannia, Japan, Sverige, Tyskland og Danmark. Dette er en sak av internasjonale proporsjoner, ikke minst fordi dette av alle steder, skjedde i Norge. I landet der slikt ikke skjer.

MsthorbjøRn

Kollega og linkoperatør Eugen Lillelid på veg til Utøya. (Foto:Fredrik)

Det er en kjølig dag på Utøya. Eskil Pedersen fryser der han står og besvarer spørsmål fra den ene journalisten etter den andre. Sammen med Martin Henriksen forklarer han oss at man nå ser på hvordan man skal bygge opp øya. De forteller om store summer som er gitt til nettopp dette formålet. At de regner med at Kafébygget vil bli revet. At ingen igjen vil orke å bruke et hus der mange venner ble drept. De vil bygge nytt, men det skal fortsatt være enkelt. Et sted for ungdom. De vil kanskje rydde litt kratt og trær. De vil sette opp noen gjerder og lys – i et forsøk på å gjenskape en trygghetsfølelse. Og de vil bygge et minnesmerke over de som falt. De har tatt på seg et krevende oppdrag. De vet at noen aldri vil klare å vende tilbake til Utøya. De vet at øya aldri vil bli den samme, men de insisterer på at de vil ta den tilbake.

Journalister går stille over øya, snakker lavt sammen, tar bilder og notater før de skysses tilbake til land for å rekke sine deadlines. De neste dagene vil mediene igjen fylles av det som skjedde 22. juli. Ikke alle vil like det. Av og til kan det være en vanskelig balanse. Jeg håper vi klarer å utføre vårt oppdrag med den verdighet og anstendighet de pårørende har krav på.

Jeg tar plass på siste tur med M/S Thorbjørn fra Utøya. Etter en dag på det jeg i et øyeblikks raseri i sommer kalte Dødens øy. Noe jeg også fikk berettiget kjeft for av de som elsker denne plassen. Dette er ikke bare nok en story. Vi ble på forskjellig vis alle rammet av drapsmannens kuler. Ingen kom uberørt fra sommeren 2011.