Abbas’ håpløse omvei om FN

Palestinernes president Mahmoud Abbas har gitt seg ut på en håpløs ferd. Og det vet han. Abbas kunne like gjerne gått rett til Israel, og bedt pent om lov til å erklære egen stat i de israelsk-okkuperte områdene. For det har lenge vært åpenbart for alle som følger med, at USAs president Barack Obama ikke vil anerkjenne palestinernes rett til egen stat, hvis Israel ikke samtykket.

Dermed klarte Abbas å ydmyke Obama ganske kraftig ved å levere inn en søknad om fullt FN-medlemskap. Barack Obama startet sin presidentperiode med å strekke ut en hånd til den arabiske verden. Under det som senere vil bli husket som Kairo-talen, understreket Obama nødvendigheten av å løse konflikten mellom Israel og palestinerne. Da, og gjentatte ganger senere, har han sagt (i likhet med sine forgjengere George W. Bush og Bill Clinton) at palestinerne må få sin egen stat. At han er for en tostatsløsning.

Men for palestinerne (og araberne) blir dette tomme ord, når han nå viser seg å være den som velter muligheten for palestinerne til å få full anerkjennelse i FN. USA har som kjent vetorett i verdensorganisasjonen, og akter å bruke denne, selv om over to tredeler av FNs medlemstater støtter palestinernes søknad. USA gjør dette fordi den sittende israelske regjeringen ikke ønsker en tostatsløsning. Israel ønsker ikke en fredsløsning som innebærer at Israel opphever okkupasjonen av den palestinske Vestbredden. Fordi det betyr at en halv million ulovlige bosettere (ja de er alle ulovlige iht internasjonal lov) da må pakke snippesken og reise ut. (evt bli palestinske borgere – men dette er vel neppe en opsjon).

Amerikanerne klappet ikke for den palestinske presidenten da han talte til FNs hovedforsamling fredag. Forlegne, ble de sittende, i likhet med sine israelske venner. Dette ser verden. Dette ser araberne som det siste året har forsøkt eller klart å velte sine regimer. De som har fått, og fortsatt håper på, hjelp og støtte fra USA. Nå lurer mange av dem på hvor de egentlig har amerikanerne. Om amerikanerne og Vesten er de nye arabiske regimenes allierte eller ikke.

Barack Obama ønsket åpenbart ikke å bli stilt i skvis av Abbas. I Washington mumles det nå om stans av amerikansk bistand til palestinerne som en passe straff for den palestinske presidentens frekkhet. Men Obama hadde ikke noe valg, så lenge gjenvalg for fire nye år står øverst på prioriteringslisten. Hadde han trosset Israel og støttet palestinernes krav, ville mektige lobbygrupper i USA knust drømmen om gjenvalg. Kristne og jødiske grupper med mye makt og penger.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre var tydelig da han fredag kommenterte det politiske spillet i FN til TV 2. Dette gjør Obama av innenrikspolitiske grunner. Fordi han nå står foran en kamp om gjenvalg.

Jeg traff den palestinske presidenten et par dager før terroren rammet Norge i sommer. Da fortalte han meg at palestinerne nå var klare til å danne en stat. At de ønsket internasjonal anerkjennelse, og var klare til å forhandle om de endelige grensene med Israel. At en statsdannelse er mulig, støttes av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og av FN. At grensene ikke er helt avklart ennå, bør i følge palestinerne ikke forhindre et FN-medlemskap. Heller ikke Israels grenser var avklarte da den ferske staten søkte om fullt FN medlemskap i 1949.

Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, sa fra FNs talerstol fredag, at han vil ha fredssamtaler med palestinerne. At hans dør står åpen for President Abbas. I sommer sa Abbas til meg at han også vil ha fred. Men at samtaler er umulig så lenge Israel fortsetter bygging av ulovlige bosettinger på palestinsk land. I likhet med sin amerikanske kollega, har også president Abbas indrepolitiske forhold å ta hensyn til. Setter Abbas seg ned i forhandlinger med Netanyahu nå, er han politisk død.

Jeg har fulgt den politiske prosessen mellom Israel og palestinerne tett siden jeg først bosatte meg i regionen i 1992. Det har vært som en evigvarende berg-og-dal-banetur der du først trekkes høyt, høyt opp (Oslo-avtalen i 1993), og så slippes ut for verdens lengste nedoverbakke. Slik vet jeg at mange av de som lever i denne konflikten også føler det.

En tostatsløsning er eneste løsning på sikt. Det er de fleste enige om. Israel ønsker da heller ikke å annektere de palestinske områdene. Det ville gi den demografiske balansen i den jødiske staten kraftig slagside. Å kaste palestinerne ut av Vestbredden er heller ikke en opsjon. Svært mange israelere er også for en tostatsløsning, og forbanner de mange bosetterne som gjør en fredsløsning stadig fjernere. Men de er også opptatt av sikkerhet. De ønsker å leve i fred med sine palestinske naboer. Uten frykt for palestinske raketter.

Det blir spennende å se hvordan palestinerne reagerer nå. Abbas har sagt at han ønsker en ikkevoldslinje. Men muligheten er absolutt til stede for at frustrasjonen fører til vold. Historien viser at det er etter voldelige opprør, palestinerne får internasjonal støtte i kampen mot Israel.

Vi er i krig. Og vi taper.

Tidlig på ettermiddagen 11. september 2001, var utenriksavdelingen i TV2 i fred med å avslutte et møte. Et møte som var lagt til akkurat denne dagen fordi stortingsvalget dagen i forveien trolig ville blokkere de fleste utenrikssaker fra å komme på lufta – med mindre det skjedde noe helt eksepsjonelt. Idet jeg som utenrikssjef avsluttet møtet, ble jeg gjort oppmerksom på at et fly hadde fløyet rett inn i en skyskraper i New York.* Resten er historie.

Det har vært ti slitsomme og spennende år. Osama Bin Ladens angrep på USA har ført meg til land og steder jeg ellers ikke ville sett. Samme dag som Al Qaida brukte amerikanske borgere om bord i amerikanske fly som missiler mot amerikanske landemerker, forlot jeg Norge for en lang periode. Jeg reiste til Pakistan, for å komme meg i best mulig posisjon i forhold til Afghanistan. Senere fløy jeg ut til det amerikanske hangarskipet USS Carl Vinson for å treffe jagerpilotene som bombet Afghanistan. Og jeg har tilbrakt til måneder på reise i det landet norske styrker har kjempet i siden 2001.

10 norske soldater har mistet livet i kamp i Afghanistan. En norsk lege og en norsk journalist er drept i det krigsherjede landet. Mange er skadet, og enda flere vil bære med seg opplevelser de vil slite med resten av livet.

Konsekvensene av angrepet på USA har kostet Norge dyrt. Men først og fremst er det afghanerne som har lidd. Riktignok er Taliban fjernet fra makten i Kabul. Men i ti år har den amerikanskledede koalisjonen med norsk deltakelse bombet afghanske byer og landsbyer. Rundt 35 000 sivile afghanere har mistet livet som følge av krigen.

Planen er at norske styrker og våre allierte skal ut i løpet av de neste tre årene. At krigen skal avsluttes. «De aller mest sannsynlige scenariene nå peker mot at krigstilstanden vil intensiveres, og at dette går riktig dårlig etter 2014». Slik beskriver Afghanistan-ekspert og direktør ved Fredsforskningsinstituttet Kristian Berg Harpviken situasjonen. Han får støtte av Jonas Gahr Støre som jeg intervjuet tidligere denne uken i forbindelse med ti-års-markeringen for angrepet 11. september. «Afghanistan kommer til å være et komplekst, motsetningsfylt og konfliktfylt land når vi avslutter vårt oppdrag,» innrømmer utenriksministeren.

Har så korstoget i Afghanistan vært mislykket? Ja. Om enn ikke på alle plan. Men det kan tenkes at hvis amerikanerne hadde fokusert på å eliminere Al Qaida, uten å angripe Taliban, så hadde oppdraget vært løst for lenge siden. Det er ingen garanti for at ikke islamistene sloss seg til makten i Kabul etter det internasjonale tilbaketoget i 2014.

Så kan det jo tenkes da, at norske og allierte styrker klarer å trene den afghanske hæren opp til et slikt nivå at afghanske myndigheter klarer å kontrollere Afghanistan. I alle fall delvis. Men det ser altså ikke veldig lovende ut. Og i mange afghaneres øyne er det vi som taper denne krigen. Fordi det nå er satt en dato for avvikling av det militære engasjementet i Afghanistan. Noe Taliban og andre opprørsgrupper vil utnytte til fulle.

*(fra forordet jeg skrev til den norske utgaven av Lawrence Wrights bok Al Qaida og veien til 11. september. Gyldendal, 2008)

Om å rømme i Kongo

Det er ikke fengselsmuren som er det største hinderet for draps- og spiondømte TjostolvMoland3_002_jpg_313667a Moland (bildet til høyre) og Joshua French. I forrige uke ble de to norske Kongofangene beskyldt for å planlegge en flukt i fra fengselet i Kisangani.

At de to vil vekk, er det lite å si på. Enten de er skyldige i deler av det de er dømt for eller ikke. De soner under ekstreme forhold, og sliter nok stadig mer med å holde motet oppe med tanke på en soningsoverføring til Norge.

Ville de rømt fra fengselet, kan det godt tenkes at de ville klart det for lenge siden. Noen dollar ville trolig gjort susen, og gitt dem nødvendig assistanse både på innsiden og fra utsiden.

Men hva skulle to rømte fanger gjort i det de var utenfor murene? To hvite menn med fem væpnede kontrollposter mellom seg og nærmeste grenseovergang – 60 mil unna. Tjostolv og Joshua har reist inn til Kisangani. De har vært på rømmen i dette området før – og da med langt større forutsetninger for å komme seg unna. De ville vært fritt vilt. Det vet de.

Å rømme ut av Kongo er ikke mulig for to hvite menn som vil vekke oppsikt hvor enn de beveger seg. Vi som har reist i dette området av Afrikas indre, vet hvordan alles oppmerksomhet rettes mot oss få. Vi som ser annerledes ut.

Å ta seg gjennom 60 mil med tett jungel vil være selvmord. Å bruke landeveien umulig.

Moland3 006Joshua French. (Foto: Fredrik)

Moland og French har én eneste vei ut av fangehullet, og det er ved hjelp av norske myndigheter. Den dagen en avtale er fremforhandlet, kan de to settes på flyet til Norge.

Men fortsatt er det litt tidlig. For ved ankomst til Norge blir det vanskelig for myndighetene å holde de to fengslet. Rettsaken var en farse, og de er altså dømt til døden for å ha spionert for den norske kongen. Kommer de hjem om et par år, er det enklere for myndighetene. Da er det mulig å slippe dem fri, og begrunne den forkortede soningen med forferdelige og harde soningsforhold i Kongo.