Et rykte om krig

CaputobokCaputobok

Philip Caputo: A Rumor of War. New York: Holt, 1977. Engelsk, 357 sider.

(Tel Aviv) Ikke uten grunn blir denne boka omtalt som Vietnam-boka over alle Vietnam-memoarer. Caputo dro til Vietnam som ung marineinfanterist i 1965. Han kom tilbake for å oppleve Saigons fall mer enn ti år senere – da som journalist for Chicago Tribune.

Boka beskriver hvilket helvete som møtte de første amerikanske soldatene som kom til Vietnam for å bekjempe kommunismen. Rått og brutalt forteller han om hvordan soldater han som ung offiser hadde ansvaret for, falt rundt ham. Og hvordan krigen fikk de sterkeste til å bryte sammen, og til å begå ugjerninger mot den vietnamesiske lokalbefolkningen ingen hadde trodd de var i stand til.

Et av hovedproblemene for soldatene, var at mange av dem aldri forstod hvorfor de var der. Hvorfor de var sendt til den andre siden av kloden for å drepe. Enda vanskeligere ble jobben med å motivere soldatene når de innså hvor store tap de led, og at de etter hvert ikke hadde en uttalt støtte hjemme i USA.

Han vet at vi ser ham nå

He wants you to look at him. Slik starter Time Magazine sin fire siders reportasje om Anders Behring Breivik. Inkludert et helsides portrett. Et av de bildene han selv hadde lagt i pressepakken. For han hadde regissert hele greia – trodde han.

All verdens medier har skrevet om han vi alle tar for gitt er drapsmannen fra Utøya. Mannen uten skrupler. Han som myrdet unge, forsvarsløse og bombet Oslo sentrum i stykker en julidag i 2011. Han visste at om han bare klarte å gjennomføre litt av alt han gjorde 22. juli, så ville han bli beryktet verden over. Slik fungerer det. Slik jobber vi i mediene.

Han hadde klargjort en pressepakke med bilder og CV. Og han hadde sendt ut sitt manifest til folk han oppfattet som meningsfeller.

Han ville at vi skulle se ham. At vi skulle lytte til hans skrudde ideer. Og vi gjør det. Men neppe slik han ønsket. For vi kommer alltid til å ta avstand fra hans avskyelige handlinger.

Å ikke å forsøke å forstå hva som drev en mann til å gjøre det utenkelige, til å bygge opp et verdensbilde så til de grader forvrengt, vil være et svik mot de som måtte bøte med sine liv.

UtØYa

-Mitt ønske til dere er at i stedet for å hate denne terroristen her, så vil jeg at dere skal vise kjærlighet til de dere er glade i, og gi varme og gode tanker til de som er omkommet og deres pårørende. Dette sa 16 år gamle Helene Bøsei Olsen under en minneseremoni i Hole kommune 26. juli. Jeg var tilstede under den gripende talen Helene holdt bare fire dager etter at Anders Behring Breivik drepte mammaen hennes. Helenes mamma var Monica. Hun vi alle i dag kjenner som Mor Utøya. Det flotteste var at Monicas datter ba oss om ikke å hate. Hvis hun kan la være å hate, da klarer vi det også.

Vi vet nå at Anders Behring Breivik søkte støtte hos sine meningsfeller på nettet. Folk han trodde ville støtte hans ugjerninger. En etter en har de mer eller mindre frivillig snublet ut av skapet – de som hater islam og venstresiden i norsk politikk. Fjordmann og de andre. Jo mer kjent vi blir med dem, jo mer patetiske og ufarlige virker de. I all offentlighet har noen av dem forsøkt å distansere seg fra Beiviks handlinger. Men ikke nødvendigvis hans tanker.

Fortsatt herjer de rundt på nettet – de som er så feige at de ikke tør flagge sine meninger under eget navn. De raserer debatter, og truer folk på livet. Som om 22. juli aldri hadde skjedd. Og de er kanskje desperate nå. For de ser hvordan et samlet folk har vendt dem ryggen. Sakte – alt for sakte – går det kanskje opp for dem at de lever i et samfunn som ikke er bygget på hat og forakt, men på respekt og kjærlighet. Og kanskje forstår de at vi klarer å røyke dem ut til slutt. At det ikke finnes noen hemmelige rom på nettet hvor de helt trygt kan dyrke sin forakt for verden utenfor.

Vi skal analysere Anders Behring Breivik og hans meningsfeller i hjel. Om ikke annet så for kanskje å kunne forhindre at andre mister grepet slik han gjorde. Ikke fordi de fortjener oppmerksomheten

Storbritannia i krig

BøKe 001

James Fergusson: A Million Bullets. The Real Story of the British Army in Afghanistan. London: Corgi Books, 2008. Engelsk, 471 sider.

(Spania) Våren 2006 ble en gruppe britiske soldater sendt inn i et til da forholdsvis rolig område i Helmand-provinsen i Afghanistan. I løpet av kort tid var de inne i et slag som skulle endre britenes forståelse av krigen i Afghanistan.

Frem til 2006 var det krigen i Irak som hadde bekymret britene. Det var der britiske soldater ble drept som følge av det tette vennskapet med USA. Dette endret seg etter at kampene tok av i Helmand. Jeg var selv i den krigsherjede provinsen sør i Afghanistan våren 2008. Da kom britiske og danske styrker daglig under angrep av Talibanstyrker.

Fergusson reiste til Helmand for å treffe soldatene. Han traff dem også når de kom hjem til Storbritannia etter endt tjeneste. A Million Bullets handler i hovedsak om krigen mellom britiske styrker og Taliban, sett fra britenes synspunkt. Men Fergusson har også truffet Talibanledere som forteller hvorfor de mener det er riktig å bekjempe de utenlandske, vestligledede okkupasjonsstyrkene.