Slikt skjer ikke i Norge

(Tyrifjorden) Fredag 22. juli 2011. Det er to dager siden nå. Jeg var sammen med gode venner i Molde. Vi spiste tidlig middag, og forberedte oss på kveldens jazzfestivalbegivenhet på Romsdalsmuseet. Så kom den første telefonen. En bekjent ringte fra et apotek på Youngstorget i Oslo. Det var noe med en bombe. En kraftig eksplosjon og knuste ruter. Nei, det kan ikkve være sant. Ikke her. Ikke i Norge.

En time senere. Konsertens første artist, irske Sinead O’Connor, får ikke den oppmerksomheten hun fortjener fra publikum. Vi står alle med mobiltelefoner og leser de uforståelige meldingene fra Utøya. Hva skjer? spør noen. Jeg vet ikke mer enn de andre. Men at dette er stort er det ingen tvil om. Det er bare det at vi trenger litt tid for å ta den brutale virkeligheten inn over oss. Jarle Bernhoft får Romsdalsmuseet til å svinge. Men det er vanskelig å nyte konserten. Noe er så ufattelig galt. Så kommer beskjeden. Konserten avsluttes. Omfanget av terroren begynner så vidt å nå inn. Røyksopp gikk aldri på scenen i Molde 22. juli 2011. Det ville ikke vært riktig.

Jazzbyen Molde stenges. Regnet bøtter ned over byen. Folk går hjem. De vil se nyheter. Vite hva som skjer. Jeg tar kontakt med redaksjonen. Forberedt på at ferieplanene må endres – også denne sommeren.

UtØYaUtØYa

Blomster lagt ned på en brygge ved Tyrifjorden. Her ble de reddet i land. Åstedet for terroraksjonen, ungdomspolitikernes paradis Utøya i bakgrunnen. (Foto: Fredrik)

Tidlig lørdag morgen setter jeg meg i en bil for å kjøre fra Molde til Vigra. Første mulige fly til Oslo. Omfanget av angrepet er tydeligere. Over 80 drept? Jeg har fått beskjed om å reise til Tyrifjorden. Fergen fra Molde til Vestnes er full. Mannskapet sørger for at jeg får plass lengst fremme. Slik at jeg kan komme meg på jobb i en fart. En fullsatt, men stille ferge. Passasjerer som stirrer uforstående på uvirkelige avisforsider.

Norge i sorg

I Molde. I Ålesund. På Gardermoen. På Roa og Jevnaker. Hønefoss. Flagg på halv stang. En merkelig stillhet ligger over landet. Slikt skjer ikke i Norge. Dette er den virkeligheten jeg av og til møter på jobb ute i verden. Men ikke her. Ikke hjemme. Den profesjonelle distansen jeg har trent meg til å legge mellom meg og grusomhetene, er umulig å hente frem. Dette er for nært.

På radioen er det kontinuerlige nyhetsoppdateringer. På en musikkanal spilles Amazing Grace. TV 2 har kastet ut all reklame for ikke å avbryte nyhetssendingene. Folk trenger informasjon. Og ro.

Taper

En gal idiot. En taper. Bildet av gjerningsmannen tegnes sakte opp. Han overga seg til politiet uten kamp. Fortsatt med masse ammunisjon på kroppen. Etter å ha likvidert de han omtaler som politiske motstandere. Gro Harlem Brundtland var på Utøya rett før gjerningsmannen kom. Anders Behring Breivik har vist at han bærer et stort nag mot vår tidligere statsminister.

Breivik vet at han får den oppmerksomheten han søkte. Han er sikret en plass i historien lenge før politiet ankommer Utøya. Han har bakgrunn fra Fremskrittspartiet og er medlem av Frimurerlosjen. Jeg twitrer navnet Anders Behring Breivik. Noen frimurere blir forbanna for at jeg og andre journalister knytter navnet hans til losjen. De vil ikke ha skylda for hans handlinger. Det får de heller ikke. Men jeg trodde de var så pinlig nøye med hvem som ble tatt opp i det hemmelige brorskapet. Tydeligvis ikke.

Det er viktig at bakgrunnen hans rulles opp. Hvem er han? Hva drev ham? Er han stolt over det han har gjort? Over smerten han har påført en hel nasjon? Vil han angre, eller forstår han virkelig ikke galskapen i sine handlinger? Spørsmålene er mange. Svarene kommer nok – etter hvert.

Jeg er så privilegert at jeg har en jobb å gjøre. På den måten slipper jeg å føle for mye på den maktesløsheten så mange følte de første timene etter angrepene. Som mange av dere fortsatt føler. Den sommeren vi mistet.

Er dette vår krig?

Under to døgn etter angrepene står jeg utenfor den vakre middelalderkirken Norderhov på Ringerike. Tre statsråder ankommer. En av dem har jeg selv opplevd et terrorangrep sammen med. I Kabul for over tre år siden. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har kommet for å takke alle de lokale som har stilt opp. Og for å trøste de pårørende som er fraktet inn fra Sundvolden Hotell. De som enda ikke har fått beskjed, men som likevel vet hva de har i vente. Det finnes ikke flere overlevende.

Arbeiderpartiets generalsekretær Raymond Johansen er på plass. Tidligere AUF-leder Gry Larsen kommer. Også hun opplevde terrordramaet i Kabul. Der en mann gikk rundt på hotellet og likviderte tilfeldige mennesker. Men slikt skjer ikke i Norge. En limousin ruller opp foran kirken. Kronprinsparet stiger ut. Mette Marit og Haakon tar plass lengst fremme i kirken. De er der for å støtte de sørgende. Og for å delta i sorgen.

Dette er over vår fatteevne. Jeg er imponert over ungdommene, sier utenriksministeren. Ord blir fattige. Men de er nødvendige. På et fang sitter to små barn. En gutt og en jente. Hun gråter. Er det søsken? Fra flere benker i den gamle, vakre kirken stiger lyden av gråt opp mot taket. Gjev meg handa di ven, synger Kristin Bjerkerud. Madeleine Ossums såre fiolintoner fyller kirkerommet. Ved siden av meg, på trebenken, sitter en gammel kollega fra Aftenposten. En gang var vi i krigen sammen. En krig langt borte. Der folk ble drept. Men slikt skjer ikke i Norge. Er dette vår krig?

Finnes det håp?

Herre, måtte dette skje, spør prost Kristin Moen Saxegaard. Helt foran i kirken sitter imamen fra Minhej Ul Quran menigheten i Oslo. Noor Ahmad. Hele Norge er samlet i sorgen. Vi er mange som følte en lettelse over at våre første fryktelige tanker ikke var riktige. At det ikke var muslimske fundamentalister som stod bak. Al Qaida eller andre. At Norge ikke blir splittet av den grusomme volden. Vær meg nær O Gud, synger menigheten og besøkende sammen. Høyt og tydelig. Når jeg gråter Gud – vær meg nær. –Finnes det håp i en verden der slikt kan skje, spør prosten.

Han klarte ikke å splitte oss. Tvert imot. Vi står sammen nå. Sterkere enn gjerningsmannen kunne forestille seg.

Borti Tyrifjorden

Borti Tyrifjorden ligger Utøya, sier utenriksministeren. Det høres så fredfullt ut. Han forteller om dagen før øya ble åstedet for det verste angrepet i Norge siden krigen. Om hvordan han spilte fotball med ungdommene. Om dagen Utøya var sli
k Utøya skal være.
Med politiske diskusjoner og glede. Vi lover og aldri glemme, sier han til de pårørende. Har disse sørgende virkelig samme Gud som gjerningsmannen? Jeg kan bare ane hvor vondt de har det når de følger kronprinsparet opp mot alteret for å tenne lys til minne om de som var.

Regnbygene velter inn over Ringerike da kirken sakte tømmes denne første søndagen etter at terroren rammet Norge.

Venner og kolleger ringer og sender meldinger. De kommer inn fra alle verdens hjørner. USA, Kongo og Libyas hovedstad Tripoli. Fra Bagdad og Jerusalem. Beirut og Amman. Fra en snekker i Polen.

Slikt som dette skjer – men ikke i Norge. Når snur smerten og sorgen til sinne?

Gratulerer – vil freden vare?

(Spania) -Nå er vi inne i luftrommet over Sudan, sa piloten. Bare minutter tidligere hadde vi lettet fra flystripa i Lokichogio, nord i Kenya. Jeg satt helt foran, til høyre for piloten. Et lite fly uten trykkabin. Piloten presset flyet så høyt han tok sjansen på. Under oss var det krig. Verken piloten, jeg eller noen av de andre passasjerene i småflyet vi hadde leid, ønsket å bli skutt ned av mindre vennligsinnede styrker på bakken. Noen tusen meter over krigen trakk jeg dype drag ned tynn luft ned i lungene, og speidet rundt meg. Vi hadde hørt historier om hvordan det sudanske flyvåpenets russiskbygde MIG jagerfly hadde plaget andre småfly og hjelpesendinger på vei inn til Sør-Sudan.

Vi kom helskinnede frem til målet. Den sønderbombede byen Rumbek ikke langt fra fronten mellom John Garangs geriljastyrker og regjeringsstyrkene styrt fra Karthoum. Mitt oppdrag var å levere rapporter fra en av verdens mest brutale slagmarker. Flyktninger strømmet til byen. De fortalte de mest grusomme historier. Om hvordan jenter og kvinner ble røvet og voldtatt. Gutter kidnappet. Menn og eldre slaktet ned som kveg. Noen hadde gått i ukevis uten tilgang til mat. Mange døde underveis til målet – der de regnet med å finne nødhjelp.

En mor satt på bakken foran en matstasjon. Tvillingguttene hvilte seg mot mamma. Den ene feit og fin. Den andre døden nær av underernæring. Moren hadde ikke nok mat til begge. Hun hadde gjort et umulig valg. Moren hadde valgt hvem av de to som skulle få leve.

I en hytte satt en ungt par. Deres førstefødte lå på mors fang. Den lille jenta ristet i krampe. Hun kjempet en håpløs kamp mot døden. Faren stirret rett frem, uten å si noe. Det så ut som de visste at det var for sent. At den underernærte babyen snart ville dø. Vi som så dødskampen, kunne ikke gjøre annet enn å håpe at det gikk raskt. Vi ble bønnhørt.

Under et tre hadde et tjuetalls mennesker slått seg ned, i håp om at løvkronen ville dempe det verste regnet. Vi kjørte ut av byen, og møtte stadig nye grupper med flyktninger. En gammel mann kastet seg ned foran føttene mine. Han hadde brukt sine siste krefter, og regnet med at den hvite mannen var kommet med hjelp. Vi hadde bare et kamera og en mikrofon. Han fikk ikke hjelp fra oss. Men forhåpentligvis hjalp våre reportasjer andre i nød. Meldingene hjemmefra var tydelige. Folk reagerte på de grusomme scenene vi plaget dem med midt i sommerferien. Lommebøker ble åpnet. Penger overført.

Dette er tretten år siden nå. Da kampene i Sør-Sudan raste som verst. Året var 1998. Jeg var på min første Sudan-reise. Til en krig som kostet en og en halv million mennesker livet. Senere har jeg besøkt en annen av Sudans konflikter. En som fortsatt ikke er løst. Vest i landet. I Darfur.

Sju år etter min første Sudan-reise, stanset kampene. Ytterligere seks år senere, i dag, har folket i sør fått sin egen nasjon. Men vil freden vare? Kanskje. Flere vestlige land, blant andre USA og Norge, har lagt mye prestisje ned i å løse denne konflikten. Nå skal staten bygges. Landet har oljeforekomster som kan sikre inntekt. Men de samme oljeforekomstene truer allerede freden. Mange sudanesere som nå står utenfor den nye nasjonen, mener at også de bør få del i oljerikdommene.

Farvel Fidel

Castrobok

Brian Latell: After Fidel. Raul Castro and the Future of Cuba’s Revolution. New York: Palgrave, 2005 (med nytt etterord fra 2007). Engelsk, 289 sider.

(Tel Aviv) I flere tiår har forfatteren av denne Castro-boka jobbet med å analysere Cuba for den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA. Etterretningsanalytikeren Brian Latell har siden 60-tallet bygd seg opp til en posisjon som en av de aller beste Castro-kjennerne. I boka kommer det frem at Latell nærer et profesjonelt hat blandet med høy respekt for Cubas tidligere president. Da Latell skrev etterordet i 2007-utgaven, var det etter at Castro ble syk og maktoverføringen til broren Raul var i gang.

Det er et maktsykt brødrepar Latell beskriver. Et brødrepar som med stor iver og ekstrem vold, har ryddet politiske motstandere av banen. Spesielt gjelder dette Fidel, som har beordret en rekke henrettelser av det han oppfattet som farlige utfordrere.

Det spennende er analysene av hva som vil skje når det ikke lenger sitter en Castro på toppen. Og om Raul er i stand til å tviholde på makten hvis broren dør før ham. Det er mange som tror at det vil tvinge seg frem store endringer når Castroene er borte. At verden vil se en ny bølge flyktninger fra Cuba til USA, og at et nytt regime kan åpne opp for et bedre forhold mellom de to erkefiendene. Latell er en av dem.

På tide å trappe ned?

USA har startet tilbaketrekkingen fra Afghanistan. Målet er å være ferdige med krigen i 2014. Det samme målet har Norge. Til TV 2 sier utenriksminister Jonas Gahr Støre at han tror en gradvis reduksjon av norske styrker er sannsynlig.

Lettere sagt enn gjort. Flere offiserer jeg har vært i kontakt med den siste uka, uttrykker alvorlig bekymring for utenriksministerens tanker om en gradvis nedtrapping. For hvem skal trekkes ut? Norge har litt over 500 mann stående på bakken i Afghanistan. Ca 300 av disse tilhører forskjellige typer støtteapparat for soldatene som er ute. Støttefunksjoner som sanitet og evakueringshelikoptre. Det er ingeniører, kokker og folk som sørger for rotasjon av personell hjem til Norge. Hvem av disse kan man klare seg uten? Få.

Skal Norge gradvis redusere styrkebidraget, mener offiserene jeg har snakket med at man må redusere enhetene som er ute i felt, hvis støtteelementer skal fjernes. Og da må man gå kraftig til verks. USA har 100 000 – ett hundre tusen – soldater i Afghanistan. Med en slik robust styrke, er det mulig å trekke ut hele avdelinger. Norge har en sammensatt avdeling, hvor man i dag er avhengig av de aller fleste funksjonene for å opprettholde samme sikkerhetsnivå for soldatene.

Jeg har tidligere skrevet om at den amerikanske tilbaketrekkingen kan komme til å øke presset på de norske soldatene. Denne uka ble det også kjent at Tyskland vil starte en gradvis nedtrapping. Målet er å trekke hjem 10 % av det tyske styrkebidraget før jul – i år! De tyske soldatene tjenestegjør i samme region som de norske. Dette skjer samtidig som vi vet at sikkerhetssituasjonen forverrer seg i Nord-Afghanistan.

Nestleder Jens Jahren i Befalets Fellesorganisasjon (fagforening for befal i Forsvaret) sier at styrkebidraget allerede er på et minimum for å ivareta sikkerheten for soldatene. Han deler mine offiserkilders bekymringer over det politiske ønsket om gradvis nedtrapping.

Men politikerne vil nødvendigvis måtte rådføre seg med forsvarsledelsen før det blir gitt beskjed om å trappe ned. Forsvarssjefens talsmann, Bent-Ivan Myhre, sier til TV 2 at det er de som gir politikerne fagmilitære råd. Og at det viktigste for Forsvaret i en slik situasjon er sikkerheten til soldatene.

På sikt skal afghanske soldater etter planen overta de fleste funksjonene de internasjonale styrkene har i dag. Men det er enda en stund før de er klare for dette. Derfor kan en nedtrappingsperiode bli farlig for de norske soldatene. Og derfor kan det bli vanskelig å gjennomføre det utenriksministeren kaller en gradvis nedtrapping, uten at norske liv settes i fare.