Monthly Archives: juni 2011

Afghanistan, forsvaret, Norge, usa

Lar Obama oss i stikken?

(Rena) I skogen på den andre siden av elva som renner gjennom denne soldattunge Østerdalsbygda, forbereder norske soldater seg på å dra til Afghanistan. Det gjør de nærmest hele tiden. Deler av det norske bidraget skiftes ut hver tredje måned.

Norske soldater dro inn med sine allierte i 2001, og skal ifølge forsvarsminister Grete Faremo reise ut med sine allierte. Gjentatte ganger har Obama varslet nærmest full amerikanske tilbaketrekking fra Afghanistan innen 2014. Tilbaketrekkingen skulle starte i år. Og det gjør den. Etter likvideringen av terrorlederen Osama bin Laden for noen uker siden, ble det lettere for den amerikanske presidenten å holde timeplanen. I natt gjentok han det han har sagt før.

Men egentlig er det ikke rare tilbaketrekkingen å snakke om i første omgang. I fjor økte amerikanerne sitt styrkebidrag fra 70 000 til 100 000 soldater i Afghanistan. Nå er det klart at 30 000 skal ut innen det neste året, 10 000 av dem før jul. Altså er amerikanerne neste sommer etter planen tilbake på det nivå de var for ett år siden. Det er ikke rare styrkereduksjonen – i alle fall ikke sett i et toårsperspektiv.

Vi vet altså at amerikanerne skal ut. Vi vet også at alt så lang tyder på at Norge blir stående med styrker i krigen en stund til. Kanskje til 2014. Norske styrker har hovedansvaret for Faryab-provinsen. Rundt 400 norske soldater står i området, som rent sikkerhetsmessig byr på stadig større utfordringer. I april i fjor fikk nordmennene forsterkninger av allierte styrker. 7-800 amerikanske soldater kom til Faryab. Styrker som har vært høyst nødvendige for at Norge skal fortsette å dyrke det som er den store tilbaketrekkingsstrategien – nemlig opplæring og trening av afghanske sikkerhetsstyrker. Slik at disse siste på et tidspunkt er i stand til å ivareta sikkerheten i området – uten internasjonal støtte.

Obamafghan

En norsk soldat puster ut på en kolle i krigens Afghanistan. Snart kan han bli enda mer alene om å løse oppdraget norske myndigheter har beordret ham ut på. Foto: Aage Aune

Nå er spørsmålet om hvilke soldater Pentagon beordrer hjem. Det er ingen tvil om at sikkerhetssituasjonen i Faryab og Nord-Afghanistan generelt er betydelig forverret. Det kommer også meldinger om at det har blitt noe bedre sør i landet. Men fortsatt er utfordringene størst i Sør-Afghanistan. Det vet amerikanerne. Derfor er det langt fra utenkelig at de amerikanske styrkene i Faryab er de første som beordres ut. Det betyr i så fall en betydelig reduksjon av den internasjonale slagstyrken i området Norge har fått ansvar for.

Jeg var i Afghanistan da de første transportflyene med amerikanske soldater landet på flyplassen i Maimana i april i fjor. Det var et kjærkomment tilskudd til det forholdsvis beskjedne norske bidraget. Drar amerikanerne sin kos, vil det bety mer krevende oppgaver og større utfordringer for de norske styrkene. De som er der for at Norge ville vise solidaritet med USA etter angrepene mot vår viktigste allierte 11. september 2001.

Israel, Norge, Palestina

Dropp konvoien. Ingen krise på Gazastripen.

(Tromsø) Det er ingen humanitær krise på Gazastripen. Derfor er det ikke noe poeng for aksjonister å seile med nødhjelp til Gaza. Det mener den norske regjeringen. Rettere sagt, det mener deler av den norske regjeringen. For mens statssekretær i Utenriksdepartementet, Espen Barth Eide, kommer med de oppsiktsvekkende påstandene i et intervju med TV 2, er parlamentarisk leder i regjeringspartiet SV av en annen oppfatning.

Bård Vegar Solhjell sier at han er glad for at en internasjonal konvoi med nødhjelp i løpet av den neste uka setter kurs mot Gazastripen. Han liker dette, fordi det vil bidra til å sette søkelys på hvordan palestinerne lider, og på Israels fire år lange blokade av det palestinske området. Barth Eide derimot sier at han «ikke ser nødvendigheten av dette tiltaket,» som han kaller det. «Det er ingen humanitær krise.» Slik beskriver han situasjonen. Da jeg spør han om han har vært på Gazastripen, er svaret nei. Nå skal det legges til at utenriksdepartementet får sine rapporter fra diplomater i regionen. Men noen ganger kan man snakke med større tyngde om man har inngående kjennskap til situasjonen. Å reise til området er en flott måte å tilegne seg kunnskap på. Det virker for journalister.

«Det at det ikke er en humanitær krise er det reneste sludder.» Det sier en av de som skal være med konvoien til Gaza, partiet Rødts Torstein Dahle. «Det er stor fattigdom, det er feilernæring og de lever i en ruinhaug uten fremtidshåp,» fortsetter han. Også Norsk Folkehjelp omtaler situasjonen som en humanitær krise.

De har for så vidt rett alle sammen. Når Espen Barth Eide hevder at det ikke er en humanitær krise på Gazastripen, er det riktig. Like riktig som at norske soldater ikke deltar i en krig i Afghanistan, men kun driver med krigslignende handlinger, som statsministeren sa til meg da vi var på reise sammen i det krigsherjede – unnskyld konfliktherjede – landet i fjor. Det er ikke krig i Afghanistan fordi krig formelt ikke er erklært mellom to stater. Det er ingen humanitær krise på Gazastripen fordi folk ikke sulter i hjel. Det er ikke som i Sudan.

Det er FN som har satt kriteriene for hva som er en humanitær krise. Den kan måles i antall gram mel og desiliter med drikkevann som er tilgjengelig for en befolkning. Israel ba FN om råd da de opprettet blokaden av Gaza. FN svarte villig vekk hva minstekravene var, slik at Israel ikke kan beskyldes for å sulte i hjel palestinerne.

Palestinerne får nok mel og vann til å overleve. Men for et liv. Alle som reiser rundt i det overbefolkede området ser at livet har lite godt å by på. Økonomien ligger i ruiner – det gjør også flere boligområder. En FN-rapport fra forrige uke viser at halvparten av den arbeidsføre delen av befolkningen er uten arbeid.

Borgerkrig og jevnlige palestinske angrep mot Israel har i høyeste grad bidratt til at situasjonen er ille. Men det kan være at Gazas befolkning hadde vært langt mer attraktive naboer for israelerne om økonomien hadde blomstret. Det kan ikke være tvil om at blokaden gir næring fundamentalisme.

De får ikke spise nudler på Gazastripen. Nudler er en av varegruppene Israel ikke vil slippe inn til palestinerne. Man klarer seg fint uten nudler. Men det ligger en åpenbar politikk i å holde unna mange varer for å hindre at økonomien tar seg opp. Sement er heller ikke tillatt. Det gjør det vanskelig å gjenoppbygge hus som blir bombet av Israel. Årsaken er at kjemiske bestanddeler i sement også kan brukes til å lage raketter. Av samme grunn er heller ikke gjødsel tillatt.

Aksjonistene som seiler mot Gaza, vet at de vil bli stanset. I fjor ble flere drept da det oppstod kamper mellom israelske soldater og voldelige aksjonister. I år hevder aksjonistene at de har lagt seg på en ikke-vold-strategi. Torstein Dahle sier at de ikke har til hensikt å la sympatien tilfalle israelerne. Meningen er å sette fokus på den elendige situasjonen palestinerne på Gazastripen lever i. Men det synes den norske regjeringen er unødvendig.

Afghanistan, Al Qaida, Biblioteket, Taliban

Et mislykket korstog

Afghanbok

Chris Johnson og Jolyon Leslie: Afghanistan. The Mirage of Peace. London, Zed Books, 2004. Engelsk, 237 sider.

(Jerusalem) Det har tatt tid å lese denne boka, fordi den på et tidlig stadium gikk opp i liminga, og var ganske uhåndterbar. Kopien jeg har, kjøpte jeg for 25 dollar av en svært så kjent bokhandler i Kabul. Og som mange av bøkene han selger, er dette etter alt å dømme en piratkopi. Som så mye annet som selges i den afghanske hovedstaden.

Forfatterne er hjelpearbeidere med lang erfaring fra Afghanistan, som har sett svært kritisk på den utviklingen Afghanistan gikk inn i etter Al Qaidas angrep på USA 11. september 2001. Både den militære intervensjonen, det massive internasjonale hjelpearbeidet og den manglende demokratiske utviklingen. Deres kritiske røster er interessante. Fordi de åpenbart kjenner landet godt. Nå er det noen år siden denne boka kom, og det er lettere å konstatere at Johnson og Leslie hadde god grunn til å advare om hva som var i vente. Vi som har fulgt utviklingen i Afghanistan tett, ser at mye har gått galt.

Det er for det meste USA og FN som rammes av forfatternes knusende kritikk. De mener at det krigsherjede landet oversvømmes av internasjonale amatører.

Av flere grunner anbefaler jeg å kjøpe en skikkelig utgave av boka. Ikke en av Shah Muhammeds piratkopier.

forsvaret, Libya, Norge

Blir uskyldige sivile drept av norske bomber?

(Tel Aviv) Norske jagerfly bomber daglig arabiske mål. Sammen med allierte Nato-piloter, har de norske pilotene gjennomført over 3700 angrepstokt mot Libya siden mars. Det er mye. Med voldsom kraft treffer de norske bombene mål på bakken. Men siden dette så langt er en luftkrig, er det vanskelig å vite i hvilken grad uskyldige sivile blir rammet av bombene. Etterretningen på bakken i Libya er dårlig. Forskjellen på en uskyldig sivil og en sivil skal jeg komme tilbake til.

En oppsummering fra Forsvaret 8. juni, viser at norske jagerfly har fløyet over 420 tokt over Libya. Det utgjør nærmere 12 % av Natos samlede angrepstokt. Norske piloter har deltatt på over 200 oppdrag over Libya, og sluppet nærmere 350 bomber mot mål på bakken. Vi kan med stor grunn stole på denne informasjonen. Det er mange som kjenner de riktige tallene, og blir noen tatt i løgn, vil det være særdeles pinlig, og kunne få voldsomme politiske konsekvenser.

Libyske myndigheter hevder at over 700 sivile ble drept i Natoangrep fra krigen startet i mars og frem til 1. juni. Husk at dette er en angrepskrig mot regimet i Tripoli, med mandat fra FN, for å stanse tap av sivile liv. Vi vet ikke om de libyske tallene stemmer. Nato avviser tallene fra Tripoli. Det er mange grunner til å være skeptiske til informasjon fra Gaddafis folk. Men vi vet at uskyldige sivile har blitt drept. Det har journalister på bakken i Tripoli og andre byer som rammes av norske og allierte bomber fortalt.

Rent statistisk er det grunn til å anta at sivile har blitt drept under de norske jagerflyenes angrep. Men det kan selvfølgelig være at de norske pilotene er flinkere enn sine allierte til å sende bombene dit de skal. Og det kan tenkes at de norske pilotene har hatt en annen type oppdrag enn sine allierte. Altså at de har bombet militære mål uten fare for å ramme uskyldige sivile. Men rent statistisk, er det grunn til å anta at sivile har blitt drept.

En talsmann for Forsvaret forteller meg at de ikke har noen indikasjoner på at sivile er drept i norske angrep. Men de kan heller ikke utelukke at uskyldige sivile er drept.

Vi vet at dette skjer i krig. Dette er alltid et dilemma når man sender soldater av gårde for å gjennomføre skarpe oppdrag. Uskyldige liv går tapt. Det har skjedd i Afghanistan, og det skjer kanskje i Libya. Det er en kalkulert risiko politikerne er villige til å ta. Det er de som har beordret soldatene av gårde. Dessverre er ikke norske medier i særlig grad til stede på bakken i Tripoli og andre byer som rammes av de norske angrepene. Vi kunne kanskje fortalt i hvilken grad sivile rammes. Men Gaddafi er ikke særlig glad i vestlige journalister, og har som mange diktatorer før ham, gjort det svært vanskelig å dokumentere krigen. Selv om det faktisk er slik at vår dokumentasjon til en viss grad kunne bidratt til å svekke styrken på angrepene.

Det er en rekke andre dilemmaer ved denne krigen også. Det ene er hva man skal gjøre hvis luftangrep alene ikke fører frem. Har man da et ansvar for å iverksette en bakkekrig? Og hva med de andre arabiske landene, som Syria. Det er grunn til å anta at folk i Syria forventer en like kraftig vestlig reaksjon på den brutale måten Bashir al Assad har slått ned folkeopprøret på. Syrerne vil trolig bli skuffet.

Så var det forskjellen på uskyldige sivile, og de som bare er sivile. Forsvaret skiller mellom disse gruppene. Når man bomber en militær installasjon eller base, er det stor grunn til å anta at det jobber sivile der. Slik det gjør i norske militærforlegninger. Altså sivile som oppholder seg på legitime militære mål. Det er folk som rett og slett må regne med å bli drept, i likhet med soldatene. De uskyldige, er de som bor i nabolaget, eller rammes av en rakett eller bombe på ville veier.

Israel, Palestina, Syria

Assad reddet av Israel?

(Tel Aviv) Apache kamphelikopter med raketter flyr langs stranden i begge retninger. Mot Gaza og mot Libanon. Av og til i grupper på tre og fire. Fra tid til annen kommer ett eller to Blackhawk helikopter. Det har vært uvanlig mye aktivitet i luftrommet over Israels største by i dag. Hvorfor vet jeg ikke. Det kan være øvelse, forberedelser eller angrep. Det går aldri lang tid mellom hver gang jeg minnes på at jeg er i et land i krig, når jeg er i Israel.

Søndag var det en lenge varslet konflikt på grensa mellom Syria og israelskokkuperte Golan. Vi visste at demonstranter trolig ville forsøke å ta seg over grensegjerdet. Den israelske hæren var langt bedre forberedt enn under forrige demonstrasjon for noen uker siden. Demonstrantene ville markere årsdagen for starten på krigen mellom Israel og landets arabiske naboer i 1967. En seks dager lang krig som resulterte i at Israel okkuperte Gaza og Vestbredden. Under forrige grensetrøbbel sist måned, klarte flere demonstranter å komme seg gjennom sperringene. En demonstrant fra Syria, med velutviklet sans for PR-stunt, tok like godt en taxi til Jaffa (tidligere arabisk by – i dag en bydel i Tel Aviv). Der lot han seg intervjue av en rekke journalister, før han ble tatt hånd om, og kastet ut av Israel. Hjemme i Syria ble han mottatt som helt.

Israel har rett til å forsvare sine grenser, selv om grensene ikke aksepteres av alle. Men å forsvare sine grenser, betyr ikke at man er nødt til å skyte folk som forsøker å krysse ulovlig. Søndagens demonstranter gikk langt i å provosere. Jeg har vært i kontakt med en talsmann for den israelske hæren. Han hevder at demonstrantene kastet brannbomber mot de israelske grensevaktene. Disse brannbombene skal igjen ha forårsaket branner som utløste miner på syrisk side av grensen. Ifølge den israelske hæren var det disse detonasjonene som forårsaket dødsfallene blant demonstrantene på Golan søndag. Syriske myndigheter melder om at 23 demonstranter ble drept. Den israelske hæren innrømmer å ha skutt mot demonstranter, men talsmannen hevder at det ble skutt mot bena på de som var i ferd med å ta seg over grensen. Det er selvfølgelig ikke utenkelig at flere av demonstrantene ble skutt og drept av israelske soldater.

Syriske soldater skal ifølge både israelske styrker og FN-observatører på Golan ikke ha gjort noe for å stanse demonstrantene. For Syrias president Bashar al Assad, kan syrere skutt av israelske soldater, være et kjærkomment avbrekk i det som har blitt rutine i Syria de siste månedene. Nemlig at folket blir skutt av sine egne soldater. At de syriske soldatene, som ellers ikke viser nåde mot demonstranter, plutselig var handlingslammet når demonstrantene gikk mot det israelske grensegjerdet, tyder på at dette er politisk styrt.

Assad er desperat. Det har han vist med all tydelighet. Hans råskap for å tviholde på makten synes ikke å ha noen grenser. Regimets motstandere myrdes nå daglig. Han er sin far opp av dage. Alt som kan trekke oppmerksomheten vekk fra regimets brutale fremferd, må oppfattes som positivt. En ytre fiende hjelper på.

Når det er sagt, er det nok slik at israelske myndigheter synes det er ganske komfortabelt med diktatoren Assad ved roret. Så lenge han sitter med makten, vet israelerne hvilken fiende de har å forholde seg til. Alternativet kan vise seg å bli langt farligere for Israel.

Biblioteket, Israel, Palestina, usa

Osloavtalen – alle havarerte fredsprosessers mor

Saidbok

Edward W. Said: The End of the peace Process. Oslo and After. London: Ganta, 2000. Engelsk, 418 sider.

(Jerusalem) Edward Said forstod at palestinerne kan gi opp håpet om å få tilbake landområdene de krever. Han forstod at det ikke er håp om en fredsavtale med Israel som likestiller en eventuell palestinsk stat med den israelske. Det betyr kanskje at han var mer realist enn pessimist. Men den nå avdøde amerikanske litteraturviteren mente ikke at palestinerne skulle gi opp kampen mot israelsk okkupasjon av palestinsk land. Han mente at en fredsavtale ikke burde stå i veien for en videre frigjøringskamp så lenge avtalen ikke ga palestinerne full frihet.

Edward Said foraktet etterhvert de palestinske selvstyremyndighetene med Yassir Arafat i spissen stadig sterkere. Han beskyldte Arafat & co for å svikte det palestinske folket ved å komme med for mange innrømmelser i forholdet til israelerne. For palestinerne står amerikaneren fortsatt igjen som en viktig internasjonal røst. Saids bøker om den israelsk-palestinske konflikten selger. Ett av Edwards Saids høyeste ønsker var at hans palestinske brødre skulle slå seg sammen med israelske meningsfeller, mens det fortsatt var noen igjen av dem. Han ville at disse to gruppene sammen skulle kjempe for en tostatsløsning som kunne sikre en fredelig fremtid.

Denne boken inneholder en rekke kommentarer og artikler publisert i arabiske, amerikanske og europeiske aviser og tidsskrift. Det er i all hovedsak en rekke angrep på en fredsprosess Said med rette ikke trodde på – Osloprosessen.