I skuddlinja i Bosnia

(Tel Aviv) Du får et rom på vestsiden av hotellet, var beskjeden da jeg sjekket inn på Intercontinental Hotel i den kroatiske hovedstaden Zagreb sommeren 1995. Østsiden var for utsatt for serbernes stadige artilleriangrep. Av samme årsak var også Panoramarestauranten med den flotte utsikten på toppet av hotellet stengt. Da vi på dagtid forlot hotellet og kjørte mot de langt fra oversiktelige frontlinjene, hørte vi stadige granatavfyringer og -nedslag. Noen ganger langt borte. Andre ganger nærme.

Bare et par uker tidligere hadde noe skjedd i den bosniske byen Srebrenica. Vi visste ikke hva, men at det var stort forstod vi allerede av de første meldingene som kom ut fra byen. Fotograf Kåre Breivik og undertegnede fulgte i hælene på den kroatiske hæren, som gjorde raske fremskritt. Serbiske styrker øst i Kroatia ble jaget på flukt. Kroatiske styrker rullet videre inn i nabolandet Bosnia, og det kom til harde kamper med General Ratko Mladic’ styrker.

Så kom gjennombruddet. Kroatiske styrker satte alt inn på åpne opp den isolerte bosniske byen Bihac. I månedsvis hadde Ratko Mladic’ soldater ligget i åssidene rundt byen og terrorisert dens innbyggere. Snikskyttere bevæpnet med skarpskytterrifler likviderte byens innbyggere fra trygg avstand. Granater ble skutt mot bygninger og kjøretøy som forsøkte å ta seg inn eller ut av byen. Folk satt fast. De kom seg ikke ut på jordene. De fikk ikke mat. Det kom meldinger om at folk døde av sult. At syke døde fordi de ikke kom seg til sykehus. Det var stor frykt for at Ratko Mladic ville beordre en ny massakre.

Sammen med noen titalls journalistkolleger fikk vi bli med kroatiske styrker som skulle frigjøre byen. Vi kjørte inn i Bihac akkompagnert av jubelen til et folk i en by som hadde vært utsatt for mange av de krigsforbrytelsene General Radco Mladic og hans hær stod ansvarlige for. En journalistkollega fra BBC Radio ble drept på vei inn til byen. To andre journalister såret.

Etter Srebrenica-massakren og de bosnisk-serbiske styrkenes militær tap sommeren 1995, klarte det internasjonale samfunnet å tvinge frem en våpenhvile samme høst. Før året var omme, var krigen over.

Det har gått snart 16 år siden jeg var i skuddlinjen i den verste krigen Europa har sett siden 1945. I Bosnia har befolkningen slitt med å komme over tapene – og hatet. Det har vært et stort problem at ikke alle de ansvarlige for Balkans grusomme krigsforbrytelser har blitt stilt for retten. Nå er mannen som kanskje har de blodigste hendene av dem alle – General Ratko Mladic – bak lås og slå. Det er bra.

Det udelelige Jerusalem

(Jerusalem) Jeg sitter i skyggen av et oliventre i hagen på det som har vært mitt hjem når jeg har besøkt Jerusalem gjennom de siste 18-19 årene. Vakre American Colony Hotell. Jeg diskuterer Benjamin Netanyahus siste tale med noen palestinere. Det blir ikke fred, sier en av dem.

Nei det blir nok ikke det. I alle fall ikke med det første. Fra American Colony er det bare et par hundre meter til det som utgjorde grensen mellom Israel og Jordan før 1967. Den fysiske grensen er visket vekk, men du kjenner at du krysser den. Hotellet mitt ligger i Øst-Jerusalem. Altså den israelskokkuperte delen av byen. En minaret bak hekken ved svømmebassenget, minner alle gjester om hvor i byen de er, når det kalles til bønn flere ganger daglig. Et kvartal bortenfor ligger en synagoge. I gatene rundt hotellet, er det for det meste arabere. Palestinere. På den andre siden av den utviskede grensen er det stort sett jøder. De ortodokse jødenes nabolag er ikke mer enn fem minutters spasertur unna.

Her i den arabiske delen av byen, er det flere israelske bygninger. Politiet har sitt hovedkvarter her. Det er israelsk universitet, jødiskeide hotellet og en del jødiske bolighus. Men for det meste bor det palestinere her. Hvis vi ser bort fra de massive israelske bosettingene som er bygget i utkanten av byen og skviser det okkuperte arabiske Jerusalem mellom bosettinger og den delen av byen som har tilhørt Israel siden 1948.

Palestinerne vil ha Øst-Jerusalem. (Jada. Det er også de som vil ha hele byen og staten Israel, men jeg snakker om realistene – de som fortsatt har håp). De vil at den arabiske delen av byen skal tilhøre et fremtidig Palestina. Det er flere vanskelige spørsmål som må løses før en fredsavtale ligger på bordet. Det vet vi. Men når Benjamin Netanyahu til stående applaus fra begge kammer i den amerikanske Kongressen, nekter å forhandle om Jerusalem. Ja da blir det ingen forhandlinger. For uten sterkt amerikansk press, er det ingen grunn til å tro at Netanyahu vil la seg tvinge til forhandlingsbordet. Og når senatorene og representantene i Kongressen applauderer den israelske statsministeren så voldsomt som de gjorde torsdag, er det liten grunn til å tro at Obama-administrasjonen tør presse Israel særlig hardt. Til det er de jødiske og kristenkonservative lobbykreftene i Washington for mektige, og tiden til mulig gjenvalg for Obama for kort.

Når Netanyahu sier at det ikke blir forhandlinger om denne vakre byen jeg er så heldig å oppholde meg i fra tid til annen, så gir han egentlig ikke den palestinske ledelsen noe valg. President Abbas har ikke mandat fra sitt folk til å forhandle frem en fredsavtale med Israel hvis ikke også spørsmålet om Jerusalems status ligger på bordet. Den palestinske presidenten må også regne med at muslimske ledere verden over snur ryggen til ham, hvis han ikke gjør krav på det som regnes som muslimenes tredje helligste by.

I alle spørsmålene som skal diskuteres, må begge sider komme med kompromisser for å få til en avtale. Også Jerusalem-spørsmålet. Hvis ikke blir det ingen avtale.

Palestinerne ser ut til å ville gjøre alvor av trusselen overfor Israel om å be FN støtte vedtaket som deklarerer en palestinsk stat i september. Palestinernes vennekrets er stadig økende. De får helt sikkert støtte fra mange medlemsland. Men ikke fra det aller viktigste. Det ene landet som kunne presset Israel til kompromisser – USA. I det som ser ut til å være et forsøk fra President Barack Obama på å rette opp den siste ukas dårlige stemning mellom ham selv og Netanyahu, sa Obama i London i dag at FN ikke kommer til å gi palestinerne en stat. En slik statsdannelse må komme som følge av en avtale med Israel.

Det er viktig å huske på at Israel ikke annekterte Vestbredden etter okkupasjonen i 1967. Det ville i så fall gitt Israel et helt annet ansvar for den palestinske befolkningen. Alle skjønner at å gjøre israelere av alle palestinerne, gjør det umulig å opprettholde den nødvendige demografiske balansen i den jødiske staten. Og palestinerne forsvinner ikke – i alle fall ikke de fleste av dem. Det er også noe israelske ledere, inkludert Netanyahu, for lengst har tatt inn over seg. Men det virker ikke som det er han som kommer til å ta ansvaret med å rydde opp i det som er en helt uholdbar situasjon for begge parter.

Det er iferd med å mørkne i Den hellige byen. Fra minareten ved bassenget kalles det til døgnets nest siste bønn. Også her oppe i høyden har sommertemperaturene meldt seg. I går åpnet uteserveringen i hotellets hage. Der skal jeg spise i kveld. I denne vakre byen som alle vil ha.

Krig

War

Sebastian Junger: War. New York: Twelve, 2010. Engelsk, 287 sider.

Klokka er litt over fire om morgenen. Jeg er på en kolle i Afghanistan sammen med norske soldater. Utenfor blåser sandstormen. Regnet bøtter ned. Jeg ga opp etter at presenningen jeg hadde spent over hullet jeg har gravd meg for natten, blåste av gårde. Jeg rev opp døra bak på panservognen for å komme meg i ly for gjørmeregnet. Jeg tråkket nesten på vognføreren som lå utstrakt på gulvet i det pansrede kjøretøyet. Jeg fant meg en plass, festet en hodelykt rundt skallen, og fisket frem en bok fra sekken min. Mer passende litteratur kunne jeg knapt ha tatt med meg.

Sammen med fotografen Tim Hetherington laget Sebastian Junger filmen Restrepo. Hetherington ble drept på oppdrag i Libya i april i år. Denne boka bygger på samme story som Restrepo. Flere ganger over en femten måneders periode besøkte Junger en amerikansk militær enhet i Korengaldalen helt øst i Afghanistan. Råere og mer brutalt enn dette blir det ikke. Junger beskriver hvordan menneskeligheten nærmest forsvinner fra soldatene. Om hvordan alt kun handler om å overleve. Om hvordan soldatene ser sine nærmeste venner bli skutt i fillebiter.

Mens filmen viser råskapen, makter boka å ta leseren ned på et dypere nivå. Der den erfarne journalisten forteller om sine samtaler med soldatene. Og om tankene han gjør seg i møte med en gruppe menn som blir endret for alltid.

Junger har tidligere gitt ut flere bøker, blant dem den kritikerroste The Perfect Storm, om Irak-krigen.

Midtøsten: Lett press fra Obama

(Jerusalem) Her i nabolaget var det mange som så og lyttet til Barack Obamas store Midtøstentale torsdag kveld. Mens palestinere og israelere kanskje ikke hadde store håp om forløsende ord, var det mange arabere i nabolandene som lyttet spent.

For Den arabiske våren, som Obama kaller den, er langt fra over. Barack Obama fikk virkelig brukt sitt yndlingsord – Change – endring. Det har vært en vår der den ene arabiske diktatoren etter den andre har blitt satt under enormt press. Men fortsatt sitter de fleste av dem med makten.

Gaddafi biter seg fast, og nekter å gi seg. Norske og allierte jagerfly har ikke klart å bombe ham fra makten. Og viljen til ytterligere militær bistand til opprørerne er begrenset. Obama understreket at de nye regimene vil få økonomiske fordeler. Gammel gjeld vil slettes, og nye fordelaktige lån blir gitt. USA ønsker med det å påvirke den videre utviklingen i land som forhåpentligvis står foran positive reformer.

Obama gjorde det klart at Syrias brutale diktator, Bashar al Assad, enten må bli snill gutt, eller gi fra seg makten. Men uten å komme med militære trusler. Kanskje var det oppildnet av Obamas uttalte støtte, at syriske demonstranter tok til gatene i flere byer i dag, fredag. De ble møtt av soldatenes dødelige kuler.

Det er paradoksalt at USA og flere vestlige land lenge har foretrukket stabiliteten al Assad og Egypts tidligere diktator, Hosni Mubarak, ga. Vi visste hvem de var. Vi kjente disse to tyrannene. Alternativet kan være langt mindre å foretrekke. Det er ingen hemmelighet at verken Vesten eller Israel ønsker en demokratisk utvikling som slipper islamister til på lederplass. Slik som under det forrige palestinske valget – der Hamas vant (2006).

De siste seks månedene har vist oss at undertrykkelse ikke nytter, sa Obama. Han ga internett og satellitt-TV mye av ansvaret for at araberne nå krever demokratiske endringer.

Til Israels stabukk av en statsminister, Benjamin Netanyahu, kom Obama med klar melding, bare timer før den israelske lederen ankom Det hvite hus. Obama krever at Israel bruker grensene fra 1967 som grunnlag for en fredsavtale med palestinerne. Det betyr at man kan forhandle om grensene ved de aller største jødiske bosettingene, men at Vestbredden i all hovedsak må bli en del av en fremtidig selvstendig palestinsk stat.

Netanyahu kommenterte talen raskt. Han gjorde det klart at Israels sikkerhet vil værer truet hvis grensene fra ’67 blir de gjeldende. Han var også tydelig på at Israel vil ha et militært nærvær i Jordandalen. Altså skvist mellom et fremtidig Palestina og Jordan. Netanyahus politiske motstandere antyder at en fredsavtale med palestinerne, kanskje er den beste veien å gå hvis målet er sikkerhet for Israels innbyggere.

Han ødela Kongo

BøKer 004

Michela Wrong: In the Footsteps of Mr Kurtz. London: Fourth Estate, 2000. Engelsk, 324 sider.

(Jerusalem) Kolonimakten Belgia og Belgias Kong Leopold har fått mye av skylden for at Kongo i dag er et krigsherjet og vannstyrt land. Ofte legges skylden på tidligere kolonimakter for at mye har gått galt. Men jaggu klarer lokalbefolkningen selv å stelle i stand mye ugagn. Selv om Afrikas despoter de siste tiårene stort sett var sponset av Vesten eller kommunistene i øst.

Mobutu Sese Seko regjerte som Zaires (i dag den Demokratiske republikken Kongo – tidligere Belgisk Kongo og for øvrig samme Kongo som for tiden huser to beryktede nordmenn) president i over 30 år. Og i likhet med Kong Leopold tok han for seg av landets goder som var de hans egne, mens folket fikk lite. Mobutu Sese Seko ble de første årene etter 1965 hyllet for sin uvanlige styrke som kom til uttrykk gjennom egenskapen med å holde det veldige landet samlet. Men etter hvert som mannen med den gjenkjennelige Leopardhatten og Buddy Holly brillene stjal stadig mer og mer av lasset, ble han frosset ut av det gode internasjonale selskap, og hatet i hjemlandet.

Ingen vet hvor mange milliarder han stjal fra sitt eget folk, men mye var det. For Mobutu handlet det etter hvert i all hovedsak om å grabbe til seg mest mulig, for enhver pris.

Michela Wrongs biografi om mannen hun mener har vandret i fotsporene til Joseph Conrads beryktede romanskikkelse elfenbenhandleren Mr. Kurtz, er rystende. Som Afrikakorrespondent i seks år for britiske Reuters, Financial Times og BBC, har Wrong god kjennskap til kontinentet.

Etter å ha lest flere bøker om hvordan de hvite kolonistene ødela landet, er det spennende å få et innblikk i hvordan tyrannen Mobutu fortsatte i samme spor.

Gratulerer med prisen Anders

5. mai mottok kollega Anders Sømme Hammer Fritt Ords pris. Han fikk prisen for sitt modige og viktige arbeid i Afghanistan. En mer verdig kandidat kunne organisasjonen Fritt Ord knapt funnet frem til. Det meste av tiden siden han flyttet til Kabul i 2007, har Anders vært eneste norske journalist bosatt i det krigsherjede landet.

Anders har tatt på seg et ansvar jeg mener store norske nyhetsorganisasjoner burde tatt. Norge er i krig i Afghanistan, og ingen har tatt seg bryet med å opprette faste korrespondentstillinger. Selv ikke mektige NRK, med sine åtte korrespondenter spredd over kloden. Der de store organisasjonene delvis har forsømt sitt ansvar, har Anders gjort et fremragende arbeid.

Ved å bo i Afghanistan har Anders Sømme Hammer kommet tettere på det sivile afghanske samfunnet enn noen av oss andre som tidvis har gjort forsøk. Vi som bare sporadisk stikker innom for å lage noen reportasjer, før vi reiser videre ut i verden. Det har bidratt til at de som leser Hammers reportasjer blir klokere på en konflikt der Norge har deltatt aktivt i snart ti år.

Jeg fikk en invitasjon i posten, og hadde tenkt til å være med å hylle Anders i Operaen 5. mai. Dessverre rakk jeg ikke frem i tide. Jeg skulle gjerne ha vært der.

Men jeg forundres av debatten som har fulgt i kjølvannet av prisutdelingen. Der vi andre journalister som dekker Afghanistan delvis hånes fordi vi reiser ut med norske styrker. Er ikke også det et viktig perspektiv i dekningen av Afghanistan?

Norge har sendt soldater til en krig der soldatene daglig blir beskutt eller dreper. Selvfølgelig er det vår fordømte oppgave også å dekke dette perspektivet. Medievitere og journalister som ikke vet bedre, mener at vi som dekker Norges krig i Afghanistan er underlagt Forsvarets sensur. Jeg har forholdsvis god erfaring med å dekke norske styrker i Afghanistan. Aldri har jeg blitt utsatt for sensur, eller forsøk på dette. At jeg holder tilbake detaljer som kan sette soldatenes liv i fare, er riktig. Men det klarer jeg fint uten Forsvarets hjelp. Min jobb er å beskrive krigens virkelighet. Ikke bidra til at flere blir drept.

At jeg spiser med, og sover med soldatene, betyr ikke at jeg ikke klarer å ha en kritisk distanse til det de driver med.

Det siste året har jeg opplevd en helt ny åpenhet fra Forsvarets side. En åpenhet jeg mener de fortjener honnør for. Gjentatte ganger har jeg vært med på skarpe operasjoner. I dagevis er vi ute i kuleregnet. Jeg får se alt, og vite det meste. Ingen sensurerer materialet mitt.

Forsvarets nye åpenhetslinje er bra for demokratiet. Men ikke alltid like vellykket for soldatene og Forsvaret. Noe medieoppslagene om påstått ukultur tydelig har vist.

Det er slik i journalistmiljøet at det blir regnet som verdifullt å ha et godt kildenettverk. Jobber du med politisk journalistikk, forventes det at du har tette (men ikke for tette) forbindelser til politikere. Jobber du med helsestoff, forventes det at du har kilder sentralt plassert i helseapparatet. Jobber du med krimsaker, pleier du politikilder, osv. Slik har journalistikk alltid fungert. Men har du et godt kildenettverk i Forsvaret, slik jeg har, blir kolleger ofte skeptiske. Skeptiske til hvorvidt jeg klarer å holde den nødvendige distansen. Til hvorvidt jeg klarer å skille mellom propaganda og informasjon.

Jeg tror dette skyldes en utbredt skepsis til Forsvaret generelt. Et system bygget opp rundt det å ta liv.

Det er ikke vanskeligere å operere som uavhengig journalist sammen med væpnede styrker fra Norge eller andre land, enn det er å operere uavhengig sammen med andre grupper i samfunnet.

Anders Sømme Hammer fortjener virkelig all hyllesten for den innsatsen han har lagt ned i å informere det norske folk om krigen i Afghanistan.

Vi trenger Anders sine gode og skarpe observasjoner av den afghanske sivilbefolkningens lidelser. Men vi har også behov for å få vite hva norske soldater driver med i Afghanistan.

Ingenting å tape – annet enn livet

BøKer 001

Suad Amiry: Nothing to Lose but Your Life. An 18-hour Journey with Murad. Doha, Qatar: Bloomsbury, 2010. Engelsk, 162 sider.

Suad Amiry er den palestinske kvinnen og arkitekten som ble kjent for sitt anstrengte forhold til sin egen svigermor og Israels tidligere statsminister Ariel Sharon. Boka Sharon and my Mother-in-Law (2006) ble en bestselger. Fordi hun ikke bare beskriver okkupasjonens tragiske sider. Hun tar tak i det idiotiske og komiske.

Nothing to Lose but Your Life, er riktignok ikke like god som debuten. Men også her er det Amirys evne til å se galskapen i tragedien som gjør boka særdeles leservennlig. Amirys nysgjerrighet overfor palestinske menn som våger liv og lemmer for å komme seg ulovlig på arbeid i Israel, får henne til å ble med på en av de hasardiøse reisene. Hun blir med noen unge menn fra Ramallah på Vestbredden til den israelske byen Petah Tikwa. Det blir en 18 timer lang reise gjennom militære kontrollposter, rundt separasjonsmuren og over åkerlapper. Til sammenligning bruker jeg (som kan bevege meg fritt mellom Israel og de okkuperte områdene) ca. 45 minutter på den samme reisen. Palestinerne lokkes til Israel av muligheten til lønnet arbeid (som det er heller lite av på den israelskokkuperte Vestbredden). I Israel utgjør de ulovlige pendlerne billig arbeidskraft. Problemet er at de risikerer å bli fengslet eller skutt på vei til jobb.

For Amiry blir dette også en reise mot byen hennes familie opprinnelig kommer fra, men ikke får bo i – Jaffa.

Så var han død. Men er krigen over?

Siden USAs ambassader i Kenya og Tanzania ble bombet i 1998, har de ønsket ham død. I det vi nærmer oss 10-års-dagen for angrepet på World Trade Center i New York, kommer meldingen om at verdens mest ettersøkte mann er drept. Det var på høy tid. For de har forsøkt lenge og voldsomt.

Dette var selvfølgelig en melding USAs tidligere president George W. Bush ønsket han kunne formidlet til amerikanerne. Mens han var president. Det ble hans etterfølger, Obama, som fikk gleden av å bringe det glade budskap til det amerikanske folk.

11. september 2001 la jeg ut på en fantastisk og veldig slitsom reise. Den reisen er fortsatt ikke over. Mitt oppdrag var å forsøke å forstå hva som hadde skjedd. Hvorfor USA ble utsatt for et angrep så avskyelig at det overgikk de mest grusomme fantasier. Jeg reiste til Pakistan. Der møtte jeg Bin Ladens støttespillere. Jeg reiste videre for å treffe de første amerikanske soldatene som deltok i angrepet på Al Qaida og Taliban i Afghanistan. Og har siden tilbrakt uker og måneder sammen med soldater på jakt etter verdens mest ettersøkte mann. Jeg har vondt for å tro at noen enkeltstående hendelse, så til de grader vil påvirke mitt videre yrkesliv, som angrepet på USA 11. september 2001.

I USA feires Bin Ladens død. Det tok lang tid. 10 år og kostet milliarder av dollar. Verdens mektigste krigsmaskin mot det som hele tiden har blitt omtalt som en syk og gal mann. Hvordan klarte han å holde seg så lenge i skjul?

Ikke lenge etter at angrepene mot Afghanistan ble iverksatt høsten 2001, kom meldingene om at Bin Laden trolig hadde tatt seg over grensa til nabolandet Pakistan. Der har han kanskje vært siden. Pakistan har hele tiden forsøkt å fremstå som en alliert av USA i kampen mot terror. Men det er ingen grunn til å tvile på at den pakistanske etterretningen visste om Bin Ladens tilstedeværelse. Noen har valgt å beskytte ham. Noen høyt oppe. Det skremmer selvfølgelig USA.

I august 2010 fikk Barack Obama melding om at amerikansk etterretning var på sporet av Bin Laden. Mens verdens oppmerksomhet var rettet mot et bryllup i London sist fredag, ga den amerikanske presidenten klarsignal til å aksjonere. Amerikanske spesialstyrker gjennomførte en operasjon i den pakistanske byen Abbotabad. Under to timers kjøretur fra hovedstaden Islamabad. De skjøt og drepte verden mest ettersøkte mann. Kanskje var de nødt til å drepe ham. Kanskje var det ingen som ønsket å ta ham i live. Osama Bin Laden er mindre farlig som død.

Angrepet mot USA i 2001 utløste for første gang Natos artikkel 5. Med det var alle Nato-land, også Norge, involvert i krigen.

Er krigen over nå? Vel, det opprinnelige målet er nådd. Problemet er at målet er endret flere ganger underveis. I utgangspunktet forsøkte USA å få til en avtale med Taliban, som satt med makten i Kabul i september 2001. USA ville ha Bin Laden. Manglende samarbeidsvilje fra Taliban førte til en langt mer omfattende krig. En krig som ikke stanser i dag eller i morgen. Men som det nå kanskje er enklere å komme seg ut av.

Likevel. Det gjenstår å se om drapet på Bin Laden vil utløse nye, dødelige hevnaksjoner mot amerikanske interesser. Eller mot amerikanske eller norske soldater i Afghanistan.

Så fikk jeg aldri møte Osama Bin Laden. Jeg fikk aldri satt meg ned og intervjuet ham. Dessverre. Det ville vært ganske interessant.