Vredens dag i Syria

(Stockholm) Mens verdens øyne i all hovedsak er rettet mot festligheter i London, går unge syriske kvinner og menn ut i gatene for å demonstrere mot myndighetenes brutalitet. Som sine søstre og brødre i Egypt, Tunisia, Libya, Bahrain og Jemen vil de ha frihet. En frihet de trolig vil oppnå hvis de fortsetter protestene. Men det er allerede klart at den vil bli dyrekjøpt.

Vi vet ikke hvor mange, men trolig er flere hundre demonstranter drept i Syria de siste ukene. Skutt ned og drept av soldater og politifolk. For i Syria er det ikke tradisjon for at landets væpnede styrker er på folkets side. Tvert imot. I Syria er det tradisjon for å sette landets væpnede styrker inn mot folket. For å hindre en demokratisk utvikling.

Hafez al-Assad, faren til dagens president, beordret i 1982 en massakre i byen Hama. Demonstranter som krevde endringer ble brutalt myrdet. Kanskje ble så mange som tjue tusen mennesker drept. Det var brutalt, men effektivt. Terskelen for å delta i et opprør mot regimet etter Hama-massakren var selvfølgelig bortimot uoverstigelig.

Vesten har et komplisert forhold til Syria. Landet som i en årrekke okkuperte nabolandet Libanon. Som i lang tid, i samarbeid med Iran, har sørget for å bevæpne Israels farligste fiende i nabolaget – Hezballah (Hisbolla). Men alternativet til sittende syriske presidenter har alltid vært en trussel – kanskje større enn det autoritære styret til Assad-familien. For Hafez al-Assad og sønnen Bashir har sørget for å knuse alle forsøk fra islamister på å ta makten i Syria. Og Syria deltok også i den amerikanskledede koalisjonen som gikk til krig mot Irak i 1991. Blant annet for dette er Syria delvis blitt belønnet av vestlige ledere. Slik Egypt var en mer oversiktelig og forutsigbar samarbeidspartner for Vesten under Mubarak, er Syria til dels det under Assad familiens ledelse. Massakren i Hama må ha vært glemt blant flere da Hafez al-Assad døde i 2000. Blant fremmøtte dignitærer som ønsket å vise den avdøde syriske lederen respekt, var de daværende utenriksministrene Torbjørn Jagland og Madeleine Albright (USA).

Jeg var i Bagdad da Assad døde, og ble raskt omdirigert til Damaskus. Normalt er det bortimot umulig å få tillatelse til å jobbe som journalist i Syria. Ikke ønsket regimet oss velkomne da, og ikke gjør de det nå. Men etter sterkt internasjonalt press åpnet de dørene og slapp oss inn. Også under Israels krig mot Libanon i 2006, forsøkte syriske myndigheter å gjøre det vanskelig for journalister. Etter at flyplassen i Beirut ble bombet av israelske fly, var eneste mulighet inn og ut av Libanon, via Syria. Igjen måtte det sterkt internasjonalt press til for å gi oss åpne veier inn og ut av krigsområdene.

Etter Hafez al-Assads død i 2000, lå det et håp om snarlige demokratiske reformer i luften. Mannen som tok over, Bashar, skulle egentlig ikke følge i sin fars fotspor og bli diktator. Den rollen var tiltenkt broren Basil. Men broren ble drept i det som trolig var en bilulykke noen år tidligere. Dermed måtte Bashar al-Assad, som levde en vestlig tilværelse som øyelege i London, reise hjem for å bli tyrann.

Hovedproblemene til Syrias leder og hans tidligere og fortsatt sittende diktatorkolleger i den arabiske verden, er informasjon og opplysning. I alle de arabiske revolusjonene denne våren, har vi sett hvordan det i stor grad er de opplyste masser som krever omveltninger. Det er de med høyere utdanning, som vet hvordan verden der ute ser ut, som krever forandringer. TV og Internett har med rette fått stor skyld for folkets krav. Det er via mediene araberne har fått forståelse for at det er mulig med et bedre liv. At frihet og demokrati kanskje er innen rekkevidde. Twitter og Facebook har fått æren for mye av det som har skjedd denne våren. Men paradoksalt nok er det når disse mediene svikter, at folket strømmer ut i gatene. Når myndighetene kutter nettilgangen. Det er altså mangelen på muligheten til å ytre seg på nett, som flere steder har ført folket ut i opprør mot diktaturet.

Jeg gjentar at jeg tror at både Gaddaffi og Assad står for fall. Hvor lang tid det tar, og hvor mange liv det vil koste, er det ingen som vet. Men diktatorenes tid er forbi.

Snakk om reiseglede!

BøKer 003

Fredrik Barth: Vi mennesker. Fra en antropologs reise. Oslo: Pax, 2008. 200 sider.

(Tel Aviv) For navnebror Barth, er hele livet en reise. Og, for en reise han har lagt ut på. Både alene og sammen med den ikke ukjente kona Unni Wikan. I denne boka tar Fredrik Barth leseren med på noen av sine opplevelser. Som jeg misunner ham. Selv om jeg som reisende journalist riktignok får sett store deler av verden, og opplevd mye spennende. For mens jeg bare har anledning til å skrape litt i overflaten, trenger den verdenskjente antropologen langt inn i materien.

Fredrik Barth lærer seg språk og bosetter seg med de han skal forske på i måneder og år om nødvendig. Her er ikke noe halvgjort. Og derfor blir det så spennende når han forteller om hvordan mennesker lever andre steder i verden. Enten det er pashtunerne i Pakistan og Afghanistan, omreisende hjemløse i USA, stammefolk i Ny Guinea, bønder i Kina, folket i Oman, levekår i Bhutan eller på Bali.

Fysj. Jeg var embedda.

(Afghanistan) Det verker i kroppen. Jeg kjenner at pusten er alt for tung, der jeg står og stikker spaden ned i jorden. Jeg kaster spadetak etter spadetak med jord opp på den voksende vollen. Svetten renner, og legger seg klam og salt utenpå flere stinkende lag med stivnet kroppsvæske. Det er noen dager siden sist jeg hadde tilgang til luksus som rennende vann. Det spiller ikke mye rolle. Vi er skitne alle mann. Soldatene og deres medbrakte journalist.

Jeg er ikke like ung, og kjenner godt at jeg ikke klarer å spa unna jorden like raskt og effektivt som de andre. Men jeg forsøker å bidra, og kjenner at jeg burde trent mer. Vi graver et hull i bakken stort nok til at sju mann kan strekke seg ut i soveposene. Vi fyller sandsekker, som stables beskyttende opp i retning der fienden trolig befinner seg. Jeg ønsker å være til så lite belastning som mulig. Derfor bidrar jeg.

Men jeg takker pent nei når det graves hull til bombekaster. Der går grensen. Stilling til egenbeskyttelse er greit. Jeg koker heller kaffe enn å grave stillinger til våpen.

Et maskingevær plasseres på sandsekkene rett ved hodet mitt. Smeller det i løpet av natten er jeg nærmest. Jeg vet hvordan det brukes, og jeg var en gang en ganske god skytter. Men jeg har i utgangspunktet ingen planer om å bidra hvis det smeller. Ingen planer. Men , jeg har selvfølgelig tenkt tanken.

Det er ingen grunn til å tro at væpnede angripere vil forstå at jeg ikke er bevæpnet soldat. Får de sjansen, blåser de trolig hodet av meg. Slik som de forsøker å gjøre med soldatene jeg deler skyttergrav med. Kan det komme til et punkt der jeg selv er nødt til å ty til vold for å beskytte meg selv? Kanskje. I utgangspunktet føler jeg meg godt beskyttet av soldatene jeg har reist ut i krigen med. Men hva hvis de ikke er i stand til å beskytte meg lenger? Skal jeg da ta opp et våpen og skyte? Jeg håper jeg slipper.

Jeg har tenkt tanken, og vet hvordan våpnene fungerer. Selvfølgelig vil jeg gjøre det jeg kan for å forsvare mitt eget liv om nødvendig. Kanskje det vil innebære å ta opp et våpen og sikte på en mann. Kanskje er det andre måter å redde livet på om det smeller.

Jeg har mange kolleger som mener at det ikke engang er lov å tenke i slike baner. Journalistkolleger forskanset bak skrivebord hjemme. Og kolleger i felt. Jeg mener også at journalister ikke skal bruke våpen. Men hva hvis…? Jeg tvinges til å tenke tanken. Jeg tvinges til å ta noen prinsipielle standpunkt. Og kanskje tvinges jeg til å vrake noen prinsipper. Hvordan jeg til sjuende og sist vil reagere, vet jeg først hvis det smeller.

Jeg har vært embedded med norske soldater i Afghanistan en rekke ganger tidligere. Og i Libanon og Irak. Jeg har reist sammen med danske soldater i Helmand. Jeg har sovet trygt beskyttet av danske jegere i en fremskutt base med det ikke ukjente navnet Armadillo. Flere ganger har jeg gått ut på patrulje med amerikanske marineinfanterister i Irak. Jeg har patruljert kysten av Libanon sammen med den norske marinen. Og jeg har oppholdt meg om bord på et amerikansk hangarskip i Det indiske hav under de innledende bombeangrepene mot Afghanistan i 2001. Jeg har reist med Hizbollah-militsen i Libanon, sett Al Aksa brigadene på Gazastripen forberede rakettangrep mot Israel, og fulgt israelske styrker i forberedelsene på et mulig angrep mot Iran. Ofte embedded. Noen ganger med og noen ganger uten kontrakt. Men alltid med en avtale om at ikke alle detaljer kan offentliggjøres.

Det er mange som er prinsipielt motstandere av embedding. De tror at jeg ikke lenger klarer å tenke journalistisk i det jeg entrer et militært kjøretøy eller fartøy. Og at jeg underlegges sensur. Embedding med norske styrker innebærer at jeg lover ikke å røpe detaljer jeg blir kjent med. Detaljer som kan sette soldatenes liv i fare. At jeg ikke forteller om planlagte operasjoner. At jeg ikke avdekker rutiner rundt patruljering, som for eksempel hvor mange mann som normalt reiser ut på et spesielt oppdrag, og hva slags våpen de normalt har med seg. Det sier seg selv. Hadde jeg offentliggjort detaljer som kunne satt soldatenes liv i fare, kunne jeg ikke vært med.

Men jeg har aldri opplevd sensur. Aldri har Forsvaret forsøkt å stanse en reportasje. Noen ganger signerer jeg en avtale som innebærer at offiserene har rett til å se gjennom og eventuelt sensurere vekk materiale før det publiseres. Jeg har aldri opplevd at vi ikke har en felles forståelse av hva som ikke kan publiseres. Er et kart hemmeligstemplet fordi det inneholder informasjon om patruljeruter og sikkerhetsdetaljer om baser, har jeg ingen glede av å publisere det. Det er fullt mulig å være kritisk til Forsvaret, også når man har signert en kontrakt om embedding. En offiser som hadde forsøkt å sensurere en reportasje som ville vært ubehagelig for Forsvaret, ville trolig gjort saken verre.

Jeg sover i samme grop som soldatene, og er avhengig av deres vilje til å beskytte meg. Men i det ligger ingen bindinger om at jeg ikke kan fortelle hva de driver med. De vet at de har med seg en journalist. De vet at jeg står fritt til å rapportere – også om saker som kan være ubehagelige for dem.

Journalister har gjennom alle tider fulgt soldater i krig. Likevel er embeded et skjellsord i mange kretser. Jeg dekker også de sivile sidene av konfliktene jeg reiser inn i. Men, jeg mener at det også påligger oss journalister et ansvar å dekke konfliktene fra soldatenes ståsted. Spesielt gjelder dette væpnede konflikter der norske soldater sloss. Som krigen i Afghanistan.

En meter unna står et maskingevær jeg håper at jeg aldri kommer til å røre. I det vi skal til å gå til ro for natten, blir vi overmannet av en kraftig sandstorm. Soveposer og underlag blåser av gårde. Regnet skyller ned med voldsom kraft. Den våte sanden legger seg som et gjørmete belegg over alt. Vi søker ly i stridsrommet på panservognen. Stormen varer en liten time før vi kryper på plass inntil sandsekkene. Den kraftige stormen tvinger også soldatenes fiender til å søke ly. Det blir en rolig natt. Men det er bare noen timer til tre norske soldater skal bli forsøkt drept. To av dem blir truffet av kulene.

Den feige pastoren og Koranen

Afghanistan2011 002

En norsk panservogn på en topp i Afghanistan (Foto: Fredrik)

(Mazar e-Sharif/Afghanistan) Jeg ligger og titter opp på en spekket stjernehimmel. Det er kaldt. Soveposen er snørt godt igjen. Bare litt av ansiktet er utsatt for den sure vinden som blåser over den lille jordvollen og ned i gropa vi har gravd oss for natten. Jeg deler det meterdype jordhullet på toppen av en av Afghanistans mange millioner høyder, med tre soldater. Like ved står panservognen vi rullet opp høyderyggen med. Soldatene bytter på å holde vakt natten gjennom. Det virker fredeligere enn det er. Dagen før tok kjøretøyet vårt flere direkte treff av kuler. En granat ble sprengt, bare meter unna. Soldatene jeg er sammen med skjøt tilbake. Ifølge informasjonen vi har fått, ble fiendtlige styrker drept og skadet.

Natten er nesten uten lyder. Vi vet ikke at en pastor i Florida har brent en Koran. Det er bare noen timer til en norsk offiser skal bli skutt og drept.

Afghanistan2011 004

Korset. Symbolet for Pastor Jones og all verdens kristne. Ved dette korset i den norske leiren i Mazar e-Sharif, brenner lys til minne om Siri Skare. (Foto: Fredrik)

Siri Skare ønsket å gjøre Afghanistan til et bedre sted. For afghanerne. Hun jobbet for at internasjonal nødhjelp skulle nå ut til de som trenger det. For at Afghanistan kan bygge institusjoner som kan ivareta folket. Det var ikke viktig for de som angrep FN-hovedkvarteret her i Mazar e-Sharif fredag ettermiddag.

De kom ut fra fredagsbønnen. I harnisk over at en pastor i Florida satte fyr på en Koran. At idioten av en pastor i all hovedsak også fordømmes av den vestlige verden, fikk de aldri med seg. Oppildnet av imamen tok de til gatene, og marsjerte mot det amerikanske konsulatet i byen. Underveis steg temperaturen. Konsulatet var for godt beskyttet. De snudde seg mot det neste målet. Der de vantro fra Vesten holder til. De som ikke er muslimer. FN-hovedkvarteret. Vaktene klarte ikke å stå imot den rasende mobben. De ble overmannet og drept. Vaktenes våpen ble brukt til å likvidere flere hjelpearbeidere. Siri Skare fra Åndalsnes ble ett av ofrene.

Hun ble drept fordi en pastor i USA ville provosere. Feig som han er, tør han ikke møte de han fornærmer selv. Fra sikkert sted misbruker pastor Jones ytringsfriheten andre setter livet på spill for å forsvare. Det gjør ham feig. Etter reaksjonene Muhammedkarikaturene vakte, hersker det ingen tvil om at slike handlinger vil fremprovosere voldelige reaksjoner.

Dette er ikke et forsvar for de avskyelige handlinger den afghanske mobben stod bak. Dette er et angrep mot han som misbrukte sin rett.

Afghanistan2011 005

En offiserskollega skriver en siste hilsen i minneprotokollen. (Foto: Fredrik)

Hvordan skal afghanerne forstå at de ikke kan holde alle vestlige ansvarlige for en rabiat manns handlinger? Vi lever i en verden der nyheter krysser kontinenter med lysets hastighet. Nyheten om Koranbålet når nær sagt alle muslimer, kloden over, på kort tid. I land der utdanning og analfabetisme dominerer, er det ikke alltid like lett å forklare sammenhengen. I land som Afghanistan. Dette krigsherjede hjørnet av kloden, der folk blir drept i kamper hver dag. Der store deler av folket føler at de er invadert av vestlige soldater. Hvordan skal de forstå at de aller fleste av oss bare vil dem vel?

Mens FN-hovedkvarteret i Mazar kommer under angrep, ruller jeg sammen med norske soldater over afghanske åkerlapper. Vi harver opp nysådde marker, og etterlater oss dype spor. Samt erstatning i form av penger til bøndene. Fienden ser ut til å bli sterkere for hver gang jeg er her. De venter på de internasjonale styrkenes retrett. Om tre år vil de fleste av de Nato-ledede soldatene etter planen være ute.

Det haster med å vinne Afghanistan. Med å vinne afghanernes hearts and minds. Det er det som er oppdraget.

Afghanistan2011 001

Norske soldater fra Telemark Bataljons Task Unit (Mek 3) på en høyde i Almar, Nord-Afghanistan. (Foto: Fredrik)