Rask respons. Men vil vi fullføre løpet?

(Afghanistan) Sjelden har vår del av verden reagert raskere enn da det ble bestemt å sette militær makt inn for å fjerne Muammar al-Gaddafi fra makten. Selv om både libyere og vestlige opposisjonspolitikere sutrer over at responsen kommer alt for sent. Det tar normalt lengre tid å stable en militær koalisjon på beina. Jobben er ikke gjort ennå. Men krigen er i gang, fly og mannskaper sendt. Allerede mens planleggerne forsøker å finne en vei til suksess.

Riktignok kunne verden reagert på den gale libyske obersten for lang tid siden. For mange år siden. Vi vet at han står bak forbrytelser både mot eget og annet folk. Ikke minst siden opprøret startet tidligere i år. Men, sammenligner vi med tilsvarende interne konflikter, er den multinasjonale militære responsen av de raskere.

Verden har lenge ønsket Gaddafi vekk fra både presidentpalass og beduinteltene han styrer det oljerike landet fra. En stund så det ut til å gå opprørernes vei, men så slo Obersten og styrkene hans tilbake med full kraft. Nå har opprørerne jeg traff på min reise i Libya for noen uker siden, fått hjelp. Blant annet fra norske jagerpiloter. Det trenger de, skal de klare å fjerne diktatoren.

Men, hva skal skje når Libyas flyvåpen og antiluftskyts er bombet i stykker? Skal Norge og andre vestlige land sende bakkestyrker inn for å slåss på opprørernes side? Er det noen vestlige land som i det hele tatt har militære og politiske ressurser til å fullføre løpet hvis ikke Gaddafi faller raskt? Eller har vi nok med Afghanistan og Irak?

At Gaddafis dager som diktator nærmer seg en slutt, er jeg fortsatt ikke i tvil om. Men hvor lenge, og hvor stor politisk vilje det finnes i Norge og hos våre allierte til å fullføre løpet er det vanskeligere å være sikker på.

Og hva skjer når han er borte? Vil vi (Norge) som er ansvarlige for et maktskifte, sørge for ro, orden og en demokratisk utvikling?

Det som skjer i Libya nå, er svært viktig for utviklingen i en rekke stater i Midtøsten. Folket i Syria, Saudi og Iran følger med. De vil kanskje også forvente militær støtte hvis de forsøker å fjerne sine diktatorer.

Obamas røtter

Backup 088Backup 088

Barack Obama: Dreams from My Father. A Story of Race and Inheritance. New York: Three Rivers Press, 1995. Engelsk, 457 sider. (På norsk: Å leve en drøm, CappelenDamm, 2009).

(Jerusalem) Vil du bli kjent med den amerikanske presidenten? Vel her er din sjanse. Ikke bare til å lære om hans bakgrunn, men til å forstå hvem han er, og hvordan han ble det. Barack Obamas femten år gamle selvbiografi, handler mye om rase. Den handler om en ung mann på jakt etter sine røtter. En mann som har slitt med fraværet av en far.

Barack Obama forteller om oppveksten. Både på Hawaii og hos stefaren i Indonesia. Hans bakgrunn har utvilsomt bidratt til måten han i dag kan strekke armen ut til de som oppfatter USA som fiende nummer en.

Deler av boken handler om hvordan han som frivillig sosialarbeider i Chicago forsøkte å bidra til å skape et bedre USA. Om hvordan han forsøker å få svarte og hvite amerikanere til å forsones.

Denne boken handler om livet før politikken.

I skyggen av nyhetene

(Okkupert Jerusalem) Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, utnytter katastrofen i Japan til fulle. Groteskt? Kanskje. I alle fall kynisk. Siden deler av Japan ble skylt på havet, har jeg oppholdt meg i Midtøsten. Som journalist er det interessant å se hvordan den israelske regjeringen til fulle utnytter at verdens øyne er rettet i en annen retning.

Tidligere denne uka, bestemte den israelske regjeringen seg for å utvide ulovlige bosettinger på den israelsk-okkuperte Vestbredden. (Ja jeg vet at Israel forsøker å skille mellom lovlige og ulovlige bosettinger. Men ihht internasjonale konvensjoner er alle de israelske bosettingene ulovlige). 400 nye hjem for jøder skal bygges på palestinsk jord. Uten at palestinerne som eier området får noen form for kompensasjon. De jages enkelt og greit vekk av denne konfliktens utvilsomt sterkeste part. Rått og brutalt.

Hadde det ikke vært for at en av verdens sterkeste økonomier bokstavelig talt er synkende, ville Verdenssamfunnets fordømmelse (USA unntatt) av Israel nådd førstesider verden over.

Vi vet nå at palestinerne etter alt å dømme vil gjennomføre en statsdannelse etter sommeren. Det kan sette fart i forhandlingene om endelige grenser mellom Israel og Palestina. Så, i tiden før det skjer, ønsker den sittende israelske regjeringen å tilrane seg mest mulig land. Land som jødiske fundamentalister mener å vite at de har fått av Gud. Intet mindre. At fundamentalistene har inntatt regjeringskontorene under Netanyahus regjeringstid, er ingen hemmelighet.

Denne uka har jeg hatt gleden av å sitte sammen med bosettere og okkuperte palestinere. Samtidig. Vi har spist og snakket sammen. Det er gledelig å melde at det finnes krefter på begge sider som mest av alt ønsker fred. Bosettere som er innstilt på å gi fra seg landet de har stjålet, eller rett og slett bli boende i en palestinsk stat. Palestinere som er så realistiske at de forstår at jødene ikke vil forsvinne fra de israelsk-okkuperte områdene og en fremtidig palestinsk stat. Det er håp, men Netanyahu gjør lite for å legge forholdene til rette for dialog. Heller ikke USA ivrer veldig. Obama og Clinton (Hillary) er forsiktige med hvilke tær de trår på.

Det har skjedd andre ting her denne uka. En jødisk familie på fem ble brutalt massakrert. Bosettere. Som alltid når slikt skjer, er vi mange som lurer på hvorfor bosetterne tar sjansen på å slå seg ned på stjålet mark. Vi vet ikke at palestinere står bak drapene, men det er ingen god grunn til å tro noe annet. Det yngste offeret var bare noen måneder gammelt. I Israel har sinnet vært merkbart. Massakren i bosettingen har gjort det enklere for Benjamin Netanyahu å gjennomføre politiske trekk som heller ikke faller i god smak hos den israelske opinionen. Trekk han er nødt til å foreta for å klare å holde sammen en særdeles skjør koalisjon. Nå skal det legges til at Netanyahu denne uka slo sin egen rekord – og er Israels mest upopulære statsminister gjennom tidene. Altså handler han ikke med velsignelse fra israelere flest. Jeg har nemlig en fornemmelse av at israelere flest vil ha fred. Men i mangel av ressurser nok, har jeg ikke belegg for dette. Det er altså bare noe jeg tror.

Idf1

Foto: IDF/Israelske forsvarsstyrker

Onsdag ble et skip lastet med våpen og ammunisjon oppbrakt av den israelske marinen. Ifølge myndighetene var raketter og granater på vei fra Iran, via Syria, til Gaza. Det kan godt stemme. Palestinerne på Gazastripen ønsker fortsetter sin kamp mot Israel. Og i likhet med sivilbefolkningen i israelske byer nær grensa til Gaza, blir Gazas sivilbefolkning jevnlig bombardert av sine fiender.

Idf2

Foto: IDF/Israelske forsvarsstyrker

Som du skjønner – verden er som før – også etter jordskjelvet som rammet Japan.

Krig er kjedelig

BøKa3

David Axe og Matt Bors: War is Boring. Bored stiff, Scared to Death in the World’s Worst War Zones. New York: New American Library, 2010. Engelsk tegneserie, 129 sider.

(Dubai) I 2006 la den amerikanske utenriksreporteren David Axe ut på sin første reise til en krigssone. Han dro til Irak. De neste tre-fire årene ble det flere reiser til urolige og utrivelige plasser som Afghanistan, Somalia og Øst-Timor.

Dette er utgangspunktet for en tegneserie som handler om det å reise i krigen. Som krigsturist og krigsreporter. Om rastløsheten som følger med en slik jobb. Om lengselen etter stadig å vende tilbake til spenningen der ute. Og om hvor usunt det tilsynelatende må være å leve et liv der man fra tid til annen blir truet på livet eller skremt halvt i hjel.

Det er nesten til å kjenne seg igjen i.

En liten tankevekker er boka. Men først og fremst et herlig skråblikk på galskapen som omgir min egen yrkesgruppe.

Manglende evne til selvkritikk

BøKa2

George W. Bush: Decision Points. Sydney: Virgin Books, 2010. Engelsk, 497 sider.

(Abu Dhabi) Dette er Førtitres egen beretning fra sine år som Verdens mektigste mann. En bok nærmest blottet for selvkritikk. At George W. har et stort behov for å pynte på sitt ettermæle, er forståelig. Men at han ikke evner å se sine åpenbare feil i ettertid, er nærmest skremmende. Spesielt gjelder dette avgjørelsen om å gå til krig mot Irak. En avgjørelse basert på elendig etterretning og løgn. Det er viktig å huske på at Irak-krigen var en av de viktigste, om ikke den viktigste årsaken til at amerikanerne og deres allierte mistet taket på Afghanistan. George W. konkluderte med at Saddam Hussein hadde noe å skjule (masseødeleggelsesvåpen), fordi Saddam nektet å gi fra seg makta. At en mann med så enkle resoneringer, kan sitte med så mye makt, er vel ikke så bra.

George W. Bush er en av historiens mest latterliggjorte presidenter. Han bidro mye selv. Også det skriver han om. Og han har noen gode poenger når det gjelder medias gjennomført ønske om å mistolke. Som da han landet på hangarskipet USS Abraham Lincoln våren 2003, og holdt en tale til verden under et banner med teksten «Mission Accomplished». Banneret visste han ikke noe om. Og det var visstnok hengt opp som en hilsen til soldatene på hangarskipet. Det var de som var ferdige med oppdraget. Nå bør Verdens mektigste mann omgi seg med medierådgivere som klarer å korrigere den slags. Men dette viser hvordan vi, journalistene, var ute etter ham – alltid. For vi var det. Ofte med svært god grunn.

Noe av det mest interessante er hvordan USAs 43. president evner å spå en demokratisk utvikling i Midtøsten, med utgangspunkt i kommende endringer i Egypt. Han mener en bølge av demokrati vil skylle over Midtøsten som konsekvens av de demokratiske endringene i Irak. Han har i alle fall delvis rett.

I sluttordet skryter Bush av at han kommer fra en familie med gode litterære tradisjoner. Datteren, foreldrene – ja selv foreldrenes hunder har forfattet bestselgere. Det gjør ikke Bush til en god forfatter. Boka er ikke spesielt godt skrevet. Den hopper innom mange temaer, uten å gå godt nok i dybden. Og, som jeg var inne på, den lider av x-presidentens manglende evne til selvkritikk. Men viktig er den. Ført i pennen av mannen som ledet verden inn i to store kriger like etter årtusenskiftet.