Welcome to Libya, Habibi

(Libya) Jeg går de par kilometerne gjennom ingenmannsland mellom Egypt og Libya sammen med en jordansk TV-fotograf, gresk fjernsyns Midtøstenkorrespondent og en fransk avisjournalist. Vi beveger oss på uviss grunn. Målet er Libya. Vinden er kraftig og blåser sanden inn i øyne, nese og ører. Hver gang jeg åpner munnen for å si noe, belønnes jeg med en munnfull sandkorn. Her oppe på ørkensletten over Middelhavet er det ingenting som stanser vind og sand.

Gjennom sammenknepne og såre øyne ser jeg en gruppe menn som står og venter på oss. De er kledd i den libyske hærens uniformer. Siste rapport jeg fikk, gikk ut på at grensestasjonen var ubemannet på libysk side. Men det var gammel informasjon. Innhentet fra de som krysset grensen kvelden i forveien. Gruppen som venter på oss er bevæpnet med AK-47 Kalashnikover.

Jeg spytter ut sand fra den tørre kjeften, mens vi fortsetter mot målet. Vi skal inn nå. Vi ønsker alle å være blant de første som kommer oss over grensa. Først frem. Det er de små gleder som teller når oppdraget er å ferdes i utrivelige soner. Det er viktig at noen kommer inn og dokumenterer det som skjer der inne. Det er vanskeligere å skille mellom falske rykter og brutal sannhet når man står på utsiden. Vi går videre. Ikke med dødsforakt, men med et helt klart mål.

Salaam Aleikum. Sahafi. B’tiki Englisi? spør jeg da vi nærmer oss den bevæpnede gruppen. Fred være med dere. Journalist. Snakker du engelsk? De bryter opp i smil. Kodeordet var journalist. Welcome to Libya, Habibi. Velkommen, kjære venn. Det serveres te fra en kjele som putrer over et bål inne i et av de gamle grensevaktskurene. De titter på passene, og skriver for sikkerhets skyld ned navn og nummer. I en helt ny bok. Bare en håndfull navn er notert før oss. Det er en ny tid nå. Vi heller ned hvert vårt glass med søt te før vi vinkes videre og inn i det som ikke lenger er Gaddafis Libya.

Gadd2

(Foto: Fredrik)

Gruppen splitter. Vi har forskjellige mål. Avisjournalisten skal så langt som mulig. Jeg misunner franskmannen. Vi som lager TV, er avhengige av en teknologi som ikke er på plass i Libya riktig ennå. Vi må gjøre opptak og komme oss ut før det blir kveld. Vi kjører hver for oss. Ved hver landsby jeg passerer står en salig blanding av sivile, soldater og politi. De vokter sine hjem. De ønsker meg smilende velkommen, og haler og drar i meg. Alle har de historier om diktatorens overgrep, som de vil at verden skal få høre. Jeg får se bilder av en massakre. En gruppe på rundt tjue bakbundne menn ligger med ansiktet ned. Sanden er farget rød rundt hodene. På noen av likene er deler av skallen blåst vekk. Det er stygt. Bildene viser utvilsomt arabiske menn. Kvaliteten på bildene viser at de er tatt for ikke lenge siden. Han som viser meg dem forteller at de er et par dager gamle. At det er slik Gaddafi nå behandler sitt folk. Obersten myrder dem som ikke støtter ham.

Gaddafi dreper babyer, sier Muhammed Touvar. Mannen ser ut som en banditt – kledd i jeans, militær jakke og skuddsikker vest (som strengt tatt ser ut til å være tatt fra en journalist). Han har med seg en stor plakat med bilde av Obersten i Tripoli. Et svart kryss over bildet, viser hva Muhammed synes om mannen som har styrt Libya i over fire tiår. Han dreper barn og gamle. Vår bønn er at han drar, sier Muhammed. Det er nok nå. Gaddafi er ikke god. Han er en diktator.

Gadd

Det er et kryss over diktatorens ansikt. Det synes bare ikke så godt. (Foto: Fredrik)

De er så glade. De har vunnet kampen. De tror at den libyske lederen vil gi seg. I motsatt retning av den jeg kjører, kommer flyktningene. De som vil ut i frykt for borgerkrig. Og de som vil ut i frykt for represalier. De som utførte Gaddafis ugjerninger. De vet de kan bli fritt vilt når denne kampen er over. Hvis det er diktatoren som taper.

Muammar al-Gaddafi kommer ikke til å gi seg. Hvor skal han flykte? Han som ga de verste av de verste asyl. Hvem vil ta imot Gaddafi? Han var kanskje smart da han beordret sine soldater om å bombe sitt eget folk. Mange av dem deserterte. Men mange fulgte også ordre. Hva med dem? De har alt å tape på diktatorens fall. De vet de vil bli revet med, og at de kan bli holdt ansvarlige for sine ugjerninger. Kanskje er det da bedre å bli ved sin leder, og kjempe til det siste. Kanskje det er tryggest.

Hvor langt vestover er det mulig å reise? Uten å utsette seg for alt for stor fare? Jeg vil videre innover, men må snu. Må rekke ut med materialet til kveldens sendinger.

Det går mot slutten for Oberst Muammar al-Gaddafi. Det er jeg ikke i tvil om. Men det kan bli enda styggere før det er slutt. Og hvordan vil det ende? Vil han bli revet ut av sitt palass som den rumenske diktatoren Caesescu i 1989? Revet ut og henrettet i sin egen bakgård.

En gal manns tale til folket

(Manama, Bahrain) Gatene her i Bahrains hovedstad Manama er fylt opp av mennesker som krever forandring. Og det ser ut til at Kong Hamad Ibn Isa al-Khalifa kommer sitt folk i møte. I alle fall delvis. I dag løslot myndighetene politiske fanger. Hvis nå også Kongen kunne gjøre som Kongen av Norge, nemlig la folket bestemme hvem han skal utnevne til statsminister, så er kanskje mye gjort. Det er fortsatt en mulighet for at kongefamilien i Bahrain overlever folkeopprøret. Men da må Kongens fettere og svigersønner ut av regjeringskontorene så raskt som mulig.

Like lydhør for folkeviljen, kan knapt Libyas mektige Oberst sies å være. Muammar al-Gaddafi truer med borgerkrig og det som verre er – utlendinger av vestlig opphav som kommer til å tilrane seg Libyas rikdommer. Han forsøker å sette demonstrantene skikkelig på plass ved å omtale de protesterende massene som narkomane oppviglere.

Gårsdagens korte (24 sekunders) TV-oppvisning var en gal manns verk. Settingen var like absurd som den var håpløs. Han satt der med en lue som kunne vært rappet fra en breikjefta kar i Rallkattlia (du som er ung, får google navnet, og du vil bli ganske overrasket over hva vi alle lo av for tjue år siden). Obersten gikk ikke engang ut av bilen. Han reiste seg ikke opp. Satt bare der med en bjørnef…. på hodet og den svære hvite paraplyen. Alt han ville formidle var at han ikke hadde rømt til Venezuela. At han fortsatt var hjemme. Så slo han sammen paraplyen og TV-showet var slutt. En stund var jeg oppriktig bekymret for Gaddafis mentale helse og tilstedeværelse. Han så ut som en jaget mann.

Men det var i går. I dag var han mer til å kjenne igjen. Han talte til folket som om de ikke har et valg. Som om det kun er han som kan lede libyerne. Obersten som aldri ville bli general, men vet å smykke seg som en (tell medaljene neste gang du ser et bilde av ham i uniform).

Han virker om mulig enda mindre i kontakt med folkets ønsker enn sin langvarige diktatorkollega i nabolandet Egypt – x-president Hosni Mubarak. Han forteller dem det de ikke vil høre. Også han må ha fått med seg at deler av Libyas militære styrker har desertert, og sluttet seg til demonstrantene. Men det ser ut til å prelle av.

Jeg er revolusjonens leder, sa Gaddafi. En slik jobb slutter man ikke i. Man dør i den. Ingen håp om vilje til politiske reformer og demokrati der altså. Hvor lenge står generalene ved Oberstens side? Når vender de militære lederne sin revolusjonshelt ryggen? Også de er avhengige av folket når alt kommer til alt. Både demonstrantene og soldatene vet at øyeblikket er her nå. Jeg tror ikke de kommer til å slippe det. Det er bare et spørsmål om tid.

Når du angriper ditt eget folk med bomber og automatvåpen, svekker du ikke motstanden mot deg som leder. Det er åpenbart. Men ikke for alle. Vi har sett at soldatene vil vekk. Sikkerhetspolitiet er nå de som utgjør den største trusselen, slik sikkerhetspolitiet holdt på i nabolandet da det egyptiske regimet vaklet. De har alt å tape. De som på de aller mest brutale måter har gått diktatorens ærend.

Første gang jeg husker å ha fulgt en av Gaddafis taler, var da han talte til folket etter amerikanernes bombing av hovedstaden Tripoli og flere andre mål i Libya i 1986. Jeg var i regionen for første gang, og fulgte fasinert med. Amerikanerne hadde knust sine mål, som hevn for regimets støtte til et terrorangrep mot diskoteket La Belle i Berlin (frekventert av amerikanske soldater – to amerikanere og en tyrker ble drept – mellom 200 og 300 skadet). Etter de amerikanske angrepene talte Gaddafi som om han var den store seierherren. Som om Libya hadde vunnet et slag amerikanerne var helt overlegne i. Nå skal det sies at hevnen for dette angrepet mot Libya var mer enn brutal. Gaddafis folk stod bak bombingen av PanAm 103 over den skotske byen Lockerbie to år senere. 259 mennesker ble drept.*

Nå dreper han sine egne. Det vil koste ham dyrt.

*Dicobombingen var trolig fremprovosert av et sjøslag mellom den libyske og den amerikanske marinen i Middelhavet noen uker tidligere. Altså er det ikke udiskutabelt hvem den største drittsekken er.

Egypts revolusjon var varslet

Egyptbok

John R. Bradley: Inside Egypt. The Land of the Pharaos on the Brink of a Revolution. New York: Palgrave Macmillan, 2008. Engelsk, 242 sider.

(Jakarta/Indonesia) For snart to år siden plukket jeg med meg en bok fra min favorittbokhandler i Beirut. En bok hvis tittel mer enn tydelig varslet hva som skulle skje i Egypt. Boka landet i bokhyllen for uleste bøker hjemme i Norge – der den inntil nylig delte plass med minst 70 tilsvarende elementer av dårlig samvittighet. På et særdeles kortvarig hjemmestopp mellom to Egyptreiser tidligere denne måneden, snappet jeg med meg boka – som i alle fall var tenkt lest før det planlagte presidentvalget i Egypt i september.

Jeg skulle ønske jeg leste den før. Eller i alle fall hadde tatt den med på den første Egyptreisen. Men siden den turen strengt tatt startet med en tur til flomrammede områder i Australia, før Midtøsten ble rammet av den ene revolusjonen etter den andre, ble ikke boka med. Så fremsynt er jeg ikke.

Men fremsynt kan forfatteren John Bradley sies å være. Han er i alle fall en godt informert mann. Og en av de som i lang tid har skjønt at Mubaraks regime ikke kom til å vare. Jeg går ut fra at Inside Egypt spys ut i nye opplag, eller aller helst i en ny utgave i disse dager.

Bradley beskriver Mubaraks hatede regime på en måte som gjør at du som leser vet at en revolusjon komme. Det er bare et spørsmål om når. Han skriver om vanstyre og korrupsjon. Brutalitet og tortur. Om hvordan Mubarak i tretti år ble sittende makten ved bruk av vold. Og om hvordan den egyptiske presidenten og de fleste i hans krets beriket seg på folkets bekostning. Vi vet alle hvordan det endte. Dette er boka som forklarer hvorfor folket gjorde opprør.

Et fritt militærdiktatur

(Kairo, Egypt) Det er noen dager siden militærjuntaen tok over her i Egypt. Siden noen ga presidenten et tilbud han ikke kunne takke nei til, og generalene tok kontroll. Nå er det normalt ganske illevarslende og lite demokratisk over militære maktovertagelser. Men i Egypt skjedde det etter ønske fra folket. Altså er det kanskje bra. Forutsatt at generalene slipper makten når de bør. Det tror vi de kommer til å gjøre. Men vi vet ikke.

Sfinx

Giza: Før bygde de pyramider for Faraoene. Det foreligger ingen planer om å reise en for Hosni Mubarak. (Foto: Fredrik)

President Hosni Mubarak hadde mange støttespillere. Mange av disse forsvant når folk forstod hvordan deres elskede president gjennom 30 år hadde rundstjålet dem. Han robbet dem for store verdier. Han stjal fra de fattige og ga til seg selv. Det var bare det at ofrene ikke visste det. Ingen fortalte dem at de ble holdt for narr av en maktsyk diktator. De fikk høre noe helt annet.

Nå har mange egyptere mistet sine illusjoner om Hosni Mubarak. I fire-fem dager har Egypt hatt fri presse. De startstyrte mediene som har overøst Egypts befolkning med løgn og fanteri i flere tiår har plutselig fått en frihet de ikke hadde under Hosni Mubarak. Nå forteller og skriver de om hvordan presidenten ranet statskassa. Han er en av verdens rikeste – om ikke den rikeste. Og de som støttet Mubarak i gatekamper mot politiske motstandere for halvannen uke siden, har fått noe å tenke på. De er i ferd med å forstå at de ble lurt. At den aldrende presidenten som i sin siste tale til folket omtalte dem som sine sønner og døtre egentlig bare tenkte på seg selv.

Derfor har Mubarak få støttespillere. Nyheter om at bandittens velfylte kontoer i Europa nå blir fryst, blir tatt godt i mot. Det er på tide å gjøre opp regnskapet. På tide for Mubarak å betale tilbake pengene han stjal.

Jeg elsker Mubarak, sier Maghdi. Taxisjåføren som frakter meg til flyplassen på denne siste dagen av nok en eventyrlig Egyptreise, savner allerede presidenten sin. Han var en god mann, fortsetter Maghdi. Og forteller hvordan han som ung soldat i det egyptiske flyvåpenet, slåss sammen med Mubarak under 6. oktober-krigen mot Israel i 1973 (krigen som utenfor den arabiske verden er mer kjent som Yom Kippur-krigen).

Maghdi har kanskje ikke lest avisene ennå. Eller tror han kanskje ikke det han leser? Han er vant til at egyptiske medier lyver. Kanskje trenger taxisjåføren bare litt tid. Han må venne seg til en ny virkelighet. En tid der ingen lenger kontrollerer hva folket skal få vite. Hvis generalene som leder militærjuntaen holder ord, da.

På bursdagsfest hos President Hosni Mubarak

(Kairo, Egypt) Jeg har feiret bursdagen til president Hosni Mubarak. Egypts tidligere president. Og, jeg feiret den sammen med bursdagsbarnet selv. Jeg var invitert. Og egentlig hadde jeg ikke noe valg. Presidentens livgarde nektet meg å forlate festlighetene som var stelt i stand til ære for mannen som mange egyptere nå håper går ned som den absolutt siste Faraoen i dette landets lange og eventyrlige historie.

Stedet var, da som nå, Kairo. Det var første gang jeg traff, eller i alle fall satt i samme rom som den egyptiske presidenten. Året var 1994. Jeg var, om ikke lovende, så i alle fall ung. Jeg hadde jobbet som utenriksreporter i TV 2 i tre måneder da jeg ble sendt til Tunis og videre til Egypt for å lage oppfølgingssaker om Oslo-avtalen mellom Israel og den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO. Siden har jeg sett den elskede og forhatte mannen et par ganger i forbindelse med internasjonale konferanser om terror og fred i Midtøsten.

4. mai 1994 fylte Egypts president 66 år. Den gang så han faktisk eldre ut. Men det har sikkert sine unaturlige forklaringer. I dag ser han yngre ut, og han ligner stadig mer på Italias statsminister Silvio Berlusconi. Man skulle tro de brukte både samme hårvann og kirurg. Berlusconi gikk for øvrig offentlig ut med støtte til Mubarak for en ukes tid siden – kan hende har de møtt hverandre på et venteværelse hos en plastisk kirurg.

Nåvel. Datoen var altså 4. mai 1994. Hosni Mubarak skulle feires på en av Kairos store scener. Det hele skulle selvsagt kringkastes til det egyptiske folk. Som en ekstra spiss på feiringen, hadde Mubarak invitert det som den gang var to av regionens erkefiender – Yitzhak Rabin og Yassir Arafat. Den israelske statsministeren og PLO-lederen var invitert for å undertegne det som i ettertid ble hetende Kairoavtalen. En oppfølger til Osloavtalen. Avtalen fra Kairo ble historisk fordi den sørget for delvis palestinsk selvstyre på Gazastripen og området rundt byen Jeriko på den israelskokkuperte Vestbredden. Dette åpnet for Yassir Arafats retur til de palestinske områdene fra sitt eksil i Tunis bare uker senere.

Selve seremonien endte nesten i skandale. Under undertegningen på scenen i Kairo, på presidentens bursdag, hoppet den palestinske formannen over et par av sidene det var meningen han skulle sette sitt navnetrekk. Da Rabin oppdaget dette, oppstod en diplomatisk krise av dimensjoner. Teppet gikk ned.

Med blant andre den russiske, den amerikanske, den israelske, den egyptiske og den norske utenriksministeren til stede, truet Rabin med å forlate seansen. Hosni Mubarak derimot aktet ikke å la PLO-lederen ødelegge det som skulle være en storartet feiring av den store arabiske lederen – han som klarte å overgå sin forgjenger Anwar Sadats forhandlingsevner. Mubarak ga Arafat klar beskjed: Skriv under, eller kom deg vekk. Og vis deg aldri mer i Egypt. Trusselens effekt var merkbar, og seremonien ble gjennomført. (Ikke at det er fred mellom Israel og palestinerne i dag – men det var i alle fall et ærlig forsøk).

I det undertegningen var avsluttet, ønsket jeg i likhet med et par hundre journalistkolleger å komme meg ut fra konferansesenteret. Jeg ville rapportere hjem. Og siden dette var i riktig gamle dager, og vi ikke var et sted med mobilnett, måtte rapportering hjem skje fra annet sted. Problemet var at journalistene utgjorde en stor del av publikum. Og de neste to timene skulle det danses og synges for den egyptiske presidenten. Han skulle feires med fullsatt sal.

Presidentens livgarde blokkerte dørene og viste oss bryskt tilbake til salen. Etter å ha sett et barnekor synge en arabisk bursdagssang for sin elskede president (gadd vite om noen av disse ungene har demonstrert de siste par ukene), gjorde jeg et nytt forsøk på å forlate selskapet.

I den ene jakkelomma hadde jeg en propp med ledning som hørte til kortbølgeradioen min. (Som sagt var dette i riktig gamle dager, og ett år før min egen TV-kanal fikk installert PC med tilgang til noe vi kalte Internettet. Med radioen kunne jeg motta nyheter fra all verdens hjørner). I brystlomma lå solbriller. Perfekt forkledning i en konferansesal proppet med livvakter for både den ene og andre VIP’en.

Jeg stakk proppen i øret, satte solbrillene på nesa og snakket inn i jakkeermet i det jeg forserte vaktene. Jeg kom meg ut i det fri. Vekk fra Presidentens bursdagsselskap, og til hotellet.

Men jeg har altså feiret Mubaraks bursdag – og bursdagsbarnet var selv tilstede.

Jeg har sett en revolusjon

(Kairo, Egypt) Portforbudet har allerede vart en stund da jeg går ut i kveldsmørket fra et hotell oppkalt etter Egypts store og avdøde sangstjerne, Umm Khulthum. Utenfor, i en svart bil, venter sjåføren min som avtalt. Jeg har avsluttet en satellittoverført direktesending hjem til Norge, og skal tilbake til mitt eget hotell midt i den egyptiske hovedstaden. Nok en lang arbeidsdag går mot slutten. Det har gått mer eller mindre i ett siden de første bidragene til Nyhetskanalen og TV 2s God Morgen Norge ved daggry.

Ahmed kjører gjennom de nærmest folketomme gatene. Flere steder drar han på i enveiskjørte gater – mot kjøreretningen. Målet er å unngå soldatenes kontrollposter. Noen steder sitter grupper med menn rundt bål fyrt opp på gatehjørner. De røyker og drikker te. Og forsøker å holde varmen i den kjølige Kairokvelden. De er bevæpnet med stokker, sverd og skytevåpen. De stanser oss, sjekker pass og ID, og vinker oss videre i mørket. De er nabolagets voktere. Borgervernet. De som rykket ut da politiet forsvant.

Rundt hotellet står en ring av soldater. Hæren har tatt kritikken om manglende sikkerhet for journalister på alvor. Nå viser de styrke. De slipper meg inn, til tross for portforbudet. Men ingen slipper ut.

Det er bare noen dager situasjonen var helt annerledes, og langt mer dramatisk. Det er bare noen dager siden en kollega ble skutt og drept, en annen påført dødelige knivstikk, og en rekke andre journalister ble skamslått i Kairos gater. Uten at myndighetene gjorde for mye for å stanse volden. Vi har alle opplevd å bli kraftig trakassert de siste par ukene. Det er mange som ikke vil ha oss her. Som helst hadde sett at vi dro. Det ble ikke lettere for myndighetene å stanse demonstrantene så lenge vi var vitner til det hele.

Egypts historie er lang. Jeg skal ikke påberope meg å ha vært tilstede ved en av landets viktigste begivenheter. Men, det moderne Egypt har vært gjennom en revolusjon. Det er vanskelig å se hvordan de politiske og demokratiske reformene Mubarak har lovet, kan stanses nå.

For noen dager siden så jeg folk som slåss med livet som innsats. Tusener gjøv løs på hverandre med steiner, slag- og stikkvåpen. Jeg så unge mennesker falle om. Noen døde. Noen ble hardt skadet. Jeg så hvordan soldatene åpnet ild med skarpt og skjøt med maskingevær inn i menneskemengden et par hundre meter unna. Sporlysene avslørte hvor geværene var. Den egyptiske hæren avviser det hele. TV kanalen Al Jazeera filmet det. Jeg så det.

Hosni Mubarak har ledet dette landet i over tretti år. For mange har det vært betryggende med en sterk mann i Kairo. En som har klart å holde landet sammen. En som har et godt forhold til Vesten, og som respekterer den inngåtte fredsavtalen med nabolandet Israel.

I løpet av det neste halvåret skal egypterne kastes ut på dypt vann. De skal få oppleve demokrati. Virkelig demokrati. Ikke et demokrati hemmet av over to tiår med unntakstilstand og forbud mot politiske partier. Det er i alle fall det som er planen. Det blir spennende for Egypt, og det blir spennende for Verden. Ikke minst nabolandene.