Svømmebassenget stengt for vedlikehold

(Kairo, Egypt) Tidlig fredag morgen våknet jeg av lyden av papir som ble presset mellom hotellromdøren og det slitte teppet som dekker hele rommet mitt i 18. etasje på Ramses Hilton i hjertet av den egyptiske hovedstaden. Jeg var forberedt på å våkne til lyden av en revolusjon, ikke gnissing av papir mot et grønnprikkete oransje syntetisk teppe. Lappen var en viktig melding til hotellgjestene fra hotellets ledelse. Til det siste forsøkte hotellet å fungere som normalt: Beklager, men svømmebassenget vil i dag stenges for vedlikehold.

Hotelledelsen beklager virkelig de ulempene det stengte svømmebassenget måtte medføre. Absurd på en dag da en lobby fylt av tåregass og trappeganger fulle av røyk føltes som langt større ulemper enn en tom plaskedam.

Det har vært noen dramatiske dager. Og i skrivende stund er det vanskelig å se hvor dette ender, ut over at Hosni Mubaraks tid som landets leder nærmer seg en brå slutt. Det er vanskelig å se hvordan han kan bli sittende etter dette voldsomme folkeopprøret. Egypterne vil kaste sin Farao. De har fått nok.

Kairo 001

Her starter opptøyene utenfor Giza-moskeen fredag ettermiddag. (Foto: Fredrik)

I tretti år har Mubarak styrt landet med jernhånd. Helt siden forgjengeren Anwar Sadat ble myrdet i 1981, som straff for å ha inngått en fredsavtale (Camp David-avtalen) med erkefienden Israel. For Vesten, med USA i spissen, har Mubaraks jerngrep vært betryggende. Ikke minst etter 11. september 2001. Tanken på et islamistisk styrt Egypt, hvor grupper som Al Qaida og andre vestlighatende jihadister kunne operere fritt, har vært mer enn nok til å få demokrativennlige vestlige land til å frykte et virkelig fritt demokrati. For hvem vet hva folket egentlig ønsker?

Denne frykten har selvfølgelig Hosni Mubarak utnyttet til fulle. Altså har han hatt liten grunn til å snakke ned gjennomslagskraften til Det muslimske brorskap og andre islamistiske grupper. Men det er langt fra sikkert at islamistene vil komme seirende ut av et demokratisk valg.

På frigjøringsplassen her i sentrum av Kairo samles alle. Unge sekulære egyptere med krav om økonomiske reformer og frihet – og islamister med krav om innføring av Sharialover. Det de har til felles er at de ønsker Hosni Mubarak vekk. Bort. Ut. Forsvinn!

Mubarak er ikke uten støttespillere. Det er de som er fornøyd med den nåværende situasjonen. De som ikke lider nød og har levd et brukbart middelklasseliv under Mubaraks regime. På en kafé i en av millionbyens bakgater, traff jeg et par av dem søndag. Han er en god mann. Han står sammen med folket, sa Afeh så høyt og klart klesstykket som dekket munnen hennes blafret. Jeg liker ikke det som skjer, fortsatte den Niqba-dekkede kvinnen. Mubarak er god og vis, istemte en mann som satt ved siden av og pattet på munnstykket til en Shisha – en HubblyBubbly eller vannpipe. Da jeg spurte hvorfor, ba mannen som etterfylte glødende kullstykker på vannpipenes tobakksfylte keramikktopp meg om å stikke. Under de rådene sikkerhetsomstendigheter valgte jeg å ta beskjeden til følge uten særlig motstand.

Kanskje kan Mubarak bli sittende litt til. I en samlingsregjering med hærens velsignelse. Eller kanskje han kastes av hæren, før de innsetter en ny midlertidig leder av denne verdens største arabiske nasjon.

Politiet forsvant brått fra Kairos gater. Mordere og røvere har skutt seg ut av millionbyens fengsler. Sikkerhetssituasjonen er langt fra behagelig her i byen. Banditter væpnet med Samuraisverd herjer gatene. På hærens oppfordring har folket tatt ansvar. Unge menn bevæpnet med klubber, sabler, kniver, jernstenger og skytevåpen patruljerer egne nabolag. Det er ubehagelig, men tryggere enn alternativet. Hensikten med å jage politiet vekk, har vel vært å vise at uten Mubaraks regime og myndighetenes beskyttelse er livet langt fra så rosenrødt som noen kanskje trodde.

Kairo 002

TV 2s fotograf Frode Hoff og undertegnede får klar beskjed om ikke å filme stridsvognene. Jeg forsøkte en nytteløs krangel. Men vi filmet likevel. (Foto: ukjent mann som lånte kameraet mitt)

Hvor lenge dette varer? Tja. Vi som jobber i denne regionen gjemmer som vanlig vår uvitenhet om fremtiden bak det vanlige: Dette er Midtøsten. Her kan alt skje.

Svømmebassenget åpner igjen 8. februar. Kanskje er jeg da fortsatt i Kairo, og får anledning til å teste bassenget før jeg reiser videre i verden. Det er opp til Hosni Mubarak.

Rock the Casbah

(Bangkok, Thailand) En sommerdag for snart 14 år siden gikk jeg fort opp en bakke ved havna i Algeries hovedstad Alger. Dagen etter skulle algerierne gå til valg. Noen få internasjonale journalister var invitert av myndighetene for å dekke begivenheten. Og myndighetene gjorde det de kunne for å holde oppsyn med oss. Svetten rant der jeg strenet av gårde i varmen, rett mot det vi hadde døpt Alle forbudte områders mor – Kasbahen i Alger.

Et par av mine statsansatte forfølgere holdt tritt med meg opp mot hovedstadens gamle festningsby. Men der inne klarte jeg å riste dem av meg. I alle fall så jeg de ikke igjen. Jeg tror heller ikke de hadde noe ønske om å bevege seg inn i ukontrollert fiendeland. Noen kvartaler inn gjennom de trange smugene møtte jeg, kanskje ikke helt overraskende, den kanadiske journalisten Robert Pelton.

Sist jeg møtte Robert var i et sentralafrikansk land på randen av borgerkrig et par år tidligere. Robert Pelton var da kjent som mannen bak reiseguiden The World’s Most Dangerous Places. En nyttig bok for de av oss som av og til finner det nødvendig å oppsøke slike steder. Under vårt første møte fortalte Robert at han hadde gitt det afrikanske landet fem av seks stjerner på skalaen over hvor farlig plassen var. Altså veldig til ekstremt farlig. Derfor var det ikke umiddelbar glede jeg følte ved gjensynet i Alger. Takk for sist! Remember – Burundi! Joda. Hvor farlig er det her da? Seks stjerner. Definitivt, konkluderte Pelton. Akkurat. Kanskje ingen lur ide å stikke av fra mine spioner likevel. Men det var jo til Kasbahen de fleste journalistene ville. Det var der storyen lå.

Det var fra denne gamle bydelen opprøret mot franske kolonistyresmakter ble ledet. Og det var fra denne uoversiktelige bydelen deler av det islamistiske opprøret mot myndighetene ble drevet under valget i 1997. Islamistene fikk ikke delta i valget. I ukene og dagene før ble det gjennomført en rekke massakre og bombeangrep mot sivile i byer og landsbyer. Myndighetene lot oss mer enn gjerne se terrorens resultat på nært hold. Men de som stod bak ville de ikke at vi skulle snakke med.

Myndighetene i Algerie er vant til å takle opprør og krav om reformer. I Algerie har de lang tradisjon for å slå slikt ned med brutal makt. Når det i dag protesteres i hovedstaden Alger med krav om reformer, er det god grunn til å tro at protestene vil bli slått i bakken – bokstavelig talt. Det folkelige opprøret i det lille nabolandet Tunisia har nok inspirert folk i nabolandene. Men både Algerie og Egypt er kjent for å bruke nådeløse midler mot de som forsøker å si sin mening. Slik kan makteliten i de nord-afrikanske kvasi-demokratiene bli sittende med makten.

Igjen er det noe som spirer i Kasbahen i Alger. Denne gangen er det et krav om mer frihet og skikkelig demokrati. Og der inne blant de trange smugene klarer myndighetene aldri å få helt kontroll. Det vet de.

(For ordens skyld: Hvis du ikke skjønte overskriften: Søk på punkrock og casbah, og se hva resultatet blir).

Med hodet over vannet – Down under

(Brisbane, Australia) I noen dager har jeg tråkket rundt i gjørmete gater i Australia. TV 2-fotograf Frode Hoff og jeg har etter fattig evne forsøkt å dokumentere hva en naturkatastrofe gjør med folk som ikke er vant til å takle den slags.

Vincent

Vincent Street i millionbyen Brisbane. Det er byens fattige som har bygd i de flomutsatte områdene. (Foto: Fredrik)

Vi har møtt folk som har mistet alt. Som har sett venner og familie seile av gårde i døden. Som bensinstasjonseieren Martin Warburton i landsbyen Grantham. I delstaten Queensland et par timers kjøring unna millionbyen Brisbane. Landsbyen ble rammet av en innlandstsunami. Vannmassene veltet nedover fjellskråninger. Infernoet måkte ut et gigantisk elveleie og rullet nådeløst mot sine ofre. 15 minutters varsel fikk innbyggerne i Grantham. Men ingen skjønte riktig hva det var som ville treffe dem. Martin var inne på bensinstasjonen da vannet kom fossende nedover gaten. Bygningen var full av vann i løpet av sekunder. Han trakk pusten, dukket under døråpningen og dro seg i sikkerhet opp på taket av bygningen. Der stod han tørt, men som et hjelpeløst vitne til hvordan kunder han kjente klamret seg til flytende biler, før de glapp taket og forsvant. I Grantham forsvant 27 av landsbyens 200 innbyggere. Ingenting vil noensinne bli som før i Grantham.

Mest inntrykk gjorde historien om Jordan Rice fra Toowoomba. Byen som ligger oppe i fjellet utenfor Brisbane, og er kjent over hele Australia for sine vakre hager. Det var lite vakkert ved byen den dagen vannmassene dundret gjennom hovedgatene og rev med seg folk og biler. 13 år gamle Jordan ble fanget sammen med moren og lillebroren på 10. Jordan klamret seg fast til et tre. Da hjelpen kom skjøv han lillebror foran seg. Det tok nok det siste av krefter gutten hadde å tære på, for sekunder senere forsvant han. Moren var hjelpeløs vitne til hvordan sønnen ble borte. De var i byen for å kjøpe ny skoleuniform til Jordan. Om et par uker skulle han begynne på High School. Lillebror ble reddet, men også Jordans mor måtte til slutt gi tapt for naturkreftene.

VincbåT

Fotballbanen på universitetet (Foto: Fredrik)

Ved universitetsområdet i St Cloud lå en båt på land. Et par hundre meter fra elvebredden. Slengt opp av de frådende vannmassene. Sammen med svenske Aftonbladet, leide vi et helikopter for å skaffe oss bedre oversikt over flomområdene. Vi fløy over Wivenhoe-dammen. Området nedenfor stod fortsatt under vann. Dammen var fylt til 200% av kapasiteten. I fjor var den på rundt 20%. Lukene var slått opp på vidt gap for å tømme ut mest mulig før neste nedbørsmengde kommer. Og i følge værmeldingene skjer det om et par dager.

Samtidig med at et område på størrelse med Frankrike og Tyskland ble satt under vann i Australia, ble andre land utsatt for kraftig nedbør. I Brasil er mange hundre drept av jordskred som følge av regnværet. I Sri Lanka har flommen tatt livet av mange ganger så mange mennesker som i Australia. Likevel fokuserer de fleste norske medier på Australia. Vi gir de andre katastrofene oppmerksomhet – men ikke like mye. Grunnen er blant annet likheten mellom vårt eget samfunn og det australske. Vi identifiserer oss lettere med en australsk rekkehusfamilie, enn en familie i en brasiliansk Favela. Eller en familie på landsbygda i Sri Lanka. Alle ofrene er like viktige. Men kanskje er det de som ligner mest på oss som får oss til å våkne. Som får oss til å forstå at klimaet er en utfordring vi alle har et ansvar for å ta på alvor.

Nedbøren flytter seg, og flommen sprer seg til andre steder i Australia. Lenger sørover langs østkysten. Det er ikke sikkert det er over ennå.

De forsøker å bli kvitt oss

(Bangkok, Thailand) 5. januar ble en 22 år gammel mann funnet drept i Baluchistan-provinsen i Pakistan. Kroppen hans var gjennomhullet av kuler. Ilyas Nazar ble trolig drept fordi han var journalist. Ilyas ble årets første offer.

I fjor ble 97 nyhetsfolk drept på jobb. Det er 36 færre en året før. Noe av årsaken er at 32 journalister ble myrdet i en enkeltstående hendelse på Fillippinene i 2009.

Av de 97 som døde, ble trolig over 80 myrdet. De aller fleste var på jobb i eget land. Pakistan peker seg ut som det aller farligste landet, med 16 drepte. Etterfulgt av Mexico og Honduras der 10 ble drept i hvert av de to landene.

Totalt er over 1600 journalister drept siden 1996. De siste årene har mange kolleger mistet livet i Irak og Afghanistan. Der er det ikke lenger så mange som dør. Rett og slett fordi vi i større grad holder oss unna, eller er svært forsiktige med å bevege oss rundt.

Tallene er fra International News Safety Institute.

Obama vs. Osama

Obamabok_jpg_374023a[1]

Bob woodward: Obama’s Wars. New York: Simon & Schuster, 2010. Engelsk, 441 sider.

Dette er et portrett av USAs øverstkommanderende og hans utfordringer de første to årene som en president i krig. Igjen har Woodward benyttet seg av et enormt verdifullt nettverk i den amerikanske hovedstaden, for å få detaljer om Obama-administrasjonens arbeid med arven etter Bush. De to krigene i Afghanistan og Irak.

Boka handler om Barack Obamas famlende forsøk på å avslutte krigseventyret i Afghanistan på en så skånsom måte som mulig. Hvordan trappe ned og komme seg ut med æren i behold? Det er langt fra sikkert at han vil lykkes. Og går det galt, dras trolig USAs allierte (ja, Norge) med.

Woodward har også fått øynene opp for at krigen i Afghanistan nå i stor grad kjempes i nabolandet Pakistan. Og at det er der den virkelige terrortrusselen mot Vesten ligger.

Anbefales!