Tap i Afghanistan

Julaften 1979 landet sovjetiske okkupasjonssoldater på flyplassen i Kabul. Nesten ti år senere trakk Sovjet seg ut, etter et sviende militært nederlag. Afghanske og utenlandske motstandsgrupper – mujahedin – slo hardt fra seg. Mye takket være amerikanerne, som de siste årene foret motstandsgruppene med våpen. Afghanistan huset i løpet av 80-tallet en av de aller mest voldsomme frontene mellom Kald krig-fiendene USA og Sovjetunionen. Det var i Afghanistan Sovjet tapte den kalde krigen.

Vi kjenner rimelig godt til Afghanistans historie de siste par tusen årene – og vel så det. Helt fra Aleksander den stores hær invaderte mer enn tre hundre år før Kristus, har forskjellige krigsherrer og utenlandske okkupanter forsøkt å ta makten. Djengis Khan, England, India, Sovjet og USA – for å nevne noen. Det varer stort sett ikke lenge. (Aleksander er for øvrig et svært populært navn i Afghanistan).

USA gikk til krig mot Afghanistan sammen med blant andre Norge i 2001. Norske styrker kjempet i front etter at Natos artikkel 5 ble utløst som følge av Al Qaidas angrep på USA 11. september 2001. President George Bush ville i tillegg til å gå til krig mot Al Qaida, også fjerne Taliban fra makten. Den kvinnefiendtlige islamist-gruppen som da styrte Afghanistan skulle straffes for å ha gitt Al Qaida anledning til å bygge opp terrororganisasjonen. Motstanden mot dette prosjektet var nærmest fraværende i Vesten.

Det ble langt vanskeligere enn fryktet. USA og landets allierte (inkludert Norge) fikk aldri skikkelig kontroll over Afghanistan. Nå har de amerikanskledede internasjonale styrkene stått lenger i landet enn sine sovjetiske kolleger på slutten av forrige århundre. Fortsatt uten seier.

En ung britisk løytnant ved navn Winston Churchill var i kamp mot pashtunerne i grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan på tampen av 1800-tallet. Også han ga opp, og forsøkte senere i sine memoarer å advare andre mot å prøve å ta militær kontroll over området. Hans konklusjon var at det var en umulig oppgave. Det er mange gode grunner til ikke å følge alle den forfyllede britiske statsministerens råd. Men han var en smart mann. Hadde noen tatt seg tid til å studere Churchills tekster og Sovjets nederlag før man gikk til krig høsten 2001, kunne kanskje en katastrofe vært unngått.

Til neste år er det 10 år siden invasjonen av Afghanistan. 2011 blir et merkeår. Til sommeren er det ventet at den internasjonale tilbaketrekkingen av kampstyrker vil starte. Obamas mål er at dette skal være fullført innen 2014.

Taliban og andre opprørsgrupper er på offensiven. De aner en seier. Den afghanske sivilbefolkningen ser at de godt utstyrte internasjonale styrkene er i ferd med å starte en tilbaketrekking. De håper eller frykter at Taliban vil seire. Hvorfor skal de ikke gi sin støtte til de som ser ut til å være sterkest? Slik afghanerne har lang tradisjon for å gjøre.

Norge mistet 5 mann i Afghanistan i 2010. Det har vært det tøffeste året for norske soldater så langt. Jeg har hatt gleden av å følge noen av soldatene i kamp i året som gikk. Jeg har planlagt enda flere uker i kampsonen neste år. Målet er å ferdigstille en dokumentarfilm i løpet av året. Det er et spennende prosjekt, som jeg får mulighet til å gjennomføre i en svært spennende tid. Jeg gleder meg, men frykter at det er lite godt nytt det neste året vil bringe fra denne krigen.

Til dere som velger å bruke tid på denne bloggen – både dere som liker det dere leser, og dere som kjefter meg huden full: Jeg ønsker dere alle et riktig Godt Nytt År!

Den håpløse krigen til Bush

Woodwar

Bob Woodward: The War Within. A Secret White House History 2006-2008. London: Simon & Schuster, 2008. Engelsk, 487 sider.

Dette er Woodwards fjerde bok om USAs 43. president. Som politisk journalist for Washington Post i en årrekke, har en av de to journalistene som bidro til Nixons fall, nok en gang bevist at han har en helt uvurderlig tilgang til kilder i og rundt maktkorridorene i D.C. I The War Within tegner Woodaward et bilde av en famlende president og hans vaklende administrasjon. Woodward har gjennom en rekke intervjuer, med de mest sentrale personene i Bush-administrasjonen inkludert George W. selv, fått en forståelse av hvordan amerikanske politikere ble tatt fullstendig på sengen av nederlaget i Irak.

Gjennom denne boka, viser og forklarer Woodward det politiske spillet bak Irak-krigen 3-5 år etter invasjonen i 2003. Årene 2006-2008 var viktige fordi det i denne perioden ble åpenbart at USA hadde gitt seg i kast med en krig supermakten så ut til å tape. En rekke utskiftninger på politisk og militært nivå ble gjort for å redde stumpene av både korstoget og det som måtte være igjen av ære. Og fordi det er Bob Woodward som beskriver de viktige politiske begivenhetene som har bidratt til å forme vår sikkerhetspolitiske verden, er det all grunn til å lytte. Woodward er ingen liberaler fra den amerikanske venstresida, som nok en gang ønsker å rive ned det som måtte finnes av gode inntrykk av en amerikansk president.

Av samme forfatter:

Bok om hvordan USA og Irak. Og om hvordan Bush sviktet amerikanerne

Bok om Watergate og journalistikk

Kyss barna fra meg

(Stockholm) Det er kaldt i den svenske hovedstaden. Så kaldt at du allerede tidlig i desember flere steder kan gå fra øy til øy gjennom byens flotte skjærgård. Den lave sola skjærer i øynene der jeg sitter i en bil gjennom byen som har mistet sin dyd. Stockholm er ikke helt hva hun var etter terroraksjonen som rammet da julerushet var på sitt aller travleste. Ettermiddagen før tredje søndag i advent.

Fortsatt er det blod i den skitne snøen i Bryggargatan. På stedet der Taimor Abdulwahab sprengte seg selv til døde dagen før sin 29-års dag. Takk og lov var han bare en amatør – jihadisten og småbarnsfaren Taimor. Noen meter til. Noen sekunder til. Ett minutt eller to. Hvor mange hadde han klart å ta med seg i døden? 10? 100? Flere hundre? Det får vi heldigvis ikke svar på. Men spørsmålet ligger der. Det er skremmende.

-Jeg vil ikke at det skal påvirke oss i det hele tatt. Vi bor i nærheten, forteller Karin Berg. Hun og mannen Anders er ute og går en kveldstur under den skinnende blanke og hvite juledekorasjonen på Drottninggatan. Bare noen meter fra stedt der Taimor døde. -Vi har barn som går forbi her ofte på vei til eller fra skolen. Nei det skal ikke få påvirke livet. Det er vel det som er meningen – at man skal bli urolig. Vi lever som vanlig. Men det er klart det er skremmende. Veldig utrivelig, sier Karin.

Politikerne ber folk om ikke å gi etter for terroren. Men ikke alle er like tøffe som Karin sier hun ønsker å være. Skal folk gamble med sine barns liv? Det kommer sikkert ikke flere angrep, sier folk. Men hva om det gjør det? Og hvorfor er det så mange politipatruljer i gatene, hvis det ikke er farlig?

Månesigden blinker i toppen av en minaret på Sødermalm. Moskeen på Søder er Stockholms største. Jeg tar av meg skoene før jeg trår inn i den store teppebelagte hallen der de troende ligger knelende og vendt mot Mekka. Det er bare et par titalls muslimer på plass for formiddagsbønnen tredje søndag i advent. Jeg har en avtale med imamen. Vi skal snakke om hva som gikk galt.

Partiet Sverigedemokraterna er minst overrasket over terrorangrepet. På internett har flere av partiets støttespillere uttrykt det som kan oppfattes som rene lykkeerklæringer om at de fikk rett. At det stemmer at muslimer er farlige, og vil oss vondt. En av partiets talsmenn sier at det er dette han har ventet på. Og forlanger at muslimer nektes adgang til det svenske riket.

Imamen på Søder er trist. Han serverer kaffe og marsipankake, og sier at integreringen med er satt flere år tilbake. At det vil ta lang tid å bygge opp den tilliten en mann med bomber og onde hensikter klarte å rive ned. Han frykter rasistene.

Hvor mange mente Taimor burde få unngjelde for Lars Vilks’ motbydelige tegning av profeten? Hvor mange svenske liv mente Taimor det var riktig å ta – som straff for svenske soldaters korstog i Afghanistan? Det får vi trolig aldri vite.

Da han lå dødelig såret på bakken, kom folk til for å hjelpe Taimor. Han ville sprenge dem i lufta. De ville hjelpe en døende mann. Men hjelpen kom så alt for sent.

Av barndomsvenner beskrives han som en sekulær muslim. Glad i kvinner og øl. Han vokste opp i en liten svensk by. I et land og en del av verden der man har rimelig bra kontroll med de små ekstreme miljøene. Så dro han til Storbritannia. Han kom i kontakt med et miljø som visste å utnytte sånne som ham. En søkende muslim. Han ble radikalisert.

-Kyss barna fra meg. Fortell dem at jeg elsker dem, og alltid vil gjøre det. Det var Taimor Abdulwahabs siste ord til kona. Hvordan våget han? Å uttrykke kjærlighet til sine egne barn. Samtidig som er villig til å sprenge andres barn i biter.