Ærlig talt om Afghanistan

Eidebok Jpg 376909c

Kai Eide: Høyt spill om Afghanistan. Oslo: Cappelen Damm, 2010. 310 sider

Ærligere tale går det knapt an å vente fra en diplomat. Kai Eides fortelling om to år i Afghanistan er både spennende og godt skrevet. Med innsidekjennskap til det politiske spillet i den krigsherjede nasjonen, forteller Kai Eide om hvilken håpløs oppgave det internasjonale samfunnet har tatt på seg ved å ta ansvaret for utviklingen i Afghanistan.

Han er ærlig, både om politiske og diplomatiske konflikter. Eide forteller om en afghansk president som er i ferd med å miste grepet på oppgaven han er satt til, og amerikanske diplomater som gjør det de kan for å ydmyke det afghanske lederskapet. Det handler mye om vestlig arroganse. Kai Eide, er som mange andre, ikke spesielt positiv med tanke på Afghanistans fremtid. Og han er tydelig på at den internasjonale militære operasjonen ikke er spesielt vellykket. Ikke minst er han klar på at skal man lykkes, så må Taliban inviteres inn i varmen.

Eide forteller om politikk og diplomati, men gir ikke leseren mange møter med landet Afghanistan. Han skriver da også at det er det han savnet mest selv som superdiplomat. Muligheten til å få treffe vanlige folk i dette fantastiske landet.

Hvilket Korea heier du på?

Det er hos sørkoreanerne vår sympati ligger. Nesten uforbeholdent. Men er det virkelig slik at nordkoreanerne har all skyld når det strammer seg til på den koreanske halvøya? Som med krigshandlingene denne uka.

Sør-Korea har et tett militært samarbeid med USA. Det står rundt 28 000 amerikanske soldater i det asiatiske landet. De to landene har ofte felles militærøvelser. For noen år siden truet USAs daværende president Dwight Eisenhower med å bombe en sone i Nord-Korea tett mot grensa i sør med kjernefysiske våpen. Målet skulle være å gjøre området ulevelig for fienden, og dermed hindre dem fra å oppholde seg i grensetraktene. Eisenhowers bombeplan ble heldigvis ikke iverksatt. I dag står flere hundre tusen soldater oppmarsjert i grenseområdet – på begge sider. Begge parter er klare til krig.

Regimet i nord er paranoide. Og det med god grunn. Det unnskylder selvfølgelig ikke et massivt artilleriangrep mot sivile i nabolandet. Men, er det ikke slik at også Sør-Korea har et ansvar? Når de vet at det sitter en riv ruskende paranoid mann med makten i nord – er det da nødvendig å provosere ham?

Sør-Koreas president vet selvfølgelig hva han gjør når han provoserer sin nordkoreanske kollega. Begge parter driver maktdemonstrasjons-spill i ekstrem forstand. Hva målet er, ut over å vise hvem som er den tøffeste gutten i nabolaget, er vanskelig å si. Kanskje er det ikke et annet mål.

Nord står foran en dramatisk politisk endring. En syk Kim Jong-il er i ferd med å overlate makten til sønnen. Hvordan sønnen vil håndtere den spente krisa mellom Nord og Sør gjenstår å se. Vil han ta et skritt mot større åpenhet og vestlig innflytelse enn faren – eller vil han tviholde på den totalitære makten over 24 millioner mennesker?

Kina og USA sitter med mye makt. Hvis noen kan tvinge de to koreanske nasjonene til å avstå fra mer vold, så er det nettopp disse to landene. Og Kina bør presse Nord-Korea nå. Et nytt angrep fra Nord vil tvinge Sør til hevn. Det er langt fra sikkert det bryter ut full krig på Korea-halvøya den neste uka, men jeg ville ikke satt penger på at det ikke gjør det.

1 – 0 til Taliban?

Nato vil ut av Afghanistan. Ikke uventet vedtok helgens Lisboa-møte planen som Obama-administrasjonen la frem allerede i mars 2009. Uttrekkingen av de internasjonale styrkene fra Afghanistan starter neste år. Meningen er at alle kampstyrker skal være ute innen utgangen av 2014. De internasjonale styrkene har fire år på seg til å trene afghanske styrker opp til et nivå som gjør dem i stand til å ivareta sikkerheten i det krigsherjede landet.

Fire år er kort tid. Jeg har selv, på nært hold, sett noen av de utfordringene afghanske styrker sliter med. Nivået er svært lavt i mange ledd. Svært lavt. De sliter med soldater som ikke er trent til å ta initiativ, og som heller avventer en ordre enn å løse ett akutt problem på egenhånd. De sliter med korrupte offiserer og politifolk som følge av lave lønninger.

Internasjonale styrker vil nok være tilgjengelige for afghanerne når de trenger bistand også etter 2014. Men, det haster å få med de fleste grupperinger i forhandlinger om hvordan det fremtidige Afghanistan skal se ut. Marerittet for den afghanske ledelsen er at interne stridigheter slår ut i full borgerkrig når de internasjonale styrkene pakker sammen og drar.

Taliban har allerede erklært seier over norske og allierte styrker. Taliban viser til de økende tapstallene for internasjonale styrker de siste årene, og hevder at de har vunnet krigen. Taliban beskylder de internasjonale styrkene for å rømme fra en krig de har tapt.

Det er et komplisert bilde. Det blir spennende å se hvordan informasjonsstrategien til ISAF og afghanske myndigheter vil lykkes. Hvem vil vinne informasjonskrigen som nå er i gang? ISAF og Karzai eller Taliban? Hvis folk flest i Afghanistan oppfatter situasjonen slik Taliban gjør, er det all grunn til å frykte at opprørsgruppene vil få større tilslutning blant sivilbefolkningen i månedene og årene som kommer. Afghanerne vil tenke fremover. Mange vil tro på Taliban, og frykte at sikkerheten de internasjonale styrkene kan gi dem, vil forsvinne når styrkene drar. De vil se det som en seier for Taliban.

Kjøper fred med krigsfly

For Obama er det viktig at Midtøstensamtalene mellom Israel og palestinerne ikke kollapser. Det hersker det absolutt ingen tvil om etter at det denne uken ble kjent at USA er villige til å gi svært mye for å holde samtalene i gang. (Haaretz).

Helt konkret skal USAs utenriksminister Hillary Clinton nylig ha lovet Israels statsminister Benjamin Netanyahu at Obama-administrasjonen vil be den amerikanske Kongressen om å godkjenne at Israel får 20 nye amerikanske krigsfly. Forutsetningen er at Netanyahu lover å stanse byggingen av israelske bosettinger på Vestbredden i 90 dager. Det er godkjenning av nesten ett F35 Stealth fly for hver 4. dag Israel avstår fra å bygge på okkupert land. Det må man kunne kalle en god avtale sett med israelske øyne.

Det er ingen tvil om at Barack Obama nå frir til Israels støttespillere i den amerikanske velgermassen. Men det er mer i dette. Flyene er ment som en del av en større israelsk-amerikansk sikkerhetspakke. En sikkerhetspakke som blant annet skal bidra til å skremme Iran fra å utvikle atomvåpen. For ikke å snakke om å skremme iranerne fra å tenke på å angripe Israel. Eller komme med et motangrep for den saks skyld.

Men det er et stort paradoks ved denne avtalen. Hva hvis krigsflyene Israel nå får for å stanse bygging av boliger blir brukt mot palestinerne? For palestinerne er det ikke sikkert 90 dagers byggestans sikrer en tryggere fremtid enn om Israel ikke fikk 20 nye krigsfly. Spesielt fordi Netanyahu så langt avviser at byggestansen også gjelder den israelsk-okkuperte delen av Jerusalem. Dermed kan det hende at det er de palestinske forhandlerne som vil boikotte videre forhandlinger. Som en protest mot fortsatt bygging av jødiske boliger i okkuperte Øst-Jerusalem.

Obama ga seg selv og partene i konflikten et år på å komme frem til en endelig fredsavtale. Det er fortsatt ingen tegn som tyder på at de vil lykkes.

Predikantens salige pengerot

Er det greit å samle inn penger til veldedige formål, uten å fortelle hva alle pengene brukes til? Det synes åpenbart predikant Rune Edvardsen. Sarons Dal lederen har de siste ukene fått en rekke muligheter til å svare på hva flere helt konkrete pengebeløp er brukt til. Men han nekter.

I et intervju med Vårt Land i forrige uke, forsøker Edvardsen å late som han ikke skjønner hva dette dreier seg om, og sier at «slik TV 2 har gått fram, har det ingen hensikt å kommentere det de påstår.» Altså nekter Edvardsen å svare for pengebruken, også overfor Vårt Land, med henvisning til at det ikke har noen hensikt å svare.

Det denne saken handler om, er ikke at Rune Edvardsens stiftelser ikke gjør godt arbeid for folk som trenger hjelp. Men det handler om at Rune Edvardsens stiftelser bruker pengene på andre formål enn det stiftelsens vedtekter tilsier at pengene skal brukes på, og at Rune Edvardsen nekter å redegjøre for større kontantuttak. Enkelt og greit at alle pengene ikke kommer dit de skal.

Den første saken TV 2 kjørte i høst på pengerotet til predikanten fra Kvinesdal, gjaldt penger gitt til enken etter sjåføren Tjostolv Moland og Joshua French er dømt til døden for å ha drept. Rune Edvardsen samler inn mellom 40 og 50 millioner kroner i året. Deler av dette er midler som gis til Dinastiftelsen. Stiftelsen er oppkalt etter en to år gammel kongolesisk jente som ble voldtatt av flere soldater, og i dag blir tatt hånd om av stiftelsen. Det samles altså penger inn i Dinas navn. Noen av pengene er utbetalt til enken etter den drepte sjåføren, uten at giverne er informert om at stiftelsens ledelse har endret formålet. Det er heller ikke gjort endringer i vedtektene. Grunnen til at Edvardsen gir penger til enken, er sannsynligvis for å kjøpe bedre soningsforhold for Moland og French. Dette er i så fall ikke greit fordi giverne ikke er informert. Og det er grunn til å tro at dette strider med stiftelsens vedtekter. Som et resultat av vår sak har Stiftelsestilsynet opprettet tilsynssak mot Edvardsen. Denne pågår nå. Rune Edvardsen har behandlet de innsamlede midlene som om de ikke tilhørte andre. Det er ikke lov å samle inn penger til et formål, for så å bruke de på noe annet. Dette bør en som forvalter flere titalls millioner innsamlede kroner i året vite. Men da vi konfronterer Edvardsen med dette, svarer han bare at «hvis jeg har gjort noe galt, så får det heller være galt.» «Jeg forsøker bare å hjelpe, og gjør så godt jeg kan.»

Den neste saken gjaldt penger Rune Edvardsen har fått av familiene til Tjostolv Moland og Joshua French. Predikanten har involvert seg for å få de to nordmennene ut av Kongo. Dette står han selvfølgelig fritt til å gjøre. Men det er fremsatt påstander om at Rune Edvardsen har mottatt store pengesummer (rundt 600.000 kroner) for å hjelpe de to fangene ut av fengsel. Uten at han vil redegjøre overfor familiene til Moland og French hva alle pengene er brukt til.

Disse to sakene fikk meg til å bli nysgjerrig på økonomien i stiftelsene Edvardsen forvalter.

Regnskapene til veldedige stiftelser skal være offentlig tilgjengelige. Jeg bestilte derfor utskrift av Dinastiftelsens regnskap de siste årene. Ved gjennomgang av regnskapene ser jeg at rundt 16% (for 2009) av de innsamlede midlene overføres til en stiftelse registrert i Kongo. Dina Peace Foundation. Da denne ikke er regnskapspliktig i Norge, tok jeg kontakt med Rune Edvardsen og ba om en kopi av stiftelsens regnskap. Det vil han ikke gi fra seg, og henviser til at stiftelsen er registrert i Kongo, og dermed heller ikke underlagt norske lover og regler. Det er bare det at giverne har krav på å få vite at pengene kommer dit de skal. Dette respekterer ikke Edvardsen.

Likevel klarte jeg å skaffe til veie et dokument som viser utgiftspostene til den kongolesiske stiftelsen. Dette viser at det i 2009 ble foretatt to større kontantuttak. Det ene uttaket skal ha gått til utgifter i forbindelse med en konferanse i Kinshasa i august 2009, og var på ca 160 000 kroner. Jeg vet at denne konferansen var avlyst. Det andre uttaket er kun registrert som et kontantuttak på 114 000 kroner. Jeg har gjentatte ganger forsøkt å få Rune Edvardsen til å fortelle hva pengene er brukt til. Han nekter. Jeg beskylder ikke Rune Edvardsen for å ha stukket pengene i lomma. Jeg beskylder ham for ikke å fortelle offentligheten og giverne hva han bruker de innsamlede midlene til. Og det har jeg godt belegg for.

Videre har vi avdekket at revisorfirmaet som har ansvaret for revisjonene i Rune Edvardsens virksomheter, Kristiansand-baserte Revisjon Sør, ikke har sett regnskapet til den kongolesiske stiftelsen. Det har både Rune Edvardsen og revisoren selv bekreftet overfor TV 2. Likevel skriver revisoren i revisjonsberetningen for 2009 at «Stiftelsen er forvaltet og utdelinger er foretatt i samsvar med lov, stiftelsens formål og vedtektene for øvrig.» Denne garantien gir revisoren til myndigheter og givere uten å ha gjennomgått regnskapene skikkelig. Dette har fått Finanstilsynet til å reagere.

Også i år er det foretatt store kontantuttak fra den kongolesiske stiftelsen. Rune Edvardsen nekter fortsatt å svare, og sier til undertegnede at «jeg trenger ikke løpe rundt som en bikkje for deg.» Det trenger han selvfølgelig ikke. Men jeg blir jo da sittende igjen med et stadig tydeligere spørsmål: Hvorfor vil ikke Rune Edvardsen svare på spørsmål om pengebruken?

Jeg har gjennomgått regnskapet sammen med flere revisorer og jurister. Alle reagerer på utbetalingene som Edvardsen ikke vil redegjøre for. I gjennomgangen har vi også kommet frem til at ca 35 % av Dinastiftelsens innsamlede midler går til administrasjon. Det er for så vidt ikke uvanlig at det koster penger å drive en såpass stiftelse som har virksomhet i flere land. Men i markedsføringen av stiftelsen skryter Rune Edvardsen av at stiftelsen bruker under 10 % på administrasjon. I en mail til TV 2 skriver Edvardsen at ca 7% av pengene går til administrasjon, Innsamlingslederen ved Flekkefjord videregående, har fortalt TV 2 at hun syntes nettopp de lave administrasjonsutgiftene var et av de gode argumentene for å gi penger til Dinastiftelsen. Og henviste til at de store organisasjonene har langt høyere utgifter.

Samlet sett fremstår det som om økonomisk kontroll og åpenhet ikke er Rune Edvarsens sterke sider. Egenskaper det kan være greit å være i besittelse av når man årlig forvalter flere titalls millioner kroner for folk som vil hjelpe sexmisbrukte barn, voldtatte kvinner, spedalske, krigsofre og traumatiserte.

Derfor overvåkes vi

7. august 1998 – på årsdagen for at de første amerikanske styrkene ble sendt til Saudi-Arabia – angrep saudieren Osama Bin Laden to av USAs ambassader. Like etter 10:30 lokal tid kjørte en lastebil med sprengstoff opp foran den amerikanske ambassaden i Tanzanias hovedstad Dar es Salaam. Omtrent samtidig svingte en annen lastebil fullastet med sprengstoff gjennom porten ved den amerikanske ambassaden i Kenyas hovedstad Nairobi. Med et par minutters mellomrom detonerte selvmordsbombere sine sprengladninger, og gjorde enorm skade.

I Nairobi ble 212 mennesker drept – de fleste av dem kenyanere som enten var ansatt ved ambassaden, eller bare oppholdt seg i området rundt. Over 4 000 ble skadet. I Dar es Salaam ble 11 drept og 85 skadet.

USAs president Bill Clinton reagerte ved å sende krysserraketter mot mål i Sudan og Afghanistan et par uker senere. I begge landene hadde Bin Laden baser. Men USA reagerte også på en annen måte. For å sikre sine ambassader opprettet det amerikanske utenriksdepartementet en helt ny sikkerhetsgruppe. Gruppen hadde som formål, slik TV 2 har fortalt uførlig i en uke nå, å sikre området rundt ambassaden.

Gruppens medlemmer i Oslo hadde til oppgave å overvåke området rundt den amerikanske ambassaden. De skulle identifisere sikkerhetstrusler, som for eksempel demonstrasjonstog, og rapportere dette til ambassaden. Så langt høres det kanskje greit ut. Men det er ingen tvil om at de norske ansatte i SDU-programmet er underlagt norsk lov. Det betyr at de må forholde seg til datalagringsdirektiver og lover om personvern som oss andre.

Ambassadebombingene i 1998 førte til mer overvåking i mange land, blant annet i Norge. Terrorangrepene mot USA 11. september 2001 har ført Norge inn i krig, og plassert norske flypassasjerer i endeløse sikkerhetskøer. Hvis Al Qaida og Bin Ladens mål var å endre vår verden, så har de virkelig lykkes.

Not my cup of Tea

(Los Angeles/Bergen) Onsdag er amerikanske velgeres dom over Barack Obamas første to år som president klar. Det ser ut til at halvveisvalget, eller midtermelection som engelskspråklige røster kaller det, ikke går Obamas vei. Sterke konservative krefter har jobbet iherdig for å sørge for at demokratene mister sitt flertall i Kongressen. Det handler om å stanse Obamas forandringer og om å bane vei for en ny president som kan slå Obama på hans første og siste mulighet til gjenvalg høsten 2012. Republikanerne vil ha tilbake makten.

Barack Obama arvet to håpløse kriger og en nådeløs finanskrise da han inntok Det hvite hus som USAs første svarte president i januar i fjor. Han kom inn med lovnader om forandring, men forandring tar tid. Han visste at han ville bli dømt allerede før to år var omme. Selv om den virkelige dommen ikke felles av velgerne før om nøyaktig to år fra nå.

Finanskrisen herjer fortsatt den amerikanske økonomien. Selv her i LAs fasjonable boligområde Beverly Hills, selges villaer for priser som ligner på utropspriser for villaer i Bergens tilsvarende boligområder – Kalfaret og Fjellsiden.

Beverly Hil

Eksempel på villa som nylig ble solgt. Denne tilhørte John Michael Osbourne, også kjent som Ozzy, og gikk for takst. Men det er mulig å skaffe seg et hus i Beverly Hills til under en million dollar. Mange har tapt mye på fallet i boligmarkedet. (Foto: Fredrik)

Arbeidsledigheten er større enn på flere tiår. Det ser ut til å lysne, men det tar tid. Kanskje er økonomien friskmeldt før presidentvalget i 2012, kanskje ikke.

To kriger tærer på amerikanerne. Ikke bare økonomisk, men også på det mentale plan. Spesielt fordi det ikke går så bra. USA har ikke, slik mange synes å tro, trukket seg ut av Irak. Fortsatt står over femti tusen soldater i landet. Sju og et halvt år etter invasjonen. I Afghanistan har Obama økt tilstedeværelsen med tretti tusen amerikanske soldater. Han vil trolig starte nedtrappingen neste sommer, men risikerer å etterlate seg bildet av USA som forlater krigen på flukt fra en fiende i stand til å slå verdens mektigste nasjon. Slikt er tøft for den amerikanske selvfølelsen. Afghanistankrigen er nå inne i sitt 10. år.

Bedre velferd for amerikanerne har vært Demokratenes store prosjekt. Men bedre velferd betyr høyere skatter, og det straffer seg. Barack Obamas helsereform har møtt mye motbør, først og fremst på grunn av kostnadsnivået. Regningen sender han til velgerne.

I 1773 protesterte amerikanerne mot britiske skatter. De nektet bokstavelig talt å betale skatt på teen de fikk shippet inn fra eksotiske britiske kolonier. Protestene nordøst i landet ble senere kjent som The Boston Tea Party. Det siste året har en ny skatteprotestbevegelse trådt frem. Teselskap-bevegelsen består av konservative krefter som kjemper mot det de oppfatter som uforskammede høye skatter og en meningsløs innblanding fra myndighetenes side i folks ve og vel. De er mektige, og de blir lyttet til av en misfornøyd velgermasse som ønsker seg forandringer. Forandringer de ikke tror Barack Obama og Demokratene er i stand til å levere. Republikanerne kommer til å gjøre det godt. Mister Demokratene flertallsposisjonen i Kongressen, står Obama-administrasjonen foran langt større utfordringer i siste halvdel av Presidentens første periode, enn de har hatt så langt. Det kan bety at Obama må ut av Det hvite hus allerede etter halvgått løp i januar 2013.