34 dager med krig

Books 002

Amos Harel og Avi Issacharoff: 34 days. Israel, Hezbollah, and the War in Lebanon. New York: Palgrave Macmillan, 2008. Engelsk. 288 sider.

(Tel Aviv) 12. juli 2006 gjennomførte libanesiske Hezbollah-soldater et spektakulært angrep mot en israelsk grensepatrulje på israelsk side av grensen mellom Israel og Libanon. Flere israelske soldater ble drept, og to ble bortført. Det som så skjedde overrasket både Hezbollahledelsen samt politisk og militær ledelse i Israel. Det er konklusjonen til de to israelske journalistene Amos Harel og Avi Issacharoff.

Ikke uventet satte Israel umiddelbart i gang en militær aksjon mot Libanon. Med to uttalte mål: å hente ut de kidnappede soldatene, og å gjengjelde angrepet. Det mest overraskende var med hvilken voldsom styrke Israel ble møtt. Krigen eskalerte raskt, og kostet mange hundre mennesker livet. Over 4000 raketter ble skutt inn mot Israel, og over en halv million mennesker flyktet fra krigshandlingene i Sør-Libanon.

Jeg oppholdt meg selv i kampsonen i Sør-Libanon de siste tre ukene av krigen, og ble vitne til noen av de verste krigsopplevelser jeg har erfart. Over 300 barn ble drept. Det var da også TV-bildene av disse barna som til slutt tvang Israel og Hezballah til å stanse krigshandlingene.

Libanonkrigen i 2006 avslørte store mangler i det israelske lederskapet. Harel og Issaccharoff avdekker hvordan en rekke feil ble begått av toppledelsen. Feil som kostet mange israelske soldater livet. Og som etter hvert tvang hele trekløveret som ledet krigen, til å gå av i løpet av de neste månedene.

Krigen førte til at Norge på nytt engasjerte seg i UNIFIL-styrken, etter at norske soldater ble trukket ut åtte år tidligere. Denne gangen med et mindre marinebidrag utenfor kysten av Libanon.

Ferdig med Serena

Denne uka ble det bestemt at det ikke blir en ny runde med høringer i Stortinget og offentlig granskning av angrepet på Serena hotell i Kabul i 2008. Det er jeg glad for. Når opposisjonspolitikerne på Stortinget ikke finner grunn til å ta en ny gjennomgang av terrorangrepet som kostet kollega Carsten Thomassen livet, føler jeg meg trygg på at det ikke er grunn til å komme med ytterligere kritikk av myndighetenes håndtering av saken.

De nye opplysningene som kom frem via Wikileaks i høst, avdekket at det forelå konkrete trusler mot Serena hotell. En av truslene var så detaljert lik det faktiske hendelsesforløpet at det er all grunn til å tro at det faktisk var den relevante trusselen. Jeg har tidligere påpekt at jeg syntes det var synd at ikke vi som var på Serena hotell 14. januar 2008 ble gjort kjent med innholdet i trusselen, fordi jeg føler meg sikker på at flere av oss ville valgt en annen handlingsmåte hvis vi hadde større forståelse av hva slags angrep vi ble utsatt for.

Kilden til trusselens troverdighet ble av ISAFs etterretningstjeneste vurdert som svært lav. Samtidig forelå det langt flere trusler mot andre mulige overnattingssteder i Kabul. Dette er årsakene til at trusselen ikke ble vurdert som alvorlig nok til å endre planene rundt utenriksministerens Kabul-opphold. Slike vurderinger må man ta når man håndterer et mylder av trusler.

Det var farlig å reise til Afghanistan. Det visste alle vi journalister som var der svært godt. Sikkerhetsansvaret for oss journalister hvilte, som jeg hele tiden har hevdet, på oss selv og våre redaktører. Ikke norske myndigheter. Det har vi visst hele tiden, og det vet i dag ikke minst Dagbladets ansvarlige mer enn noen andre.

Vi som var på Serena under terrorangrepet blir aldri helt ferdige med de dramatiske timene, selv om de fleste av oss nå kan legge hendelsen bak oss. Men, det er dessverre slik at ikke alle har mulighet til det. Carsten og de andre som ble drept, etterlot seg familie og venner som alltid vil måtte leve med et savn.

Farvel Irak?

(Los Angeles, California) Her i USA er det lett å la seg forlede til å tro at det amerikanske marerittet i Irak er over. De tar feil. Fortsatt står over 50 000 amerikanske soldater på bakken i Irak. De er tungt bevæpnet, og noen av dem sendes ut på skarpe oppdrag. Fra den amerikanske operasjonen i Irak endret karakter og navn i august, er ti amerikanske soldater drept.

New Dawn er navnet på amerikanernes nye operasjon. På godt norsk blir det noe slikt som Nytt lys eller Ny lysning. Og det som er nytt i Irak, er trolig bedre enn det som var. Får vi håpe. USA har trukket ut det meste av sine kampstyrker. Tilbake står et militært støtteapparat ment for å hjelpe irakiske sikkerhetsstyrker.

De irakiske styrkene klarer brasene rimelig bra på egenhånd. Og langt bedre enn sine afghanske kolleger. Årsakene er mange. Men blant de viktigste er at store deler av Saddams gamle offiserskorps er inntakt. De er proffe offiserer med voldsom erfaring. De har bare skiftet oppdragsgiver. Og, de har sikkerhetsansvar i et land med til dels ganske god infrastruktur. En infrastruktur afghanerne, med sitt fjellrike land, bare kan misunne dem.

Bryter det irakiske regimet sammen, er de amerikanske soldatene der for å hjelpe sine irakiske kolleger. Bryter det ut borgerkrig, kan president Barack Obama tvinges til å sende flere soldater. USA har et åpenbart ansvar for utviklingen i Irak. Også etter at de har overlatt hovedansvaret til irakerne. Den amerikanske administrasjonen vet at verden vil holde USA ansvarlige. Og, den amerikanske administrasjonen vil ikke at Irans innflytelse i Irak skal vokse ytterligere. Iran er for tiden truende nok på egenhånd.

Irak var et sidespor. Et feilskjær. Argumentasjonen for å innvadere landet var basert på løgn og elendig etterretning. Det er viktig å huske på at USA gikk inn for å fjerne masseødeleggelsesvåpen. Våpen som ikke er funnet. USA gikk ikke inn for å ta rotta på sin gamle allierte – Saddam Hussen. Dette feilskjæret er kanskje den enkeltfaktor som i størst grad har ødelagt for USAs muligheter til å lykkes i Afghanistan. Irak tok for mye oppmerksomhet fra den krigen, som egentlig var viktigere for amerikanerne.

USA må være forberedt på fortsatte tap i Irak. Situasjonen er nå mer stabil enn noen gang siden den amerikanskledede invasjonen i 2003, men det kan snu. Det unge demokratiprosjektet vakler veldig. Det er fortsatt akutt fare for borgerkrig mellom to eller alle de tre store folkegruppene – sjiaer, sunnier og kurdere. Det Irak Saddam Hussein styrte med jernhånd som en annen Tito, kan raskt gå i oppløsning – som Jugoslavia. Mye stygt kan sies om grusomme diktatorer, men de evner av og til å holde fiendtlige grupper fra hverandre.

USAs krig mot Pakistan

(Chicago, Illinois) Hvorfor slipper Pakistan unna med å huse de som stod bak terrorangrepet mot USA i 2001? Hvorfor er det i Afghanistan norske og amerikanske styrker står, når hovedproblemet ligger i Afghanistans naboland Pakistan?

USA gikk til krig mot Talibanregimet i Afghanistan i 2001 fordi regimet huset Al Qaida. Taliban stod som kjent ikke bak angrepet mot USA i september 2001, selv om det ser ut til at mange både her i USA og hjemme i Norge har glemt dette. Talibanregimet ble angrepet fordi talibanerne hadde gitt Al Qaida leder Osama Bin Laden tumleplass for sitt muslimske felttog mot Vesten. At det menneskefiendtlige Talibanregimet ble styrtet, var det få som hadde noe i mot. Det var bred politisk enighet om at Taliban ikke kom til å bringe menneskeheten fremover – på noen som helst god måte.

Men hva skjedde da Bin Laden karret seg over grensa til nabolandet Pakistan? Hvorfor forble Pakistan en alliert med USA og Norge i «Krigen mot terror»? Hvorfor er ikke det pakistanske regimet for lengst ansvarliggjort for at Pakistan huser Al Qaidas ledere og treningsleire både for Al Qaida og Taliban?.

De som angrep Serena hotell i Kabul 2008, var i likhet med mange andre væpnede opprørere trent i Pakistan. Vi vet hvor de kom fra, og hvor de ble trent. Vi vet også at den pakistanske etterretningsorganisasjonen ISI (Inter-Services Intelligence) bistår de som sloss mot USA og landets allierte i Afghanistan. ISI gir flere av gruppene fritt leide. Blant årsakene er frykten for at erkefienden India vil få et godt fotfeste i nabolandet i vest.

De siste ukene har ISAFs forsyningskolonner blitt utsatt for angrep av væpnede grupper i Pakistan. Det er ingen grunn til å tro at pakistanske myndigheter ikke kunne gjort mer for å stanse angrepene. Men den mektige atommaktens regime slipper som vanlig å bære ansvaret for manglende sikkerhet i eget land.

Men. USA er i krig i Pakistan. Det har bare ikke vært sagt så tydelig fordi det vil gjøre de høye herrer i Islamabad forlegne. I følge en ny bok av den amerikanske journalisten Bob Woodward (halvparten av Watergate-avslørerne) gjennomfører USA i dag flere angrep mot mål i Pakistan enn i alle andre land til sammen (inkludert Afghanistan og Irak). Man snakker bare ikke så mye om det.

Det som er oppsiktsvekkende, er at USA har lagt seg på en svært forsiktig retorisk linje når det gjelder Pakistan. Ikke bare under Obama, men også hans forgjenger, Mr. Bush. Men det er en forklaring for denne unnfallenheten.

Pakistan har en gammel avtale med landets pashtunske stammer vest i landet om at myndighetene ikke skal blande seg inn i stammenes gjøren og laden i særlig grad. Dette er viktig for stabiliteten i landet. Og den stabiliteten er det få som ønsker å rokke ved. En dramatisk forskyvning av maktbalansen i Pakistan, kan føre til et regimeskifte som verken USA eller USAs allierte ser seg særlig tjent med. Tanken på at et islamistisk vestlig-fiendtlig regime i Islamabad skal kontrollere Pakistans kjernefysiske våpenarsenal, er nok til å skremme de fleste.

Et mord i Kongo

Kongobok

Morten A. Strøksnes: Et mord i Kongo. Oslo, Gyldendal 2010. 351 sider.

(Chicago) Ikke et øyeblikk trodde jeg at det skulle være spennende å lese en bok om et drama jeg selv kjente så godt til. Jeg tok feil. Morten Strøksnes har skrevet en bok som handler om drapet på Abedi Kasongo, og enda mer om Tjostolv Moland og Joshua French. Som en ren bonus får leseren være med forfatteren inn i Mørkets hjerte – den dampende og kvelende jungelen i Kongo. Strøksnes har foretatt et eventyr av en reise i fotsporene til de to dødsdømte nordmennene.

Morten Strøksnes skriver fabelaktig godt. Boka har ikke mye ny informasjon om drapet i Kongo, Moland eller French. Men det er en leserverdig oppsummering av det som så langt er århundrets mest spektakulære «norske» drapssak. Og det er spennende å lese om dette veldige, brutale og mystiske landet midt i Afrika. Landet som virker som en magnet på folk som er på jakt etter ekstreme opplevelser.

Truslene i Kabul

14. januar 2008 ble Hotell Serena i Kabul angrepet av to gjerningsmenn. Jeg var en av flere norske journalister som var på hotellet sammen med utenriksminister Jonas Gahr Støre. Dagbladets journalist Carsten Thomassen ble skutt og drept. Sju andre ble drept på hotellet den kvelden. Utenriksdepartementets presseråd, Bjørn Svenungsen, ble skutt og dødelig såret. Han overlevde.

Angrepet fikk voldsom medieoppmerksomhet hjemme i Norge. Statsråden havnet i et dødelig drama der en selvmordsbomber sprengte seg i lufta, og en annen gjerningsmann iført afghansk politiuniform gikk rundt og likviderte hotellgjester og ansatte. I ettertid viste det seg at norske myndigheter, også UD, satt på vesentlig etterretningsinformasjon som de ikke delte med oss journalister. For dette ble UD kritisert av meg og andre. Vårt felles problem var at ingen av oss satt med klare retningslinjer for delegasjonsbesøk til farlige områder. Som journalist senket jeg guarden så lenge norsk politi var tilstede. Jeg innhentet ikke egen informasjon fordi jeg regnet med at sikkerheten rundt Støre var så streng at han ikke ville tatt inn på Serena hvis det virkelig var slik at man forventet et angrep.

I Kabul må militær etterretning til enhver tid forholde seg til flere hundre trusler. Å sortere de virkelig farlige fra det som bare viser seg å være falske rykter, er et krevende arbeid. Det sies at over 90 prosent av truslene ikke realiseres som virkelige aksjoner. Altså er det tomme trusler, eller aksjoner som blir avblåst fordi de av en eller annen grunn ikke er gjennomførbare. Skulle etterretning og politi tatt hensyn til alle truslene, ville alt stoppet opp i den afghanske hovedstaden. Skulle man tatt alt på alvor, måtte Støre bli hjemme. For samtidig som det forelå flere konkrete trusler mot Serena, var det også konkrete trusler mot militære baser, ambassader, andre hoteller og ikke minst trafikknutepunkt i Kabul. Man tok altså en kalkulert risiko når man innlosjerte Støres følge på Serena. Slik man gjør i en krigssone.

Men man kan dele på den informasjonen man sitter på. Det ble ikke gjort. I dag er det annerledes. Noen beskylder meg og andre for å være etterpåkloke når vi har reist kritiske spørsmål ved hvordan vi journalister ikke ble godt nok informert om sikkerhetstruslene som var kjent av myndighetene. Men etterpåklokskap skal man ikke kimse av. Det er viktig å trekke lærdom av feil man gjør. Slikt kan redde liv i fremtiden. Etter Serena har jeg vært på reise med både utenriksministeren og statsministeren til farlige områder. Jeg gjør mine egne sikkerhetsforberedelser, og jeg blir grundig informert av medreisende livvakter fra politiet om de truslene vi risikerer å møte. Det er veldig bra. Slik skal det være. Vi har alle lært. Det skylder vi Carsten og de andre som ble drept på Serena.

Samme dag som Serena hotell ble angrepet, ble lederen for politiets livvakttjeneste i Kabul kalt inn til et møte med forsvarsattacheen ved den norske ambassaden. Han ble informert om at det forelå konkrete trusler om et angrep mot området rundt Serena. Dette er ikke nytt. Jeg skrev om dette for to år siden i boka Skuddene på Serena hotell. Det militære etterretningsapparatet satt på informasjon om at hotellet vårt var mer utsatt enn jeg var informert om. UDs folk fikk vite om truslene, men ikke journalistene. Dette var også del av kritikken som ble reist mot myndighetene under høringene i Stortinget våren 2008 (undertegnede var en av flere som redegjorde for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité). Også den australske ambassaden, som i januar 2008 holdt til på Serena hotell, kjente til truslene. De hadde holdt ambassaden stengt for besøkende i to måneder i frykt for at truslene var reelle.

1.oktober i år, to og et halvt år etter høringene, avdekker kolleger i NRK via informasjon fra nettstedet Wikileaks, at det forelå svært konkrete terrortrusler mot Serena. Å lese innholdet i de internasjonale styrkenes etterretningsrapporter skrevet hele tre måneder før angrepet, er omtrent som å lese om angrepet beskrevet i ettertid. Det er skremmende. Noen har altså tystet om de dødelige planene, men i mylderet av etterretningsinformasjon druknet akkurat denne rapporten. Slikt skjer, og er kanskje ikke til å unngå. Jeg vet ikke om denne ene etterretningsrapporten ble gitt videre til norsk politi. Men fordi politiet valgte å la utenriksministeren bo på Serena er det ingen grunn til å tro at den militære etterretningen la spesielt vekt på trusselen. Enten den ble formidlet til PSTs livvaktledelse eller ikke.

Informasjonen i rapporten er så konkret at jeg føler meg sikker på at flere av oss som var på Serena ville reagert annerledes om vi hadde kjent til innholdet. Den beskriver hvordan gjerningsmenn vil sprenge og skyte seg gjennom vaktholdet ved hovedinngangen for så å likvidere folk på hotellet før de sprenger seg selv i lufta. Det var et slikt angrep jeg ble utsatt for. Hadde alle vi som var på Serena kjent til planene, kunne liv vært reddet. Jeg antar at jeg selv hadde valgt å søke dekning fremfor å oppsøke stedet der skuddene falt. Slik ville sikkert flere prioritert. Det tok faktisk gjerningsmennene ett minutt eller så fra de første skuddene ble løsnet til en av dem stod inne i lobbyen og drepte. Avgjørende sekunder som hadde gitt folk mulig til å komme seg i sikkerhet.

Det jeg finner mest urovekkende ved dette, er at vi heller ikke i forbindelse med høringene våren 2008 ble informert om denne ene konkrete trusselen – som i alle fall da var kjent for politiet. Jeg forstår at man av hensyn til spioner og tystere er nødt til å holde tilbake noe informasjon, men her kunne man valgt å gjøre det klart at dette var et angrep som noen var blitt tydelig og detaljert advart om. Jeg forstår at det var vanskelig informasjon å legge på bordet, men ingen har noe å tjene på unødig hemmelighold i denne saken. Det svekker bare tillitten til apparatet som håndterer sikkerhet for ministere og andre. Oppmerksomheten saken nå får, tyder på fortsatt stor interesse. Jeg håper og tror at Wikileaks-lekkasjene, fører til at mest mulig informasjon av betydning nå blir offentliggjort. Åpenhet er en god ting i et demokratisk samfunn. Det er ved hjelp av nettopp det vi kan kontrollere hverandre – og stole på hverandre. For å vite om alle har gjort en god jobb, må mest mulig informasjon komme ut.

Så noen ord til slutt om journalistikk. Som i 2008 opplever jeg det som en krevende øvelse å bli intervjuet av journalistkolleger med mer eller mindre innsikt i saken. Det er ikke alltid det man sier blir det man mener når det kommer på trykk. Jeg er tabloid av legning, og uttaler meg også slik. Jeg mener at liv kunne vært spart om alle på Serena kjente til de konkrete truslene. Men. Jeg beskylder ikke med det politiet eller utenriksdepartementet for ikke å ha gjort sitt beste. All den tid politiet mente at Serena var trygt nok for Støre, er det ingen grunn til å tro at
de trodde hotellet ville komme under angrep. Og jeg har ingen som helst grunn til å tro at utenriksministeren og hans medreisende satt på informasjon om denne konkrete terrortrusselen. Det er slutninger kolleger har gjort basert på at jeg ber myndighetene dele med oss det de har av informasjon. Kortslutninger.