Krigernes brutale sjargong

De snakker om sex, kvinnelige kjønnsorganer og krig i samme åndedrag, soldatene Norge har sendt til Afghanistan. Jeg vet det. Jeg har lyttet til dem mens jeg har sittet presset sammen med de testosteronfylte krigerne i bunnen av en stridsvogn som blir beskutt av fienden. De snakker om #*¤X# og drap. Akkurat slik de amerikanske soldatene jeg reiste til Fallujah i Irak med. Eller de danske soldatene som tok meg med rundt i den afghanske Helmand-provinsen. Vi snakket om det samme vi også – jeg om mine medsoldater i Libanon tidlig på 90-tallet. Og det var for det meste de samme enkle temaene det gikk i på en brakke på Setermoen på midten av 80-tallet. Der stønningen fra en pornofilm aldri var langt unna, og der bladene med kvinner og menn i unevnelige stillinger lå pent stablet i vinduskarmen før sersjantens morgeninspeksjon. Lå pornobladene strødd uryddig utover, fikk en av oss ordre om å legge dem pent sammen. Veggene var dekorert med bilder av russiske stridsvogner og nakne kvinner. Den gang, under den kalde krigen, var dette blant det aller viktigste en soldat i Nord-Norge måtte kjenne igjen – mente vi da. Vi var unge og umodne.

Verden har gått fremover. Det har blitt bedre. I dag er det mange norske kvinner som tjenestegjør i Forsvaret. Det har også endret organisasjonen og kulturen. Filmene og bladene er der – men de grønnkledde kan velge dem bort. Norske soldater blir ikke lenger invadert av porno. Men, de har det til felles med tidligere tiders soldater at de stort sett er unge menn. Og unge menn har ofte begrensede interessesfærer. Det bør ikke overraske veldig. Man må gjerne ønske at soldatene som sendes til Afghanistan ikke skal være umodne, men da må man se litt på snittalderen på de som sendes ut.

Litt forsiktige er soldatene stort sett når de har fått i oppdrag å hale rundt på journalister som med kamera kan dokumentere alt som blir sagt. De vet at både bestemor og kjærester ser TV. De fleste legger bånd på seg. Men etter hvert som de blir vant til oss, og når kameraet er av, faller guarden. Jeg kunne selvfølgelig rapportert om det rølpete språket til de norske, britiske, amerikanske, danske og israelske soldatene, men jeg så vel ikke nyheten.

Mente virkelig soldaten som nå er sitert landet rundt at det er bedre å krige enn å ha sex? Og hvis han mente det, ville han virkelig sagt det? Det er i så fall en mer brutal utlevering av egne seksuelle erfaringer enn av soldatens forhold til krig.

Jokke

I januar ble en norsk 22-åring drept av en bombe i Afghanistan. Medsoldatene fikk trykket opp et eget minnesmerke med avdelingens uoffisielle, og etter forholdene usmakelige, emblem. Et dødninghode med teksten Jokke we will never forget under. Merket bærer med seg et løfte om at soldaten vil bli husket, og kanskje også om hevn. Tanken om at norske soldater ønsker å hevne sine falne kamerater er kanskje vanskelig å forstå langt unna krigen. Men den virker ikke så fjern når du er der sammen med soldatene. Jeg har de siste månedene formidlet bildet og teksten fra jakkemerket i en rekke reportasjer uten at det har opprørt. Det får meg til å tro at folk flest ikke lar seg ryste så veldig. Men, at dødningskallen er beordret fjernet, er en klok avgjørelse. Den burde ikke vært der i utgangspunktet. Symbolet tilhører pirater og banditter.

Telemark Bataljons (TMBN) offisielle avdelingsmerke er et vikingskip. Det bør Forsvaret ledelse huske på når generalene synes det er problematisk at avdelingen benytter andre vikingsymboler.

Likevel. Det som er viktigere enn hvordan norske soldater fremstår i norske medier, er hvordan de fremstår i Afghanistan. Det er viktig at den afghanske sivilbefolkningen har respekt for soldatene. Enda viktigere at de føler at de norske soldatene har respekt for dem – afghanerne. Det er kanskje på tide med et dannelseskurs for norske soldater som sendes ut på vegne av det norske folk. De får oppføre seg som folk – selv om de er soldater i krig.

Drømmekrigen

DrøMmekrigen 001

Anders Sømme Hammer: Drømmekrigen. Hjerter og sinn i Afghanistan og Norge. Oslo: Aschehoug, 2010. 338 sider.

Anders tok på seg den oppgaven NRK, TV 2, Aftenposten, Dagbladet og VG for lengst skulle tatt ansvar for. I 2007 flyttet han til Kabul for å rapportere fra krigen. Norge er i krig i Afghanistan, og ingen større redaksjoner har tatt på seg oppgaven med å opprette permanente korrespondentstillinger i landet. I tre år var Anders den eneste bofaste norske journalisten i det krigsherjede landet. For det fortjener han både heder og ære. Han har klart det vi som bare besøker landet av og til ikke klarer. Han har maktet å komme under huden på afghanerne. Han har rapportert fra den sivile siden av krigen, på en måte undertegnede og andre ikke klarer.

Drømmekrigen er en oppsummering av Anders sitt liv og virke de siste tre årene. Vi får være med ham på reportasjeturer rundt i landet, og vi får del i hans tanker om journalistikk. Han er svært kritisk til både sin egen og kollegers rolle i samarbeid med militære styrker i Afghanistan. Anders driver nærmest med selvpisking når han problematiserer journalisters embedding med soldatene. Han mener at soldater og offiserer i stor grad påvirker innhold og vinkling på oss journalister som reiser rundt med soldatene. Det får stå for hans regning. Selv er jeg aldri i tvil om at min lojalitet til det journalistiske produktet står over lojaliteten til soldatene jeg deler skyttergrav og middag med. For ordens skyld: Hammer navngir undertegnede som en av journalistene som har svært tette bånd til Forsvaret.

Anders er, som de fleste andre som følger utviklingen i Afghanistan tett, svært kritisk til krigen. Han beskriver hvordan situasjonen har forverret seg betydelig de årene han har hatt sin journalistiske base i Kabul. Drømmekrigen er en god bok. Og det er en viktig bok.

Eksport av demokrati

Så langt i min karriere som journalist, er det fire demokratiprosjekter jeg har fulgt med helt spesiell interesse. Ett av disse går for seg i Libanon, men dette skal handle om de tre andre. De tre, i stor grad mislykkede, prosjektene, er Irak, Afghanistan og Palestina (fortsatt kjent som de palestinske områdene.

Det disse tre demokrati-prosjektene har til felles, er at folket i de to statene og den ene «nesten-staten,» har fått tredd ned over seg demokratiske prinsipper og regler tilpasset Vesten. Mens det vestlige demokratiet har utviklet seg over tid hos oss og våre kulturelt likesinnede i USA og Vest-Europa, har de to nevnte statene og den ene «nesten-staten» blitt tvunget til å venne seg til våre demokratiske prinsipper over natten.

For å starte med palestinerne. Som et resultat av Oslo-avtalen, startet palestinerne nasjons- og demokratibygging. Det har ikke gått så bra. Tidligere geriljaledere satt plutselig med makt de ikke hadde truet seg til. De ble valgt av folket, og skulle ta styring over folkets midler. Penger forsvant på veien, og korrupsjonen ødela folks tillitt til politikerne. Politikerforrakt blandet med misnøye over fortsatt okkupasjon resulterte i et valgresultat i 2006 som skulle vise seg å bli katastrofalt for palestinerne. Hamas fikk makten, og vestlige land som hadde tvunget palestinerne til å innføre våre demokratiske prinsipper, snudde ryggen til palestinerne i forakt over valgresultatet. Det endte i internasjonal isolasjon og borgerkrig. Egentlig skulle palestinerne for lengst avholdt nye valg, men demokratiet er lagt på vent – enn så lenge.

I Irak var det ikke rare demokratiet å snakke om under Saddam Hussein. Riktignok avholdt despoten valg, men demokratiske var de ikke. Jeg var tilstede under diktatorens siste valg høsten 2002. I et valglokale i Bagdad intervjuet jeg en av valgfunksjonærene som var forhåndsklarert av regimet for å uttale seg til internasjonal presse. -Hvordan har det gått? spurte jeg, før urnene var tømt og tellingen i gang. -Veldig bra, svarte den bebartede mannen som ikke var helt ulik landets president. -Alle har stemt på Saddam, fortsatte han. Dette visste han altså før tellingen var i gang. Det endelige valgresultatet viste faktisk at Saddam fikk 100% av stemmene. Ikke 98% eller 99%, men 100%. Her jukset man med stil!

Etter den amerikanske invasjonen i 2003, fikk irakerne beskjed om å endre Grunnloven og valgsystemet. Intensjonene var nok de beste. Men igjen var det problemer med å konvertere en udemokratisk kultur til et Vestlig demokrati. En av hovedgrunnene er at det irakiske folk, ikke er ett folk. Det er i realiteten snakk om tre nasjoner som ble holdt sammen med jernhånd av diktatoren Saddam Hussein. Å tro at kurdere, sunnier og shiaer uten videre ville samarbeide hvis de ikke blir tvunget til det, har så langt vist seg å være total skivebom. Landet hadde raknet som Jugoslavia etter Tito, hadde det ikke vært for de amerikanske okkupasjonssoldatene (som fortsatt står i landet – selv om du kan ha fått inntrykk av noe annet den siste måneden).

7. mars i år gikk irakerne til urnene for å velge seg et nytt parlament. Mange boikottet valget. Andre var vitne til at deres kandidater ikke fikk stille fordi de under Saddam Hussein var tilknyttet Saddams Baath-parti. Ingen deltok tidligere aktivt i irakisk politikk uten å være medlem av nevnte parti. Derfor er ekskluderingen som følge av et slikt medlemskap, i realiteten ekskludering av politisk erfaring. Valget i mars var en katastrofe. Fortsatt har ikke parlamentet blitt enige om hvem som skal sette sammen en ny regjering, og hvem som skal være landets president – over et halvt år etter valget.

Img_0203

Afghanistans demokratisk valgte president hilser pent på Norges statsminister i Kabul 17. mai. Foto: Fredrik

I Afghanistan står det kanskje enda dårligere til med demokratiet. Etter invasjonen i 2001 så okkupantene et passende presidentemne i Hamid Karzai. Han ble valgt av afghanerne, men tro ikke det var et demokratisk valg. Under valget i 2005 fulgte jeg en palle med stemmesedler fra Kabul og ut til velgerne. Et portugisisk krigsfly dumpet av stemmesedlene og undertegnede på en gruslagt landingsstripe nord i landet. Neste dag ble en stor del av stemmesedlene fraktet videre med bil nordvestover mot Turkmenistan. To dager etter at stemmesedlene forlot Kabul, ble en del av dem lastet opp på esler for den siste transportetappen til de ytterste landsbyene. Tre dagers reise fra hovedstaden Kabul kom stemmesedler frem til landsbyer hvor folk ikke hadde tilgang på radio, TV eller aviser. Stemmesedler med bilder av menn de aldri hadde hørt om og symboler de aldri hadde sett. Hva skulle de stemme? Det avgjorde landsbyens eldre, slik de alltid har gjort. Altså var ikke avgjørelsen i prinsippet mer demokratisk enn tidligere. Stemmesedlene ble så fraktet tilbake til Kabul med esel, bil og fly. Et vestlig demokrati er basert på at folk har tilgang til massemedier. At de selv kan gjøre seg opp en mening. Slik fungerer det ikke i Afghanistan. Landsbyene kunne like gjerne sendt hver sin representant for å stemme på vegne av dem alle. Det er dette demokratiet norske soldater er sendt i krigen for å forsvare.

På sensommeren i fjor var det presidentvalg i Afghanistan. Mange gadd ikke stemme. Og mange var redde for å stemme. Taliban kuttet både fingre og neser av folk som våget seg til valglokalene. Gruppen er ikke interessert i at de folkevalgte har legitimitet. Valgobservatører påviste massivt valgjuks. Det var noen kaotiske uker før Hamid Karzais rival trakk seg fra det som skulle være en ny valgrunde mellom de to favorittene. Andre runde ble avlyst, og Karzai ble sittende som president.

Folkets tillit til det afghanske demokratiet er deprimerende lav. Derfor var det heller ikke mange som møtte opp under helgens parlamentsvalg. De foreløpige resultatene fra valget (før opptellingen) viser at minst 17 valgfunksjonærer er drept, hvert sjette valglokale var stengt på grunn av sikkerhetsproblemer og at under en tredel av de potensielle velgerne deltok. Og valgobservatører har påpekt en rekke feil i avviklingen av valget.

Å drive med eksport av demokrati er nok en vanskelig bransje å være i. Men kanskje det hele kunne gått bedre om folket i de tre nevnte landene fikk sjansen til å utvikle sine egne demokratiske systemer over tid.

USA alene

Habermas

Jürgen Habermas: The divided West. Cambridge: Polity, 2006. Engelsk, 224 sider. (Originalens tittel: Der gespaltene Westen. Frankfurt: Suhrkamp Verlag, 2004)

(Hellas) Hvor bedre enn å lese om USAs forsøk på tvangsinnføring av demokrati, enn i demokratiets vugge? I denne boka går den tyske pragmatikeren og filosofen Jürgen Habermas kraftig til rette mot USA krigspolitikk under president George W. Bush. Gjennom en rekke foredrag, nedtegninger og diskusjoner tar Habermas tak i problematikken rundt USAs egenrådige og voldelige utenrikspolitikk på ’00-tallet.

Et av hovedproblemene Habermas er opptatt av, er hvordan Bush-administrasjonens egenrådighet har bidratt til å svekke de internasjonale organisasjonene og foraene som skulle sikre spredning av menneskerettigheter og demokrati. Det paradoksale er at nettopp dette ble brukt av administrasjonen som argumenter for krigføring i Irak og Afghanistan.

Som bokas tittel tydelig understreker, er tyskeren også opptatt av hvordan den amerikanske utenrikspolitikken har skapt en distanse mellom amerikanerne og deres tidligere mest lojale allierte i Vest-Europa.

Jürgen Habermas er en av vår tids mest innflytelsesrike politiske tenkere, og blir fortsatt lyttet til. Her tar han til orde for sterkere internasjonal styring, og argumenterer hardt for Immanuel Kants filosofiske ståsted – der menneskets medfødte evne til å skille mellom rett og galt holdes høyt.

De likviderer barn

Skarpskytter 004

Anonyme forfattere: Med mandat til å drepe. Norske skarpskyttere i Afghanistan forteller. Oslo: Kagge forlag, 2010. 155 sider

De har forakt for sine motstandere, de norske skarpskytterne som nå vil dele sine opplevelser. Dette er en rå og jævlig bok om norske soldater som har som oppgave å likvidere fienden. Så er det da også en særdeles brutal krig de deltar i. Og forakten er nok helt nødvendig for den som skal trykke på avtrekkeren og vite at han dreper.

Det er oppsiktsvekkende opplysninger som kommer frem i boka. Et sted går fortellerstemmen langt i å antyde at for et par millioner kroner ville han tatt på seg likvideringsoppdrag også hjemme i Norge (Mullah Krekar), og et annet sted kommer det frem at en av Forsvarets skarpskyttere har skutt og drept et barn (barnesoldat). Det er ingen tvil om at skarpskytterne har en viktig rolle i krigen i Afghanistan, men at de har den aller viktigste vil kanskje andre soldater være uenige i.

Dette er en troverdig bok fra Afghanistan. Jeg er ikke i tvil om bokas autentisitet. Men når forfatterne nå engang har valgt å være anonyme, er det nærmest umulig å etterprøve informasjonen som gis. Boka ville hatt større troverdighet om historiene var fortalt til en forfatter som frontet boka, eller om forlaget hadde kostet på seg noen forord som overbeviste de mest tvilende leserne om at boka er både riktig og viktig.

Vil bombe i stykker fredsprosessen

Hamas og tolv andre væpnede palestinske grupper har sagt klart fra at de vil bombe i stykker alle forsøk på å oppnå fred med forhandlinger. De tror ikke palestinernes president Mahmoud Abbas er i stand til å inngå noen som helst avtale med Israel, uten å gi for mye. Og Hamas har vist at de mener alvor med truslene.

Tidligere denne uken stod Hamas bak et angrep mot jødiske bosettere like utenfor Hebron på den israelsk-okkuperte Vestbredden. Fire voksne mennesker, blant dem en gravid kvinne og et par med seks foreldre, ble regelrett henrettet. Skutt og drept med flere titalls kuler. Så voldsomt ødelagt at redningsmannskaper ikke engang fant det nødvendig å forsøke gjenoppliving. Et ufødt liv skutt i hjel – i mors liv. Ingen skal være i tvil om at fredsprosessens motstandere er villige til å begå de mest horrible handlinger for å slå bena under Abbas og Netanyahu nærmest før de har kommet i gang.

Også jødiske ekstremistgrupper har truet med å gjøre det de kan for å stanse prosessen. Trusler som får den israelske statsministerens livvakter til å svette litt ekstra. Tidligere statsminister Yitzhak Rabin ble hardt straffet for å ha inngått den såkalte Oslo-avtalen med fredsmakker Yassir Arafat i 1993. To år senere ble Rabin skutt og drept av en jødisk ekstremist. Det var straffen for å si seg villig til å gi opp de okkuperte områdene.

Partene møttes i Washington, og ble enige om å møtes igjen om to uker, og så annenhver uke i tiden fremover. Men allerede i slutten av måneden er det stor grunn til å vente at forhandlingene kollapser. 26. september utløper Israels selvpålagte byggeforbud på Vestbredden. Statsminister Benjamin Netanyahu har gjort det klart at byggearbeidene da vil bli gjenopptatt. En annen avgjørelse kan tvinge statsministerens koalisjonspartnere fra ytterste høyre til å straffe ham hardt. President Abbas på sin side, har gjort det klart at han ikke kommer til å forhandle hvis byggearbeidene gjenopptas.

Det ligger altså an til at partene klarer å slå bena under seg selv – også uten ekstremistenes hjelp. Lykke til!