Den svartkledde kvinnen i Gaza

(Gaza) -Hamas og Fatah må samarbeide, hvis ikke blir det ikke fred, sier hun. Jeg treffer henne på et lite marked i Khan Younis midt på Gazastripen. En kvinne med heldekkende svart slør og en unge på armen. Den svarte kjolen rekker helt ned i bakken. Hun går med på å svare på noen spørsmål om hva hun synes om varslede fredssamtaler. Jeg ser bare øynene hennes, og må tippe alderen ut fra barnet hun bærer på i den grusomme heten. Kanskje 35 år? Vanskelig å anslå. Hun stiller opp til et TV-intervju under forutsetning at hun får være anonym. Ikke vil hun si hva hun heter, og ansiktssløret vil gjøre det umulig for Hamas å identifisere henne – om gruppen da i det hele tatt følger med på norsk TV. Og bra er det. For hun har tenkt til å ta bladet fra munnen og være kritisk til den islamistiske gruppen som fikk makten etter et demokratisk valg i 2006, og som tilranet seg makten etter en kort borgerkrig året etter.

Hvis det nå blir fredssamtaler, hvem skal snakke på vegne av palestinerne på Gazastripen? Kan de stole på at de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden vil ivareta deres interesser? De mellom halvannen og to millioner menneskene som bor i det som må betegnes som en eneste stor flyktningleir. De har jo på sett og vis smakt litt på frihet. De har sett jødiske bosettere bli kastet ut. De har hatt valg. Og de har sett alt kollapse.

Siden valget i 2006 har de hatt borgerkrig, og opplevd at med Hamas ved roret ble de skjøvet ut i kulden av nær sagt alle. Og de opplevde nok en blodig krig med ny invasjon for halvannet år siden. De lever fortsatt som ofre for en streng israelsk blokade. Over hundre raketter er skutt fra Gaza og inn i Israel i år. Og gjentatte ganger har israelske styrker bombet mål på Gazastripen. Blokaden er visst straff for rakettangrepene. Kollektiv avstraffelse. Det er da viktig å huske på at halvparten av befolkningen er under femten år. Nærmere en million barn straffes altså for rakettangrepene. Det må både de som skyter raketter og de som opprettholder blokaden bære ansvar for.

Blokaden er lettet etter sommerens flotiljebråk. Men det er ikke slik at grensene er åpne og varer flyter fritt. Blant annet nekter Israel å la palestinerne innføre gjødsel, fordi dette kan brukes til produksjon av bomber. Resultatet er at palestinerne ikke kan dyrke frukt og grønnsaker som før. Ifølge FN nektes Gaza-palestinerne adgang til 85% av Gazastripens farvann. Med de ødeleggende konsekvensene det får for fisket.

StøRekolonne

Utenriksminister Jonas Gahr Støres kortesje på vei gjennom grenseovergangen fra Israel og inn i Gaza for en ukes tid siden. Palestinerne er totalt avhengige av internasjonal bistand. Foto: Fredrik

Palestinerne på Gazastripen lever av bistand. De er totalt avhengige av at Norge og andre mer eller mindre like gavmilde nasjoner forsyner dem med livsnødvendige varer. Bistanden gjør det umulig for de som styrer å drive en skikkelig økonomi. Folk får det aller mest nødvendige som bistand. Og særlig mer enn de aller mest nødvendige varene omsettes ikke på Gazastripen for tiden.

Den svartkledde kvinnen på markedet er utålmodig, og vil av gårde før hun havner i trøbbel. Det er få kunder ute. Kombinasjonen hetebølge og Ramadan tvinger folk flest til å holde seg i ro, og da helst på en kjølig plass. Fasten overholdes strengt på Gazastripen. Det betyr at friske voksne heller ikke tar til seg væske gjennom dagen. Islamiseringen av Gaza under Hamas er mer enn tydelig for oss som har vært her noen ganger. Hun sier det som flere undersøkelser har vist at palestinerne på Gaza i stadig større grad mener. -Hamas må gi fra seg makten, sier hun. -Vi vil ha fred med Israel, fortsetter den modige kvinnen. -Vi vil bare leve i fred, gjentar hun før hun forsvinner mellom handelsbodene og blir borte.

Det blir ikke fred i min levetid

(Jerusalem) -Se hvordan de bygger, sier den palestinske sjåføren med sin særegne raspete røst. 50 år med kjederøyking har satt sine spor. Abu Shahin og jeg er på biltur på Vestbredden. Han har fått seg ny taxi, og bruker det som påskudd til nok en gang å justere opp prisen. Det er i alle fall 17 år siden jeg leide ham inn første gang. Han er dyr, og ikke spesielt god til å kjøre. Men hyggelig selskap er han. Og så vet han hvordan han skal komme seg frem. Det er kanskje den største fordelen.

Han blir sint når vi kjører forbi en av de jødiske bosettingene som ligger inntil riksvei 443, veien som deler Vestbredden i to for palestinerne. Byggeaktiviteten er tydelig. Store kraner svinger rundt og heiser materialer på plass. -Når blir det fred i Midtøsten? spør jeg. Vi journalister stiller ofte taxisjåfører rundt om i verden vitale spørsmål. Under hektiske arbeidsager er det under transportetappene det er tid til litt small talk. Og taxi sjåfører både her og der er kjent for å ha sterke meninger. -Det blir ikke fred i min levetid, svarer palestineren fra Jerusalem kontant. Han måler meg litt med øynene, forsøker vel å anslå alderen til en gammel venn, før han for høflighetsskyld sier at det heller ikke blir fred i min levetid. Nå. Så var det klart.

Hvorfor er det så viktig med forhandlinger da? Fordi uten forhandlinger er det ikke håp. Enkelt og greit. Uansett hvor svart alt ser ut, er det ingen som har råd til ikke å prøve. Konflikten mellom palestinerne og israelerne er den konflikten som i størst grad bidrar til å splitte en verden tuftet på våre vestlige verdier og over en milliard muslimer. Ingen annen konflikt har så store ringvirkninger som denne. Etter den kalde krigens slutt, er det Midtøsten det står om for å redde verdensfreden – hvis noe kan kalles slikt.

Nå står det om timer eller dager før forhandlingsgruppen som kaller seg Midtøstenkvartetten (USA, Russland, EU og FN) er klare med sine rammevilkår for fredssamtaler mellom Israel og palestinerne. Aksepterer partene disse vilkårene, kan samtaler komme raskt i gang. Men det virker utenkelig at palestinernes president Mahmoud Abbas kan sette seg ned med Israels statsminister Benjamin Netanyahu for å snakke om fred så lenge Israel fortsetter å bygge på bosettingene på den israelsk-okkuperte Vestbredden. Israel på sin side krever tid. Netanyahu vil ikke la seg presse av kvartetten til å forhandle i et gitt tempo for å nå et satt mål om at en palestinsk stat skal være opprettet innen et år eller to. Han vil ha tid til å løse de vanskelige spørsmålene.

Og så da. Hvis partene blir enige om direkte fredssamtaler. Hva skjer da? All erfaring tilsier at eventuelle forhandlinger vil rammes av brudd etter brudd. At grupper som motsetter seg forhandlingsresultatene vil ty til vold for å få samtalene til å kollapse, og at verdensledere og toppdiplomater må reise i skyttel mellom to parter som vil ha minst mulig med hverandre å gjøre.

StØRefayad

Ramallah: Utenriksminister Jonas Gahr Støre var denne uken i Midtøsten, her i samtale med palestinernes statsminister Salam Fayad. Foto: Fredrik

Det er mange grunner til å være pessimist. Det meste har vært forsøkt før. En endelig fredsavtale krever blant annet at Israel beordrer jødiske bosettere ut fra okkupert land – det er rundt en halv million av dem. Noe landbytte er sikkert mulig, men hoveddelen av bosetterne må ut for at palestinerne skal kunne akseptere utfallet. Og okkupasjonen må opphøre. Så må partene komme frem til en enighet om Jerusalem. Den østlige delen av byen er okkupert av Israel. Det er vanskelig å forestille seg at Netanyahu vil gå med på en tilbaketrekking fra den hellige byen. Like vanskelig er det å se for seg at palestinerne aksepterer et forhandlingsresultat uten at dette gir dem kontroll over noe av Jerusalem. Og det er flyktningene. Noen millioner palestinske flyktninger fordrevet under krigene i 1948 og 1967. Skal de få lov å vende hjem eller skal man komme opp med en økonomisk kompensasjon? Det første er i hovedsak utenkelig. I så fall måtte hundre tusener av israelere gi opp hjemmene sine. Det kommer ikke til å skje. En økonomisk kompensasjon til de statene som har huset og vil fortsette å huse flyktningene er mulig. Men hvor stor skal kompensasjonen være, og hvem skal betale? Israel? Giverland som Norge? Og hva slags sikkerhetsapparat skal den nye palestinske staten kunne smykke seg med? Hvor sterk arabisk militærmakt er Israel villig til å ha stående på kjøkkentrappa – bokstavelig talt.

De blir nok ikke enige om alt. En av hovedgrunnene til det, er at det i en forhandlingssituasjon i hovedsak bare er den ene parten som skal gi – Israel. Forhandlinger vil hele tiden dreie seg om hvor langt israelerne er villige til å strekke seg for å nå målet om en selvstendig palestinsk stat.

Palestinagull

Palestinske jenter utenfor en gullforretning i Ramallah på den israelsk-okkuperte Vestbredden. Kanskje drømmer de om et bedre liv. Og kanskje blir det fred – i deres levetid. Foto: Fredrik

Taxien vår vinkes inn til en ekstra sikkerhetskontroll på en israelsk militær sjekkpost. Når jeg kjører denne veien alene, suser jeg alltid raskt gjennom med et shalom. Med Abu Shahin bak rattet blir det litt mer trøblete. Barten røper han på lang avstand. To israelske soldater kommer bort for å gjennomsøke bilen, på jakt etter bomber og granater. Fordi jeg ikke akkurat kan sies å være utstyrt med særlige arabiske trekk samt er i besittelse av et israelsk pressekort, får vi beskjed om å komme oss videre uten noen flere spørsmål.

Vi unnslipper den utmattende heten og setter oss inn i den nye og deilig nedkjølte Mercedesen. Abu Shahin freser over det han oppfatter som nok et overgrep. At han, fordi vi er inne i fastemåneden Ramadan, har avstått fra røyk og vann siden soloppgang, hjelper ikke akkurat på humøret. Det er lett å forstå frustrasjonen. -Nei. Jeg blir nok ikke arbeidsledig så lenge jeg har Midtøsten som arbeidsfelt, sier jeg til min palestinske venn.

Til helvete med Hellas?

Hellas+

Hellas slik vi liker å få landet servert på postkort. Foto: Fredrik

(Kykladene, Hellas) -Kalimera! Med et stort, tungt kassaapparat under armen, kommer han slentrende mot meg. I bar og brun overkropp. Og med litt tilført syntetisk sort sommerfarge i det tynne håret. Grekeren på stranden trekker på årene, men gjør det beste han kan for å skjule det. Selv barten ser ut til å ha fått seg en runde med samme fargestoff som den glisne manken.

-Three beds and one umbrella – that’s nine Euros, smiler han fornøyd. Jeg blar opp ti, og får en mynt i retur. Sammen med en lapp som printes ut av det som i alle fall ikke er ment å være et bærbart kassaapparat, men som han likevel trekker med seg overalt. -I don’t need the receipt, forsøker jeg. Mer for å slippe å forholde meg til mer søppel enn nødvendig, enn for å forsøke å lure greske skattemyndigheter. -Yes you do, sier min greske venn, og nikker mot en annen mann som står litt unna og titter i vår retning. Han følger oss med argusøyne og vel så det. Grekeren med falkeblikk står med et notatbrett i den ene hånden og en penn i den andre. Min venn, grekeren på stranden med kassaapparatet under armen, forteller meg at mannen med brettet og pennen er kontrollør. -Er han tysk? spør jeg, men får ikke svar.

Han var nok ikke tysk den godeste kontrolløren. Men tyskerne ville nok gjerne hatt litt større kontroll med den greske økonomien. Nå forsøker grekerne å få kontroll selv. Hellas er inne i en dyp og alvorlig økonomisk krise. En krise som ikke bare kan kjøre landet økonomisk utfor stupet, men som truer hele Eurosamarbeidet. For mens grekerne har kostet på seg tidenes økonomiske opptur etter at de sa farvel til Drakmer, har det gått trått i resten av Euro-Europa. Ikke minst i Tyskland, der reallønnsveksten har ligget på minussiden, mens grekerne har hatt lønnsfest. Det liker tyskerne dårlig. Der i gården er det mange som føler at de nå er med på å betale regninga for at grekerne har levd over evne. Og det er jo for så vidt sant. Jeg vet ikke om tyske turister styrer unna de greske øyene i sommer, men det kan godt være. En annen ting er at tyskere flest kanskje ikke har råd.

Hellas er nesten konkurs. Bedrifter er lagt ned, og offentlige arbeidsplasser kuttes. Resultatet er en rekke streiker som de siste par månedene har vært rettet mot den greske økonomiens mest sårbare punkt – turismen. Turistene reagerer på streikene ved å reise til andre land. Det betyr stengte hoteller og restauranter. Mindre salg av tzatziki og flasker med iskald Mythos. Nå er det ikke slik at jeg har strendene og restaurantene for meg selv. Men det hadde vært plass til flere. Den greske jappetiden er over, nå handler det om å overleve. For å klare seg, har grekerne mottatt enorme lån dette året.

Hellas-

Santorini: Et gresk paradis og vakker utsikt fra en nedlagt restaurant. Foto: Fredrik

Og det går visst ikke så aller verst. Den europeiske sentralbanken gikk i forrige uke gjennom de greske sparetiltakene, og ga myndighetene i Hellas både ståkarakter og skryt. Kanskje klarer de å komme seg ut av krisen. De tøffe virkemidlene, som har satt deler av befolkningen i kok, kan redde landet fra konkurs. I kombinasjon med redningspakker fra Euroland som Tyskland.

Angelina Jolie og Brad Pitt skal visst ha kjøpt seg et hus her i nabolaget. Julia Roberts, Jack Nickolson, Silvio Berlusconi og Vladimir Putin ferierer alle i samme område (ikke sammen). Sammen med Europas styrtrike oljesjeiker (deg og meg) skulle de kanskje klare å hjelpe grekerne litt på vei ved å strø om seg med penger. Men snart er turistsesongen over, og Julia Roberts og jeg har reist hjem (heller ikke sammen – dessverre). Fallet i turistnæringen denne sommeren vil bli merkbart for grekerne, og vil bidra til å forsterke krisen.

Mannen med kassaapparatet ser ganske fornøyd ut. Han leier ut rustne senger og hullete parasoller til overpris. Også den kontrolløren som sørger for at det printes ut kvitteringer til badegjestene, slik at myndighetene får sin del av kaka, har nok grunn til å være fornøyd. De forsøker begge å redde både sin egen og nasjonens økonomi ut av krisen. Jeg er glad jeg kan være til nytte for en gangs skyld. Det føles litt mer meningsfylt å unne seg luksus når man vet at det går til en god sak. Jeg forsøker bare å bidra til å redde den greske økonomien.

Vi voldtok også Kongo

Solskinn

Bjørn Godøy: Solskinn og død. Nordmenn i Kong Leopolds Kongo. Oslo: Spartacus, 2010. 240 sider.

(Spania) Godøys bok er resultat av lang og god research. At to nordmenn på farlig eventyr skulle aktualisere interessen for det mektige afrikanske landet, har helt sikkert ført til bedre salg. Så nevner da også Godøy de to herrene Tjostolv og Joshua i forordet. Han trekker en historisk linje fra de første norske Kongo-farerne til de to berømte fangene. Det handler om at hvite menn, med våpen i hånd, tar seg til rette i det svarteste og mørkeste Afrika.

Godøys bok er ikke godt skrevet. Men den er interessant. Den gir et innblikk i hvordan norske offiserer deltok i belgiske Kong Leopolds store Afrika-prosjekt. Et prosjekt som i all hovedsak gikk ut på å plyndre, mishandle, drepe og voldta. Norske offiserer deltok i et felttog hvis hovedmål var å, bokstavelig talt, tappe Kongo for ressurser. De dro til Kongo, holdt seg med slaver, horet og drakk. I det hele tatt forholdsvis dårlige representanter for hjemlandet.

Boka fungerer best som et substitutt til annen litteratur om Kong Leopolds Kongo-eventyr. Les derfor denne først:

De voldtok Kongo