På utflukt i Kongos jungel

Books 003

Tim Butcher: Blood River. A Journey to Africa’s Broken Heart. London: Vintage, 2008. Engelsk. 363 sider.

(Jerusalem) Da Daily Telegraphs Afrika-korrespondent Tim Butcher så Kongo-floden første gang, ble han umiddelbart bergtatt av den mektige elven. Det førte etter hvert Butcher på en farlig og strabasiøs reise, gjennom noen av de mest ugjestmilde områdene på jord. Områder jeg selv har fått føle litt på, og oppleve noe av spenningen ved. Det er lett å forstå Butchers fascinasjon, men vanskeligere å forstå hans valg. Briten bestemte seg for å følge en tidligere Daily Telegraph journalists reiserute gjennom Kongos tette jungel langs elven ved samme navn som denne gigantiske nasjonen i Afrikas indre. Hans forgjenger foretok reisen over hundre år tidligere. Navn var Henry Morton Stanley. Journalisten som da han fant David Livingstone i Afrikas jungel en gang på slutten av 1800-tallet skal ha ytret «Dr Livingstone, I presume?»

På egenhånd, med cash i skoa og malariatabletter i sekken, legger Butcher ut på ferden. Det er spennende å få være med på reisen gjennom denne boka. Butcher haiker med motorsykkel på veier som knapt er fremkommelige, han lurer døden når geriljagrupper nærmer seg, han betaler lokale padlere for å padle ham fremover på reisen mot målet. Underveis forteller han om dette landets triste og blodige historie. Sjokkert over et samfunn som har «gått tilbake i tid». Der restene av en moderne sivilisasjon bare er ruiner og vage spor. Høydepunktet er når han ankommer byen som tidligere bar navnet på hans forgjenger – Stanleyville, i dag Kisangani. Han forteller detaljert om hoteller, gater folk, korrupsjon og fiendtlighet mange andre Kongofarere vil gjenkjenne. Det er en lang reise fra Afrikas indre mot kysten. Og den er spennende.

Farlige krigslekkasjer?

Noen lekker som en sil, og bra er det. Vi journalister er avhengige av lekkasjer hvis vi skal klare å avdekke kritikkverdige forhold av samfunnsnyttig betydning. Sånn sett er Wikileaks lekkasjer fra krigen i Afghanistan både viktige og nyttige for demokratiet og ytringsfriheten. Hvis lekkasjene bidrar til å gi oss større forståelse av krigen, og til å korrigere for eksempel tallet på drepte afghanske sivile, er lekkasjene også riktige.

Det tar tid å gå gjennom over nitti tusen dokumenter. Men, etter å ha skummet Wikileaks sider, har jeg dannet meg et inntrykk av hva slags informasjon som nå blir kjent. Det er i all hovedsak snakk om korte situasjonsrapporter. Rapporter som med mer eller mindre nøyaktighet er sendt inn fra slagmarken for at den militære ledelsen skal kunne danne seg et bilde av hva som skjer, og hvordan og med hvilke midler man bør agere. Rapporter som er hemmelige, men som normalt gjøres tilgjengelige for diplomater, hjelpearbeidere, sikkerhetsselskaper i Afghanistan. Og for journalister med kontakter.

Rapportene ser ikke ut til å avdekke mye nytt. Unntaket er et av temaene som Wikileaks-sjefen Julian Assange la vekt på under pressekonferansen i London mandag. Nemlig at det kan se ut som om de internasjonale styrkene har underrapportert sivile tap som følge av de internasjonale operasjonene. Stemmer dette, er vi mange som vil kreve at de militære styrkene, egne og andre vestlige, legger kortene på bordet, og gir oss korrekt informasjon. Vi har krav på å få vite hvor store sivile ødeleggelser våre allierte og egne soldater påfører afghanerne. Det er viktig for Afghanistan-debatten. Veldig viktig.

At deler av den pakistanske etterretningstjenesten ISI pleier et nært samarbeid med Taliban, bør ikke overraske noen som har fulgt utviklingen i regionen de siste årene. Derfor er det kanskje grunn til å tro at det ikke kommer veldig mange store og overraskende nyheter ut av publiseringen av de hemmeligstemplede rapportene. Dette velkjente samarbeidet ble av flere store internasjonale nyhetsformidlere løftet opp som noe av det mest oppsiktsvekkende ved lekkasjene.

Etter en overfladisk gjennomgang av rapportene som omfatter norske soldater, dukker det opp lite nytt. Det er kopier av innrapporteringer som involverer norske soldater i skuddveksling. Og det er kopi av minst en melding som angår situasjonen da Taliban nektet journalisten Pål Refsdal å reise hjem etter et opphold hos gruppens krigere.

En type melding som kan bidra til å svekke det norske folks tillit til egne styrker, er nyheten om at norske soldater har drept sivile uten at dette har blitt offentliggjort. Det bidrar til å mistenkeliggjøre soldatene og innholdet i det oppdraget de er satt til å utføre. Spesielt hvis det blir kjent at slik informasjon med vilje er holdt tilbake. Dagbladet har i to dager flagget stort en hendelse der de hevder at norske soldater i henhold til en av rapportene har skutt og drept en sivil mann. NRK og Aftenposten fulgte opp, og Forsvaret ble tvunget til å se nærmere på saken. Hadde Dagbladets journalister tittet nærmere på rapporten, ville de sett at rapporten ikke henviste direkte til norske soldater, og at drapet skal ha skjedd på en helt annen kant av landet enn der norske soldater er stasjonert. Journalister skal være på vakt overfor soldatenes handlinger i krigen, men det er ikke vår oppgave å mistenkeliggjøre dem. Denne nevnte rapporten hadde, i likhet med svært mange situasjonsrapporter fra kampens hete, en stavefeil. Det var forholdsvis enkelt å sjekke norske styrker ut av saken.

Det hvite hus og det norske Forsvaret har det til felles at de er bekymret over lekkasjene. Selvfølgelig skal de være det. Hvem lekker, og hvor mye mer informasjon kan komme ut? Og ikke minst – vil lekkasjene utgjøre en sikkerhetsrisiko for soldatene. Wikileaks Assenge hevder at de ikke vil det, fordi de offentliggjorte rapportene ikke omtaler pågående operasjoner. Han sa også at Wikileaks selv har valgt å holde noe av materialet tilbake i frykt for at publiseringen kunne føre til at liv vil gå tapt. Militære ledere i Norge og hos våre allierte mener derimot at sikkerheten til soldatene nå kan være svekket. Svekket fordi fiende ut fra det enorme materialet kan lese seg frem til et operasjonsmønster.

Det høres ikke veldig sannsynlig ut. Det er i all hovedsak ikke snakk om en veldig avansert fiende. Det er snakk om en fiende som hele tiden oppholder seg i områdene der soldatene opererer, og på den måten blir langt mer kjent med det militære operasjonsmønsteret enn om de satte seg ned for å studere de publiserte rapportene. Erfaringer fra felt tyder på at fienden legger merke til hvor og når de militære styrkene beveger seg fordi de selv er tilstede. Og at det er utgangspunktet for de fleste angrepene.

Jeg tror den største faren, både for det norske Forsvaret og våre allierte, er at lekkasjene eventuelt skulle vise at vi ikke har fått kjennskap til krigens virkelige kostnader. Da vil motstanden mot krigen i Afghanistan øke betydelig.

I Afghanistan til Dovre faller

Mens Forsvaret merker en betydelig Afghanistan-slitasje, lover utenriksministeren at Norge ikke skal trekke ut før afghanerne er i stand til å ta vare på seg selv. Mange norske offiserer og soldater har gjentatte ganger blitt beordret eller meldt seg til tjeneste i det krigsherjede asiatiske landet. Det er grenser for hvor lenge det er mulig å opprettholde dagens norske militære engasjement i krigen.

Nå gjør det ikke saken enklere at politikerne som sender soldatene ut ikke tør si det som det er – at Norge er i krig. Rekrutteringen ville nok vært enklere hvis soldatene satt igjen med en større følelse av anerkjennelse.

Afg 001

Eksempel på norsk soldat i Afghanistan: Sersjant Kristoffer Mood fra Telemark bataljon – ikke trygt plassert bak i en stormpanservogn. (Foto: Fredrik)

Denne uken møtte 44 utenriksministere, inkludert vår egen, hverandre i Kabul. De var på plass for å vise afghanerne og president Hamid Karzai at de støtter Afghanistan. De var der for å understreke at afghanerne ikke vil bli latt i stikken nok en gang. Og, de var der for å vise Taliban at også de er fryktløse. Det siste bare delvis vellykket fordi sikkerhetsapparatet rundt Kabul-møtet var gigantisk, og fordi Taliban (eller hvem-det-nå-var) skjøt noen raketter, og med det klarte å forstyrre møtet ganske kraftig.

Jonas Gahr Støre har kritisert de av sine kolleger som er tydeligere enn ham på når det er tid for å trekke ut de internasjonale styrkene. Alle nasjoner som står med styrker i Afghanistan, har det til felles at de ønsker å forlate landet så raskt som mulig, og med minst mulige tap. Statsledere, militære ledere og utenriksministere snakker alle om at det viktigste nå er at afghanerne blir satt i stand til å ta vare på seg selv og sin egen sikkerhet.

Skal vi tro en av de som kjenner sikkerhetssituasjonen i Afghanistan aller best, president Hamid Karzai, vil det ta minst et kvart århundre til før de internasjonale styrkene kan takke for seg. Nå er det ikke sikkert vi skal ta en afghansk president med flere tenkelige agendaer på ordet, men hans tidsperspektiv bør likevel fungere som et korrektiv til de tidsplaner som etter hvert er trukket opp av USAs president Barack Obama og andre vestlige ledere. Obama vil gjerne starte uttrekkingen av amerikanske styrker fra Afghanistan neste år, og ser helst at hovedstyrken er ute i løpet av de neste tre-fire årene.

Også statsminister Jens Stoltenberg sa, da han besøkte de norske soldatene nord i landet 17. mai, at det handler om å overlate jobben til afghanske sikkerhetsstyrker. Men, i likhet med sin statsråd Støre, mener også den norske regjeringssjefen at det ikke er veldig klokt å flagge et tidspunkt veldig tydelig.

Norge har mistet ni soldater i Afghanistan. Fem av disse har falt i kamp bare i år. Norge må, i likhet med andre nasjoner som forsøker å stabilisere sikkerheten i det krigsherjede landet, være forberedt på å miste flere kvinner og menn. Kanskje mange. Og det norske folk, vi som betaler prisen for å ha norske soldater i Afghanistan, må være forberedt på at dette kan ta svært lang tid. Det forplikter å delta i krig og okkupasjon. Man har ikke lov til å forlate et land i kaos. Internasjonale regler pålegger Norge å rydde opp etter oss før soldatene drar hjem.

Toten

Trond Andre Bolles kiste bæres ut fra Hoff kirke på Østre Toten 8. juli i år. (Foto: Fredrik)

Les også: Soldatens dikt

Målet med denne krigen var å forhindre at grupper som planlegger angrep mot mål i Vesten, uforstyrret kunne planlegge og trene for angrep mot oss og våre allierte. Det målet er delvis nådd. Men samtidig er vi i dag utsatt for det sikkerhetsanalytikere hevder er en langt større sikkerhetstrussel enn før 11. september 2001. For det første ved at Norge med styrkebidraget i Afghanistan, eksponerer norske liv for direkte konfrontasjon med væpnede grupper. For det andre at Norge ved å delta i den amerikansk-ledede krigen, enda tydeligere har definert Norge og norske interesser som legitime mål for USAs fiender.

Det er snart ni år siden de første norske soldatene ble sendt til Afghanistan. Det er tvilsomt at det går som president Karzai ønsker, og at norske styrker fortsatt deltar i militære operasjoner i landet hans om 15 år – selv om norske myndigheter har vist tålmodighet og utholdenhet tidligere. Norge deltok med et langt større bidrag i Sør-Libanon gjennom 20 år fra 1978. Men den gangen var rekrutteringen enklere. Både fordi det var flere soldater å ta av, og fordi nåløyet soldatene skulle siles gjennom ikke alltid var like trangt som det er i dag. (For ordens skyld: undertegnede tjenestegjorde selv i Libanon som ung offiser).

Norges og andre vestlige lands regjeringer ser etter alt som kan ligne på lyspunkt i Afghanistan. De er det dessverre ikke mange av. Vestlige regjeringer ønsker seg ut så raskt som mulig. De av oss som har observert afghanske sikkerhetsstyrker i aksjon på nært hold, vet at det er langt igjen før afghanerne er i stand til å ta vare på seg selv og sin egen sikkerhet. Og de av oss som har fått føle de væpnede afghanske gruppenes dødelige angrep, vet at motstanden mot den vestlige tilstedeværelsen er stor. Større enn noensinne de siste åtte årene.

Det går feil vei i Afghanistan. Det er stor grunn til å tro at det ville vært verre om de internasjonale styrkene ikke hadde vært der. Men trekker Norge og andre land seg ut av Afghanistan nå, kan du være sikker på at Taliban og andre grupper som kjemper mot Karzais halvdemokratiske regime, vil feire sin seier over de vantro. En for rask retrett vil styrke de gruppene de internasjonale styrkene har gått til krig mot.

Det handler om å forstå afghanerne

BøKer 002

Fredrik Barth: Afghanistan og Taliban. Oslo: Pax Forlag, 2008. 100 sider.

(Tel Aviv) Jeg synes denne boka skulle vært lenger. På den annen side tiltrekker den seg kanskje flere lesere i sin nåværende form, og det er i så fall bra. Jeg håper absolutt alle soldater, hjelpearbeidere og journalister som skal til Afghanistan, tar seg bryet med å lese Barths korte og interessante historie om landet. For soldatene bør dette være et minimumskrav. Kanskje forstår de da litt mer av hva de står opp mot, når de kjemper med livet som innsats.

Ulempen er selvfølgelig at Fredrik Barth, i likhet med mange andre, tegner et noe dystert fremtidsbilde. Han er kritisk til måten de militære aksjonene i Afghanistan gjennomføres på. Han mener de gjennomføres med manglende forståelse for lokal kultur, og at det er noe av hovedgrunnen til at de internasjonale styrkene og president Hamid Karzai kanskje ikke vil lykkes.

Få fra Vesten kjenner det pashtunske folket så godt som Fredrik Barth. Sosialantropologen har levd sammen med dem, og snakker språket deres. Med sin inngående kjennskap til Afghanistan, forteller han i denne boken om landets nyere historie. Og om hva som ga grobunn til fremveksten av Taliban.

Boken gir et glimt inn i en kultur så annerledes og fjern fra vår egen, som det er mulig å tenke seg.

-Kast ut bosetterne

(Tel Aviv) -Det blir aldri fred så lenge bosetterne oppfører seg som om de okkuperte områdene er israelske. Ordene kommer klart og tydelig fra en som kjenner konflikten på kroppen. Fra en som har levd med krig og frykt for krig hele sitt liv. -Kast ut bosetterne. Det er den eneste løsningen, sier han. Og han har mange med seg.

Jeg tilbringer inngangen til sabbaten på en strand i Tel Aviv. Jeg har kommet for å se en VM-kamp på en av storskjermene som er spent opp over en ramme i vannkanten. Kommentatorene skriker seg hese over spenningen i Sør-Afrika. Bak skjermen ruller bølgene inn over den myke sanden. På stranden sitter folk med sine øl og vannpiper. De fleste følger spent med på kampen. Jeg har, som så ofte før, havnet i en politisk diskusjon. Et resultat av at restauranteieren på et av mine stamsteder i den israelske storbyen har introdusert meg som norsk journalist. Sånn er Midtøsten. Mange har sterke meninger, og mange vil ytre seg. Spesielt overfor journalister. At jeg kommer fra Oslo, gjør meg ikke mindre interessant. Byen som har gitt navn til alle havarerte fredsavtalers mor – Osloavtalen.

Han som vil kaste ut bosetterne, får flere med seg. Jeg inviteres over til nabobordet og en gruppe kvinner og menn rundt 30. De forklarer at det er bosetterne som er problemet. At de jødiske bosetterne spenner bein på ethvert seriøst forhandlingsforsøk mellom Israel og palestinerne. -Hadde ikke de fordømte bosetterne stjålet palestinernes land ville det vært fred her for lengst, påstår en annen.

En scoring belønnes med gratis vodka-shots til alle. Stemningen og temperaturen på den politiske diskusjonen stiger, og jeg ber en stille bønn om at siste mål er scoret for kvelden. Bar sprit har aldri vært min greie. Men, høflig som jeg er, takker jeg pent når små plastbeger med gratis brennevin plasseres foran meg.

Nå er det ikke noe spesielt i at folk jeg møter vil at de jødiske bosetterne skal pakke sammen og komme seg vekk fra de okkuperte områdene. Områder bosetterne og deres støttespillere hevder er deres rettmessige eiendom med henvisning til at landet er gitt jødene av Gud. En noe uortodoks (jada!) måte å hevde eiendomsrett på, som stort sett bare høster internasjonal støtte når det gjelder akkurat dette landområdet. Men, det som for mange førstegangsreisende til regionen vil oppfattes som spesielt, er at det er jøder som vil fjerne bosettingene. Israelske jøder. De er lei av at jøder fra eget land eller andre steder i verden (for det meste fra USA) sammen med den israelske regjeringen beslaglegger palestinsk land.

-Vi må ut. Palestinerne må få sin egen stat. De må få sine egne grenser, havner og flyplasser, krever en. -Bare slik blir vi kvitt terrortrusselen, argumenterer han. -Bare slik kan vi leve i fred.

Vi journalister er ikke alltid like romslige med plassen når de hever sin røst, men de er mange. De israelske jødene som har som høyeste ønske å leve fredelig, side om side med sine palestinske naboer. De som vil at Vestbredden og Gaza etter hvert skal bli en selvstendig palestinsk stat. De vet også at de har mange meningsfeller på palestinsk side. Palestinere som er lei av okkupasjon, undertrykking, ydmykelser og krig. Palestinere som for lengst har akseptert at staten Israel er der, og har like stor rett til å bestå som en palestinsk stat. Innenfor de internasjonalt anerkjente grensene fra 1948, vel og merke. Det er de konfronterende fanatikerne som får mest spalteplass.

Israelske jøder organiserer seg og går i demonstrasjonstog for palestinernes rettigheter. De er lei av å være okkupanter. De er lei av å være blant det internasjonale samfunnets mest utskjelte grupper. Svært mange israelske jøder er ikke i nærheten av å identifisere seg med jødiske bosettere som, med en pistol i bukselinningen eller en maskinpistol under setet, kjører rundt på sine innegjærte motorveier på Vestbredden. De tror bosetterne står mellom dem og muligheten for fred.

Jeg forklarer mine nyervervede jødiske venner, at dette vil lyde som musikk både for mange palestinere og norske fredsaktivister. Men jeg forklarer dem også paradokset med at kravet om en egen palestinsk stat vil oppfattes som en rød klut av mange nordmenn. Nordmenn som hevder at de er Israel og jødenes egentlige venner. -Hvorfor vil de ikke vårt beste, hvis de er våre venner, spør en. -Jeg tror de vil deres beste, svarer jeg. -Men mange av mine landsmenn mener, i likhet med bosetterne, at Vestbredden tilhører jødene fordi dere har fått landet av Gud, fortsetter jeg. -De mener også at dere jøder er Guds utvalgte folk. At dere er hevet over alle oss andre.

Å si at mine samtalepartnere ser vantro på meg når jeg forklarer den absolutte støtten deler av kristen-Norge viser bosetterne, blir pussig. Men nyheten mottas med måpende undring. Jeg forklarer at mange nordmenn mener at palestinerne på Vestbredden kan finne seg et annet arabisk land å bo i – uavhengig om deres familiebånd er knyttet til området hvor de nå bor, flere hundre, for ikke å si flere tusen, år. -Ondskapsfullt, sier én av jødene, mens han puffer av gårde på en vannpipe stappet med epletobakk.

Jeg blir ikke bønnhørt. Det scores igjen, og vips står et lite beger med vodka foran meg. Fylt til randen, og vel så det. Fordi det er meg, får jeg vite. Å besøke sitt stamsted, har sin pris.

Han var blant de første i Afghanistan

(Hoff kirke, Østre Toten) Han ble gravlagt på samme dag som vi fikk en kraftig påminnelse om hvorfor norske soldater blir sendt for å dø i Afghanistan. Krigshelten og tobarnsfaren Trond Andre Bolle. Samme dag som politiet pågrep terrormistenkte i Norge, ble kisten med den 41 år gamle marinejegeren senket ned i jorden.

Det var for å slå tilbake etter terrorangrepene i USA 11. september 2001, og for å forhindre lignende angrep i fremtiden, at norske myndigheter bestemte at også Norge skulle delta i krigen i Afghanistan. En krig som langt fra er vunnet. Som kanskje aldri vil vinnes. Paradoksalt nok bidrar også det norske engasjementet i Afghanistan til en økt terrortrussel i Norge. For mens soldatene kjemper med livet som innsats, øker faren for et angrep på Norge.

Det norske engasjementet i Afghanistan har satt Norge på kart vi helst ikke vil synes på. Kart som viser væpnede grupper i Afghanistan hvor deres fiender kommer fra. Norges militære engasjement i Afghanistan og Irak de siste årene, har økt islamistgruppenes interesse for Norge. Norges viktige rolle i fredsprosessen mellom Israel og palestinerne har pådratt oss uønsket oppmerksomhet. Det har også Nobelprisutdelingen til USAs president i fjor, og publiseringene av Muhammedkarikaturer i norske medier.

Oppslutningen her hjemme om Norges støtte til USA etter 11. september 2001 var stor. Men er den fortsatt det? Husker folk hvorfor regjering og storting sendte soldater i krigen? Hvorfor vi fortsatt er der? Det har vært mye fokus på gjenoppbygging og demokratisering, men det startet som et gjengjeldelsesangrep. Norske soldater var med fra starten.

En av de aller første soldatene som ble sendt til Afghanistan, var Trond Andre Bolle. Det var de beste som ble sendt. De beste sendes fortsatt i krigen. Derfor er det også de beste som faller. -Vi støtter deg i alle de valg du har tatt i livet, understreket Bolles bror under begravelsen. Også det valget som førte til at Trond Andre Bolles barn mistet sin far.

Det har gått halvannen uke siden familien ble vekket opp, natt til mandag 28. juni. De ble vekket opp med budskapet de alltid har fryktet. Meldingen om at den tøffe soldaten aldri kommer hjem igjen.

Kirken var fullsatt. Utenfor, på en liten slette, var et telt satt opp. Via storskjerm kunne de det ikke var plass til i kirken følge den vonde seremonien. Selv stod jeg på galleriet. Jeg kikket ned på familiemedlemmene, de uniformerte kollegene. Sønnen som gikk frem med blomster til farens kiste mens offiserer tørket vekk tårene. Kisten var drapert med det norske flagget. Der under flagget lå han – krigshelten som vi nå vet hvem er. Han som flere ganger tidligere har vært anonymisert i meldinger om heltedåder utført av norske soldater i Afghanistan. Trond Andre Bolle var navnet. Nå er han død. Men nå vet vi også hvem han var. Soldater står klare til å fylle hans plass – selv om det blir vanskelig. Men ingen kan fylle hans viktigste plass i livet. Rollen som pappa og ektemann.

Ved fotenden av kisten lå den hvite kransen fra Kongen. På båren et brett med medaljer. En medalje manglet. Den hans sjefer ville han skulle ha, men som han aldri fikk mens han levde. Krigskorset med sverd. Trompetistenes bønnesignal innledet seremonien. Sjefen for marinejegerne talte. Det gjorde også kona og en av brødrene.

Flere hundre mennesker fulgte kisten frem til en nygravd grav. Båreflagget ble brettet sammen. Flagg og medaljer ble overrakt en 10 år gammel sønn som aldri mer skal få være sammen med sin far. Fordi faren valgte å kjempe for de verdier han trodde på. Med livet som innsats.

Soldatens dikt

Bloggdikt For noen uker siden, mens de gresskledde kollene i Faryab-provinsen fortsatt var vårgrønne ispedd millioner av røde og gule blomster, var jeg sammen med norske soldater på et oppdrag vest i provinsen. Om natten sov vi i nedgravde stillinger. Med en presenning spent over oss som beskyttelse mot de få regnbygene som fortsatt falt over dette herjede landskapet.

Det ble da, som nå, skutt mot de norske soldatene. De kom under sporadiske angrep fra forskjellige grupper som ønsker dem vekk. De internasjonale styrkenes innsats for å styrke afghansk politi og militærvesen, står i veien for de som ønsker å smugle narkotika fra Afghanistan til blant annet Norge. De står i veien for Taliban og andre grupper som ønsker å ha den politiske kontrollen over landet. Da, som nå, var det med livet som innsats norske soldater dro ut på oppdrag.

Motivasjonen virket å være på topp hos dem jeg traff. Soldatene var stolte av innsatsen sin. Av offeret og risikoen de frivillig utsetter seg for. Men de var skuffet over hvordan myndighetene overså dem, og mangelen på anerkjennelse. Noe av dette endret seg da Statsminister Jens Stoltenberg kort tid etter dukket opp for å feire 17. mai med soldatene. De følte seg sett.

De vet nå, at de mer enn noensinne blir sett og lagt merke til. Med et slag var enda fire soldatliv tapt. Det vil endre mye. Anerkjennelsen vil bli merkbar. Mye har endret seg den siste uken. Veteraner kommer hjem til folk som er skeptiske til oppdraget de har utført. Men de kommer også hjem til enda større beundring for det motet de har utvist. De vil bli hyllet som aldri før. De vil få sine medaljer og takk.

Men så? Hva skjer så? Livet må gå videre for veteranene og de hjemme. Nye soldater sendes ut i krigen. Den krigen statsrådene fortsatt ikke, heller ikke etter de siste tapene, tør kalle krig. For mange av veteranene tar det aldri slutt.

Jeg krøp ut av soveposen og opp av skyttergraven for å ta imot en kopp varm kaffe. Solen var på vei opp og i ferd med å varme den kjølige luften. Dråper av dugg klamret seg fast i gress og metall. En soldat kom bort til meg, hilste, og stakk til meg en papirlapp. En lapp revet ut av en notatbok. -Jeg ville bare at du skulle ha denne sa han, og forsvant.

Jeg hadde fått et dikt. Uten noen form for instruksjoner. Siden har jeg båret det med meg. Her er det – soldatens dikt:

Bloggdikt

Kulene suser. Kontakt! Kontakt!

Besvarer nå ilden, alle mann

Løp til stilling, hold hodet lavt

Ha is i magen, høy puls er bra

Raketter fra sør, kuler fra nord

Overlever jeg dette, da er jeg god

Angst og uro, dag og natt

Veibomber er overalt

Sjelen koker, går det bra?

Å leve i fred, er så bra!

Adrenalinet pumper. Rykk fram! Rykk fram!

Å se det på film, er ikke sant.

En vakker dag, da vi kommer hjem

Slitne, nedbrutte – men stolte menn

Med livet som innsats, reiste vi hit

En tredje verden i flammer, ville vi til

Fedrelandet smiler, politikere takker

Men de vet ikke – angst og uro er prisen