Nå kommer den store Afghanistan-debatten

Sammenligner vi oss med flere av våre allierte i Afghanistan, har Norge til nå lidd beskjedne tap. Riktignok har Norge langt færre soldater på bakken enn mange av våre allierte, men fem drepte fra desember 2001 til juni 2010 er innenfor marginene av det oppdragsgiverne, politikerne, tåler. Når Norge nå har mistet ytterligere fire soldater i en enkelthendelse, endrer kanskje dette seg.

Hos våre allierte vesteuropeiske partnere er det nettopp tap av flere soldater over kort tid som har trigget den store Afghanistan-debatten. En debatt som ender med at politikerne må være langt tydeligere på når styrkene skal trekkes ut. Når man skal erklære oppdraget for utført, eller når man skal innrømme at dette slaget er tapt. Opinionen ønsker ikke at norske soldater skal ofre livet for noe som ikke ser ut til å lykkes.

Afg 003 Jpg

Norsk stormpanservogn i Faryab. Foto: Fredrik

Hos våre allierte har tap av flere soldater stort sett ført til en umiddelbar nasjonal støtte til soldatene og for det oppdraget de er sendt ut for å løse. Men så kommer debatten. Hvor mange norske soldatliv er regjeringen villig til å akseptere før de ber forsvarsledelsen beordre retrett? I Libanon mistet Norge i snitt en soldat i året. Slik er det også nå i Afghanistan. Men hva om enda flere kommer hjem i kister før dette året er omme?

Debattene som har rast tidligere har dreid seg om manglende evakueringsmuligheter og legehjelp, dårlig sikkerhetsutstyr og intern krangling mellom regjeringspartiene om hvor soldatene kan operere. De første tre punktene er i all hovedsak løst ved å sende ned et helikopterbidrag, innleie av kirurger og påfyll av midler til innkjøp av pansrede vogner. Det siste punktet fremstår i dag som nærmest irrelevant. Men det var en grunn til at regjeringen ikke ville sende soldater til Sør-Afghanistan. Grunnen var at de ikke ville ha soldatene hjem i kister, fordi det kunne bli for belastende. Den belastningen får de uansett nå.

17. mai holdt statsministeren tale for soldatene i Faryab-provinsen. Det var Stoltenbergs første besøk i det norske ansvarsområdet nord i Afghanistan. -Dere skal vite at både den militære og politiske ledelsen vet hva dere gjør, sa Stoltenberg til de oppstilte soldatene. -Vi er fulle av beundring for hvordan dere løser oppdraget, fortsatte han. Og det mener han selvfølgelig. Han vet at soldatene han har det politiske ansvaret for, daglig risikerer livet for å løse oppdraget de har fått.

Afg 002

Statsministeren taler 17.mai. Foto: Fredrik

Denne våren har jeg hatt anledning til å følge de norske soldatene i felt, på en måte jeg aldri har hatt tidligere. Det har vært en ny åpenhet å spore. Både politisk og militær ledelse har gitt sin velsignelse til at vi viser soldatenes virkelighet – uten filter. Jeg har opplevd hvordan de kommer under daglige angrep, og hvordan de fortsetter å løse oppdragene sine – nærmest for enhver pris. Politikerne har ikke vært villige til å si at soldatene kjemper en krig. Det har vært snakk om sikkerhet og gjenoppbygging. Men soldater som blir skutt på, angrepet og ser venner bli drept er i krig. Soldater som daglig tvinges til å skyte for å drepe er i krig. Uansett om det er en juridisk riktig betegnelse eller ikke. Etter en særdeles tøff vår for soldatene spurte jeg Stoltenberg om Norge var i krig. Og han gikk svært langt i å innrømme dette. -Vi deltar i krigshandlinger og FN har gitt oss mandat til å delta i denne operasjonen, svarte han etter at soldatene hadde avsunget nasjonalsangen 17. mai.

Både Taliban og de som har skylden for at fire norske soldater mistet livet søndag ettermiddag, vil bruke hendelsen for det den er verdt. De vil skryte av sin militære seier, og forsøke å vise lokalbefolkningen hvem som er den sterke parten. Når det i Norge blir snakk om en militær exit, om å trekke soldatene hjem, vil opprørerne få blod på tann. Det er grunn til å tro at de vil fortsette angrepene for å gi et inntrykk av at når den nødvendige tilbaketrekkingen begynner, så er det fordi opprørerne har beseiret fienden. De vil forsøke å overbevise afghanerne om at inntrengerne er slått, og at opprørerne er seierherrene. I Afghanistan er det lang tradisjon for å støtte den sterkeste parten.

Derfor er det all grunn til å frykte flere voldsomme angrep mot norske soldater i månedene som kommer. Og det er grunn til å frykte at enda flere vil komme hjem i kister drapert med det norske flagget.

Soldatenes usynlige fiende

Tidlig på kvelden 8. november 2007, ble jeg kalt inn i teltet til sjefen for de norske soldatene i Afghanistan. Jeg hadde tilbrakt noe tid i leiren, nord i landet. Norske soldater hadde den siste tiden vært i harde kamper. Kamper som av oberst Ivar Sakserud ble beskrevet som de hardeste norske soldater hadde deltatt i siden 2. verdenskrig. Men soldatene til Sakserud kom fra det med livet i behold. De drepte motstanderne. Det var også nært på for nordmennene, men det gikk bra. Soldatene kom hele tilbake fra slagmarken. Men så gikk det galt. Obersten i teltet så alvorlig på meg, og bekreftet ryktene som gikk i leiren om at en norsk soldat var drept.

Kristoffer Sørli Jørgensen kjørte ut av leiren i Maymana tidligere samme ettermiddag. 8. november 2007. Han skulle på skytebanen like ved, for å skyte inn våpen sammen med sambygdingen Kjetil Bragstad fra Stange. De kom aldri frem til skytebanen. Kristoffer ble drept momentant da en bombe gravd ned i veien, eksploderte rett under bilen. Snarrådigheten til soldatene i bilen bak, reddet livet til Bragstad. Sørli Jørgensen ble 22 år gammel. De kjørte en upansret bil. Det ble det selvfølgelig debatt av. Politikerne bevilget mer penger, og pansrede kjøretøy ble bestilt. Men det ga ingen garanti.

25. januar i år rullet en norsk CV-90 stormpanservogn inn i Ghowrmach-distriktet i Faryab-provinsen nordvest i Afghanistan. Vognføreren sitter utsatt til på slike vogner. Dypt nede og langt fremme. En bombe som utløses av trykkmekanismer vil først og fremst ramme føreren. Claes Joachim Olsson fra Gressvik utenfor Fredrikstad, ble også bare 22 år gammel. Panserplatene til tross. To dager senere traff jeg de to soldatene som var sammen med Olsson da han ble drept. De var lettere såret, men åpenbart preget. Jeg traff dem da de skulle følge båren med sin drepte kamerat hjem til Norge. Hjem til Norge og Olssons sørgende foreldre.

Og så. Søndag 25. juni smalt det igjen. På ettermiddagen, afghansk tid. Nok en gang en veibombe. Denne gangen med et mer omfattende fatalt utfall en tidligere. Fire norske soldater drept av en fiende som har som mål å jage dem vekk fra Afghanistan. Tilsammen er ni norske soldater drept

siden invasjonen av Afghanistan høsten 2001. Afghanske opprørsgrupper har lært av irakerne. I Irak har væpnede grupper, med stort hell, brukt veibomber som våpen mot en fiende som teknisk sett er langt sterkere. Metodene fra Irak er studert, og adoptert av afghanerne.

I et land så stort og uoversiktelig som Afghanistan, er det umulig for soldatene å kontrollere hele operasjonsområdet de har ansvar for. Vi snakker om et land der det nesten ikke finnes asfalterte veier. Der fjell og koller tvinger soldatene inn i de samme trange dalførene når de skal inn i områder hvor det er fiendtlig aktivitet. Å grave ned en bombe er lett match. Etterretningsinformasjon fra lokalbefolkningen er det beste våpenet de norske styrkene har mot slike bomber. Men det krever god kontakt med de lokale. Og at de lokale faktisk tør å angi sine landsmenn. Soldatene kan ikke klarerere alle strekninger for bomber og miner, før de legger ut på et oppdrag.

Soldatene kjører daglig ut i felt. De kjører inn i områder med fiendtlig aktivitet, og vet at det er med livet som innsats. For det er farlige fiender der ute. En fiende de ikke alltid ser. De vet at det ligger nedgravde bomber og venter. På et kjøretøy med soldater

Flere skip på vei mot Gaza

(Tel Aviv) Jeg sitter nå her i Israel og venter på flere skip med aktivister og nødhjelp til Gaza. De neste skipene kommer trolig fra Libanon og Iran. To land med særdeles anstrengte forhold til Israel. To land som ikke anerkjenner staten Israels rett til å eksistere. Derfor er det ikke uventet at skipene fra disse landene vil bli stanset av israelerne med makt om nødvendig.

Om ikke alle viser like stor forståelse for Israels blokade av Gazastripen, så er det svært mange som forstår Israels trang til å stanse nettopp disse skipene. Det er få som ønsker at iranske våpen skal nå Gaza, enten de shippes direkte eller vi Libanon. Nå er det lite trolig at skipene fra Libanon og Iran har våpen om bord. Ingen av disse landene ønsker en åpen konfrontasjon med Israel nå. Derfor er trolig lasten nøye sjekket av de to landenes myndigheter før avreise.

Ingen skip kan legge ut fra libanesiske havner uten tillatelse fra myndighetene. Og ingen skip får tillatelse hvis de har israelske havner eller havner i israelsk-kontrollerte områder som mål. Derfor har skipet som ligger for anker i den nordlibanesiske havnebyen Tripoli, søkt om tillatelse til å gå mot Kypros. I internasjonalt eller kypriotisk farvann vil kapteinen trolig legge om kursen mot Gaza. Skipet vil bli stanset av den israelske marinen før det når Gaza. Så blir skipet trolig tvunget til havn i den israelske byen Ashdod der varene losses og fraktes videre med lastebiler til Gaza.

Skipet fra den iranske havnebyen Bandar Abbas har fått klarsignal fra egyptiske myndigheter om å seile gjennom Suezkanalen. Det vil kunne losse varene i Egypt, men vil trolig gå mot Gaza, og lide samme skjebne som skipet fra Libanon.

Sannsynligvis vil dette gå forholdsvis fredelig for seg. Verken aktivister eller israelske myndigheter ser seg tjent med en reprise på de voldelige hendelsene utenfor Israel for snart fire uker siden.

Det at den israelske aksjonen endte i et blodbad, har tvunget Israel til å lette på blokaden. Og som journalist skal jeg være ærlig med deg. Hendelsen hadde ikke vært viet like mye plass i media om ingen var blitt drept eller dødelig såret.

PS!! Da er siste meldinger at Iran har avlyst planen om å sende et skip til Gaza. Årsaken skal være at de ikke ønsker å provosere eller eskalere konflikten med Israel. I stedet melder iranske medier at noen iranske politikere vil bli med skipet fra Libanon for å markere Irans støtte til palestinerne.

Nekter palestinere å vende hjem

(Jerusalem) Tenk deg at du vil reise til USA for å studere. At du studerer i fire-fem år, og så jobber et par år i utlandet før du flytter hjem igjen. Jeg og millioner av andre har gjort det. Men tenk deg så at du ikke fikk lov å flytte hjem igjen fordi du har bodd utenlands i over sju år. Og at den regelen bare rammer noen – avhengig av religion, rase og statsborgerskap.

Jerusalem er en delt by. Vest-Jerusalem er en del av det som det internasjonale samfunnet anerkjenner som staten Israel. Den arabiske delen av byen derimot – Øst-Jerusalem – ble, i likhet med det FN-administrerte området i Gamlebyen, okkupert av Israel under den israelsk-arabiske krigen i 1967. De okkuperte områdene av Jerusalem er senere i praksis annektert av Israel. Det vil si at den ene israelske statsministeren etter den andre har gjort det klart at Israel ikke vil gi slipp på områdene, mens flere av dem har åpnet for å diskutere andre okkuperte områder på Vestbredden.

Palestinerne som bodde i Øst-Jerusalem i 1967, og deres etterkommere, har blitt utstyrt med israelske ID-kort. De får oppholde seg i byen. De får bo og arbeide i byen. Men de må for all del ikke forlate den for noen år, for så å tro at de kan vende tilbake. Mens israelske statsborgere gjerne kan flytte ut av landet i femti år for å vende tilbake, gjelder ikke det samme for palestinerne.

Akkurat nå ruller to saker for israelske domstoler. Det dreier seg om to palestinske Jerusalem-borgere som dro til USA for å studere, og ble borte for lenge. Begges familier har bodd i Jerusalem i generasjoner. De får lov til å vende hjem, men bare for kortere besøk. Som turister. De får ikke ta seg jobb, og de får ikke bosette seg i hjembyen. De har gått til sak mot staten, som de hevder har behandlet dem rasistisk. Det de oppfatter som ekstremt urettferdig, er at jøder fra hele verden, som aldri har satt sin fot i Jerusalem, når som helst kan reise til byen og slå seg ned. Mens de to palestinerne som er født og oppvokst der blir nektet.

Saken vekker oppsikt i Israel. Også mange israelske jøder er kritiske til det de oppfatter som rasistisk behandling av en folkegruppe. Naturlig nok. Hvert år mister flere tusen palestinere i utlendighet, retten til å vende tilbake til hjembyen. Uavhengig om de har fått seg et nytt statsborgerskap eller ikke. De tvinges til utlendighet, og ofte til å søke asyl i andre land. Flere av dem har havnet i Norge, og fått norsk statsborgerskap.

For ordens skyld: Disse rettssakene dreier seg ikke om de palestinske flyktningenes rett til å vende tilbake (de som flyktet vekk fra det som i dag er Israel under krigen i 1948). Det er en langt vanskeligere og tyngre debatt. Og som trolig aldri vil løses slik flyktningene ønsker.

Min venn, den israelske soldaten

(Netanya/Israel) Jeg tilbrakte sist sabbat, lørdag, sammen med en 18 år gammel israelsk venn, Noam, og familien hans. Jeg har kjent Noam siden han var to år. Faren er en israelsk kollega jeg har hatt gleden av å jobbe tett med i mange år. Nå har Noam fått ordre om å møte for å gjennomføre førstegangstjenesten i IDF – det israelske forsvaret. Oppmøte om to uker. Han skal bli israelsk soldat.

I tre år må han, som de fleste andre israelske menn, avtjene førstegangstjeneste. (Unntaket er arabiske menn med israelsk statsborgerskap, noen grupper ortodokse jøder og enkelte utvalgte av de som ber seg fritatt av samvittighetsgrunner). Tre år i det israelske forsvaret betyr ganske sikkert at han før eller siden havner i en eller annen form for strid. Noams far, som selv har tjenestegjort i hæren og reist til urolige områder som journalist, tar dette tilsynelatende med ro. Det gjør ikke Noams mor.

Det begge foreldrene er glade for, er at han skal tjenestegjøre i den israelske marinen. Farens mareritt var at sønnen skulle ende opp som hærsoldat i de okkuperte områdene. Kanskje bemanne en kontrollpost der han skulle avvise palestinere som ønsker å forflytte seg mellom palestinske byer. -Man blir ikke et godt menneske av å okkupere andre, jeg vet hva jeg snakker om, forklarer Noams far meg. At han ikke skal tjenestegjøre i hæren, minsker mulighetene for at Noam må delta i en invasjon av Libanon eller Gaza, og trolig også mulighetene for at han bli tatt til fange. Det er nærliggende å tenke på den israelske soldaten Gilad Shalit som har sittet i fangenskap på Gazastripen siden 2006. På dagen fire år denne uken.

Men problemet med Noam, slik foreldrene ser det, er at han er godt trent og en særdeles dyktig svømmer. Fridykking driver han også med. Ikke overraskende for oss som kjenner ham, ønsker Noam å søke de største utfordringene når han nå skal tjenestegjøre tre år i det israelske forsvaret. Derfor tar han sikte på å bli marinejeger. Det er bare et par uker siden flere marinejegere ble dødelig såret da deltok i bordingen av det tyrkiske skipet Mavi Marmara. Israelske marinejegere åpnet ild og drepte ni aktivister. Som venn av familien deler jeg selvfølgelig bekymringen til Noams foreldre. Vi vil ikke at han skal bli såret eller drept. Og vi vil ikke at han skal tvinges til å drepe eller begå overgrep.

Og hvem vet hvilke oppdrag Noam kan få. Vi vet at israelske marinejegere har blitt brukt i commando-raid – rene likvideringsoppdrag – i Tunis, på Kypros og i Libanon. Kan Noam få et slikt oppdrag? Må han snike seg inn på Gazastripen fra sjøsiden for å gjennomføre en aksjon? Vil det i løpet av de neste tre årene bryte ut en ny storkrig som følge av et eventuelt israelsk angrep på Irans kjernefysiske anlegg? Vil Det bli en ny Libanonkrig mot Hezbollah, eller kanskje en direkte konfrontasjon med Syria over de okkuperte Golan-høydene? Her i Israel er sjansene for en snarlig krig alltid tilstede.

Noams søster, Ariel, er bare 16. Om to år er det hun som får innkalling i posten. Israelske kvinner må tjenestegjøre i to år. Hvis hun ikke ber spesielt om å tjenestegjøre i en kampavdeling, vil hun trolig slippe å havne i direkte strid. Det israelske forsvaret har erfart at det er en større mental påkjenning for soldatene å miste en kvinnelig medsoldat enn en mann.

Foreldrene til Ariel og Noam er forberedt på at de neste fire årene kan bli tøffe. Ingen av dem vil det slik. De ønsker bare å leve i fred med sine naboer. Men slik er det ikke.

Gi opp Hamas – dere er ferdige!

(Gaza/Vestbredden) Det er ikke mange som lever et godt liv på Gaza-stripen. Økonomien er i ruiner etter flere år med krig, blokade og internasjonal utfrysning. På Vestbredden derimot – går alt så meget bedre.

Palestinerne svir fortsatt for sitt valg i 2006. Da Hamas vant valget. Årsaken til valgsuksessen kan delvis tilbakeføres på det da sittende Fatahpartiets årelange vanstyre. Palestinerne oppfattet, med rette, politikerne som korrupte. De lovede endringene og kunngjøringen av en selvstendig palestinsk stat lot vente på seg. Fatah ble straffet av velgerne, og Hamas fikk makten. Velgerne ble på sin side straffet med umiddelbar stans i bistand fra de viktigste og største giverlandene i Vesten. Alle forsøk på å snakke Hamas vekk fra makten strandet, og presidenten brukte sin konstitusjonelle, om enn noe lite demokrativennlige, rett til å oppløse regjeringen. Lite demokrativennlig, fordi presidenten tilhører Fatah. Det endte med en blodig borgerkrig og et splittet palestinsk folk og delte landområder. Hamas styrer på Gaza, Fatah på på den israelskokkuperte Vestbredden.

Gjentatte ganger har internasjonale krefter forsøkt å få Hamasledelsen til å gi seg. Til å innse at slaget er tapt. Til å forstå at den eneste fruktbare utvei for palestinerne er at Hamas gir etter, og overlater makten til den sittende palestinske regjeringen på Vestbredden. Eller i det minste går med på å avholde nye demokratiske valg. Men det demokratiet Hamas forsøkte å delta i en stund, viste seg fra en heller ublid side, og Hamas vendte systemet ryggen. Det er lett å forstå skuffelsen til Hamasledelsen. Men det kommer tider da det er tid for å sluke kameler, også her i Midtøsten. Kanskje spesielt her i Midtøsten. (Kan også leses som metafor!).

Haniye_002_jpg_6083c

Undertegnede sammen med Hamasleder Ismail Haniyeh på hans kontor i Gaza By for et par år siden.

Gjentatte meningsmålinger tatt opp blant palestinerne på Gaza-stripen de siste tre årene, viser en helt klar tendens. Oppslutningen om Hamas er synkende. Blokaden og de internasjonale straffereaksjonene mot de Hamasstyrte palestinerne tærer på. Folk på Gaza-stripen ønsker seg kort og godt et bedre liv. Og utsiktene er ikke akkurat lyse.

Langt bedre er tilværelsen på Vestbredden. Til tross for den stadige israelske okkupasjonen og det israelske militære nærværet. Økonomien blomstrer under statsminister Salam Fayyads ledelse. Palestinerne på Gazastripen har mange grunner til å være misunnelige på sine søstre og brødre lenger øst. Og det vet det internasjonale samfunnet og giverlandene med Norge i spissen svært godt. De bidrar til å styrke den palestinske økonomien på Vestbredden, og med det Salam Fayyads legitimitet som en dyktig statsminister.

Både giverlandene og Fatahledelsen ser fordeler med den israelske blokaden fordi den bidrar til å legge press på Hamas. Ingen sier selvfølgelig slikt offentlig, men president Mahmoud Abbas er en av mange som beskyldes for å ha tenkt tanken høyt.

En slik statsminister de har på Vestbredden kunne palestinerne på Gazastripen saktens trengt. Men det ser ikke ut til at de får det valget. Egentlig skulle palestinerne avholdt valg tidligere i år. Men det palestinske demokratiet er lagt på is. Først må Hamaslederne med tidligere statsminister Ismail Haniyeh i spissen innse nederlaget, og gi fra seg makten. Det ser det ikke ut til at de er villige til – selv om det hadde vært det beste for det palestinske folket.

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at om Hamas trekker seg, et valg avholdes, og noen andre enn Hamas blir bedt om å danne en regjering, så er nødvendigvis ikke det nøkkelen til palestinsk lykke. Et maktskifte innholder ingen garanti om at blokaden heves. For ikke å snakke om at israelerne trekker seg ut fra de okkuperte palestinske landområdene.

En jødes beretninger om Gaza – verdens største fengsel

Books 004

Gideon Levy: The Punishment of Gaza. London: Verso, 2010. 148 sider. Engelsk.

(Jerusalem) Gideon Levy er mannen som får mange av sine egne landsmenn til å se rødt. Han erter også på seg de som hevder å være Israels beste venner mange andre steder, som i Norge. Men, akkurat de tar Levy et oppgjør med når han forteller hvordan et vennskap skal være. Har du en venn som gjør noe galt, er det din plikt som venn å si ifra, mener Levy.

Gideon Levy er en av få israelere som har vært en del på Gazastripen, uten å være bosetter eller soldat. Som journalist for det som regnes som den intellektuelle venstresidas avis, Haaretz, har Levy dekket Gazastripen for israelske lesere i mange år. De siste tre årene har han, i likhet med andre israelske journalister som ikke følger med egne militære styrker, blitt nektet innreise av sitt eget lands myndighet. Levy er, som alle andre israelske jøder, henvist til rapporter fra oss som får lov til å krysse grensa mellom Israel og Gaza. Det er selvfølgelig et stort problem for det israelske demokratiet, og Levy kommer derfor med en rekke angrep på sin egen stats manglende respekt for pressefrihet.

Gideon Levy er en av få israelske journalister som har tatt på seg oppgaven med å beklage sitt eget lands overgrep mot den palestinske befolkningen. Levy er lei av at kriger som utkjempes i hans navn har som mål å ramme sivile. Denne boka er en samling artikler og kommentarer Levy har skrevet i Haaretz i perioden 2006-2009. Hovedfokus er på de israelsk-internasjonale straffesanksjonene mot Gaza etter at Hamas vant det palestinske valget i 2006. Aktualisert gjennom alt bråket rundt nødhjelpskonvoiene. Han er også tett på de gjentatte israelske angrepene på Gaza etter at den israelske soldaten Gilad Shalit ble tatt til fange, helt til han selv altså ble nektet adgang til Gaza. Og selvfølgelig er det viet mye plass til Gazakrigen vinteren 2008-2009.

Jeg vil spesielt anbefale denne boken til alle dere som mener å eie sannheten om Midtøsten-konflikten uten å ha besøkt området og ha gjort seg kjent med begge sider av konflikten. Å lese en bok av en israelsk jøde som taler palestinernes sak, kan umulig være så farlig. Og for de som blindt støtter den palestinske siden av konflikten, kan det være sundt å se at det finnes andre oppfatninger også i Israel. De kommer bare ikke så ofte til uttrykk gjennom norske medier, som de med mer konfliktfulle meninger.

Dømt til døden – igjen!

(Jerusalem) Fra avstand har jeg fulgt dagens domsavsigelse i Kongo. Fra avstand, men med interesse. Etter å ha fulgt saken tett det siste året, og tilbrakt forholdsvis mye tid i jungelbyen Kisangani på bredden av Kongo-floden, har jeg blitt kjent med både saken og de to dødsdømte nordmennene.

Det var ikke knyttet særlig stor spenning rundt hvorvidt Tjostolv Moland og Joshua French kom til å bli frikjent eller dømt. Riktignok har French de siste dagene sagt at han håpet på en frikjennelse, men han hadde neppe ventet det. At den kongolesiske presidenten kommer til å benåde de to slik at dommen med det konverteres til fengsel på livstid, hersker det liten tvil om.

Å bli dømt til døden i Kongo høres ikke ut som en særlig lystig nyhet. Men for Moland og French, bærer denne domsavsigelsen med seg godt nytt. Årsaken er at de denne gangen ikke ble dømt for å ha spionert for Norge og den norske kongen. Norge er heller ikke dømt til å betale erstatning. Det gjør forhandlinger mellom Norge og Kongo om en eventuell utlevering enklere. Nå er det ikke lenger snakk om at norske myndigheter må hoste opp absurde beløp som erstatning til den kongolesiske staten. Advokat Morten Furuholmen har tidligere sagt at han fryktet at de to kunne bli sittende i Kongo som gisler inntil Norge innfridde erstatningskravene fra Kongo.

Samtaler mellom norske og kongolesiske myndigheter om utlevering har pågått lenge – i mange måneder. Men reelle forhandlinger kan ikke komme i gang før en rettskraftig dom foreligger. Og rettskraftig er dommen i løpet av et par uker hvis ingen av partene anker. Anker Moland og French dommen fordi de føler seg uskyldig dømt, risikerer de måneder med nye utsettelser før en utleveringsavtale kan forhandles. Aksepterer både de to nordmennene og aktoratet dommen, kan utleveringsforhandlinger starte straks.

I prinsippet kan slike forhandlinger være over på kort tid – uker eller et par måneder. Og det er i utgangspunktet gode nyheter for de to norske fangene som nå risikerer å bli flyttet til et annet fengsel utenfor Kisangani.

Osio-fengselet ligger en kort padletur unna sentralfengselet. Inne i jungelen på den andre siden av floden. Forholdene der er langt tøffere enn det Moland og French har vendt seg til nå. Det siste året har de hatt en celle i et forholdsvis oversiktelig fengsel, med god plass. Et fengsel det har vært mulig å skaffe seg oversikt over, og et fengsel hvor de to norske fangene har fått en særstatus på grunn av stadige besøk og gaveutleveringer til de andre fangene. Med Joshua French i spissen, og ved hjelp av medisinsk utstyr utenifra, har de to drevet sin egen lille klinikk i fengselet. Dette har bidratt til å gi de to en status som igjen har ført til beskyttelse.

Fraktes de over floden, må de begynne på nytt. De må gjøre seg kjent i et hierarki, som skal være langt vanskeligere å lese enn det de møtte i fengselet inne i Kisangani. Osio-fengselet kan av flere grunner være livsfarlig for de to. Som de eneste hvite fangene vil de åpenbart få mye oppmerksomhet. Også uønsket oppmerksomhet. De sanitære forholdene i Osio-fengselet er langt dårligere enn inne i Kisangani. Det betyr at de to i langt større grad eksponeres for sykdommer som i verste fall kan være dødelige. Det Tjostolv Moland og Joshua French kan håpe på, er at kongolesiske myndigheter setter sin ære i å sørge for at de to overlever. Og at de derfor får bli værende i Kisangani til forhandlinger om utlevering er sluttført. At de ikke fraktes over elven og inn i jungelen.

Men så er spørsmålet om norske myndigheter vil ha de to herrene hjem om kort tid. For, uansett hva en eventuell utleveringsavtale måtte inneholde av lovnader overfor Kongo om at de to skal bli sittende i fengsel, må norske myndigheter ta hensyn til mangelen på rettssikkerhet de to er vist under denne prosessen. Vi kan ikke ha nordmenn sittende i fengsel i Norge i en årrekke basert på en rettssak som ikke er i nærheten av å holde minstemål. Hvis saken kan vurderes på nytt i Norge, kan det jo være at juristene ikke kommer frem til samme konklusjon som sine kongolesiske kolleger. Hva med folks rettsoppfatning her hjemme hvis Moland og French går fri? Dette er en vanskelig nøtt for Norge.

Den kongolesiske utenriksministeren antydet i fjor høst at det var viktig at de to sonet minst et par år i Kongo før de eventuelt ble utlevert. Slik at kongoleserne ikke følte at Moland og French slapp straff. Har de først sonet et par-tre år, vil det også være enklere for norske myndigheter å avgjøre at de skal slippes fri på grunn av de ekstreme soningsforholdene.

Men. Tjostolv Moland og Joshua French har sittet fengslet ett år i Kongo. Begge har vært alvorlig syke. Det er ikke sikkert de overlever enda et år eller to innesperret i Kongo.

-Gaza er ikke Monte Carlo

Tidligere publisert på tv2nyhetene.no fredag 4. juni

(Tel Aviv) Jeg går inn i det som er det israelske forsvarets (IDF) hovedkvarter i Tel Aviv. Sammen med tre andre utenlandske journalister er jeg invitert til en samtale med en offiser høyt på strå i IDF. Han vil ikke stå frem med navn og bilde, men er en av offiserene som var direkte involvert i den israelske marine-aksjonen mandag morgen. Han var en av dem som ga ordre. Via The New York Times, britiske BBC, franske Le Monde og TV 2, håper IDF å nå ut til det israelerne oppfatter som et viktig publikum. Norge er et lite land, men har ansvaret for gruppen av giverland til de palestinske områdene.

Offiserens flere medaljebånd under fallskjermvingen på venstre side av den kraftige brystkassen, viser at han er en erfaren kriger. Han har deltatt i flere store slag. Han har invitert oss for å fortelle om hva israelerne mener skjedde ute i internasjonalr farvann tidlig om morgenen 31. Mai. Og om forberedelsene som ble gjort. Han forteller også om det som gikk galt, men legger all skyld på aktivistene for at liv gikk tapt.

Ville unngå bruk av vold

-Jeg forstår kritikken mot Israel, sier offiseren. Jeg forstår kritikken som blir reist etter at ni aktivister døde, og kritikken mot Israel for blokaden av Gaza. Men dere må forstå at vi har rett til å sjekke last og passasjerer på vei til Gaza. Vi kan ikke la Iran og andre land sende våpen fritt inn til Hamas. Gaza er ikke Monte Carlo, men et område styrt av terrorister, sier han.

-Vi gjorde alt vi kunne for å finne en løsning som innebar at vi slapp å bruke vold, fortsetter offiseren. I flere uker gjorde vi det klart at vi ville stanse konvoien før den nådde frem til Gaza. Vi tilbød aktivistene å gå til havn i den israelske havnebyen Ashdod, for å losse nødhjelpen. Og vi tilbød dem å frakte nødhjelpen fra Ashdod til Gaza. Men alle henvendelser ble avvist. Da skipene nærmet seg farvannet utenfor Gaza, kontaktet vi kapteinen om bord på Mavi Marmara og de andre skipene flere ganger. De ignorerte beskjedene om å snu, og det ble gitt ordre om å aksjonere.

Trent lenge

I flere uker har israelske marinejegere og israelsk opprørspoliti trent sammen for å være godt forberedt på å stanse skipene. Det israelske forsvaret avviser at de ikke har lov til å borde skip i internasjonalt farvann. Israelerne mener de har rett til dette når det er åpenbart at de som fører skipene har til hensikt å bryte blokaden. En blokade israelske politikere mener er nødvendig for å forsvare israelske liv.

IDF-ledelsen var forberedt på de ville bli møtt av demonstranter, men ikke at de ville bli møtt med så omfattende voldsbruk. Politifolkene og soldatene sto alle under forsvarets kommando under operasjonen, men hadde forskjellige oppgaver. Politi iført opprørsutstyr skulle ta seg av demonstrantene. Marinejegerne skulle tvinge seg inn i førerhuset for å ta kontroll over skipet.

Over på ti minutter

I grålysningen klokken 0424 mandag morgen gikk soldatene til aksjon mot Mavi Marmara og de andre skipene. Bare ti minutter senere hadde israelerne kontroll over den tyrkiske fergen. Da var flere aktivister drept, og mange skutt og skadd. Da var også flere israelske soldater dødelig såret.

Den israelske forsvarssjefen, general Gabi Askhenazi, ga ordre om å aksjonere. Ordren ble videreformidlet av sjefen for den israelske marinen, admiral Eliezer Maron. Admiralen befant seg i en lettbåt sammen med den ukjente oberstløytnanten som er sjef for de israelske marinejegerne (navn på medlemmer av israelske spesialenheter holdes hemmelig). De var bare tjue meter fra Mavi Marmara da aksjonen startet. Soldatene hadde ordre om ikke å løsne skudd uten at det ble gitt direkte ordre om dette fra admiralen. General Gabi Askhenazi fulgte hele operasjonen fra sin kommandosentral.

Israelernes fokus var først og fremst rettet mot det største skipet, passasjerfergen Mavi Marmara. Offiseren TV 2 treffer, avviser at muslimer var samlet i bønn på dekk, slik flere medier har meldt. Bildene fra det israelske forsvaret, beviser ikke at han snakker sant, men underbygger påstandene.

En og en soldat

I den grad israelerne utviser noe selvkritikk, er det først og fremst når det gjelder at de satte ned soldater fra ett helikopter av gangen, og at soldatene firte seg ned langs bare en line. Det ga motstanderne på dekk muligheten til å gå løs på en soldat om gangen.

Det første helikopteret gikk i posisjon over passasjerfergen med åpne dører klokka 0423. Førstemann som firte seg ned linen så at en menneskemengde ventet rett under ham. I det marinejegeren nådde dekk, ble han umiddelbart angrepet, ifølge den israelske offiseren. Han ble påført flere knivstikk og slått med jernstenger og kjettinger. Samme skjebne ventet både andre- og tredjemann, som kom susende ned mot dekk i løpet av få sekunder. Tredjemann forsøkte å forsvare seg, uten hell.

Totalt ventet 14 soldater på å slippe seg ned mot dekket på Mavi Marmara, bare fra det første helikopteret. Om bord i helikopteret så de andre soldatene hvordan kollegene ble angrepet en etter en da de nådde skipsdekket. Da fjerdemann slapp seg ned, så han at en av aktivistene stod med en av soldatenes pistoler rettet mot hodet til en av de andre soldatene. Han ventet ikke på ordre, men trakk sin egen pistol, og skjøt aktivisten han regnet med var i ferd med å henrette en kollega. Så ga admiralen ordre om å åpne ild.

Kastet overbord

Samtidig som de israelske soldatene havnet i kamp på toppdekket, tok opprørspoliti seg om bord på begge sider av skipet. Aktivistene klarer å ta flere pistoler fra israelske soldater. Minst to av soldatene ble skutt. Noen av aktivistene, var i følge israelerne iført skuddsikre vester. På flere av skipene kommer det til voldelige sammenstøt når israelerne border fartøyene, men ingen steder så voldsom som på Mavi Marmara.

Som videoopptakene av aksjonen viser, ble en av soldatene påført flere slag, kastet ned på et lavere dekk, og så slengt på sjøen. Der ble han fisket opp av sine egne. Soldaten er ifølge offiseren vi snakker med påført massive hjerneskader etter at hodeskallen ble slått åpen. Han skal være utenfor livsfare, men vil trolig leve som grønnsak. En av de andre soldatene kastet seg over bord med en kniv stukket langt inn i den nedre delen av magen. Under kanten av den skuddsikre vesten. Tre dager etter aksjonen, jobbet fortsatt leger med å fjerne kniven uten å gjøre ytterligere skader på indre organer.

Klarte ikke å stanse fartøyene

-Kunne dere ikke stanse fartøyene?

-Nei, svarer offiseren. Ikke uten å ta kontroll over broen og førerhuset. Vi har trent sammen med Nato-styrker i å stanse fartøy til sjøs. Vi har et intimt samarbeid med Nato, sier israeleren. Men så store skip lar seg ikke stanse når de stevner fremover for full maskin. Vi måtte ta kontroll over skipene.

-Ikke et kjærlighetscruise

Offiseren avviser tidligere rapporter om at aktivistene var bev&a
elig;pnet med pistoler. -Dette er rykter som ikke er bekreftet, innrømmer han. Ryktene kan ha basis i at flere israelske soldater ble påført skuddskader, men det skal trolig ha skjedd med israelernes egne våpen.

-Vi visste at dette ikke var en Love boat. At dette var ikke et kjærlighetscruise, sier offiseren. Men vi hadde ikke ventet oss så massiv motstand. Jeg er stolt av soldatene mine, understreker han. Jeg er stolt av måten de reagerte på, og hva de gjorde for å redde sine kamerater.

-Hadde dere etterretning om bord? Noen som informerte dere om hvordan aksjonistene kunne komme til å møte dere? Spør jeg.

-Neste spørsmål, parerer offiseren med et smil.

Det israelske og tyrkiske forsvaret har i flere år samarbeidet blant annet om etterretning. Det er grunn til å tro at tyrkerne i alle fall har forsøkt å plassere informanter om bord.

-Det var to grupper aktivister om bord, sier den israelske offiseren. De fleste var fredelige, men så var det noen voldelige. Dette visste vi før vi entret skipet. Vi har mistanke om at noen av dem er tilknyttet Al Qaida. Dette sjekkes nå.

Blant de som brukte vold, skal det ha vært en afghansk statsborger, og to fra Jemen. Land Al Qaida har treningsleire i.

Tøft nabolag

-Dette er ikke Europa eller USA. Dette er et ganske tøft nabolag, forklarer offiseren. Vi er vant til vold, men var altså ikke forberedt på at vi ville bli møtt med vold av en så alvorlig grad.

-Vil dere bruke samme metoder neste gang?

-Vi har en debatt internt i IDF, og diskuterer nå om det er behov for å endre strategi.

-Var operasjonen en suksess?

-De løste oppdraget, men jeg beklager resultatet.

Den nådeløse blokaden

(Gaza/Ashdod/Jerusalem) Onsdag morgen tok jeg meg over grenseovergangen Erez mellom Israel og Gaza. Dette er ikke en grenseovergang for folk flest, men for noen få. Hjelpearbeidere, diplomater og nyhetsjournalister krysser. Det gjør også en og annen palestiner på vei til eller fra medisinsk behandling. Men grensa er i prinsippet stengt. Denne eneste grenseovergangen for folk mellom Israel og Gaza.

Stengt er også de andre grenseovergangene mer eller mindre hele tiden. De overgangene varer skal fraktes over. Kun utvalgte nødhjelspartikler slipper gjennom fra Israel, som også blokkerer havområdet utenfor Gaza og bomber tunneler for varetransport mellom Gaza og Egypt. Den nådeløse blokaden har som uttalt mål å stanse våpentransport. Men den knuser Gazas økonomi.

Gaza omtales som verdens største fengsel – med god grunn. 1,8 millioner mennesker holdes innesperret på en liten landstripe. De nektes tilgang til helt ufarlige varer. Over halvparten av Gazas befolkning er barn. Halvparten av Gazas voksne er arbeidsledige. Blokaden fungerer samtidig som en kollektiv avstraffelse av 1,8 millioner mennesker. En kollektiv avstraffelse av nærmere en million barn. Tygg litt på det.

Israel har støtte fra USA og delvis fra Europa når de opprettholder blokaden. Det dreier seg om at palestinerne forsøkte å gjennomføre et demokratisk valg, men valgte feil. I sin iver etter å skubbe vekk det de oppfattet som korrupte representanter fra Fatah, ga palestinerne alt for mange stemmer til Hamas. Hamas vant, og det straffet seg. Hamas står på USA og EUs lister over terrororganisasjoner. Derfor tar europeere og amerikanere lite til motmæle når Israel sørger for å knuse den palestinske økonomien.

Men nå presser det seg frem et behov for endring. Israelerne forstår at det brutale utfallet av operasjonen mot nødhjelpskonvoien 31. mai, er mer skadelig for israelerne enn noen andre. Uansett hvor mye israelerne mener de hadde rett til å forsvare seg. Ni aktivister ble drept, og det koster. Statsminister Benjamin Netanyahu føler presset, og antyder en lettelse i blokadereglene på kort sikt.

Onsdag traff jeg en av Hamastoppene. Ahmed Yousuf. Mannen som har ansvaret for å bryte blokaden(!) Det ansvaret så ikke ut til å tynge ham nevneverdig etter mandagens brutale israelske aksjon. Han smilte og ristet på hodet. –Idioter, sa han. Nå vil verden kreve rettferdighet.

Det kan være at Hamas-toppen har rett. Men verden har en tendens til raskt å miste interessen for dårlige nyheter fra Midtøsten. Det tar liksom aldri slutt. Likevel – den israelske regjeringen er under et enormt press fra mange av sine beste venner. Det vil overraske om ikke Netanyahu følger opp med å endre blokadereglene. Alle skjønner at Israel ikke vil at varer skal få flyte fritt over grensa til Gaza. Fortsatt blir det jevnlig skutt med raketter mot Israel fra det palestinske landområdet. Men Israel tvinges nok til å åpne opp noe av blokaden. Det gir mulighet for større handel og betydelig vekst i Gazas økonomi. Det trenger palestinerne. Kanskje vil det også bidra til å dempe noe av hatet mange palestinere føler overfor sine naboer.

Les også: -Soldatene løste oppdraget, men jeg beklager resultatet.