Den hemmelige reisen

Jens1

Statsministeren ombord i Falcon-jeten som fraktet ham og følget til Afghanistan. (Foto: Fredrik)

(Oslo/Dubai/Kabul/Maimana/Mazar-e Sharif) Jeg kan ikke fortelle når og hvordan jeg forstod det, men det ante meg allerede for et par måneder siden. At statsministeren planla en reise til Afghanistan i nær fremtid. Jeg fanget opp signaler fra forskjellige kilder. Etter noen års journalistisk virke, er det ikke uvanlig å ha kilder rundt om i statsapparatet, hos politiet og i Forsvaret. Hos enheter som nødvendigvis deltok i planleggingen av et statsministerbesøk til Afghanistan – uansett hvor hemmelig de ønsket å holde det. I løpet av april, falt så mange brikker på plass, at det ikke var vanskelig å gjette seg til at et besøk var svært nært forestående. Datoen 17. mai åpenbarte seg som et sannsynlig og fornuftig tidspunkt for statsministeren å besøke norske soldater i krig og utlendighet. Jeg fikk bekreftet mine mistanker, varslet min nærmeste overordnede, og startet forberedelser til nok en Afghanistanreise – bare noen dager etter hjemkomst fra et lengre opphold i samme land.

I april møtte jeg deler av Forsvars- og utenrikskomiteen i Afghanistan. Inkludert en rekke opposisjonspolitikere som var svært kritiske til at Jens Stoltenberg ikke hadde besøkt norske styrker i Afghanistan på over fire år, og aldri satt sin fot i det norske ansvarsområdet – Faryab-provinsen. Ved hjemkomst ønsket noen av dem å flagge sin kritikk i media. For meg ble det håpløst å viderebringe kritikk mot statsministeren for at han ikke hadde vært i Afghanistan, når jeg visste at en reise var rett rundt hjørnet. Av sikkerhetsgrunner er det store muligheter for at en slik tur vil bli avlyst om reiseplanene lekker ut. Morgenbladet og Dagens næringsliv skrev kritiske ledere, uvitende om statsministerens planer. Jeg visste, men kunne ikke informere halve TV 2. Alle vet at vi journalister lekker mer enn folk flest. Dagen før avreise hadde også VG en kritisk kommentar til det de oppfattet som statsministerens manglende engasjement.

Noen dager før avreise, ble redaktører fra TV 2, Aftenposten, NTB og NRK kalt inn i et møte. En skisse for reiseplaner ble lagt på bordet, og navn på aktuelle medfølgende journalister kjent. Alt underlagt strengeste hemmelighold – på grunn av sikkerheten. Undertegnede ble sammen med fem kolleger kalt inn til et møte med Statsministerens kontor (SMK) og Politiet sikkerhetstjeneste (PST). Vi fikk reisedetaljer, og beskjed om at vi ikke kunne offentliggjøre Afghanistanbesøket før etter at statsministeren hadde forlatt Afghanistan. På grunn av mulighetene for at både lokal presse og norske soldater meldte hjem om reisen før oss, kom vi frem til et kompromiss som innebar at vi godtok en sperrefrist til etter at Stoltenberg hadde forlatt Kabul – det stedet politiet antok utgjorde den mest risikofylte delen av reisen.

På formiddagen 16. mai, møtte vi opp på Gardermoens gamle charterterminal. Statsministeren, forsvarsministeren, ekspedisjonssjef Ingvar Havnen fra SMK, seks journalister fra fire medier og et lite antall livvakter fra PST. Vi plasserte oss i en komfortabel innleid tre-motors Falcon-jet, som med sin dansk-svenske besetning, skinnseter, blankpolerte bord og gode mat fraktet oss til Dubai. Ved ankomst til det arabiske emiratet, ble vi skysset raskt gjennom en egen VIP-terminal. Uten seremonier eller pomp og prakt, bar det til et av byens mange hoteller. For å vekke minst mulig oppmerksomhet, ble vi geleidet inn bakdøra for middag og noen timers søvn.

Trolig lenge før den første russen hadde hadde sluknet hjemme i Norge natt til 17. mai, var vi oppe og på vei til flyplassen. Den smekre jeten og besetningen ventet, klare til å frakte oss inn i krigen. Jeg inntok 17. mai frokosten på porselen bak i privatflyet. Etter et par timer i lufta stupte vi ned mot flyplassen i Kabul – og en verden blottet for fred og luksus.

Jens2

Etter å ha tråkket opp Kabuls lengste røde løper stanset presidenten og statsministeren for å bli fotografert. Generalen bak hilser pent. (Foto: Fredrik)

To amerikanske Blackhawk-helikoptere stod klare med rotorene i gang. En politivakt tredde en skuddsikker vest over hodet på statsministeren, rakte ham en hjelm, og sa at den kun var for bruk i tilfelle. «Ha den på fanget!» Noen rakte meg en skuddsikker vest for anledningen pyntet med 17. mai-sløyfe. «Gratulerer med dagen!» og inn i helikopteret bar det. En amerikansk maskingeværskytter hang i den ene åpne døra, mens vi strøk lavt over en av verdens farligste byer med retning presidentpalasset. Pyntet med sløyfer i rødt, hvitt og blått hoppet vi av på plenen hos president Hamid Karzai. Mannen som skal samle Afghanistan, men som av onde tunger omtales som ordføreren av Kabul, og av minst en enda ondere tunge (tilhørende den amerikanske diplomaten Peter Galbright) som narkoman.

Pressen ble geleidet i posisjon, slik at vi kunne forevige øyeblikket da den afghanske presidenten smilende tok i mot den norske statsministeren, og fulgte ham nedover det som må være Kabuls lengste løper. Vi løp etter de to for å knipse noen bilder, før vi ble jagd vekk. Vekk fra mottakelsesrommet slik at de to høye herrer kunne diskutere menneskerettigheter, korrupsjon og krig og fred og sånn. Siden de fleste stort sett vet hva som kommer til å bli sagt under slike samtaler, gikk det fort unna. I palasset kunne de lokale afghanske journalistene informere oss om at de kom til å sende ut nyheten ganske snart. Vi, det samlede norske pressekorpset, the gentlemen of the press, bestemte oss derfor å bryte den avtalte sperrefristen. Ikke så veldig gentleman-aktig, men nødvendig. Noe også statsministerens livvakter viste forståelse for. Vi ville ikke være de siste til å breake nyheten om at Jens feiret nasjonaldagen i Afghanistan.

Idet meldingen om statsministerens besøk poppet opp på nettsider og TV-skjermer i Norge, returnerte de amerikanske helikopterene på flyplassen. Et ventende militærfly stod klart for å frakte oss nordøstover. Til Maimana i Faryab-provinsen.

Med nok et «Gratulerer med dagen» ønsket den norske PRT-sjefen, oberst Knut Fredheim, statsministeren velkommen til det norske ansvarsområdet. Stoltenberg gav oss et kvarter til å rigge opp til en direktesending som overrasket min egen redaksjon like mye som seerne. Så gikk han på talerstolen for å takke soldatene. For at de har valgt å reise ut i verden og risikere absolutt alt. Etter en kort omvisning i leir, ble statsministeren traktert med pølser og is, mens den medreisende pressen gjorde oss ferdige med saker som måtte hjem. Bare noen få timer etter at han landet i Maimana, tok statsministeren av med retning Mazar-e Sharif. Der ventet en kranseseremoni ved minnesmerket for falne soldater, og flyet som skulle frakte St
oltenberg hjem til Norge. Bare 10 timer etter at han landet i Afghanistan, var statsministeren allerede på vei hjem. På vei hjem fra et besøk helst ingen skulle vite om på forhånd.

Jens3

Statsministeren, eller Jens som han oftere kalles, på vei opp av luka på en stormpanservogn. Med 17. mai sløyfe. (Foto: Fredrik)

Norge i krig

(Afghanistan) Det sitter langt inne hos politikerne å innrømme at Norge er i krig. De har sendt soldater halve kloden rundt. Først for å bistå våre allierte med et angrep, så for å bistå med en invasjon og okkupasjon. Men de har ikke vært villige til å innrømme at vi er i krig. Fordi vi rent juridisk ikke er det. Men spør du soldatene på bakken i Afghanistan, er de ikke i tvil. Det er heller ikke jeg etter å ha tilbrakt en del tid ved fronten sammen med soldatene. I min verden er det krig når væpnede styrker angriper og dreper hverandre.

Statsminister Jens Stoltenberg besøkte soldatene i Afghanistan på nasjonaldagen. Mange mener at det var på høy tid. Det er over fire år siden han var her sist. Og han har aldri før satt sin fot i det norske ansvarsområdet nord i Afghanistan. Men nå gjorde han det altså, og han fikk treffe soldatene. Det er sunt for demokratiet at de som sender soldater ut i krigen, også må stå til rette for sine avgjørelser. Det gjør de blant annet ved å snakke med de som daglig står overfor faren for å bli drept, eller mulighetene for at de selv må drepe.

Statsministeren er selvfølgelig godt oppdatert på situasjonen i Afghanistan. Det skulle da også bare mangle. Men ingenting kan fullt ut erstatte verdien av å treffe soldatene ansikt til ansikt. Da jeg spurte Jens Stoltenberg om det ikke var slik at Norge var i krig, gikk han da også lenger enn jeg har hørt han og noen av hans statsråder noen gang har gjort. «Vi deltar jo i krigshandlinger,» svarte Jens Stoltenberg. Norge deltar i krigshandlinger i en krig. Altså er vi i krig. Om ikke i juridisk forstand.

Å høylydt forsvare Norges handlinger i Afghanistan er selvfølgelig ikke uproblematisk for en statsminister som leder en koalisjon som inkluderer tydelige krigsmotstandere. Men så er det vel ingen som har sagt at det å være statsminister skal være så veldig uproblematisk.

«Vi er klar over både at oppdraget har endret karakter, og at det er forbundet med fare å delta i denne type militære operasjoner, og at det er et økende antall trefninger i nord der hvor norske styrker er stasjonert» sa statsministeren. Ja situasjonen har endret seg dramatisk. Det er ikke lenger slik at det er vesentlig tryggere å være soldat i nord enn i sør. Norge har mistet fem soldater i kamp i Afghanistan. Av de 29 soldatene som er skadd, er en håndfull skadet for livet. Soldater dreper, og unngår å bli drept daglig. Det er vanskelig å måle de menneskelige kostnadene på sikt, men kostnadene er der. Noen er lemlestet for livet. Andre vil aldri mer kunne sove en hel natts søvn uten å våkne opp til minner de helst vil bli kvitt. De fleste takler noen måneder i Afghanistan bra. Men ikke alle.

For et par uker siden snakket jeg med en av dem som ser ut til å takle sine tøffe arbeidsoppgaver på en svært god måte. 22 år gamle Morten fra Oslo er skytter på en stormpanservogn. Han har skutt og drept på jobb. Det er blant oppgavene han har. Jeg viste reportasjen om Morten til Jens Stoltenberg, og sørget for at de to traff hverandre før det var duket for pølser og is på 17. mai. Statsministeren understreket at det er en byrde å sende soldater ut i krigen, og at han vet at de gjør en god jobb. Stoltenberg er stolt av soldater som Morten. Soldater som er trent til å drepe, og gjør det når politikerne krever det av dem.

Pinlig avslørende om Irak-krigen

Curveball

Bob Drogin: Kodenavn Curveball. Om spioner, løgner og krigen i Irak. Oslo: Humanist forlag, 2008. 355 sider.

Los Angeles Times journalisten Bob Drogins bok om bakgrunnen for Irak-krigen, er så pinlig avslørende at det er vanskelig å forstå hvordan enkelte av Irak-krigens bakmenn fortsatt orker å stå oppreist.

I 1999 søkte irakeren Ahmed Hassan Muhammed politisk asyl i Tyskland. Målet var å få til en avtale som sikret at familien kunne komme etter, og at han kunne leve et godt liv med god økonomi og en Mercedes-Benz. For å sikre sine egne interesser valgte han derfor å sprite opp sin egen bakgrunnshistorie i sine møter med tysk etterretning. Han utga seg for å være en nøkkelperson i Saddam Husseins hemmelige program for utvikling av masseødeleggelsesvåpen. Han løy. Muhammed, som fikk kodenavnet Curveball, smurte på det han kunne, for å sikre seg en god fremtid utenfor Irak. Tyskerne trodde på ham. I alle fall nok til at de gikk videre til amerikanerne med etterretningsinformasjonen.

Curveballs løgnhistorier la grunnlaget for amerikanernes argumentasjon for å invadere Irak i 2003. Uten selv å ha avhørt den irakiske avhopperen, utarbeidet CIA rapporter som gikk videre til Det hvite hus og Pentagon. Amatørskapet var komplett. Etterhvert avskrev tysk etterretning Curveball som en troverdig kilde. Det hindret ikke USAs utenriksminister Colin Powell i å bruke nettopp Curveballs oppdiktede historier som grunnlag for sitt famøse innlegg i FN, bare noen uker før krigen startet.

Brown straffes for britisk krigføring i Irak og Afghanistan

Kandahar, Afghanistan, 2008: Den britiske Hercules-maskinen stupte ned mot rullebanen i Kandahar, og traff betongdekket med et smell, før piloten takset ut til siden for å gjøre plass til flere innkommende transportfly. I en times tid hadde jeg sittet fastspent sammen med flere titalls britiske soldater inne i et lasterom bare svakt opplyst av grønne lamper. Øreplugger og voldsom motorstøy gjorde de fleste forsøk på kommunikasjon umulig. På to rekker marsjerte vi ned lasterampen som lå senket mot bakken. Motorene gikk fortsatt. Flyet skulle på vingene så raskt som mulig. Britiske jagerfly tok av med voldsom støy i mørket bak meg. Ildhalene fra jetmotorene viste hvor flyene forsvant opp i den mørke himmelen over Afghanistan. De britiske soldatene er i landet, som USAs aller viktigste allierte.

Irak, et par år tidligere: Jeg fløt av gårde på en tilsvarende maskin på himmelen over Irak. Også den fylt med britiske soldater på vei nordover fra ørkenbyen Basra. Med jevne mellomrom ble den monotone flyduren brutt av dumpe smell etterfulgt av en umiddelbar varmebølge som trengte gjennom flykroppen. Det ble skutt ut flares. Ildkuler som skal trekke eventuelt varmesøkende raketter vekk fra de opphetede flymotorene. Da vi i marsjhøyde kom inn over Bagdad internasjonale flyplass, satte piloten nesen ned, og la flyet voldsomt over til siden. Vi stupte nedover i en krengende spiral. Bare sekundene før landing rettet piloten opp flyet. Også i Irak var britene USAs viktigste allierte. Hvor mange av de britiske soldatene jeg fløy sammen med, som siden har mistet livet i Irak eller Afghanistan, vet jeg ikke. Men, jeg vet at ikke alle de soldatene jeg har møtt, fortsatt er i live.

For mange briter føles tapene de har lidd bitre. Når de nå går til urnene for å velge nye ledere, får de som støttet USAs krigføring, spesielt i Irak, unngjelde. Både Arbeiderpartiet og de konservative blir straffet. Liberaldemokratene, som var i mot Bush-administrasjonens felttog i Irak, blir belønnet for sitt standpunkt. Ingen vet hvem som vinner det britiske valget. Det er umåtelig spennende. I timene før valget tyder alt på at det blir en mindretallsregjering, uansett utfall. Det er utvilsomt sunt for britisk demokrati at et tredje stort parti er i stand til å hevde seg, og i stand til å utfordre kjempene som har dominert britisk politikk i mange tiår.

Tony Blair, sittende statsminister Gordon Browns partifelle og erkefiende i kampen om hvem som skulle kjempe om statsministertaburetten under valget i 1997, var mannen som dro britene inn i krigen i Irak. Ikke bare kjøpte han den amerikanske administrasjonens løgner om motivet for krigen. Han bidro med sine egne. Tony Blair og hans folk løy for å få en unnskyldning til å angripe Irak. I ettertid har Tony Blair forsvart seg med at det var et edelt motiv for løgnene – nemlig å fjerne den potensielle trusselen han mente Saddam Hussein kunne komme til å utgjøre i fremtiden. Men Saddam Hussein var ikke i ferd med å utvikle masseødeleggelsesvåpen slik Tony Blair hevdet.

At administrasjonene i USA og Storbritannia, bare noen måneder etter å ha invadert Afghanistan, tvang de militære lederne til å rette hovedfokus mot en kommende Irak-invasjon, er hovedårsaken til at krigen i Afghanistan etter snart ni år fortsatt ikke er kronet med seier.

Mange britiske soldater er merket for livet etter å ha kjempet harde slag langt hjemmefra. Mange briter har mistet noen de er glad i, i Irak og i Afghanistan. Mange av disse pårørende kommer aldri til å tilgi Arbeiderpartiet for Tony Blairs løgner. Det kommer statsminister Gordon Brown til å merke når stemmene etter valget blir talt opp.

De visste ikke hva som ventet dem

(Afghanistan) De visste ikke hva som ventet dem – soldatene som dro til Afghanistan. Det gjorde ikke vi heller – vi som har fulgt utviklingen tett gjennom lang tid – både fra desken hjemme og ute i felt i Afghanistan. For virkeligheten for soldatene på bakken har, som jeg har vært inne på i flere blogger, endret seg dramatisk.

Om kvelden 8. april i år. På dagen 70 år etter at tyske fly og skip var på vei mot Norge, havnet norske soldater i strid. Jeg satt bak i et pansret personellkjøretøy da meldingen kom om at vi var på vei inn i et kampområde. Jeg festet hjelmen og satte på kameraet. Da de første skuddene smalt, stakk jeg hodet opp av toppluka sammen med sersjanten jeg og fotograf Aage Aune delte bakrommet i panservogna med. Jeg forsøkte å holde noen centimeters avstand mellom meg selv og det snurrende tårnet, i et forsøk på ikke å få en av stroppene på den skuddsikre vesten viklet inn i tårnet – i frykt for at jeg skulle bli dratt med rundt.

Kulene suste like over meg i mørket. Det er en lyd jeg kjenner godt fra før. Den hvinende lyden som varsler om at du befinner deg et eller annet sted forholdsvis nær dødelige kuler. Jeg håpet det var kuler fra den norske vogna bak som for over meg, og ikke innkommende kuler fra åssiden de norske soldatene hadde åpnet ild mot. Det ble skutt med lys. Mitraljøsen på tårnet jeg nærmest lente meg mot, pepret åssiden med dødelig ammunisjon. Hver tredje, fjerde eller femte kule var sporlys som jeg fanget opp med kameraets nattsikte. Norske og afghanske soldater åpnet ild mot området der sporlysene ble skutt. Lufttrykket som fulgte det kraftige smellet fra panservognas 30mm kanon blåste den ene øreproppen ut av øret mitt. Det neste smellet var øredøvende. -Gi meg en ørepropp, skrek jeg til Aage. Han fisket opp en skumgummipropp som jeg plugget inn i øret før kanonen på tårnet ti centimeter bak meg smalt på nytt. Sporlysene så ut til å komme susende fra alle retninger. Jeg vet ikke hvor lenge skytingen pågikk før den stanset. Men det var lenge nok til at vi fikk festet mer enn nok action på film.

Sikkerhetssituasjonen for de norske soldatene i Afghanistan har forverret seg de siste månedene. Det tok nok noe tid før Forsvaret tok inn over seg at endringen bar preg av å være mer permanent enn midlertidig. At det ikke lenger er tilfeldig at norske soldater stadig oftere engasjeres i kamphandlinger. Det tok enda lenger tid før mine kolleger og jeg forsto at de stadig hyppigere pressemeldingene fra Forsvaret om soldater i kamp var ensbetydende med at situasjonen ikke lenger er det den var. Nå har TV 2 tilbrakt tid med soldatene i krigen. Helt fremme ved fronten. Vi har dokumentert at situasjonen er endret. Nå tar også politikere og folk flest innover seg at Norge kjemper en krig i Afghanistan. At det ikke lenger er slik at det er trygt å være stasjonert nord i landet.

Første gang jeg reiste ut med norske soldater i Faryab-provinsen i Nord-Afghanistan, var like etter at de tok over ansvaret i området i 2005. Den gang kjørte vi ut med et par upansrede Land-cruisere. Soldatene var bevæpnet med lettere våpen. Det var en annen tid. En tid da soldatene følte seg velkomne. Slik er det ikke lenger. Nå er det sterke krefter som forsøker å drepe de norske soldatene. Tidvis lykkes de. Sist da Claes Joakim Olsson ble drept i et bombeangrep i januar i år.

Det er viktig at informasjonen når ut. Det er viktig at vi får reise ut med de norske styrkene og rapportere. Det er viktig at Forsvaret er åpne. Soldatene i Afghanistan fortjener at folk får vite hva de driver med. De som vurderer å melde seg til tjeneste, må kunne ta vurderinger basert på den sikkerhetssituasjonen de kan forvente å møte. Politikerne som sender ut soldatene, må vite hvilket enormt ansvar de sitter med. Mødre og fedre, søsken og ektefeller. De har alle krav på å vite hva deres kjære utsettes for. Derfor er Forsvarets nye åpenhet viktig – og bra.

Nå er det viktig at de ansvarlige tar innover seg hvem det er som kommer hjem fra Afghanistan. At mange unge norske kvinner og menn de siste månedene har opplevd følelsen av at noen forsøker å drepe dem. Og at mange av de som kommer hjem har drept. Alle kriger har sine kostnader. De norske soldatenes innsats i Afghanistan kan på sikt bli langt dyrere enn det politikerne opprinnelig hadde sett for seg.