Vil helst ikke snakke om krigen i Afghanistan

Telemarkafghan 005

Vognkommandør og troppsjef, løytnant Kenneth Bakken i Telemark Bataljon titter ut over det afghanske landskapet fra tårnet på et pansret personell kjøretøy. (Foto: Fredrik)

(Mazar-e Sharif/Afghanistan) Den italienskproduserte pansrede bilen raser av gårde inn i et dalføre sørover fra ringveien i Faryab-provinsen. Jeg sitter godt fastspent med en seks-punkts sele, men merker godt humpene i det nærmest uttørkede og steinete elveleiet. Over sambandet har det kommet melding om at en mindre gruppe norske soldater er i kamp. Kjøretøyet jeg sitter i, er et av flere som rykker inn for å bistå nordmennene. Norske og afghanske soldater går i posisjon for raskt å komme sine kolleger til unnsetning ved behov.

Gruppen som er i kamp, har med seg en norsk enhet spesialtrent for å kalle inn flystøtte. Nøyaktighet er viktig. Bare noen hundre meter skiller allierte og fiendtlige soldater da to amerikanske F-16 fly kommer inn fra Bagram-basen nord for Kabul. Jagerflyene sirkler over dalføret før et av dem stuper nedover. Nærmere og nærmere bakken. Så slippes en bombe, som med voldsom kraft treffer det som trolig er en av fiendens posisjoner. Allerede før bomben når bakken, har piloten vendt nesen oppover. Med et voldsomt brøl forsvinner dødsmaskinen inn i skydekket.

Nok en gang har jeg mulighet til å bivåne et slag fra en høyde forholdsvis nær de kjempende partene. Jeg er sendt ut av redaktørene mine for å dokumentere den stadig tøffere hverdagen til norske soldater på oppdrag i Afghanistan. Soldatene skyter og dreper. De kaller inn flystøtte for å bombe sine fiender til fillebiter. De dreper på oppdrag for den norske regjeringen. Med støtte fra Stortinget. Det er våre folkevalgte som har sendt soldater i krigen for å drepe. De gjør det i vårt navn, og med vår velsignelse. Argumentasjonen for krigen i Afghanistan var både klar og overbevisende etter angrepene mot USA 11. September 2001. Norge valgte, i likhet med en rekke andre nasjoner, å støtte vår viktigste allierte, USA, i Krigen mot terror.

Nå bør det ikke komme som noen særlig overraskelse på noen, verken politikere eller folk flest, at norske soldater dreper. Det er det de er trent til. Det er det vi som på et eller annet tidspunkt har tjenestegjort eller jobbet i Forsvaret har fått opplæring i. Å ta liv. Militærmakt er myndighetenes mektigste instrument. Det er viktig at dette maktmiddelet ikke misbrukes. Soldatene er i Afghanistan først og fremst for å fjerne trusselen fra en fiende som ønsker å ramme oss i Vesten.

Det som er trist, er at politikerne ikke er i stand til å føre en skikkelig debatt om norsk deltakelse i krigen i Afghanistan. De sender 20-åringer halve kloden rundt for å drepe fienden, men debatterer nesten ikke avgjørelsene de tar. Det er et demokratisk problem.

Årsaken er at de få motstanderne av Norges militære engasjement i Afghanistan, er bundet opp av regjeringens selvpålagte munnkurvpolitikk. Det er regjeringen, som med støtte fra Stortinget, har sendt soldatene i krigen. Opposisjonen på Stortinget støtter engasjementet. Motstanden mot at Norge deltar i krigen er å finne i regjeringens egne rekker. På venstresida i norsk politikk. Men fordi det oppfattes som ufint av regjeringspartiene å være tydelig kritiske til et militært oppdrag regjeringen står bak, er debatten fraværende.

Det er et demokratisk problem. Når regjeringen sender soldater i krig, bør avgjørelsen debatteres. Når oppdraget har endret karakter i en slik grad det har gjort for de norske soldatene de siste månedene, bør nye momenter og trusler mot norske soldater debatteres på nytt. Det skjer så og si ikke.

Det er også et problem for soldatene som daglig lever med trusselen om å bli drept, og som tvinges til å drepe. De føler ikke at det er solid støtte blant politikerne for oppdraget de er sendt ut på. Uten debatt om norsk militært nærvær i Afghanistan, forstummer også politikerne som vil uttrykke sin støtte til soldatene.

Sist helg var deler av Stortingets Forsvars- og utenrikskomite på et hemmelig besøk i Afghanistan. Jeg traff dem, og snakket med flere av politikerne. Noen av dem uttrykte misnøye med at de ikke får anledning til å møte krigsmotstandere i debatt, for på den måten å kunne uttrykke sine støtteerklæringer til soldatene. De er imponert over kvaliteten på de militære styrkene som er i kamp, men har begrensede muligheter til å uttrykke det.

Norsk demokrati hadde hatt godt av at krigsmotstanderne på Stortinget fikk lov til å flagge sine standpunkt tydelig. Da kunne den norske krigføringen i Afghanistan fått den debatten de som kjemper krigen med livet som innsats hadde fortjent.

De norske soldatene og deres allierte dominerer slaget som foregår noen hundre meter unna der jeg står. Denne gangen er fienden sjanseløse. De som overlever jages på flukt. Her er det ensbetydende med «god stemning». Slik er sjargongen blant de som er satt til å drepe.

Visste du at Norge er i krig?

Morgankane

Norske soldater fra Telemark bataljon og den norske panservognen «Morgan Kane» i Afghanistan. (Foto: Fredrik)

(Faryab, Afghanistan) I sju timer har jeg sittet inneklemt bak i den pansrede beltevognen, en CV 90. Vi er til sammen 10 mann på vogna. Vognkommandør, fører og skytter foran og i tårnet. Sju mann er skvist sammen bak. TV2s fotograf og undertegnede sitter tett sammen med fem soldater fra Telemark bataljons Task unit. Av og til åpnes den ene toppluka, og store mengder støv virvler inn. De små partiklene trenger inn overalt, gjør det tungt å puste og får tekniske apparater til å knekke sammen.

En rekylfri kanon ligger under klappsetet og gnager mot låret. Skjeftet på pistolen til sidemannen gnager mot høyre side, mellom platene i den skuddsikre vesten min. Vognen ruller raskt fremover. Av og til går det litt fort over en hump, og før vognføreren har rukket å skrike «hold fast,» dunker jeg hodet og hjelmen i taket. Det blir noen blåmerker på armer og bein, men jeg er heldig. Jeg har fått lov til å være med ut. For første gang får norske journalister være med å dokumentere virkeligheten til norske soldater som er i strid i Afghanistan. Tidligere har vi blitt stoppet før vi har kommet så langt. Nå vil de vise oss hva de driver med, og gjør det de kan for å tilrettelegge for oss. Forsvaret viser en åpenhet jeg knapt har sett før. De vil at folk hjemme skal få vite. Soldatene vil at folk skal vite hva de driver med, og hvilke risikoer de utsettes for.

«Kontakt høyre,» ropes det over sambandet. Meldingen gjentas av lagfører inne i vogna. Det blir skutt med panserbrytende granater mot kolonnen vi sitter i. En fulltreffer kan føre til et katastrofalt utfall for oss alle. Minst tre granater blir skutt. Den ene bommer med noen få meter. Det åpnes ild mot området det blir skutt fra. Soldatene skyter med det meste av de har. 30 mm kanon, 12,7 mm maskingevær, skarpskytterrifler, automatrifler og 7,62mm mitraljøser. Trolig treffer de noen mål. Sannsynligvis blir noen der oppe i dalsiden drept. Det er en del av jobben til de norske soldatene. Å drepe fiendtlige styrker.

De gjør det stadig oftere. Mange av de norske soldatene tvinges til å leve med at de har tatt liv. Og de tvinges til å leve med en stadig større trussel rettet mot seg. Det har blitt mye farligere i dette området av Afghanistan enn det var da jeg første gang besøkte norske soldater i Faryab-provinsen i 2005. Dette er en krig der soldater dreper og blir drept. Også de norske soldatene.

For noen år siden tegnet den norske regjeringen en «sikkerhets-stripe» på et Afghanistan-kart. Den gikk øst-vest. Nord for denne stripen erklærte de rødgrønne at det var forholdsvis trygt å være. Sør for stripen var det verre. Der lurte større farer enn i nord. Men dette har endret seg betydelig. Stripen er visket vekk uten at noen har snakket høyt om det. Uten at den politiske kursen er endret vesentlig.

Antall angrep mot de norske styrkene. Antall liv norske soldater har tatt. Antall skudd løsnet. Mange tall underbygger påstanden om at det har blitt farligere å være soldat i Afghanistan, og at det er med vesentlig høyere risiko enn tidligere de reiser ut.

Det begynner å mørkne da vi nærmer oss leir. Inne i vogna ligger tomhylser. Kampene er over. En soldat spiser Snickers. En annen lar sovende hodet hvile mot geværkolben. Han våkner opp hver gang vi treffer en dump, men sovner raskt igjen. Vi er alle møkkete av sand og svette. Utenfor regner det. Det blåser opp og er kaldt. Vinteren er i ferd med å slippe taket på de afghanske fjellene i nord, men gir seg ikke riktig ennå.

To dager senere drar vi ut på nytt oppdrag med Telemark bataljon. Denne gangen blir vi ute i flere dager. På en høyde med gjengrodde sovjetiske skyttergraver, graves hull i bakken. Stillinger og soveplasser. Pressenninger legges over groper med feltsenger, for å holde regnet vekke. Fra den fremskutte posisjonen skal vi følge enheten fra Telemark bataljon på nye oppdrag.

De ønsker ikke applaus, heder og ære. Men de ber om litt anerkjennelse. Regjeringen har sendt dem i krigen. De har fått et politisk oppdrag som innebærer at de kanskje må drepe, og at de kan bli drept. De ønsker at politikerne som har sendt dem ut skal tørre å forsvare sine politiske valg, og de vil at folk hjemme i Norge skal være stolte av den jobben de gjør. Ikke mer enn det.

Jeg brøt straffeloven, og sover like godt om natta.

(30,500 fot over Europa, på vei mot Asia) I fjor høst slapp jeg bomben. Jeg innrømmet at jeg bestakk offentlig tjenestemenn over en lav sko i Kongo. Jeg skrev om det her på bloggen min. Jeg forbrøt meg mot norsk straffelov, og har ingen som helst problemer med det. Om nødvendig, gjør jeg det gjerne igjen. Og jeg forteller om det.

En del journalist kolleger mener jeg burde holdt kjeft om mine lovbrudd, fordi de bidrar til å svekke journaliststandens omdømme. Hvordan skal vi nå, med troverdighet, avsløre alvorlige korrupsjonssaker uten at det slår tilbake mot oss?, spør mine kolleger som er skeptiske til å fortelle sannheten om hvordan vi jobber. De om det. Jeg synes det ville være mer forkastelig om vi holdt tilbake detaljer om arbeidsmetodene våre. Hvis ikke journalister står åpent frem om hvilke metoder vi bruker, hvem andre kan vi da kreve det av? Mitt mål er ikke å gjøre det enklere for kolleger. Mitt mål er å gi seere og lesere så mye informasjon som mulig.

Dagbladet hadde problemer med å innrømme at de hadde bestukket offentlige tjenestemenn i Kongo. Forsøk på å nekte, var bare løgn. VG innrømmer delvis at de bryter straffeloven. Men bare delvis. Avisa har for eksempel ikke offentliggjort hvordan de har kjøpt seg tilgang til innholdet på Tjostolv Molands telefon, for så å bryte seg inn i telefonen og stjele innholdet. Flere lovbrudd de kanskje ikke er så stolte over. Aftenpostens Jørgen Lohne har stått åpent frem som en bestikkende omreiser på Aftenpostens egne sider.

Mitt poeng når jeg skrev om at jeg måtte betale 100 dollar til dommeren som dømte Moland og French til døden, var å vise at dommeren var korrupt. Noe jeg mener sier noe om de dømtes sikkerhet. Men saken ble fanget opp av andre norske medier, der jeg ble gjort til skurken. I en korrupsjonssak er det vel to skurker. Nå skal det også sies at både dommeren og assistenten var bevæpnet da de skulle innkassere beløpet det kostet meg å få adgang til rettssaken mot Moland og French. Sånn sett ville det kanskje vært enkelt for meg å omdefinere det hele til et væpnet ran. Et væpnet ran var det også da kongolesisk politi med automatvåpen stoppet oss på en tur gjennom landet, og mente det var et problem med at bilen vår var registrert i en annen provins. Løsningen var noen titalls dollar. Men væpnet ran var det ikke da immigrasjonsmyndighetene fant en ikke-eksisterende feil i passet mitt, og mente jeg burde forlate landet. Eller da de fant en annen feil noen uker senere, da jeg var på vei hjem, og antydet at jeg burde bli i Kongo en ukes tid til for å rydde problemet av veien. 200 dollar ryddet problemet av veien på få sekunder. Jeg har også familie og forpliktelser jeg må hjem til.

Jeg bryter loven, og vet det. Men jeg mener det er nødvendig. Det ville vært en katastrofe om ikke norske medier skulle gjøre det de kunne for å dekke den latterlig dårlig gjennomførte etterforskningen og rettergangen mot Moland og French. Av og til må man ta seg til rette. Noen ganger innebærer det lovbrudd.

Organisasjonen Transpracy International hisset seg opp over min notoriske innrømmelse av å ha begått straffbare handlinger. De truet med anmeldelser. Men det var tomme trusler. Det er jo også et definisjonsspørsmål om det faktisk dreier seg om korrupsjon i mitt tilfelle, all den tid jeg står åpent frem om betalingene. Det er vel først og fremst i det skjulte slike forbrytelser skjer.

En organisasjon som kaller seg Personvernforeningen og organisasjonens leder, Oddbjørn Jonstad, følte at jeg slapp for lett unna. Jonstad leder en forening som på nettet bærer preg av å være en interesseorganisasjon for de som føler at myndighetene er ute etter å plage borgerne. I dette tilfellet ønsket Jonstad å bidra til at myndighetene satte i gang en prosess mot meg. Han anmeldte meg for korrupsjon. Bevismaterialet var min egen blogg, der jeg innrømmer de faktiske forhold. Manglerud politikammer, som etterforsket saken, kom frem til at det å sende etterforskere til Kongo for å se nærmere på saken, var i drøyeste laget. Vi har alle sett at politiet mangler ressurser. Saken ble derfor henlagt. Noe som falt Jonstad tungt for hjertet. Han anket avgjørelsen, og statsadvokaten i Oslo begjærte saken gjenopptatt. Politiet henla saken på nytt, med de samme argumenter. Nå kan korrupsjonssaken mot meg og TV 2 ikke reises på nytt, med mindre det foreligger vesentlig ny informasjon. Det gjør det i denne bloggen du nå leser, i form av flere innrømmelser.

Å være ærlig belønnes normalt. Men ikke i dette tilfellet. Jeg har kranglet i radiostudioer om riktigheten av å bidra til å berike offentlige tjenestemenn i Kongo. Selvfølgelig er det ikke slik at jeg ønsker å svi av mest mulig penger. Men når jeg først gjør det, har jeg ingen problemer med å stå for det. Hadde min moral hindret meg, måtte jeg blitt hjemme. At enkelte av mine kolleger lyver, og ikke tør fortelle åpent om sine arbeidsmetoder, mener jeg bidrar til et større troverdighetsproblem.

Personverforeningen ble moralsk indignert over mine lovbrudd, og vil ha meg straffet. Det ser ikke ut til at de lykkes. Under en journalistkonferanse i Tønsberg nylig, var korrupsjon i Kongo tema for åpningsseminaret. Vi tar altså temaet på alvor. Det betyr ikke at vi er villige til å endre handlingsmønster.

Jeg benyttet meg også av utstrakt korrupsjon for å sikre at jeg kunne være i Irak under utbruddet av de amerikansk-ledede angrepene mot Bagdad våren 2003. Jeg betalte offentlige tjenestemenn i bøtter og spann for at vi skulle beholde vår journalistakkreditering og ikke kastes ut av landet. Jeg har bestukket palestinske tjenestemenn på Gazastripen, for i det hele tatt å komme meg inn i området. Jeg har bestukket politimenn i Kenya og i Rwanda. Jeg har betalt noen dollar i Afghanistan, Indonesia og Libanon. Slik er min verden. Jeg må forholde meg til de som krever penger. Som med eller uten våpen er i stand til å gjøre tilværelsen min ubehagelig. Og jeg vil fortsette å bestikke offentlig tjenestemenn der jeg mener det kreves av meg. Dessverre.

Og jeg vil fortsatt stå åpent frem med mine arbeidsmetoder, ulovlige som ulovlige. Selv om noen mener at jeg som rollemodell for andre journalister skal være forsiktig. Det var ikke jeg som oppfant korrupsjon og bestikkelser. Jeg er bare nødt til å forholde meg til dette. At noen blir moralsk indignert over min lovforaktende livsførsel få heller være.