Jeg tok en øl med en Høyesterettsdommer i Kongo

I dag kom Kongos øverste dommere sammen for å vurdere prosessen mot Tjostolv Moland og Joshua French. Det er ikke godt å si hva de kommer frem til. Selve skyldspørsmålet er ikke oppe til vurdering, det er også en av grunnene til at de to tiltalte ikke selv er til stede i Kinshasa. Høyesterett skal ta stilling til om selve prosessen er ført på en skikkelig måte, og om straffeutmålingen (4xdødsstaff) er i henhold til det gjeldende kongolesiske lovverket.

At høyesterett består av et knippe bedre skolerte dommere enn både det ene og det andre militærtribunalet i Kisangani, er det stor grunn til å tro. Dommerne er blant Kongos mest erfarne, og bør absolutt være i stand til å kaste all politikk tilside når de nå skal vurdere saken mot de to nordmennene.

Jeg har hatt noen samtaler med en av høyesterettsdommerne. Han ønsker å være anonym. Over en kongolesisk øl, fortalte han meg at han syntes hele prosessen i Kisangani var en skam for det kongolesiske rettssystemet. Han fortalte at de kan bedre i Kongo, men at landets øverste dommere måtte vente, til saken lå på deres bord. Det gjør den nå.

Hvis flere høyesterettsdommere deler min øldrikkende samtalepartners syn, betyr det kanskje at Tjostolv Moland og Joshua French har en mulighet for en rettferdig behandling. Det fortjener de selvfølgelig. Som alle andre tiltalte. At de to rettsrundene de allerede har gjennomgått har holdt en kritikkverdig kvalitet, er det ingen tvil om. Kilder jeg har snakket med, har tro på at de to vil få en langt mer rettferdig behandling hvis saken kommer opp for en sivil domstol i stedet for militærtribunalet. (Med rettferdig mener jeg en skikkelig prosess, ikke nødvendigvis frikjennelse).

Og at Moland og French får føre sitt forsvar for den sivile domstolen i Kisangani er fullt mulig. Den avgjørelsen kan Høyesterett komme med allerede neste uke. Problemet for de to tiltalte, er da selvfølgelig at de kanskje må gjennom to nye rettsrunder i samme teatersal som tidligere, før saken eventuelt havner i Høyesterett på ny. Og det vil ta tid. Det kan, bokstavelig talt, gå både år og dag. Uten at straffen endres.

Derfor er ikke forsvarerne entydig positive til en slik løsning. For en opprettholdelse av dommen kan gi norske og britiske myndigheter (britiske myndigheter er engasjert fordi Joshua French også er britisk statsborger) muligheten til å starte intensive forhandlinger for å få de to utlevert fra Kongo. På grunn av de tøffe soningsforholdene, kan dette være løsningen som på sikt ivaretar de to tiltaltes sikkerhet uavhengig av om de er skyldige eller ikke. Det er altså fordeler for de to om dommen fra Kisangani opprettholdes.

Men det er altså stor grunn til å tro at Høyesterett sender saken i retur til Kisangani, og at Tjostolv Moland og Joshua French blir sittende i Kongo en god stund til.

Hamas kan lære av Fatah

De palestinske landområdene er delt i to. På mange måter. Det er ingen grunn til å tro at det geografiske skillet ikke vil opprettholdes. Men målet, både for palestinerne og en rekke israelere, er at de palestinske landområdene etter hvert skal smelte politisk sammen til én palestinsk stat. Men palestinerne er langt unna målet, og det skyldes ikke bare den israelske statens manglende velvilje til å anerkjenne palestinernes rettigheter.

Ytterliggående Hamas vant det forrige palestinske valget (i 2006). Mye av årsaken var utbredt misnøye blant palestinerne over det mer moderate Fatahs vannstyre av de palestinske områdene. I stor grad et protestvalg mot treg utvikling. Et protestvalg som fikk enorme konsekvenser for palestinerne. Resultatet var internasjonal isolasjon av den nye regjeringen, borgerkrig mellom palestinske fraksjoner og en endelig splittelse av det palestinske samfunnet. Hamas sitter fortsatt med makten på Gazastripen. Fatah med makten i noen områder på den israelsk-okkuperte Vestbredden.

Meningen var at det skulle ha vært avholdt et nytt palestinsk valg i januar i år. Dette ble flyttet til juni. Nå er det utsatt igjen. Det blir umulig å avholde et skikkelig palestinsk valg før palestinerne på Vestbredden og Gaza klarer å samarbeide. For å få det til, må Hamas og Fatah samarbeide. Men det er ikke sikkert Hamas er klare for et valg. Det er stor grunn til å tro at de ikke vinner en gang til.

Palestinerne på Gaza har det vanskelig. De er fortsatt isolert og underlagt en brutal israelsk blokade. De har flere grunner til å misunne sine palestinske søstre og brødre på Vestbredden. Flere av de palestinske byene på Vestbredden har blomstret de siste årene. Internasjonal bistand velter inn til de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden. Og økonomien er i kraftig vekst. Konturene av en levedyktig stat er i ferd med å tegne seg. Forutsetningen er selvfølgelig at Israel trekker seg ut av de okkuperte områdene.

Inngår Hamas og Fatah en avtale, og stiller seg samlet bak en moderat linje, vil det kanskje gi palestinerne en langt bedre forhandlingsgrunnlag med israelerne. Det internasjonale presset mot den israelske regjeringen vil øke, og israelerne selv vil kanskje ønske seg ledere som fører en mer moderat linje.

Netanyahu vil ikke ha fred

Det er medlemmer av den israelske koalisjonsregjeringen som ønsker fred med palestinerne. Statsminister Benjamin Netanyahu er ikke én av dem. Det er åpenbart for de fleste at en tostatsløsning er det eneste alternativet til fortsatt konflikt. Palestinerne kommer ikke til å gi seg før de har en egen stat.

Også for svært mange israelere er det åpenbart at en tostatsløsning er den eneste riktige veien. Tidligere statsminister, og nå forsvarsminister, Ehud Barak, tror på en tostatsløsning. Han vil at palestinerne skal få sin egen stat. Han tror at ved å kvitte seg med palestinerne og de okkuperte landområdene på Vestbredden, kvitter israelerne seg samtidig med en rekke alvorlige sikkerhetsproblemer.

Motstandere av en israelsk tilbaketrekking, viser til at Vestbredden tilhører jødene. Det er feil. Selv om noen måtte mene at landområdet er skjenket jødene av Vårherre, er det andre typer avtaler det internasjonale samfunnet forholder seg til. Derfor er det internasjonale kravet om en israelsk tilbaketrekking fra den okkuperte Vestbredden ganske unisont. Andre motstandere viser til den israelske uttrekkingen fra Gaza, og argumenterer med at væpnede angrep fra palestinerne der fortsetter til tross for at de jødiske bosetterne og de israelske soldatene er borte. Men angrepene fortsetter fordi Israel fortsatt okkuperer store palestinske landområder. Det er ingen grunn til å forvente en varig og god våpenhvile før Israel er helt ute av både Gaza og Vestbredden.

Benjamin Netanyahu lar seg delvis presse av USA til å stanse bygging av nye jødiske bosettinger på den okkuperte Vestbredden utenfor Jerusalem. Men bare delvis. Noe byggeaktivitet pågår fortsatt. Aktivitet som begrunnes med behov som følge av naturlig befolkningsvekst. I den israelsk-okkuperte delen av Jerusalem, vil Netanyahu fortsette å bygge boliger forbeholdt jøder. Grunnen er at Netanyahu, i likhet med mange andre, anser hele Jerusalem som Israels udelelige hovedstad. Han er åpen for en viss diskusjon om Israels rett til å bygge på Vestbredden utenfor byen, men Jerusalem vil han ikke diskutere.

Obama-administrasjonen hadde, som flere tidligere amerikanske administrasjoner, en visjon om å skape fred mellom jøder og palestinere i Det hellige land. Den visjonen har de siste dagene fått seg en kraftig knekk. Visepresident Joe Bidens besøk til regionen ble overskygget av nyheten om at israelerne vil, til tross for at de har lovet amerikanerne å stanse ekspandering av jødiske bosettinger, bygge 1600 nye boliger for jøder i den israelsk-okkuperte delen av Jerusalem. Det gjorde ikke bare Biden forbanna. Han kom med et forsøk på å bidra til dialog mellom palestinere og israelere. Nyheten om boligutbyggingen spente bein på det forsøket. Det var derfor fiender av fredsprosessen slapp katta ut av sekken omtrent samtidig med at Biden vandret rundt på jødenes Holocaust senter i Jerusalem.

Visepresident Biden har fordømt utbyggingsplanene og kom tomhendt til Ramallah for møter med palestinske ledere. Palestinerne er fornøyde med den internasjonale fordømmelsen, men vet at det alene ikke er nok. Det meste av internasjonal kritikk mot Israel har en tendens til å prelle av israelske ledere. USA kan, hvis de vil, presse Israel hardt. Men det kommer de ikke til å gjøre. Til det er den jødiske lobbyen i USA for mektig.

Irak: Sju år med krig – fortsatt ikke et fritt demokrati.

For sju år siden var jeg på plass i Irak og ventet på en varslet krig. Jeg våknet med et rykk da den første krysserraketten dundret ned i Bagdad 20. mars 2003. Det var starten på noen utfordrende uker på jobb for TV 2 – for å si det forsiktig. Selve krigen ble erklært over allerede etter tre uker. I virkeligheten pågår den fremdeles.

I 2005 avholdt irakerne valg. De hadde fått et vestligorientert demokrati tredd over seg, og valget skulle avholdes, enten de ville eller ikke. Etter valget i 2005 forsøkte avisa VG å latterliggjøre undertegnede og kollega Odd Karsten Tveit fra NRK fordi vi var skeptiske til Iraks nye demokrati. VG likte ikke at jeg i stedet for å hylle det nye demokratiet, advarte om volden som trolig ville fortsette og kanskje intensiveres. VG visste vel bedre. Norges største avis hadde ikke egne folk til stede, men latterliggjorde likevel rapporteringen til oss som var der.

Vi fikk dessverre rett – vi som var der. Det meste har gått galt i Irak siden invasjonen i 2003. Så var da også hele argumentasjonen for å gå til krig bygget på løgn. Mange ante det den gang. Alle vet det nå. Irak hadde ingenting med 11. September å gjøre. I den grad Al Qaida noensinne fikk et ørlite fotfeste i Irak, så var det via en assosiert gruppe som klarte å gjøre seg bemerket nettopp fordi Saddam Husseins brutale regime var fjernet. Og USAs utenriksminister Colin Powell løy så det rant av ham da han foran en hel verden la frem fabrikkerte beviser for at diktatoren i Bagdad drev produksjon av masseødeleggelsesvåpen.

For amerikanerne har Irak-krigen vært en katastrofe. Irak er langt mer ustabilt i dag enn under Saddam Hussein. Og amerikanerne er på vei ut. De har tapt krigen. USA har lidd et sviende nederlag i Irak. Nå trekker de seg ut. Slik de trukket seg vekk fra andre kriger de har tapt – som Vietnam. Vi får håpe det økte fokuset på Afghanistan bidrar til at de ikke lider samme skjebne også der. Da er vi flere som blir dratt med. Amerikanerne vet de har lidd et nederlag i Irak, men kommer neppe til å innrømme et tap.

Når irakerne går til urnene på søndag, er det ikke en seier for demokratiet. Langt derifra. Irakere flest hadde det bedre under Saddam Hussein. De fleste ville valgt sikkerhet foran frihet, mat foran krig. At Iraks diktator ble dømt til døden og hengt, er ikke et stort tap for menneskeheten. Men det ga ikke irakerne den friheten de fortjener. USAs okkupasjon av Irak har nå vart i sju år. Fortsatt har de ikke et skikkelig demokrati. Bare en blek kopi av et vestlig demokrati.

Når amerikanerne trekker seg ut, kan det gå fra vondt til verre. Det er fare for full borgerkrig – på flere fronter enn i dag. Krigen mellom sjiaer og sunnier har allerede rast i en årrekke. Kurderne er klare for å løsrive seg helt.

Jeg har reist mye i Irak siden landet ble okkupert av USA, og USAs allierte. Jeg har truffet irakere som hatet Saddam. Men som foretrakk den grusomme diktatoren og mangel på frihet og demokrati foran krig. Jeg har reist sammen med amerikanske soldater inn i de mest fiendtlige krigssoner. Amerikanske soldater som fordømte krigen, og hadde ett eneste mål. Det målet var å komme seg hjem i live. Mange av dem klarte det ikke.

7. mars går irakerne til urnene. Jeg var tilstede under Saddams siste valg, høsten 2002. Den gang gikk folk mann av huse for å stemme. Noe annet kunne straffe seg. 7. mars er det mange som ikke tør møte opp ved valget – i frykt for represalier. Eller i frykt for å bli rammet av volden. Væpnede grupper kommer til å gjøre det de kan for å ødelegge den lille flik av frihet irakerne har fått.

Likevel – godt valg!

Den første utenriksreporteren

Gekkongo 002

Ryszard Kapuscinski: Reiser med Herodot. Oslo: Aschehoug, 2006. 233 sider.

(Kongo) Ingenting som å lese om Kongo, mens du er i Kongo. Jeg sitter i utkanten av jungelen, bare noen meter fra den enorme floden, i Kisangani (tidligere Stanleyville) og leser den legendariske polske telegrambyrå-journalisten Kapuscinskis beretninger om sine første reiser rundt i verden.

Han beskriver den reisende reporterens jobb som den aller mest ensomme tilværelse. En tilværelse der du reiser rundt, treffer folk og stifter nye bekjentskaper – for så å fortsette reisen videre. Kapuscinskis trofaste følgesvenn på disse reisene er helleneren Herodot. Det vil si Herodots verk «Historie». På sine reiser til Asia og Afrika leser Kapuscinski Herodots verk, mens han krysser fotspor helleneren etterlot seg for to og et halvt tusen år siden – og han leter etter de samme trekkene. Polakken ønsker i tillegg til å få oppfylt sin drøm om å bruke livet på å krysse geografiske grenser, også å krysse tidens grenser.

Kapuscinski omtaler Herodot som den første reporteren. En som reiste rundt og samlet informasjon om sin samtid og fortid, for så å nedtegne dette i «Historie». Kapuscinskis egne betraktninger om den eldgamle teksten er interessante.