Råtner på cella i Kongo

På en celle i Kongo sitter to nordmenn og råtner. Den generelle helsetilstanden svekkes stadig for Tjostolv Moland og Joshua French. De har vært syke en rekke ganger. Rammet av malaria, lungebetennelse og mer eller mindre tøffe runder med magesjau.

Tjostolv Molands helsesituasjon er langt, langt bedre enn da han ble kraftig rammet av malaria i høst. Men de er begge særdeles høyt eksponert for sykdommer i fengselet. Før eller siden vil trolig en av de to på nytt bli dødssyk.

Moland3 002

Moland og French gjør det de kan for å holde seg i god fysisk form, mens de venter på å bli overflyttet til hovedstaden Kinshasa. De mosjonerer litt i gårdsrommet mellom fengselsmurene. Ved å sørge for tilførsel av rent vann samt poteter, løk og tomater som de steker, forsøker de i det lengste å unngå nye runder med magetrøbbel.

De er dømt til døden for drap og spionasje. Dødsstraffene blir trolig ikke effektuert, og de vil trolig bli overført for soning i Norge – før eller siden. Men går det for lang tid, kan det gå aldeles galt. Norske myndigheter har så langt valgt å holde en ganske lav profil. Det sendes diplomatiske bekymringssignaler til myndighetene i Kinshasa, men det er neppe nok. Kanskje pågår det hemmelige diplomatiske forhandlinger for å få de to overført. Men klarer norske myndigheter å få de to utlevert uten at Norge først betaler inn den enorme erstatningssummen den norske stat er dømt til å betale? Straffen fikk Norge for å ha sendt spioner til Kongo.

Spørsmålet er jo om norske myndigheter egentlig ønsker å få Tjostolv Moland og Joshua French i fanget med det aller første. De er dømt uten at det er lagt frem et eneste teknisk bevis. De er dømt på indisier og åpenbart oppspinn. Norske myndigheter kan ikke la de to sone så mye som en dag basert på det amatørmessige tøvet av en rettssak som militærtribunalet i Kisangani oppviste sist høst. Da er det nok enklere om de to kommer hjem om et par år. Da kan myndighetene si noe sånt som at basert på særdeles tøffe soningsforhold, etc, synes man at de to allerede har sonet en streng nok straff. Blir de to utlevert med det første, for så å løslates, vil det i alle fall bidra til å ødelegge Norges diplomatiske forhold til det veldige afrikanske landet.

Moland3 006

Joshua French i fengselet i Kisangani (foto: Fredrik)

Nå er det ny regntid i Kisangani. Med daglige voldsomme regnskyll. Vannet fosser inn gjennom det gjennomhullede taket over cella til Moland og French. Alt blir vått. Soppen gror som aldri før på de fuktige murveggene. Det er et dårlig sted for to dødsdømte fanger å oppholde seg over lang tid. At de utsettes for et brutalt fysisk forfall er det ingen tvil om. Hva de voldsomme påkjenningene gjør med deres mentale helse, har vi allerede fått et hint om.

Taliban skal ingen steder – de har god tid

Sist helg satte internasjonale og afghanske styrker i gang den voldsomste offensiven mot Taliban siden 2001. Målet er å ta kontroll over Taliban-kontrollerte byer og landsbyer i Helmand-provinsen, sør i det krigsherjede landet. Det vil de sannsynligvis lykkes med, og de er godt på vei.

Det store spørsmålet er hva de har tenkt til å gjøre når nye områder er erobret. For det er ikke nok soldater i Afghanistan til å bli stående overalt. Når Operasjon Moshtarak (dari for samarbeid) er over, er det viktig at afghanske myndigheter med hjelp fra internasjonale styrker klarer å beholde kontrollen. Hvis ikke rykker Taliban raskt inn i sine gamle posisjoner.

Operasjonen var nøye forhåndsannonsert. Taliban visste at 15,000 soldater (i hovedsak amerikanske, britiske og afghanske styrker) ville iverksette en militær offensiv som har som overordnet mål å overta Talibankontrollerte områder. Forhåndsannonseringen ga sivilbefolkningen en mulighet til å komme seg vekk før kampene satte i gang. Og det ga Talibansoldatene en mulighet til å stikke seg vekk. Talibanledelsen hevder at den manglende motstanden mot offensiven, skyldes et ønske om å skåne sivilbefolkningen for harde kamper i tettbygde strøk.

Noe motstand har det vært, for det meste i form av utlagte veibomber. Amerikanske, britiske og afghanske soldater er drept. Men 15,000 velutstyrte soldater er en betydelig styrke. Derfor var det ingen grunn for Taliban å gå ut i et åpent slag. De har sannsynligvis bedre sjanser hvis de, som de nå har gjort, trekker seg tilbake, for så å sette i gang en egen offensiv når de internasjonale styrkene blir engasjert på annet hold. Og det vil skje. Afghanistan er et stort og mektig land. Det er ikke nok soldater til å holde hver lille kolle. Sentrale myndigheter og internasjonale styrker må ha sivilbefolkningen på sin side hvis de skal lykkes.

Allerede på offensivens andre dag, dundret en NATO-rakett inn i en bygning full av sivile i byen Marjah. 12 sivile ble drept. Det er vanskelig å krige, og uttrykket kirurgisk krigføring er for lengst avskaffet. Men når sivile blir drept og skadet, vinner du dem ikke over på din side. Det er åpenbart.

Dansksoldat

Danske soldater på patrulje i Helmand (foto: Fredrik).

Jeg har vært i Helmand. Jeg har kjørt rundt i det flate ørkenlandskapet i traktene mot Kandahar. Jeg har sett fjellmassivene i nord og den livgivende Helmand-floden som skjærer gjennom det gråbrune støvete landskapet. Og jeg har sett de vakre valmueåkrene, der opiumsvalmuene om et par måneders tid vil stå i full blomst. Taliban sørget i sin tid for å stanse opiumsproduksjonen i det meste av Afghanistan. I dag lever de av den. For opiumsbøndene og landsbyene som er avhengige av inntektene av heroinen som produseres, frykter med god grunn at sentrale afghanske myndigheter vil stanse produksjonen hvis de får kontroll over Helmand. Derfor er det mange av bøndene i provinsen som foretrekker at Taliban står sterkt, og holder både sentrale myndigheter og internasjonale styrker på avstand.

Store afghanske politistyrker er også involvert i operasjon Moshtarak. De skal bidra til organisering og sikring av samfunnet når operasjonen er over, og soldatene trekker seg tilbake. Men er et korrupt afghansk politi virkelig i stand til å løse de ekstremt krevende oppgavene de står overfor i Helmand?

Det er mange grunner til å frykte at Taliban snart er tilbake i Marjah og de andre byene og landsbyene de nå har trukket seg ut av. Mislykkes Operasjon Moshtarak, er det en katastrofe for de internasjonale styrkene i Afghanistan. Dette er selve prøven på om det er mulig å fjerne Taliban fra makten, og beholde kontrollen.

USAs president leker med tanken om snart å starte uttrekkingen av styrker fra det krigsherjede landet. Det er det Taliban venter på. De vet at amerikanerne og landets allierte har hastverk med å komme seg vekk fra den hengemyra av en krig Afghanistan har blitt. Taliban har god tid. De skal ingen andre steder.

De voldtok Kongo

BøKer 001

Adam Hochschild: Kong Leopolds arv. En beretning om grådighet, forferdelser og heroisme i det koloniale Afrika. Oslo: Pax, 2005. 409 sider.

Er det rart de er skeptiske til hvite menn i Kisangani? Eller i Kongos hovedstad Kinshasa? Nei. Les, og du vil forstå. Hvis bare halvparten av det som kommer frem om Belgias Kong Leopold i denne boka er sant, så er det hevet over enhver tvil at han var et sadistisk svin.

Leopold erobret Afrikas indre, Mørkets hjerte. Han sendte sine brutale styrker avgårde for å rane til seg av Afrikas rikdommer. For å berike seg selv. Her er historien om en slavedrift så brutal at du blir kvalm av å lese. Om nybakte mødre som tvinges til å slenge spedbarna fra seg i bushen slik at de er i stand til å bære kopper, kar eller rågummi. Om soldater som hugde hender av unger som kvittering for kuler som var skutt. Det skulle være bevis for at de hadde skutt folk, og ikke bare skutt i vildens sky sånn for moro skyld.

Kong Leopolds voldtekt av Kongo og Kongos folk, ødela landet. Den belgiske okkupasjonen av Afrika, har i sterk grad bidratt til en rekke av de mest brutale krigene som de siste 50 årene har vært kjempet i regionen rundt det som i dag er Den demokratiske republikken Kongo.

Denne boka bidrar til å gi en forståelse av hvorfor et militærtribunal i Kisangani ser med den absolutt største mistro på to tiltalte nordmenn som hevder sin uskyld.

Sender soldater i døden. Møter ikke i begravelsen.

(Fredrikstad) Østre Fredrikstad kirke i Gamlebyen er fylt opp av soldater og sivile. Noen hundre mennesker. De fleste av dem er i begynnelsen av 20-åra, med livet foran seg. De er her for å ta farvel med en venn. Med «Jokke». Den 22 år gamle soldaten Claes Joachim Olsson, som ble drept i et bombeangrep i Afghanistan i forrige uke.

I den venstre delen av tverrskipet, sitter grønnkledde soldater. Fra den drepte soldatens hjemmeavdeling Telemark Bataljon, og noen flydd inn fra Indre Troms. I den høyre delen av tverrskipet, sitter svartkledde unge mennesker. Mange av dem gråter. Over tapet av en kamerat. Han som ligger der i kisten var en av dem.

Fredrikstad

På den første raden, nærmest kisten, sitter en mamma. I sorg over tapet av sin sønn. To av Forsvarets generaler er på plass. De representerer Joacims oppdragsgiver. De som har ansvaret for operasjonene i Afghanistan. De som har ansvaret for soldatene.

Det er mange i kirken. Men, de som har vedtatt å sende norske soldater til krigen i Afghanistan, har valgt å holde seg unna. Regjeringen kunne vært representert, men har valgt ikke å være her. De sender soldater i døden, men møter ikke opp i begravelsen. Forsvarsministeren er opptatt på et Nato-møte i Tyrkia. Men, om ikke statsministeren selv hadde mulighet til å komme, kunne han sendt en annen statsråd. Eller sørget for at en statssekretær var til stede. En eller annen representant for de som har vedtatt at Norge skal delta i krigen i Afghanistan.

Det er ikke vanlig at politisk ledelse deltar i soldatbegravelser. En statsråd er normalt tilstede ved båremottak i Norge, men politikerne anser begravelsen for å være privat. Det er ikke sikkert at alle familier ønsker å ha politikere tilstede, men det er fullt mulig å ytre et ønske om å få vise respekt. Det er viktig at de som vedtar å sende soldater i døden, forstår konsekvensene av sine avgjørelser.

Fra galleriet i kirken ser jeg ned på to soldater. De sitter på fremste benk, med ansiktene vendt mot en hvit kiste. Sårene de hadde i ansiktet, sist jeg så dem, ser ut til å ha grodd. De var de siste som så Joachim i live, og slapp fra bombeangrepet med noen mindre skrammer. Men de vil for alltid være nødt til å bære på tapet av en kollega.

-Husk at Joachim som en av våre falne soldater aldri blir glemt, sier sjefen for Telemark Bataljon, Oberstløytnant Frank Stølan, og fortsetter: -Vi som jobbet sammen med ham – og nasjonen Norge – vil for alltid huske han. Joachim ga sitt liv for Norge, sier Stølan.

Det er mye blomster og mange kranser i kirken. Helt fremst mot kisten ligger kransen fra Kongen. Rundt ligger kranser fra venner, militære avdelinger og veteranforeninger.

Stølan går ned fra talerstolen og overrekker et brett med medaljer til den drepte soldatens mor. Hun får et sammenbrettet flagg. Båreflagget som lå over sønnens kiste da den ble sendt hjem fra Afghanistan. Oberstløytnanten bøyer seg ned, og legger armene rundt den sørgende kvinnen. Sjefen for en av Norges mest profesjonelle militære avdelinger gir Joachims mor en klem. Han vet at det er hun som har betalt den høyeste prisen av alle. Hun som ga liv til soldaten som falt.

Kisten bæres ut av kirken. Soldater står i rett langs gatene i Gamlebyen, og hilser på militært vis med hånden mot bereten da bårebilen passer. Med politieskorte fraktes den falne soldaten til kirkegården på Gressvik. Et følge på flere hundre følger kisten de siste hundre meterne til en ventende, åpen grav. Fire F 16 jagerfly kommer inn i formasjon fra sør i svært lav høyde. I det de passerer over graven, gir et av flyene gass og drar ut av formasjonen. Full fart rett opp, og forsvinner inn i det lave skydekket som ligger over det hvite vinterlandet. Flyet som forsvinner, symboliserer soldaten som forlater sin avdeling. Kun lyden fra gardistenes signalhorn høres da kisten med 22-år gamle Joachim senkes ned i graven.

Emirat på billigsalg

(Dubai/Forente arabiske emirater) Rushtrafikken har alltid ødelagt noe av gleden ved å flytte seg rundt i en komfortabel air-condition-nedkjølt doning på de varmeste dagene i dette glohete ørkenemiratet. Men, nå er det slutt på rushtrafikk. Jeg spør den indiske taxisjåføren om all persontrafikken er flyttet over i den nybygde monorailen. -No, sir. There’s no traffic like before, svarer han. Når jeg spør hvorfor, svarer han på engelsk med sin indiske aksent: -The economy is so, so bad sir.

Det er bare noen uker siden verdens høyeste hus åpnet dørene her i Dubai. Bygningen strekker seg inn i himmelen og litt til. De øverste blinkende lysene, som trolig er ment for å skremme vekk villfaren lufttrafikk, er knapt synlige fra bakkeplan. Tårnet forsvinner inn i disen, langt der oppe. The sky is the limit. Vel, noen må i alle fall ha trodd det var slik fatt. Helt til alt kollapset.

Dubai fikk finanskrisen midt i trynet. Selskaper gikk konkurs. Turistene forsvant. Takk Gud for oljen. Men oljepengene strekker ikke til. Nå sparkes de ut av landet, de som har drevet det frem. Fremmedarbeiderne. De som jobber på hoteller og restauranter. Og de utenlandske «slavearbeiderne» i bygningsbransjen. De fra Pakistan, India, Afghanistan og Sri Lanka som har reist dette landet på luselønn.

Nå kan du booke deg et rom på Burj al Arab, (Dubais svar på Moldes «Seilet»), for noen få tusenlapper per døgn. Du slipper en time taxikø etter å ha sluppet unna en like lang passkø ved ankomst – slik det var før. Dubai er køfritt. Du har slalombakken i «The Emirates»-kjøpesenteret nesten for deg selv. Og du kan shoppe det som i utgangspunktet var billige varer enda billigere. Strendene har god plass, og de falske øyene og halvøyene, «Verden» og «Palmen» er på billigsalg.

Kraner og anleggsmaskiner har stoppet opp. De står der som grelle monumenter over en tid da noen trodde de økonomiske mulighetene vokste inn i himmelen – bokstavelig talt. Flyruter kanselleres, og snart stenger de første hotellene.

Det går nok ikke lang tid før vi som av og til tar turen innom Dubai, vil se de første antydningene til forfall. Alt det blankpolerte og velholdte vil snart merkes av nærheten til salt og hav. Kanskje må også Dubai stenge verdens største innendørs skisenter på de varmeste sommerdagene – for å spare på strømmen.

Det er kanskje verdens kunstigste sted. Her har de bygget et lite fjell ved flyplassen. Stein på stein har noen stablet sammen en steinrøys med små bekker og dammer. Utenfor kysten er det spadd opp sandbanker der de rikeste av de rike har kjøpt seg håndlaget lykke.

Velstandsutviklingen for de innfødte har kostet dyrt. Regningen er det til nå de underbetalte som har tatt. De som kom for å jobbe, som bodde under de mest kummerlige forhold, og som nå kastes ut. Nå er turen kommet til at Emiren og hans landsmenn må begynne å betale regningene.

De liker ikke journalister i Dubai. Jeg vet ikke hva de har å skjule, men angsten vises tydelig ved ankomst på flyplassen. -Why do you have a camera, sir? Are you a journalist? Do you have permission? What are you going to film? -I am in transit from Afghanistan, svarer jeg. Forklarer at jeg skal videre til Norge, men at jeg trenger litt mat og søvn. Jeg lover på tro og ære ikke å filme eller rapportere. Nok et fritt demokrati satt sammen på Midtøsten-vis. Med mange restriksjoner.

De klarer seg vel. For tiden ved hjelp av lån fra naboemiratet i sør. Og finanskrisa har vel også en slutt. I mellomtiden har du sjansen til å kjøpe deg en flik lykke i et emirat på billigsalg.