De dør for Norge – er det verdt det?

(Mazar-e-Sharif/Afghanistan) Det er bitende kaldt i Camp Nidaros. To unge soldater står og ser mot en container. Begge har kuttskader i ansiktet. Containerdørene er åpne. Ut kommer seks kolleger. Bærende på en hvit kiste. Drapert i det norske flagget. De to soldatene med kuttskader er de siste som så Claes Joachim Olsson i live. De var tre mann ombord i stormpanservogna som ble utsatt for et bombeangrep tidligere denne uka.

En av dem ble altså drept. Han ble 22 år. Han er den femte norske soldaten som fraktes hjem fra Afghanistan i kiste. Fra en krig ingen regjering så langt har turt å si at Norge deltar i. Fem norske soldater er drept i Afghanistan. Alle døde som følge av fiendtlige handlinger.

Tusen soldater fra 20 nasjoner står oppstilt langs båreruta. Samtidig sitter verdens ledere samlet i London og forsøker å finne ut av hvordan denne krigen kan stanses. Obama håper det tar et år eller to. Hans afghanske kollega, president Hamid Karzai, sier det vil ta mange år. Hvem vet best? Krigen føres av krigstrette nasjoner. Mange av dem orker ikke å ta særlig større tap. Tyskland, Canada, Storbritannia, Danmark. Hvor mange soldater kan Norge miste, før viljen til å være i Afghanistan snur?

To soldater med noen mindre kuttskader går foran. Bak følger en lastebil med en kiste. Mot flyet som skal frakte den falne soldat hjem. De stanser opp for en siste seremoniell hilsen. En Nato-medalje deles ut – post mortem. De to soldatene står der med våpnene hevet. Foran dem – i en kiste – ligger tredjemann. Feltpresten leser salme 23. Den ene soldaten står med bøyd nakke, den andre ser rett frem. Prestens ord virker meningsløse.

«Olsson ville bidra til fred og frihet i Afghanistan,» sier den tyske brigadesjefen. «Men Olsson overlevde ikke.»

Det vil falle flere soldater i Afghanistan. Trykket mot de norske soldatene har økt de siste månedene og årene. Mange husker ikke lenger hvorfor Norge deltar i denne krigen. Ingen vet om krigen noengang vil bidra til fred og frihet i Afghanistan. Men det er lov å håpe.

Hvorfor bry seg om Haiti nå?

Mine dyktige kolleger i felt bringer oss den ene reportasjen mer utrolig, trist og følelsesladet enn den andre. Det er umulig ikke å la seg rive med av fortellingen om åtteåringen som dras levende ut av ruinene etter ti dager, eller av den om 15-åringen som ble skutt av politiet fordi hun stjal for å overleve. TV2s journalister i Haiti, har som en rekke norske og internasjonale kolleger, levert viktig journalistikk av ypperste klasse. Det er konsekvensjournalistikk. Journalistikk som tvinger mange av oss til å bry oss, og til å gjøre noe.

Mange av oss gir penger. Stort mer er det ikke de fleste av oss kan gjøre. Og det er heller ikke nødvendig. Men hvorfor gjør vi det først nå? Hvorfor klarte vi aldri å bry oss før? Jeg sier ikke at det er for sent, eller at vi ikke skal gjøre noe nå. Men hadde vi gjort noe tidligere, ville ikke så mange liv gått tapt når katastrofen først rammet. For det er få land som stod dårligere rustet til å håndtere en naturkatastrofe av slike dimensjoner enn nettopp Haiti.

Ifølge FNs tall, er Haiti verdens nest fattigste land. Det landet med dårligst økonomi på den vestlige halvkule. Nesten ikke noe sted hadde de det verre enn de litt over ni millioner innbyggerne som fortsatt var i live da jorden nærmest ristet den karibiske staten i stykker.

Vi kunne ha hjulpet tidligere. Riktignok har sakene i media om Haitis tragedier ikke vært mange, men de har vært der. Både du og jeg har blitt fortalt om borgerkrig, politisk uro, vold og fattigdom – gjentatte ganger. Vi har sett hvordan amerikanerne og FN de siste tjue årene har gjort flere forsøk på å stabilisere uroen. For et par år siden var det høyst aktuelt å sende norske styrker til Haiti, som en del av FNs stabiliseringsstyrke.

Men de fleste av oss snudde oss vekk. Vi bladde videre i avisen, eller tittet vekk fra TV’n. Det er så mange steder de har det vondt. Verden er en uendelighet av lidelser. Vi vet ikke helt hvor vi skal begynne å bry oss, og hvor mye vi skal gjøre. Verken du, jeg eller politikerne våre. Det er vanskelig. Men det betyr ikke at vi ikke har et ansvar for å gjøre noe.

Vi kunne ha gjort mer. Jeg og mine kolleger kunne lagt mer vekt på å fortelle om situasjonen på Haiti før det dødelige skjelvet. Og du kunne tatt elendigheten mer inn over deg. Derfor skal vi også føle skam når vi nå omsider har fattet interesse for landet som kunne vært et turistparadis, men aldri ble det. Og derfor skal vi åpne lommeboka og gi enda litt mer. De fleste av oss har råd til det.

Furten jornalist?

BøKer 003

Erling Borgen: Fredsnasjonens hemmeligheter. Oslo: manifest, 2009. 303 sider.

Erling Borgen fremstår som en særdeles furten journalist i boka som mest av alt handler om at NRK syntes Borgen-dokumentaren «Et lite stykke Norge» var for dårlig til å sendes. I denne boka går Borgen gjennom de samme temaene som i dokumentaren. Men til tider på en ganske sleivete måte. Jeg er helt enig med Borgen i at Forsvaret til tider har og har hatt en alt for streng policy når det gjelder journalisters mulighet til innsyn i internasjonale operasjoner. Men det betyr ikke at norske soldater i utlandet er krigsforbrytere. Vi som, i motsetning til Borgen, i en årrekke har tatt oss bryet med å følge de norske soldatene på nært hold, ville nok vært i stand til å melde fra hvis det jevnlig ble begått alvorlige krigsforbrytelser på vegne av det norske folk. Mistenkeliggjøringen av norske soldater er ganske grov.

At NRK-ledelsen mente at Borgens dokumentar ikke holdt mål, får Borgen til å se rødt (for ikke å si blått). Han lager seg en konspirasjonsteori der kringkastingssjef og Høyremann John Bernander blir tillagt politiske motiver for ikke å sende Erling Borgens dokumentar. Hva om den rett og slett ikke var god nok? Jeg har sett filmen, og var ikke imponert. Jeg mener at Borgens svakhet både med filmen og denne boka, er at han ikke fokuserer sterkere på ett eller flere tema. At han ikke følger opp og dokumenterer det som bare blir antydninger. Som for eksempel at norske soldater er delaktige i krigsforbrytelser. Kraftige beskyldninger som mangler dokumentasjon.

De dør for ytringsfriheten

Radioreporteren Hassan Mayow Hassan ble sendt ut for å dekke sammenstøt mellom islamistisk gerilja og en gruppe som støtter overgangsregjeringen i Somalia, da en av geriljasoldatene stanset ham. Hassan fikk spørsmål om hvem han var, og svarte journalist. Det kostet ham livet. Somalieren ble skutt to ganger i hodet på fjorårets første dag. På kloss hold. Tre mil utenfor Somalias hovedstad Mogadishu, og bare et par kilometer fra landsbyen der han vokste opp. Slik startet det som har vært et svart år for journalister på farlige oppdrag.

Picture-3277

Somaliske Hassan Hassan (35) ble drept med to skudd mot hodet.

Ifølge tall fra organisasjonen INSI, International News Safety Institute (som også TV 2 er medlem av), ble 132 journalister drept på jobb i 2009. Det er mange. 98 av disse journalistene ble sannsynligvis offere for målrettede angrep. 11 ble drept som følge av at de havnet i skuddvekslinger mellom fiendtlige parter, og 23 ble drept i ulykker. Tallet i 2009 er spesielt høyt mye grunnet et voldsomt angrep på Filippinene i november. 23. november ble nærmere 60 mennesker drept i et angrep rettet mot et politisk arrangement. 31 av de drepte var journalister. Dette er det mest dødelige enkeltstående kjente angrepet mot journalister noensinne.

Og Filippinene ble derfor det farligste landet for journalister i 2009. Totalt 37 journalister ble drept i øyriket. Fulgt av Mexico, der 11 journalister ble drept. Mange av disse dekket kriminell virksomhet. Både i Somalia og Russland ble ni journalister drept i 2009. Fem i Irak og tre i Afghanistan. Tallene for Irak og Afghanistan kan se oppmuntrende ut, sammenlignet med tidligere år. Men, sannheten er også en langt større tilbakeholdenhet med å sende journalister til områdene. Av flere grunner. Krigene har pågått i mange år og interessen dalende. Den høye risikoen bidrar også til at redaktørene kvier seg for å sende ut medarbeidere.

Irakkrigen står fortsatt som den blodigste konflikten for journalister i moderne tid. Siden den amerikansk-ledede invasjonen i 2003, har 257 journalister mistet livet i Irak. Derfor er det nesten heller ingen som reiser dit lenger.

Men det er verdt å understreke at det, som vanlig, er de lokale journalistene som er mest utsatt. Som 35 år gamle Hassan i Somalia. De fleste journalister som blir drept på jobb, blir drept på oppdrag i sine egne land.

Årets siste journalistdrap, ble begått 30. desember. Den 34 år gamle kanadieren Michelle Lang ble drept på oppdrag i Afghanistan. Hun ble drept sammen med fire kanadiske soldater. Kjøretøyet de satt i, ble rammet av en bombe.

Michelle

Kanadiske Michelle Lang skrev reportasjer for Calgary Herald sine lesere. Hun ble drept i en bombeeksplosjon i Afghanistan på fjorårets nest siste dag. (Foto: Calgary Herald)

Trodde du det var fred på Gazastripen?

Trodde du krigen i Gaza var over? Vel, det er den ikke. Ikke på langt nær. Inngangen til 2009 hilste jeg i Israel. Til lyden, terroren og frykten av palestinske raketter på vei mot israelske byer. Og til lyden av fjerne, drepende drønn på Gazastripen. Årets første dag i 2010 slipper jeg å tilbringe i dekning for bomber og granater. Men så heldige er ikke de som bor i Midtøsten, og som må oppholde seg i regionen også mellom de kraftigste slagene.

Gazakrigen var på sitt mest intense fra 3. juledag 2008, og de neste tre ukene. 13 israelere ble drept i palestinske angrep. De sivile tapene kunne vært unngått om de sivile hadde flyktet. De fleste av de drepte var soldater. Over 1300 palestinere ble drept. De fleste sivile. Rundt 400 palestinske barn ble drept i de israelske angrepene. Palestinerne kunne ikke flykte. De var innestengt i krigssonen. Disse realitetene og proporsjonene er det viktig å huske på. De sier noe om hvem som bærer det største ansvaret. Om hvem som har den reelle makten.

Israel angrep fordi palestinerne skjøt raketter. Palestinerne skjøt raketter som svar på den årelange ulovlige israelske blokaden som har bidratt til å utsulte den hardt prøvede befolkningen på Gazastripen. Det er kanskje ikke noe poeng i å bruke mye ressurser på å finne ut hvem som startet krigen. Ikke finnes det et klart svar, og ikke blir partene enige om det. Det mest interessante er å finne ut hvordan den kan avsluttes. Hadde alle internasjonale krefter som brukes til å fordømme den ene eller andre parten, heller vært konsentrert mot en løsning, ville det kanskje vært fred i regionen. Også vi som profitterer på krig og elendighet vil ønske en fredsavtale mellom Israel og palestinerne velkommen.

Men krigen er altså ikke over. Raketter blir fortsatt skutt mot Israel. Israel bomber fortsatt Gaza. Og dette kommer til å fortsette. Helt til begge parter føler at de kan leve i sikkerhet, uten fiendtlige angrep. Løsningen er selvfølgelig en likestilt frihet for begge folkeslag. En frihet som innebærer at palestinerne får mulighet til å danne sin egen stat. At de får de samme rettigheter som andre folkeslag, og at den årelange israelske okkupasjonen av de palestinske landområdene opphører. Det er lenge siden det var kontroversielt å flagge slike tanker. Den ene israelske administrasjonen etter den andre, fra begge politiske hovedleire, har forstått at en fremtidig palestinsk stat er nødvendig for at staten Israel skal overleve som en jødisk stat. Demografien i området tvinger frem en tostatsløsning også for de som var innbitte motstandere mot palestinsk frihet. Alternativene er et arabisk folkeflertall i Israel, eller et Holocaust rettet mot palestinerne. Om ikke i form av massedrap, så i form av terror med det mål å tvinge palestinerne på flukt. Vekk fra sine egne hjem, nok en gang.

På Gazastripen er rundt halvparten av de arbeidsføre arbeidsledige. Befolkningen har for lite mat. Israel nekter palestinerne fortsatt å importere mat og andre livsnødvendige varer. Israelerne nekter fortsatt palestinerne å fiske i sitt eget farvann. Israel fortsetter å likvidere palestinske geriljaledere uten noen form for domfellelse. Israel holder fortsatt flere tusen palestinere fanget i konsentrasjonsleire. Og denne uanstendige behandlingen av et folk som har vært undertrykt i flere tiår, skaper nye farlige fiender hver dag. Derfor er det et økende krav blant israelere om at undertrykkingen stanses. Det vokser opp nye generasjoner på begge sider. Unge mennesker som har lært å hate hverandre, men som også vil ha fred. Som vil leve normale liv, uten frykt for å bli rammet av neste rakett eller bombe.

Ved inngangen til fjoråret traff jeg mange offere for krigen. Også i Gaza, til tross for at israelske myndigheter gjorde det de kunne for å hindre oss journalister i å rapportere djevelskapen. Israelerne ville ikke at du skulle få vite hva som skjedde på Gazastripen. Jeg håper vi, med de reportasjene vi laget i bakkant av krigen, klarte å ødelegge den mediestrategien.

Jeg ønsker mine venner i regionen, jøder og arabere, israelere og palestinere, et riktig godt og fredfullt nyttår.