Merry Christmas, Mr French. Og god jul til deg også, Tjostolv.

(Bergen) I et fengsel i Kisangani sitter to nordmenn med nisselue, og forsøker å gjøre det beste ut av jula. Med innsamlede midler fra Norge, klarer de i alle fall å gjøre en miserabel fengselsjul noe bedre for sine medfanger. En norsk sjømannsprest er på plass for å ivareta Moland og French sin julefeiring, nå som diplomater og vi journalister har flydd vår vei og koser oss hjemme i Norge.

Cellebilde

God Jul i Kongo: Fra v. sjømannsprest Terje Bjerkholt, den dødsdømte fangen norsk-britiske Joshua French og den drapsdømte nordmannen Tjostolv Moland. For norske myndigheter er kanskje det greieste at de to dødsdømte blir i Kongo – i alle fall en stund til? (Foto: Sjømannskirken).

Allerede om en måneds tid kan saken mot Moland og French komme opp for behandling for Kongos høyesterett i hovedstaden Kinshasa. Men heller ikke i Kongo kan høyesterett avgjøre skyldspørsmålet til de to dødsdømte fangene. Derimot kan høyesterett vurdere om det er begått alvorlige saksbehandlingsfeil, eller om straffeutmålingen er for dårlig. Det kan endre noe for de to dødsdømte nordmennene, men vil neppe føre til frifinnelse. Kanskje bestemmer høyesterett at saken ikke skulle vært ført for et militærtribunal. Resultatet vil da kunne bli at saken må opp på nytt for det sivile domstolsapparatet i Kisangani. Det kan i så fall bety at det går nye måneder før en endelig dom foreligger.

Men det er andre muligheter. Fordi Joshua French i tillegg til å være norsk, også er britisk statsborger, har britisk UD involvert seg i saken. De vil ha Joshua French ut fra Kongo så raskt som mulig, og jobber for en utlevering. Det tydelige britiske engasjementet, tvinger også norske myndigheter til større aktivitet. Britene ber også om at Tjostolv Moland utleveres, men det er først og fremst French de føler ansvar for. Det tar seg neppe særlig bra ut for Støre om hans britiske kolleger klarer å jobbe frem en avtale uten at Norge klarer det.

Kilder jeg har vært i kontakt med i Kongo, Storbritannia og Norge bekrefter at det foreligger en mulighet for utlevering i løpet av kort tid. Kanskje kan en avtale komme på plass allerede før Kongos høyesterett får saken til behandling. Altså i løpet av noen få uker. De to nordmennene kan da akseptere militærtribunalets dom, og avslutte et særdeles ubehagelig Kongo-opphold.

Men hva da? Hvis Tjostolv Moland kommer hjem til Norge. Kan norske myndigheter la han sone basert på en farse av en rettssak ført i Kongo? Neppe. Kan de la han gå fri på dagen uten at det rokker ved mange folks rettsfølelse? Neppe. Kanskje det er akkurat derfor Utenriksdepartementet ikke har ivret like mye som britene for å få de to fangene hjem til Norge. I Storbritannia forsvinner denne saken raskt ut av spalter og nyhetssendinger – i den grad den i det hele tatt når opp. I Norge vil den fortsatt vies stor oppmerksomhet. En løslatelse vil, i likhet med eventuell soning i Norge, føre til debatt. Det kan bli ubehagelig for ansvarlige politikere. Kanskje da like greit at saken fortsetter for det kongolesiske rettsapparatet noen måneder til. For hvis det går et par år før en utlevering finner sted, er det enklere for norske myndigheter å forsvare en umiddelbar løslatelse av de to dømte fangene. Man kan da henvise til allerede medgått soningstid under særdeles barske forhold, og si at: «Nok er nok. De har fått sin straff.»

Kunne denne saken vært løst tidligere? Utvilsomt. Vi vet at det forelå et tilbud om å kjøpe ut de to fangene på et tidlig tidspunkt. Det finnes folk i utenriksdepartementet som er kritiske til måten norske myndigheter ikke har klart å løse denne saken på. Folk som mener at det enkleste hadde vært å sende en diplomat med en koffert med dollar til Kongo. En diplomat som kunne kjøpt ut de to fangene i all stillhet, gitt dem klar beskjed om aldri mer å finne på dumme sprell, og fått dem hjem til Norge. Kilder i det britiske utenriksdepartementet bekrefter at dette ville vært en handlemåte de gjenkjenner, og som de mener kanskje er det beste for alle. Men det var kanskje mulig før saken fikk mye oppmerksomhet, og det gikk prestisje i dette. Og, ved å godkjenne slike avtaler, risikerer man samtidig å redde skyldige kjeltringer.

Krigskorrespondenten som ble etterretningsoffiser

BøKs 001

Nicholas Rankin: Telegram from Guernica. The Extraordinary Life of George Steer, War Correspondent. London: Faber and Faber, 2003. Engelsk, 283 sider.

Dette er den fascinerende historien om en ung sørafrikaner som reiser til London for å ta fatt på sin journalistkarriere på 30-tallet. George Steer sendes som korrespondent til Etiopia, og innleder et vennskapsforhold til Kongenes Konge – Keiser Haile Seillaise. Krigserfaringen han opparbeider seg ved frontlinjene i nordøst-Afrika fører til at han sendes videre til Spania under den spanske borgerkrigen.

Sitt store gjennombrudd får Steer som øyenvitne-journalist under bombingen av den baskiske byen Guernica (bombingen som er motiv for et av kunstneren Pablo Picassos hovedverk – Guernica). Steer fortsetter sitt virke som krigskorrespondent for flere ledende engelske aviser. Han dekker også den finske vinterkrigen og begynnelsen på kampene i Afrika under den andre verdenskrig, før han verves til den britiske hæren. Han får ansvar for å spre propaganda ved flere fronter – i Afrika, i Europa og til slutt i Asia. Som britisk offiser leder han det som senere får navnet PSYOPS – psykologiske operasjoner – operasjoner som har som hovedmål å demotivere fiendens soldater. George Steer blir drept ved fronten under andre verdenskrig.

BBC-kollega Rankins bok om Steer, er historien om en journalist som satte menneskelige verdier høyest. Som beskrev krigens forferdelighet for å fortelle leserne om hvor jævlig verden er. Om en journalist som trosset de fleste farer for å fortelle historiene om de det ble begått overgrep mot. Steer valgte alltid side. De svakes side mot de som begår overgrepeene. George Steer er et forbilde.

Katastrofen Irak

Canon30 Nov07 Mai08 229

George Packer: The Assassins’ Gate. America in Iraq. New York: Farrar, Straus and Giroux, 2005. Engelsk, 481 sider.

Det er en grunn til at det er skrevet mange bøker om alt som har gått galt i Irak. Det er fordi det meste har gått galt. Av alle bøkene jeg har lest om amerikanernes felttog som startet i 2003, er det kun én som har slått meg som optimistisk: L. Paul Bremer III’s My Year in Iraq. Men mannen som vanstyrte den irakiske siviladministrasjonen det første året etter invasjonen i 2003, har ikke troverdighet.

Mye av grunnen er å lese i Pakers bok. Allerede i 2005 så han det mange av hans landsmenn blant journalistkolleger først forstod langt seinere. Nemlig at veien fremover for Irak og irakerne kom til å bli langt tyngre enn det okkupasjonsmakten forsøkte å gi inntrykk av. Packer har besøkt Irak en rekke ganger som journalist for kvalitetsmagasinet The New Yorker. The Assasins’ Gate ble kåret av The New York Times Book Review til en av årets 10 beste bøker i 2005.

Årsaken er blant annet at Packer ledet tidlig an i kritikken av måten krigen ble gjennomført på, og den totale mangelen på planverk for hvordan okkupantene skulle håndtere Irak.

Jeg skulle virkelig ønske at mer litteratur av denne typen ble oversatt og gjort tilgjengelig for et breiere norsk publikum.

Gratulerer, og sorry Mr President. Men vi har faktisk ikke flere soldater.

(Setermoen, Indre Troms) Jeg er en tur på Setermoen i indre Troms. Klart og kaldt vær. Islagte fortau. Hvitkledde fjell og en halvfrossen elv. Nattemørkt 20 av døgnets 24 timer. Her er alt som da jeg ankom garnisonen første gang vinteren 1986/87 – tilsynelatende.

Jeg setter meg ned på en av Bardus to kafeer, og ser på livet. Grønnkledde unge menn (og en og annen kvinne) i små grupper, med dialekter som røper at de kommer fra hele landet, tusler rundt i Bardu sentrum. På vei for å leie video ell kjøpe blader med bilder av biler og nakne kvinner, eller på vei mot brakka med en pizzakartong under armen.

De er her. Men de er ikke så mange lenger. Da jeg tjenestegjorde i artilleriet på Setermoen midt på 80-tallet, var det over 5000 soldater i brigaden. På Setermoen er antall soldater halvert.

Ikke så rart at tallet har falt dramatisk. Trusselbildet er vesentlig endret. På 80-tallet satt vi med skarpladde børser ved skuddklare kanoner og ventet på Sovjetunionens alt for dårlig utstyrte men utallige soldater. De kom aldri. Takk og lov for det.

Noen få år senere tjenestegjorde jeg i Libanon. På det meste hadde Norge rundt 1000 soldater i landet. Norske soldater var i Sør-Libanon i tjue år.

I dag er det til Afghanistan norske soldater og offiserer sendes. Til en krig som Norge deltar i, selv om ledende politikere ikke tør definere krigen i Afghanistan som en krig. Det er ca 500 norske soldater i Afghanistan.

For en ukes tid siden beordret USAs president, årets Nobelprisvinner Barack Obama, en opptrapping av krigen i Afghanistan. Han sender 30 000 flere amerikanske kvinner og menn til slagmarken. Målet er en raskere avslutning. Årets fredsprisvinner ber Norge og andre allierte følge hans eksempel, og øke den militære innsatsen i Afghanistan.

Barack Obama vil ha flere norske soldater til krigen i Afghanistan. Men vi har ikke flere å sende. Det er ikke flere igjen. I dag er det under halvparten av alle norske menn som avtjener førstegangstjeneste. Det gir et lavere rekrutteringsgrunnlag for frivillige til utenlandsoperasjoner. At det i dag er lettere å slippe å avtjene førstegangstjenesten, fører til at de som velger å kle seg i grønt er mer motiverte. Det er sikkert bra både for soldatene og Forsvaret – og for de som velger å gjøre noe annet. Det er grunn til å tro at det blir bedre soldater av det. Men de kan fortsatt ikke tvangssendes til krigen. Offiserer blir beordret, og slitasjen blant de stjernedekorerte er stor. Det kan bli mange runder i krigen for en nyutdannet offiser. Det er ikke lett å kombinere med et forsøk på å leve et liv.

Velkommen til Norge, Mr President! Gratulerer med Nobels fredspris. Og du! Beklager at vi ikke kan hjelpe deg med flere soldater, slik at du kan trappe opp krigen i Afghanistan. Også Norge har deltatt i den krigen i åtte år. Det er lang tid – og resultatene ikke akkurat strålende.

Det blå lyset. Jeg hadde nesten glemt hvor vakkert det er. Det som lyser opp himmelen over de snødekte fjelltoppene i Indre Troms et par-tre timer daglig nå i desember.

Hvorfor drepte Tjostolv Moland sjåføren?

Torsdag falt dommen i ankesaken i Kisangani. Skyldspørsmålet er fastslått. Tjostolv Moland skjøt og drepte Abeidi Kasongo 11 mil øst for den kongolesiske provinshovedstaden 5. mai i år. Joshua French var delaktig i drapet. Drapet var planlagt. De reiste til Kongo, blant annet for å drepe Kasongo. De var på oppdrag for norske myndigheter. Forsvaret hadde beordret Moland og French til Kongo for å spionere på vegne av Kong Harald V. Bare rett og rimelig at den norske stat holdes delansvarlig både for drapet og den utførte spionasjen.

Hjemme i Norge blåser de fleste av dommen og anklagene som dreier seg om spionasje på vegne av Norge. Men ikke i Kongo. Dette er alvor. Dødsens alvor. Både Moland og French er dømt til døden. De blir neppe henrettet. Men det er grenser for hvor lenge de to klarer å overleve i kongolesiske fengsler.

Hvis vi ser bort fra dommen for spionasje og planer om å danne et kriminelt forbund, sitter vi igjen med dom for tre forhold: drap, drapsforsøk og ulovlig våpeninnførsel. For det siste punktet er de idømt en straff på tjue års fengsel. Et punkt det ser ut til at de er skyldige i. Så er det drapet og det påfølgende drapsforsøket på de to vitnene, som var medpassasjerer om bord i Abeidi Kasongos bil. Ingen tekniske bevis for drapet er lagt frem.

Likevel – hvis de er skyldige – hva skulle motivet være? Tjostolv Moland og Joshua French hadde planer om å returnere fra Kongo til Uganda på motorsykkelen de kom til Kisangani med. Men på grunn av motortrøbbel, endret de planene. De bodde på Hotel Riviera i Kisangani. Der var de registrert under sine virkelige navn. Hotellet og immigrasjonsmyndighetene hadde kopi av passene. De ba hotellet om hjelp til å skaffe transport, og fikk tildelt Abeidi Kasongo. Kongoleseren hadde mange oppdrag for hjelpeorganisasjonen Leger uten grenser.

11 mil øst for Kisangani stanser bilen. Både nordmennene og de to kongolesiske passasjerene er enige om at Moland og French gikk av bilen for å tisse. Så spriker forklaringene. Nordmennene hevder at de hørte et skudd, og fant sjåføren drept. Et sannsynlig motiv kan være at den ene eller begge kongoleserne ville stikke av med bilen. I bilen var Moland og French sine eiendeler. Kongoleserne derimot, hevder at Moland gikk mot bilen, tok ut et våpen, ba sjåføren om å forlate bilen, og skjøt denne da han ikke adlød ordren. Jeg minner om at Moland og French hadde kommet i kontakt med sjåføren via hotellet hvor de var registrert som gjester. Altså ville det ikke være problemer med å spore den drepte sjåføren til Moland og French. I tillegg er det viktig å huske på at de var ca 60 mil fra grensa til Uganda. Det er en vei ut av landet, og langs den veien er det en rekke kontrollposter. Dette skjedde i et området der det er langt mellom hvite menn. Sjansene for å stikke seg vekk var derfor minimale. Det er ingen tvil om at Moland og French har vært dumme. Men var de virkelig så dumme?

Jeg vet ikke hvem som drepte Abeidi Kasongo. Men jeg sliter med å forstå motivet for at Tjostolv Moland skulle gjøre det. Det kan i så fall ikke ha vært en rasjonell handling.

Teppefall for akt 2 – torsdag faller dom i Kongo

I en teatersal i Kongo trer militærtribunalet torsdag sammen for en siste forestilling. Det nærmer seg teppefall for akt to i prosessen mot Tjostolv Moland og Joshua French. Dommertribunalet har for lengst kommet frem til sin konklusjon. Det er ingen grunn til å forvente at Moland og French blir frikjent. Til tross for at det ikke foreligger et eneste teknisk bevis for at de drepte Abeidi Kasongo 5. mai i år.

Rettsprosessen mot de to nordmennene er en skam for det kongolesiske rettsapparatet. Dommere, aktor og forsvarer forsøker å etterape et europeisk system de ikke er i nærheten av å klare å kopiere. Saken har vært en farse fra ende til annen, og kunne sånn sett ikke vært ført et mer passende sted en i Kisanganis teatersal. Hvor et av problemene har vært stadige avbrudd på grunn av planlagte teateroppsetninger, møter, konserter og filmfremvisninger.

Å tro at kongoleserne ikke evner bedre enn dette, grenser til rasisme. Selvfølgelig kan de bedre. Etterforskningen holder et lavmål som ikke bør føre til annet enn at de ansvarlige selv blir straffet. Det betyr ikke at en skikkelig etterforskning ville ført til at Moland og French blir frikjent. For alt jeg vet kunne et godt stykke etterforskningsarbeid også styrket aktoratets sak.

Jeg har tidligere rapportert om at to av de fem dommerne i tribunalet har hatt store problemer med å holde seg våkne under saken. Det er altså sovende dommere som trolig har kommet til den beslutning at de to tiltalte fortjener dødsstraff.

En av de to tiltalte har vært svært syk under deler av ankesaken. Det skulle selvfølgelig ikke vært ført en sak mot Tjostolv Moland slik hans forfatning har vært de siste ukene. Også i Kongo er det regler mot å sette en mann i mental ubalanse på tiltalebenken. Det dreier seg om totalt mangel på rettssikkerhet.

Dette handler ikke om drapet på Abeidi Kasongo, like mye som det dreier seg om makt og penger. Kongos sentrale myndigheter kunne ha brutt inn overfor domstolen i Kisangani, og bedt tribunalet om å ta seg sammen. Men de tør ikke, i frykt for å knuse et fragilt forhold mellom Kinshasa og provinsmyndighetene. Og det dreier seg om penger, som så mye annet i et land herjet av korrupsjon og griskhet. Noen i Kongo tror faktisk at det er mulig å tappe både de to tiltaltes familier og norske myndigheter for flere hundre millioner kroner.

Militærtribunalet vet at saken mot Moland og French blir fulgt av diplomater og journalister. Derfor er det grunn til å tro at de har tatt seg kraftig sammen denne gangen. Denne saken er kanskje bare en antydning om hvor dårlig stelt det er med rettssikkerheten i Kongo. Derfor er det viktig at både vi journalister og diplomatene følger opp temaet, og ser på andre saker. Fører denne saken til press mot kongolesiske myndigheter, kan det være at noe endres, og at kongoleseres rettssikkerhet bedres.

Torsdag blir dødsdommene mot Tjostolv Moland og Joshua French gjort rettskraftige. Det er mitt tips. Den største spenningen for de som finner veien til teatersalen, ligger i hva slags underholdning teatersalens teknisk ansvarlige legger opp til i forkant av domsavsigelsen. Vil han, slik han har gjort i flere uker, også på dommedag vise filmen Prison Break på storskjermen som er slått opp bak tribunalets langbord drapert med Den demokratiske republikken Kongos flagg?