Cowboyen Pål Refsdal

Tidligere denne måneden ble frilansjournalisten Pål Refsdal kidnappet i Afghanistan. Så ble han løslatt. For Refsdal var det utvilsomt en ubehagelig opplevelse. For deler av presse-Norge var det en uvanlig øvelse i å holde kjeft. For myndighetene var det nyttig trening – og kostbart. Tromsøs politimester Truls Fyhn mener den kidnappede journalisten selv må ta regningen for aksjonen norske myndigheter iverksatte for å få Refsdal ut av knipa han hadde klart å havne i.

Jeg har ikke tenkt til å mene noe offentlig om hvem som skal betale for at myndighetene satte ned en krisegruppe som jobbet for å få Refsdal løslatt. Like lite som jeg mener noe offentlig om hvem som skal betale for å hente ifastflydde basehoppere ned fra fjellhyller i Romsdalen eller andre steder de synes det er umåtelig fristende å kaste seg ut fra. Det kan jo hende at jeg selv havner i trøbbel en dag, og må hjelpes ut, ned eller bort og vekk.

Men, jeg har tenkt til å mene noe om hvor tåpelig det er å utsette seg selv og andre for unødig fare. Jeg har kjent og kjent til Pål Refsdal i mange år. Helt siden vi begge på begynnelsen av 90-tallet jobbet for Forsvaret i Libanon. Jeg var bekymret da jeg fikk vite at han var kidnappet – noe jeg fikk vite en uke før resten av landet. Og jeg var lettet da han slapp levende fra opplevelsen i den afghanske fjellheimen.

Problemet er at Pål Refsdal er en cowboy. En uaktsom kar som trosser advarsler, og uten sikkerhetsnett tar seg inn i farlige områder. Noen ganger reiser han inn under falske premisser. Kanskje ikke så rart at de som holdt ham fanget ikke visste om han var spion eller journalist?

En dag under amerikanernes bombing av Irak i mars/april 2003, banket det på hotelldøren min i Bagdad. Utenfor stod Pål Refsdal. Uten presseakrediteringer. Han hadde reist inn fra Syria, under dekke av å være frivillig Jihad-kjemper. For å jobbe som journalist. Vi var allerede et par hundre internasjonale journalister på plass i den irakiske hovedstaden. Altså var det ikke et akutt behov for enda et øyenvitne til bombingen. De aller fleste av oss – om ikke alle – hadde papirene i orden, og hadde kommet inn på skikkelig og lovlig vis. Det kunne Refsdal også sørget for hvis han hadde gjort litt godt forarbeid.

En gang på slutten av 90-tallet fikk jeg en telefonoppringing fra det serbiske utenriksdepartementet. Jeg fikk beskjed om at minst en av TV 2s medarbeidere var skutt under en skuddveksling mellom serbiske styrker og den kosovoalbanske geriljaen UCK. I timene før jeg klarte å komme i kontakt med TV 2s team i området, var det stor bekymring og hektisk aktivitet i redaksjonslokalene. Så viste det seg at meldingen var falsk. Vår medarbeider var ikke skutt, men det var Pål Refsdal. Etter hvert kunne serbiske myndigheter informere meg om at det var funnet papirer der skytingen hadde pågått. Papirer som fortalte at Pål Refsdal jobbet for norsk TV 2. Det var ikke riktig. Han var ikke på jobb for TV 2.

Pål Refsdal er frilanser, og har ikke en ressurssterk organisasjon i ryggen. Derfor kan han heller ikke ta seg råd til et godt nok sikkerhetsopplegg. Men da bør han kanskje heller ikke utsette seg for den type fare han har gjort i Afghanistan og en rekke andre steder. Han tar farlige snarveier for å spare penger. Det er uklokt. Han er en cowboy som tar alt for store sjanser. Det er farlig.

Jeg mener at det er saker som er så viktige at de er verdt å dø for. Det er viktig at krigen i Afghanistan belyses fra så mange vinkler som mulig. Men når Pål Refsdal ikke ville eller kunne bruke nødvendige midler til å gjøre det på en forsvarlig måte, burde han overlatt den jobben til andre.

Når jeg har reist rundt på egenhånd (ikke sammen med væpnede styrker) i land som Afghanistan og Irak, har jeg benyttet meg av eksterne sikkerhetsrådgivere. Profesjonelle selskaper som vurderer risikoen, sørger for vakthold og forberedelse av evakueringsruter. Og som gir meg råd. Råd jeg lytter til. Jeg kan gjøre det på den måten fordi TV 2 krever et godt opplegg, og er villig til å betale kostnadene.

Slik kunne Pål Refsdal også ha gjort det, men det koster penger. Midler som han burde ha stablet på beina før han reiste. Som en av hans oppdragsgivere, mener jeg også at NRK sviktet. Lakmustesten NRK burde ha foretatt før de ga Refsdal penger til et prosjekt i Afghanistan, var om han skulle ut på et oppdrag NRK-ledelsen ville sendt egne medarbeidere på.

Velkommen hjem Pål. Jeg håper du kan fortsette å reise til steder der ingen skulle tro at noen ville dra. Det er viktig. Men neste gang synes jeg du skal gi høyere prioritet til sikkerhet.

Fangenes Gud

(Kisangani, Kongo) Søndag klokka 13: -Hallelujah! Hallelujah! Mannskoret synger vakkert. Stemningen er både religiøs og overveldende. Biskopen har nettopp avsluttet søndagens gudstjeneste for fangene i Kisanganis sentralfengsel. Mennene klapper taktfast rytmen til sangen. Den norske misjonærlederen, Rune Edvardsen, har satt i gang en allsang på swahili. I en halvsirkel rundt biskopen sitter 16 nordmenn. To leger, ti journalister, en representant fra utenriksdepartementet, den nevnte misjonslederen med en medarbeider og mammaen til Tjostolv Moland.

Mamma Moland gråter en skvett. Det gjør også den ene av fengselets to hvite fanger, som sammen med de andre fangene står midt imot oss. Så renner tårer nedover flere hvite kinn. Det er et sterkt øyeblikk. Etter gudstjenesten går Tjostolv og moren for seg selv. Vi andre går over gårdsplassen i fengselet mot et område vi kan snakke med Joshua French i ro og fred.

Søndag klokka 10: Jeg hopper ut av bilen og går rett mot den blå fengselsporten. For hvert skritt jeg tar, bygger det seg opp et nytt lag gjørme under skoen som surkles fast til bakken. Jeg slipper inn. Mannen bak porten vet at det ligger fem dollar i den venstre bukselommen min. Vi har kjent hverandre noen måneder nå. Han vet at femmer’n er hans. Slik unngår vi de oppsatte besøkstidene. Bra for meg og ham. Og for de jeg skal besøke.

Utenfor den gamle cella de har delt noen måneder, sitter Tjostolv Moland og Joshua French. Tjostolv tar meg med til en annen celle han har tilbrakt en særdeles våt natt i. En celle han deler med fengslede offiserer fra den kongolesiske hæren. Moland trenger litt tilsyn. De fengslede militære tar vare på ham. Det ser mindre komfortabelt ut en cella han har delt med French, men hans norske cellekamerat kan ikke passe Moland 24 timer i døgnet. Vannet siler ned gjennom kulehullene i bølgeblikktaket.

Vi setter oss ned og snakker sammen. Dette er den første lengre samtalen jeg har med Tjostolv Moland siden han ble sjuk for en måneds tid siden. Jeg syntes han så bra ut. Men han er i åpenbar mental ubalanse. Han faller ut av samtalen, skifter stadig tema og har konsentrasjonsvansker. Det kommer også frem at virkelighetsoppfatningen hans ikke er som den bør være. Det er litt som å snakke med en gutt – og ikke en mann. Vi har et par hyggelige timer sammen. Snakker om alt. Rettssaken, når de skal hjem til Norge, om hvordan det var å få mamma på besøk.

Tjostolv Moland sier at selv soldater har lov til å gråte når mamma kommer. Smilende, og tydelig glad og rørt forteller han om møtet med moren. Det ser ut til å ha gjort ham godt. Et par timer får jeg sammen med Moland og French, før resten av følget strømmer på og gudstjenesten starter.

Søndag klokka 1415: Mathilde Moland fikk bare en halvtime sammen med sønnen, før fengselsledelsen satt foten ned. Det var nok, mente de der i gården. Mens jeg fikk sitte sammen med fangene i et par timer, blir den ene fangens mor, fløyet inn fra Norge, avspist med en halvtime. Det er brutalt. Kvinnen fra Vegårdshei blir lei seg og sint. Søndag er familiedag i fengselet. De andre fangene får ha lange besøk gjennom dagen.

Allerede mandag formiddag returnerer Mathilde Moland til Norge. Hun ber og håper at hun får treffe sønnen en siste gang før hun drar. Det blir tungt å reise. Mer enn noe annet skulle hun ønske at hun fikk ta Tjostolv med seg hjem.

Søndag klokka 18: Den norske legen Terje Erlid har undersøkt de to fangene. Og han har snakket med dem. For kort tid til å stille en diagnose, men han er bekymret for Tjostolv Molands mentale tilstand. -Jeg tror at det han har vært igjennom vil fortsatt kunne komme til å prege ham i en god stund fremover, sier Erlid når han kommer ut av fengselet. Han er helt tydelig på at Tjostolv Moland fortsatt er for syk til å stille i retten. Akkurat dét tar neppe domstolen hensyn til.

Mamma i fengselet

(Kisangani, Kongo / Fredag) -Jeg gleder meg til å se mamma. Selvfølgelig. My mother – mon mama, ici. Congo. Ordene tilhører en smilende Tjostolv Moland, og falt under en røykepause tidligere i dag. Han snakket med undertegnede og noen politivakter som var jagd ut for å passe på den røyksugne fangen.

Han ser langt bedre ut en sist jeg så ham. -Jeg har det bra, bekrefter han. -Du ser bra ut. Det er godt å se deg igjen, sier jeg. Tjostolv smiler fortsatt, og går inn i retten. Der forklarer han seg, og svarer heller grettent på spørsmålene han får. Grettent, med en militær sjargong. Dette tjener neppe hans sak. Han er fortsatt i ubalanse. Men bedre.

I et hus et annet sted i byen, sitter Tjostolvs mor, Mathilde, og venter på at retten skal avsluttes. Hun er kommet for å se sønnen.

Han er tynnere. Skjegget er borte. Nybarbert og kortklipt. Han ser nesten litt barnslig ut der han sitter og venter på å treffe mamma. Men i retten er det alvor. Han er tiltalt for drap og spionasje. Ble dømt til fem dødsstraffer tidligere i høst, og venter nå på ankebehandlingens utfall. Det lover ikke godt. Selv rettens formann flirer arrogant når det antydes at de tiltalte kanskje er uskyldige. -Sludder, ser han ut til å ville si.

Retten avsluttes og Moland kjøres tilbake til fengselet sammen med Joshua French. De føres inn porten. Noen minutter senere kommer en Suv svingende opp foran fengselsporten. Den lille kvinnen fra Vegårdshei går ut, og følges inn porten. Der inne legger hun armene rundt sønnen, og gir ham den klemmen de begge har ventet på.

Det blir et sterkt møte, som gjør Mathilde godt. Men det er også et privat møte mellom mor og sønn. De fikk bare noen minutter sammen. I morgen er de lovet lengre tid – kanskje flere timer. Retten har pause frem til neste torsdag.

Mammas reise til Kongo

(Nairobi, Kenya/Torsdag) Jeg har tilbragt dagen i et trangt, blått sete på rad 54 om bord på KLMs dagflight fra Amsterdam til Nairobi. Et par rader bak satt en dame fra Vegårdshei. På vei til Kongo for å treffe sin eneste sønn.

Det er en tøff reise. Hun er spent. Livet til Mathilde Moland har ikke vært det samme siden den dagen i april, da hun fikk en e-mail fra Tjostolv. I mailen skrev han at han skulle legge ut på en reise, og ikke ville være tilgjengelig på et par uker. Siden den mailen har Mathilde tenkt mye på at hun kanskje aldri får se sønnen sin igjen.

Det er snart ett år siden hun traff sønnen sist. Tjostolv var hjemme i jula. Det er ingen stor grunn til å tro at han kommer hjem denne jula. I fjor fikk hun en brødrister av sønnen. I år vet hun ikke en gang om han vil vite når det er jul. Om han vil huske, eller forstå. Eller om han vil være i live. I fjor jul tok Mathilde og Tjostolv turen inn til Arendal sammen. De gikk på kino og så Max Manus.

Siden kinobesøket har Mathildes sønn dekorert utallige forsider og dominert et hav av nyhetssendinger på TV og radio. Tjostolv Moland og Joshua French er i ferd med å bli de mest omtalt personene i norske medier. Alle snakker om dem, og svært mange forsøker å gjøre seg opp en mening om dem. Det har også Mathilde merket. Hun får mange oppmuntringer, men har også fått klar beskjed om at sønnen er hatet. Hatet av folk som ikke er i tvil om at han har begått de ugjerningene han er tiltalt for.

Rockeevangelist Rune Edvardsen (ja – avdøde Arils sønn) driver med misjonsvirksomhet i Kisangani, og har invitert Mathilde med til byen der hennes sønn sitter på tiltalebenken for drap og spionasje.

På Vegårdshei har den første snøen falt. Noen steder har den lagt seg. Mathildes største ønske er å få sønnen hjem. Men hun tør knapt håpe på at det skjer i løpet av denne vinteren.

Hun har fulgt saken tett. Forsøkt å bli oppdatert av utenriksdepartementet. Men er svært misfornøyd med UDs manglende evne til å holde familien informert om hvordan det går med hennes svært syke sønn. Noen sporadiske telefonsamtaler med Tjostolv har det blitt. Men ikke mange. Som folk flest får hun oppdateringene om sønnens situasjon og tilstand gjennom media. Det har vært frustrerende og skremmende. For Mathilde har de siste månedene vært tunge.

Tungt har det også vært for en familie like utenfor Kisangani. Enken, Bibish Olendehi, savner mannen sin, Abeidi Kasongo. Det gjør også den dreptes barn. Han ble innleid av Tjostolv og Joshua French i mai. Hyret for å kjøre dem fra Kisangani og mot grensa til Uganda. Det ble hans siste jobb. Bare et par timer etter avreise fra Kisangani, ble Kasongo skutt og drept. Etterlatt på en øde veistrekning i jungelen.

Mange mener mye om hva som skjedde da Kasongo ble drept. Men svært få vet hvem som skjøt ham, eller hvorfor. Heller ikke Mathilde vet det. Uansett hva sønnen hennes sier, kan det være at hun tviler. Kanskje får hun og vi andre vite hva som skjedde da Abeidi Kasongo ble drept. Kanskje får vi aldri vite det.

Fredag morgen setter Mathilde seg på flyet fra Nairobi til Kisangani. Går det som hun håper, vil hun allerede da få treffe sin syke sønn. Jeg fortsetter å følge henne på reisen til Kongo.

Krigen som aldri tar slutt

177

Dexter Filkins: The Forever War. Dispatches from the War on Terror. London: The Bodley Head, 2008. Engelsk, 368 sider.

Nok en bok av en kollega hvis veier jeg har krysset et par ganger. New York Times journalisten Filkins har siden 2001 jobbet primært med Afghanistan og Irak. Ta en titt på ansiktet til den unge amerikanske soldaten som pryder bokas cover. Det uttrykket skjuler ingenting!

Dette er en bok om amerikanernes krig mot terror. En bok der forfatteren selv opplever, ser, hører og føler krigen og historien. Og han forteller historiene til de han møter. Opprørere i Irak, talibansoldater og soldater som gutten på bildet. Som feltreporter er Filkins med i krigen, og han beskriver faenskapet godt – svært godt. I tillegg gir boka en kjapp historisk gjennomgang av hva som førte opp til Al Qaidas angrep mot USA 11. september 2001, og årene som fulgte. Denne boka burde vært oversatt til norsk. (Kanskje noe for Gyldendal Arena – eller hva Aslak Nore?)

Med leide pygméer i bushen

(London) Det er flott høstvær i London. Kjølig og klar luft. Masse liv. Pundet er så billig at det meste føles som det gis vekk. Jeg har akkurat avlagt en av mine to favorittbokhandlere i byen et besøk. De selger bare bøker fra og om Afrika. Jeg kom hjem fra Kongo i forrige uke, og reiser ned i neste. Jeg trengte mer reiselektyre, og da aller helst om det eneste landet jeg for tiden jobber med. For meg har alt jeg har jobbet med denne høsten dreid seg om Kongo, og det er ingen grunn til ikke å tro at det fortsetter slik – i alle fall frem til årsskiftet.

For to uker siden la jeg ut på et eventyr av en tur inn i bushen. Med to innleide Toyota Landcruisere, to innleide politivakter, en innleid etterretningsoffiser, en godt betalt tolk, to enda bedre betalte sjåfører, TV2-fotograf Frode Hoff, Aftenposten-kollega Jørgen Lohne og advokat Morten Furuholmen kjørte vi ut av Kisangani. Vi la i vei østover. Mot grensen til Uganda.

Dagen før satt jeg på cella til Moland og French. De tegnet to kart som viste hvor de hadde flyktet etter at sjåføren deres, Abeidi Kasongo, ble skutt og drept. De håndtegnede skissene viste hvor de holdt seg i skjul den første natten, og hvor Moland mente han hadde slengt fra seg en bag. Målet med turen var å finne bagen. Fant vi den ikke, ville vi i alle fall få et inntrykk av hva de to gjennomgikk før de ble pågrepet. Men de to dødsdømte hadde tro på at kartene ville lede oss frem.

Første stopp var 109 kilometer øst for Kisangani – eller bare kjent som «Cent-neuf» – «109». En sving i en slak bakke på grusveien mellom to landsbyer. Det var der noen gjorde seg til drapsmann, og flerbarnsfaren Kasongo mistet livet.

Vi fortsatte videre østover, mot et mål fortsatt 40 mil unna. På veier av grus og jord. Allerede før regnet kom, hadde vi kjørt på oss to punkteringer. Regnet gjorde deler av veien nærmest ufremkommelig. Selv med en kraftig firehjulstrekker. Det gikk treigt, og ble mørkt lenge før vi nådde stedet vi skulle sove over. Ved landsbyen Epulu gjorde vi holdt, og tok inn på et hotell uten vann eller strøm. En madrass på en seng. 25 kroner rommet.

Ingen steder å feste myggnettet. Jeg la det bare over meg, og våknet som en fisk i et garn før hanen gol. Egg, brød og kaffe før det bar videre mot viltreservatet der Moland og French var på flukt for noen måneder siden. Målet var altså å finne en blågrønn bag inne i et kratt et sted i Afrikas tjukkeste jungel. Vi skal ha for optimismen! Jeg visste at bagen ikke inneholdt noe som ville svekke Moland og French sin sak. Altså verken ammunisjon eller våpen. Om ikke et funn ville bevise deres uskyld, mente Furuholmen at baggen ville styrke klientenes sak.

Ved inngangen til reservatet ble vi sittende en stund og vente på tillatelser mens vi kikket på et par Okapier i innhenginger. Okapi er et merkelig dyr. En slags blanding av det du finner i en gjennomsnitts zoo. Sebra, antilope, sjiraff, hyene, osv. Tillatelsen kom, vi forlot de pussige skapningene og vi la i vei det siste stykket mot stedet der Moland og French slo opp teltet.

Like ved de to nordmennenes campingplass lå en pygmé-landsby. Etter en kort forhandlingsrunde med landsbyhøvdingen, leide jeg med meg et par pygméer. Kortvokste menn med macheter. Som kjenner jungelen, og vet hvordan de skal ta seg frem. Kjekt å ha.

Vi fant plassen der Moland og French campet. Stedet der politiet angrep de to, og jagde dem på flukt inn i jungelen. Vi fulgte anvisningene på de håndtegnede skissene. Med en barbeint pygmé i front etterfulgt av en svettende advokat i hvit skjorte og undertegnede, gikk den lille ekspedisjonen inn i jungelen. De innfødte hadde allerede snakket oss øre om leoparder, ville skogselefanter, slanger og annet. Vi balanserte så godt vi kunne over og under veltede trær. Fotograf Frode sklei på en stamme, og fikk noen gode bilder i fallet. Jeg ventet at en leopard hvert øyeblikk ville stupe ned fra en av grenene som strakte seg ut fra de høye trærne rundt oss. Eller at en slange plutselig satte huggtennene i en av oss. Jeg fokuserte på den lille mannen med machetens bare føtter, og regnet med at faren for å tråkke på sovende mambaer var forholdsvis liten. All den tid han visste hva han gjorde. Vi svettet oss gjennom kratt og buskas. Her inne – i den mørkeste jungel – var det altså Moland og French holdt seg skjult. Her sov de. Og flyktet. At de i det hele tatt hadde vært i stand til å bevege seg fremover uten macheter, fremstod som komplett uforståelig.

Vi sjekket buskaset på jakt etter en bag. Furuholmens hvite skjorte stadig mer misfarget av svette, støv og planter. På et tidspunkt lente advokaten med kontoradresse Grensen 3, Oslo, seg inntil en trestamme med maur. Afrikanske kjøttetende kjempemaur (hvis det da er noe som heter det). Han hylte til da de marsjerende soldatene begynte å forsyne seg med små stykker advokatkjøtt, vrengte av seg skjorta, og fikk hjelp til å slå vekk de små djevlene.

Vi holdt på en stund før vi ga opp. Vi hadde en rettssak å rekke neste morgen. Femti mil lenger vest.

Regnet bøttet ned på nytt da vi returnerte. Med bildekk fulle av gjørme klatret vi oppover den ene bakketoppen etter den andre. Treigt. Veldig treigt. Det ble mørkt. På den ene bilen forsvant lysene. Sjåføren fortsatte på spekk etter de røde baklysene til bilen i front. Time etter time. Bilene rullet over en hund og et par høner. Ved midnatt ga vi opp, og fant et hotell i en landsby. Langt enklere enn det forrige. 3 dollar for tre rom. Jeg ga hotelleieren fem dollar og ba ham beholde veksel. Smilet hans avslørte at det var jeg som var lurt. Frode og jeg delte samme møkkete madrass. I et par timer forsøkte vi å sove. Akkompagnert av afrikanske trommer. Trommer som nærmet seg i mørket. Et bryllupsfølge? Eller fare? Rundt klokka 0400 lastet vi opp, og fortsatte mot Kisangani. Væpnede politivakter forlangte penger for å slippe oss inn i byen. Hva er det? Korrupsjon eller væpnet ran? Bompenger?

Advokaten fikk på seg en ren skjorte og slips. Vi rakk frem til rettslokalet før sirkuset startet. Det var den dagen vi forstod at Moland var i ferd med å miste grepet.