Norge – en spionnasjon

(Amsterdam) Norge – en fredsnasjon? Glem det. Norges hensikter er langt fra så fredsommelige som mange vil ha oss til å tro. Norske myndigheter sender spioner ut i verden. Spioner som ikke reiser ut med fredelige hensikter, men som planlegger og gjennomfører likvideringer når noe kommer i veien for deres oppdrag. Noe gikk galt for to av disse spionene. Derfor sitter de nå fengslet i Kongo. De er allerede funnet skyldige og dømt til døden. Nå venter de på en rettskraftig dom.

Se vekk fra drapet på sjåføren, som de også er dømt for. Da sitter de igjen med flere dødsstraffer. Blant annet for spionasje. Tjostolv Moland og Joshua French er dømt for å ha spionert for Norge og den norske kongen. Dommen er basert på flere indisier: de to hadde Forsvarets ID-kort, begge har beviselig tjenestegjort i militæret i Norge, Moland har vært gardist, eller tilhørt den norske kongens spesialstyrker som det heter i dommen.

Norge er også dømt. Dømt til å betale erstatning for å ha sendt disse to spionene til Kongo. Norge er dømt til å betale en erstatning for den tort og svie spionene har påført Kongos borgere. Erstatningssummen ble en dollar per kongoleser. Rundt 65 millioner kroner må Norge betale for å ha sendt spioner til et av Afrikas største og fattigste land.

Man kunne kanskje tro at dommen mot Norge ville få sentrale myndigheter i Kinshasa til å reagere. At noen ville ta en telefon til militærtribunalet i Kisangani og si: «Hør, mine venner. Fint at dere fakker kjeltringer og drapsmenn. Men dette med spionasje? Kanskje det ikke er så lurt å dømme Norge. Kanskje det ikke er så lurt å hevde at den norske stat sender spioner til Kongo – spioner med onde hensikter.

For det kunne jo tenkes at norske myndigheter ville reagere med sinne på slike beskyldninger. Det kunne jo tenkes at norske myndigheter ikke ville finne seg i at to norske borgere ble dømt for å ha spionert for fedrelandet. At norske myndigheter ville reagere. Og det har norske myndigheter gjort. Diplomatiske noter er sendt, der man understreker at Norge ikke spionerer, og at Moland og French opererte på egenhånd i Kongo. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har møtt sin kongolesiske kollega (de var likevel på samme sted), og diskutert saken. På et tidspunkt tok utenriksdepartementet på seg ansvaret for å ha sørget for at man fikk en garanti for at Moland og French ikke ville bli henrettet. Det kan ikke ha vært en særlig vanskelig oppgave, all den tid kongolesiske myndigheter allerede hadde gitt slike garantier til norske journalister som tok kontakt for å høre om hvor, når og hvordan de to skulle henrettes.

Finnes det virkelig ingen måter å protestere på? Noe som er skarpere enn en diplomatisk note, men ikke fult så skarpt som et F16 jagerfly? En britisk diplomat ved Storbritannias ambassade i Kinshasa, fortalte undertegnede at han er sjokkert over hvordan norske myndigheter har håndtert denne saken. Han mener at frekkheten som ligger i dommen der Norge er dømt for å ha spionert på Kongo, må besvares med sterkere krutt. Han mener Norge burde sendt diplomater som skrek ut at dette ikke stemmer. At Norge ikke driver med slikt. At Norge ikke sender spioner til Kongo. Og at Norge ikke finner seg i slike frekke beskyldninger.

Galskap i Kongo

(Kampala, Uganda) Siste rettsrunde i Kisangani var en smakløs farse, som enhver anstendig dommer ville avbrutt. Med totalt manglende respekt for en åpenbart syk mann, drev dommeren på. Tre timer måtte en svært dårlig Tjostolv Moland tilbringe i retten mens dommer, aktor og bistandsadvokater sådde tvil om hvorvidt Moland var syk eller ikke.

Fire leger sa at Moland var syk. Ethvert oppegående menneske som var tilstede forstod at Moland var syk. Regjeringsadvokaten som er på plass i Kisangani for å fremme Kongos krav overfor spionlandet Norge, hevdet at Moland spilte. Aktor mente legen som først hadde sykmeldt Moland burde tiltales for å ha forsøkt å forsinke rettsprosessen ved å komme viftende med en sykemelding. (Ja. Han ble faktisk arrestert og brakt inn for avhør da retten ble hevet). Dommeren stilte seg sterkt tvilende til om Moland faktisk var syk, og mente det var et stort problem at en lege som får betalt av tiltaltes advokat eller ambassade skulle vurdere pasientens helsetilstand. For som han sa – hvordan kan man stole på en lege som mottar penger for å jobbe?

Onsdag sendte vi bilder fra retten. Det var, som jeg skrev i forrige blogg, viktig for oss å vise at Moland hadde sviktende helse. Torsdag morgen stakk jeg innom fengselet, hilste kort på Moland, og slo av en prat med French. Jeg forstod straks at Molands situasjon var betydelig forverret, og var ikke et sekund i tvil da jeg ringte hjem og ga beskjed om at fotograf Frode Hoff og undertegnede ikke var innstilt på å sende direktebilder hjem. Det var åpenbart at vi av hensyn til Moland måtte forhåndsredigere alt som skulle på lufta. Den avgjørelsen fikk full støtte i redaksjonen.

Det var en skammelig runde i retten. Som på mange måter viser hvor amatørmessig rettsstaten Kongo opererer. Det var galskap av dommeren å ikke la Moland slippe å sitte der til underholdning for fremmøtte publikummere. Det er ingen grunn til å applaudere eller respektere militærtribunalets forsøk på å forestille at de er en viktig brikke i en rettsstat. Moland og French er rettsløse. De har tidligere blitt idømt fem dødsstraffer hver av en korrupt domstol. De er dømt på bevis som aldri skulle vært lagt frem. Basert på en slett etterforskning.

Jeg vet ikke hva som skjedde den dagen sjåføren Abeidi Kasongo ble drept. Men uansett hvor skyldige de to nordmennene skulle vise seg å være i drapet, har de likevel krav på at det tas hensyn til deres helse.

Nå vet jeg, at noen av dere som leser, irriterer dere over det dere mener er manglende respekt for kongoleserne. Jeg mener at det å sette samme strenge krav til rettssystemet i Kongo som i Norge, er å vise respekt. Å tro at kongoleserne ikke klarer bedre enn dette, ville vært respektløst.

En høyesterettsdommer fra hovedstaden Kinshasa, som har fulgt rettssaken mot Moland og French, var tilstede også på onsdag. Også han syntes det var en skam at Moland måtte sitte i retten. Til meg fortalte han at han ikke tvilte på at Moland var syk. Derfor ville han reise rett til hovedstaden for å be sentrale myndigheter gripe inn overfor militærtribunalet i Kisangani. Han mener Moland må hentes ut og fraktes til hovedstaden for medisinsk behandling, og at en psykiater, helst norsk, får anledning til å behandle Moland. Han gjorde det også klart at det er uaktuelt å sette en syk mann på tiltalebenken. Hvis ikke Molands tilstand bedres, mente han at det kun er saken mot French som kan fortsette i denne omgang.

Til French og Molands trøst kan jeg legge til at den samme dommeren forventer å behandle en endelig ankesak, og at han virket langt fra så skråsikker på at de to norske mennene er spioner, som hans dommerkolleger i militærtribunalet i Kisangani. Det kan bety at de vil møte rettferdighet – til slutt.

En trist dag i retten – skal slik sendes på TV?

(Kisangani, Kongo) Onsdag var en trist dag i retten i Kisangani. Uansett hva Tjostolv Moland har gjort galt eller ikke. Å se et menneske forandre seg så kraftig i løpet av kort tid er skremmende. Nå er det heldigvis slik at Molands personlighetsendring kan skyldes medisinering, og at en endring i malariabehandlingen kan føre ham tilbake dit han var. Men uavhengig av hva som utløser en psykose – er det ikke gitt at behandlingen er enkel og kortvarig.

Jeg satt noen få meter fra Moland og French. Tjostolv Moland lo i det ene øyeblikket – gråt i det neste. Plutselig reiste han seg som for å gå, men fikk raskt beskjed om å sette seg igjen. Han snakket med seg selv, og utførte merkelige bevegelser. Når jeg av og til fanget blikket hans – smilte han, eller gråt. Ved siden av satt en tydelig brydd Joshua French. Et par ganger holdt han Moland forsiktig igjen. Joshua French så trist ut. De siste dagenes utvikling må ha vært en voldsom belastning for ham.

Det er rart å havne i en situasjon hvor man føler at man blir kjent med to draps- og spionmistenkte. Spiondelene av tiltalen tror jeg ikke på. Drapstiltalen kan jeg ta stilling til. Men det er ikke så viktig. Jeg har hatt noen samtaler med Moland og French. Spennende samtaler om enkelte felles interessefelt, som dette fantastiske landet og kontinentet vi befinner oss på alle tre. Begge to er hyggelige – fyrer du kunne tenke deg å ta en øl sammen med.

Jeg har tidligere skrevet om den forandringen jeg har merket på Tjostolv Moland. Om hvordan han denne gangen viser følelser og lar tårene renne. Egentlig så vi vel at dette kunne bære galt av sted.

Onsdag rigget vi opp for direktesending fra retten. Selv om vi visste at Tjostolv Moland slet med åpenbare psykiske problemer. Vi satte et kamera mot ham, og gjorde det mulig for hjemmeredaksjonene (TV 2 Nyhetskanalen og tv2.no) å sende direkte fra retten. Litt sånn – «Se Tjostolv freake ut Live!»

Var det riktig? Er det etisk forsvarlig å vise direkte nærbilder av en mann som er i ferd med å miste grepet? Det er det forskjellige meninger om også i vår redaksjon. Svaret er ikke enkelt. Å publisere bildene av Moland kan kategoriseres som et overgrep mot ham. Åpenbart. Derfor må det være en annen grunn til å gjøre det enn at folk vil ha det. For meg er det tyngstveiende argumentet at det er viktig å vise hvordan retten i Kisangani behandler en mann som er syk. I et par timer satt han der mens retten diskuterte hvorvidt man skulle ta hensyn til legens uttalelse eller ikke.

Aktoratet beskyldte ham for skuespill. Vi som har rukket å bli litt mer kjent med Tjostolv Moland enn aktor, vet bedre. Tjostolv Moland og Joshua French er dømt til døden, og risikerer å dø i Kongo. Derfor er det viktig at de som avgjør for hvor mye som skal settes inn i forsøket på å få dem ut fra Kongo vet hvordan det er fatt. Akkurat det tror jeg bildene av Moland onsdag bidro til. Derfor forsvarer jeg avgjørelsen om å offentliggjøre bildene av en åpenbart forstyrret mann. Men! Jeg mener også at det er viktig at bildene blir forklart. At de ikke bare sendes fordi det er spennende TV.

Retten satt – igjen

(Kisangani, Kongo) Jeg er tilbake i Kisangani for å følge det som kunne blitt en ren repetisjon av første rettsrunde. Men at de to uflidde røverne som ble dømt til døden i første innstans nå har skiftet ham, og ønsker å forklare seg, bidrar til at denne runden kan bli langt mer spennende. Men først må den komme i gang, og det er visst ikke så enkelt.

Rettens første dag: fem dommere på plass bak militærtribunalets langbord ytterst på scenekanten i den transformerte teatersalen. I midten hoveddommeren, som er en offiser fra hæren og også fungerer som tribunalets president. Til høyre for ham to meddommere, en hæroffiser og en politioffiser. På langbordets ende, aktor. Også han hærmann. Til venstre for hoveddommeren sitter en kvinnelig politioffiser og enda en hæroffiser. På bordenden til venstre sitter rettens sekretær.

Nedenfor scenen, til høyre for dommeren, de tiltaltes lokale advokat, Likwela. Til venstre for dommeren en flokk bistandsadvokater for alle som føler seg fornærmet i saken, og ble tilkjent erstatning i første runde; blant dem: advokaten som representerer enken etter den ihjelskutte sjåføren, advokaten som representerer mannen som eide bilen sjåføren ble skutt i (du vet den bilen Tjostolv Moland smilende vasket ren for blod), advokaten som representerer fagforeningen til den drepte sjåføren (han var kasserer i den lokale fagforeningen – tapet av kassereren må visst kompenseres) og advokaten som representerer det kongolesiske folket (du vet de som ble tilkjent en amerikansk dollar hver som kompensasjon for å ha blitt spionert på av HM Kong Haralds to spioner – Moland og French).

Midt imot dommertribunalet står de to tiltalte, Tjostolv Moland og Joshua French. Førstnevnte med svetten rennende nedover ansiktet og overkroppen. Fremdeles preget etter en kraftig runde med malaria. Kisanganis befolkning har neppe fått med seg at det er duket for ny forestilling i teatersalen, for nesten ingen av dem har tatt seg bryet med å møte opp. Under forrige oppsetning var det stappfullt. Unntaket er den drepte sjåførens enke, barn og far. Noen norske journalister virrer rundt. Ved den ene veggen sitter advokat Morten Furuholmen. Ytterst på rad en sitter en britisk og en norsk diplomat. Begge er der for French. Den ene også for Moland. Politisk press kalles det. En diplomatisk ytring om bekymring. En stadfestelse av at hvite Europa har lite sans for de dødsstraffer som kongoleserne arvet fra sine koloniherrer.

Jeg sitter også på rad én. Midt på. Halvannen meter bak Moland – mannen som ble dømt for drapet på sjåføren og en rekke andre forhold. Skjorten hans klistret til kroppen av svette. Dommeren helt ytterst til høyre bak tribunalets langbord har problemer med å holde øynene oppe, gir til slutt tapt og dupper av. Skyldige eller ikke. Kan en sovende dommer vurdere skyldspørsmål? Kan en sovende dommer dømme folk til døden? Er det noen som helst grunn til å respektere det som utspiller seg i Kisanganis største teatersal?

Mens en av dommerne sover seg gjennom første runde av de kjedelige rundene med formaliteter, forklarer Moland og French hvem de er. «Arendal,» sier Tjostolv Moland for tredje gang på spørsmålet om hvor han er født. At noen skrev noe annet enn Arendal i avhørsprotokollen har bidratt til økt mistanke om at nordmannen står og fabrikkerer opplysninger som en annen spion. Joshua French bekrefter at Hilde Kari er hans mor. «She’s alive» svarer han, etter å ha bekreftet at faren døde for noen få år siden.

Jeg ser på den klissvåte skjorteryggen til Moland – halvannen meter foran meg. Han skifter ustanselig stilling med beina. En brett i skjorten beveger seg i takt med hamringen av Molands hjerte og pulsslag. Jeg teller, slik jeg lærte som ung sanitetsmann. 48 eller 49 slag i 15 sekunder ganger fire. Det er sikkert ikke riktig, men det er i alle fall urovekkende. Jeg ser på betongkanten jeg tipper Moland vil treffe med bakhodet hvis han tipper bakover. Andre veien vil han slå panna i scenekanten, hvis da ikke knærne svikter først og demper fallet. «Molands puls: 195», skriver jeg på en lapp og rekker til advokat Furuholmen. Jeg legger fra meg blokk, penn og mikrofon, setter meg ytterst på setet, klar til å ta imot den dødsdømte kroppen om han faller bakover.

Den ene dommeren sover fortsatt da tribunalets president forstår at en av de tiltalte ikke er i fysisk form til å stå oppreist, og de to blir bedt om å sette seg.

PAUSE

Rettens andre dag eller to dager senere: Det regner, og tar derfor mange timer før retten møtes. I regnvær går man ikke ut. Da stanser det meste opp her i Kisangani. Bare en gruppe nordmenn er virksomme tidlig på dagen. Mange timer forsinket, i det solen er i ferd med å lure seg frem gjennom det tette skydekket over den norsk-sponsede regnskogen, kommer de to tiltalte og tribunalet til teatersalen. Moland i langt bedre form. At saken starter seint, hjelper ikke på dommernes evne til å holde øynene oppe. Den samme som sist sovner igjen. Også sidemannen dupper fra tid til annen.

En ny bistandsadvokat krever to ukers pause for å sette seg inn i sakspapirene. Han representerer den kongolesiske stat, og krever samtidig at staten Norge må sende en advokat. Norge ble tross alt dømt til å betale rundt 350 millioner kroner for å ha sendt spionene Moland og French til Kongo. Han får delvis medhold, og saken utsettes i seks dager. De sovende dommerne våkner, trer ut av spotlightenes avslørende lyskjegler og forlater scenen i Kisangani.

Moland og French setter seg ned. Jeg spretter frem og stikker mikrofonen opp i ansiktet på Moland. Hånden min mellom de tiltaltes hender. Jeg stiller et spørsmål. Mens Moland svarer, kommer den ene av de kongolesiske fangevokterne med håndjern. Han smekker den ene enden rundt håndleddet til Moland. I kaoset bommer han litt, og jeg kjenner håndjernet slå mot mitt eget håndledd. Jeg trekker hånden vekk fra metallet. «Not me!» sier jeg til mannen i blå politiuniform. Moland ler, og håndjernet smekkes på French.

Den kongolesiske stat krever erstatning fra Norge. Norske myndigheter og utenriksdepartementet nekter å kommentere. En diplomat fra et annet land er tydelig. Dette er «ikke bare en frekk handling mot Norge. Dette er skandaløst». Norge beskyldes for å ha sendt spioner til Kongo, og dømmes til å betale oppreisning til alle kongolesere. Norge parerer den uhørte frekkheten med et skuldertrekk, og sender ut en pressemelding om at Norge ikke er part i saken.

I Leopardens rike

Seseko 002

Lieve Joris: Leopardens dans. Kongo – en reise i et herjet land. Oslo: Aschehoug, 2009. 463 sider.

(Kisangani, Kongo) «Det kongolesiske innlandet er ikke modent for å utforskes av turister, (…) en utlending som kommer dit, vekker frykt og mistenksomhet, og folk lurer på om vedkommende kan være spion.»

Sitatet fra den belgiske journalisten Lieve Joris’ bok er ett av flere der hun fanger opp en stemning det er lett å kjenne seg igjen i, vel ti år seinere. Stedet er Kongo. Året er 1998. Hun reiser rundt i et ugjestmildt land, der det kriges på flere fronter. I dag er det fortsatt krig i Kongo, og fortsatt blir vi fremmede møtt med frykt og mistenksomhet.

Kongo er et vakkert land. Et land dekket av endeløse jungelområder. Men det er også et land der folk lever i ytterste fattigdom, og der tiår med krig har ruinert ikke bare byer og landsbyer, men folks fremtidshåp. I Leopardens dans beskriver Joris sitt møte med et land hun falt totalt for på sin første reise hit. Og skuffelsen over hvordan alt rakner i det Laurent Kabila og hans barnesoldater tar over etter at «Leoparden» Mobutu Sese Seko er jagd på flukt. Dette er historien om Kongo de første månedene under Kabilas lederskap. Et Kongo der nye opprørsgrupper forsøker å styrte de som kjempet seg til makten.

Et interessant innblikk i en svært viktig del av det nye Kongos utvikling. Ikke mindre interessant med tanke på det voldsomme norske mediefokuset som har vært rettet mot Kongo de siste månedene. For meg var Joris’ beskrivelse av et militærtribunal satt i en teatersal et sted i Kongo blant det mest interessante. Det hun beskriver som et dårlig fremført teaterstykke minner i høyeste grad om saken mot Moland og French. Kanskje ikke saken mot de to nordmennene er så unik likevel?

L’equipe de football de Stanleyville Prison

(Kisangani, tidl. Stanleyville, Kongo) Dette er historien om en ihjelsparket fotball, et gammelt belgisk fengsel i Afrika, to norske fanger og en fotballklubb ved navn L’equipe de football de Stanleyville Prison.

En gang mellom 8 og 9 i dag tidlig gikk jeg inn gjennom den tunge blå jerndøren til Stanleyville Prison, eller fengsel nummer 1 i Kisangani. For tiden hjem til et ukjent antall kriminelle kongolesere og to nordmenn som ble dømt til døden i forrige måned. Før jeg når porten har allerede to politimenn sett gjennom innholdet i posen jeg bærer på. Et par cola-bokser til fangene Moland og French. De ber om sigaretter jeg ikke har, sjekker at jeg ikke tar med kamera og mobiltelefon, og sender meg inn til den gamle mannen som registrerer besøkende.

«Bonjour Monsieur!» «Ca va?» På et slitent skrivebord i et nedstøvet kontor, der hyller med protokoller og permer strekker seg fra gulv til tak, ligger besøksprotokollen oppslått. Den gamle mannen legger en linjal under gårsdagens siste registrerte gjest, trekker sirlig en strek med blå kulepenn, og ber meg fylle inn navn, nasjonalitet og lokal bostedsadresse. Jeg skriver «Riviera Hotel, chambre dis-neux», bukker og takker: «Merci Monsieur».

Fra kontoret der edderkoppene har hatt god tid til å spinne sine nett mellom gamle protokoller som aldri tas ned fra hyllene, går jeg mot den blå porten. I slusen innenfor, hilses jeg velkommen av nok en fengselsbetjent og en besøkende lege. På et par bårer foran legen ligger to mennesker. Den ene lever helt sikkert, den andre er jeg mer usikker på. «Joshua!» hyler fangene høyt da jeg sluses videre gjennom den solide gitterporten som hindrer fangene å rømme. Belgierne bygde solide fengsler i sitt gamle kolonirike. Så var da også de europeiske utbytterne så upopulære at de måtte holde de svarte i jerngrep.

Jeg skrår over den store plassen mens jeg hilser «Bonjour» både til høyre og venstre. Jeg trår over betongrenna der fangenes urin har blandet seg med nattens regnvann, uten at det hjelper stort på lukten, og går mot den åpne celledøra inn til fengselets to eneste hvite fanger. Innenfor murene er det ingen vakter. Her er det fangene som har kontroll. Utenfor cella ligger en flat fotball.

«God morgen!» Joshua French og Tjostolv Moland ligger fortsatt og sover på madrassen på cellegulvet da jeg trer inn og forstyrrer det eneste de har som kan minne om et privatliv. Ingen spør om de virkelig vil ha besøk før jeg står der, så jeg spør pent om det passer. Moland kryper frem under myggnettet som ikke klarte å forhindre at han ble smittet av malaria. Noen kullbiter tar fyr, og vann settes over for dagens første kopp med kaffe.

Vi snakker om militærtribunalet og gårsdagen, den første dagen av ankeprosessen. Etter en tøff første-dag i retten, virker det som han er i langt bedre humør enn da han forlot rettslokalet. Han sier at han er mentalt forberedt på en krevende rettsrunde og det verst tenkelige resultat. Vi snakker om årene han har tilbrakt i Afrika, og om dette spennende kontinentet som har tiltrukket seg eventyrere i flere hundre år før Joshua French og Tjostolv Moland dukket opp. Biblioteket på cellen har vokst betraktelig siden sist jeg var her. Veggene fylles opp med samtidskunst. Kull på murpuss. Det meste signert en dødsdømt nordmann fra Vegårshei. Et av kunstverkene bærer navnet «Early exit». Laget av kull og tau. En galge med rep. Det må være dette som har gitt navn til uttrykket galgenhumor.

Etter hvert våkner også den andre tiltalte til liv, og deltar i samtalen. «Tror du vi har gjort det,» overrasker Joshua French meg med å spørre. Han mener drapet på sjåføren. At de var på spionasjeoppdrag for den norske kongen vet han at jeg aldri har trodd. «Jeg vet ikke,» svarer jeg ærlig. «Men er det så viktig hva jeg tror,» spør jeg tilbake. Han nikker bekreftende. Jeg sier som sant er, at jeg håper at de ikke har begått drapet og sier at jeg ikke forstår hva motivet skulle være. Men jeg legger til at jeg tror de kunne ha drept hvis det stod om eget liv, og de følte seg tvunget til det.

Vi snakker om beskyldningene som er rettet mot dem i norske medier den siste tiden. At de planla bankran, drev med diamantsmugling og ønsket å delta i den kongolesiske opprørslederen Laurent Nkunda’s krig mot Kongos hær. De benekter det meste av det som har kommet frem. Sant eller ikke. Jeg er tross alt journalist og ingen betrodd venn. Det vet både de og jeg. Informasjon de gir til meg, kan komme til å slå tilbake mot dem.

Etter en times tid takker jeg for meg. Jeg tror de setter pris på disse visittene. At de liker at jeg kommer på besøk. Jeg spør om den flate fotballen, og får vite at den ble sparket i stykker for noen dager siden. Lærkula utgjør fangenes eneste sportsrekvisitt. Ballen tilhørte «Stanleyville Prison Football Club,» forklarer Moland meg. L’equipe de football de Stanleyville Prison.

Ute av fengselet ber jeg TV 2s sjåfør, Richard, kjøre meg til markedet. Vi finner frem til en kar som har både lærballer og ballpumpe, og den fortsatt velfylte reisekassa får bein å gå på.

Med to fotballer og en pumpe under armen slippes jeg gjennom gitteret og inn i fengselet for andre gang på samme dag. I det jeg kommer meg gjennom gitterporten, stiger et samstemt lykkebrøl fra flere titalls menn opp bak murene i Kisangani. Jeg nikker den ene ballen inn i mengden. Før den treffer bakken er L’equipe de football de Stanleyville Prison på beina – og spillet i gang.

Utenriksministerens bekjennelser

.142

Jonas Gahr Støre: Å gjøre en forskjell. Refleksjoner fra en norsk utenriksminister. Oslo: Cappelen Damm, 2008. 342 sider.

I mange land vi liker å strekke oss etter, er det vanlig at politikere på høyt nivå deler sine tanker med velgerne ved å skrive bøker – mens de fortsatt sitter i viktige posisjoner. I Norge er det større tradisjon for politikerne å skrive det hele ned når de er ferdige – når de ikke lenger påvirker eller utformer politikken. Memoarer kan være både hyggelige og interessante å lese, men det blir fort kjedelig. Derfor synes jeg Støres bok er både riktig og viktig. Jeg vil heller vite hva han tenker om norsk utenrikspolitikk mens han har hovedoppgaven med å utforme denne, enn om ti år – når han trolig ikke lenger har det ansvaret.

Støres bok levner liten tvil om hvilke områder han vil fortsette å prioritere som minister. Boken starter og slutter med nordområdene. Og det er nettopp nordområdene utenriksministeren har vist og sagt han vil prioritere. Han forklarer hvorfor våre nærområder og tenkte konflikter rundt grenser og ressurser i nord, bør være prioriterte oppgaver innen norsk utenrikspolitikk. I boka tar han også leseren med på en rekke reiser rundt i verden – til Afghanistan, Midtøsten og Afrika. Inntrykket av at Støre er en klok mann, forsterkes gjennom den kunnskapen han viser gjennom teksten. Det er en god bok hvor utenriksministeren deler av sine tanker, hvor han tar leseren med på en rekke reiser og innom en rekke temaer. Han stopper ikke så lenge opp ved hvert tema at det blir kjedelig. Men det betyr også at det til tider kan bli litt for overfladisk – iallefall for oss som vil ha mer.

En god og viktig bok. Anbefales!

Pratet seg til Nobelprisen

(Kinshasa, Kongo) Nå må president Barack Obama vise at han fortjener Nobels fredspris, og gjøre all kritikk til skamme. Nobelkomiteen har gjort et svært modig valg, og viser med det at den har stor tro på hva Obama kan utrette. For svikter den amerikanske presidenten Nobelkomiteen, står prisens gode navn og rykte på spill.

Nobelkomiteen har gitt prisen til en mann som har utmerket seg med sine oppsiktsvekkende gode taleegenskaper. Til verdens mektigste mann. En mann som ønsker dialog og nedrustning, og ber alle verdens borgere leve i fred med hverandre. Barack Obama har klart det kunststykket det er å prate seg til verdens mest høythengende utmerkelse. Ikke dårlig.

Det har ikke gått ni måneder siden USAs første svarte president flyttet inn i et til da kritthvitt hus i Pennsylvania Avenue. På ni måneder har han gitt verden håp. Håp om en bedre fremtid. Tidlig i sommer holdt han det som kan bli stående som en historisk tale i Kairo. Obama strakk ut ikke bare én arm, men begge armene til den muslimske verden da han ba om fred og forsoning. Nærmest som en unnskyldning for sin forgjenger, president George W. Bush’, aggressive utenrikspolitikk. Han har fortalt verden at en palestinsk stat og stans på ekspansiv israelsk politikk er eneste vei til fred i Midtøsten. Han har sagt at han ønsker seg en atomvåpenfri verden. Obama vil ha dialog med Iran, heller en krig, og han har trukket amerikanske soldater ut av Irak. Alt dette er vel og bra.

Men! Barack Obama er øverstkommanderende for to av verdens mest blodige kriger akkurat nå. Hver dag bomber og dreper Obamas soldater i Irak og Afghanistan. To kriger han riktignok arvet etter Bush, men likevel! Den forrige administrasjonen hadde også et uttalt og klart ønske om å starte et tilbaketog fra Irak. I Afghanistan har årets Nobelprisvinner trappet opp krigen kraftig. Det er ventet at han vil fortsette denne opptrappingen ut over høsten. Hans soldater har bombet og drept sivile afghanere i et forsøk på å få kontroll over det krigsherjede landet, uten å måtte ofre for mange amerikanske liv. Obamas forsøk på dialog med Iran har så langt ikke fått Iran til å gi etter for press – vi vet ikke om forsøkene på dialog vil kunne hindre Israel fra å angripe Iran i løpet av de neste månedene. Hvor mye er Nobelprisvinnerens utstrakte arm til den muslimske verden verdt, når USA fortsetter å kjempe mot muslimer på slagmarken i Afghanistan og Irak? Barack Obama har ikke vist vilje til å legge press på Israel, slik at Israel stanser den ulovlige ekspanderingen av ulovlige jødiske bosettinger på okkupert land. Da hjelper det palestinerne lite at Obama snakker om en palestinsk stat.

Det er ikke første gang Nobelkomiteen spiller høyt med arven etter Alfred Nobel. Tidligere komiteer har også utdelt premature priser. Helt spesielt i så måte er fredsprisutdelingen fra 1994, da prisen ble delt mellom Israels statsminister Yitzhak Rabin, hans utenriksminister Shimon Peres og palestinernes kommende president Yassir Arafat. En pris til en fredsprosess som ikke endte i annet enn et velment forsøk.

Årets Nobelpris går til en mann som har snakket om en bedre verden. Det gjenstår å se om han faktisk makter å gjøre verden tryggere. Jeg skrev om Michael Jackson for et par måneder siden at han ikke gjorde verden til et bedre sted å være, men bare sang om det. Jeg håper ikke det blir mulig å konkludere Obamas presidentperiode med et lignende, om enn noe omskrevet, utsagn.

Lykke til Barack Obama. Og gratulerer!

Farvel til journalistikken

(Douala, Kamerun) Utenriksjournalistikken står for fall, eller i alle fall lagelig til for hugg. Dårlige tider tvinger både min egen bedrift og landets største aviser til å stramme inn på utgiftene. Da kreves det mot av de redaktørene som ikke vil bidra til utenriksjournalistikkens fall.

Vår største fiende er moderne teknologi. Mens vi bare for et tiår eller litt mer siden ble tvunget til å bedrive førstehånds utenriksjournalistikk, får vi idag det meste servert – nesten ferdig til bruk – av internasjonale nyhetsleverandører. Til en brøkdel av prisen av hva det koster å sende ut egne medarbeidere. Det er enkelt og billig å få servert tekst og bilder av eksterne leverandører som leverer til mange kunder. Men den typen journalistikk kan ikke erstatte førstehåndsjournalistikk.

Utenriksjournalistikk er dyrt. Det koster å sende folk verden rundt for å dekke saker. Det koster enda mer å få TV-sakene hjem. Dyrt er det også å gå direkte fra alle verdens hjørner, når det skjer noe stort. Derfor er det også på mitt fagfelt det er lettest for redaktørene å få til raske resultater når de skal spare.

Alle saker av internasjonal interesse er mulig å dekke uten å sende egne folk. Gazakrigen, Irak, Afghanistan, Sri Lanka, USA, EU, toppmøter, osv. Sakene dekkes av internasjonale byråer og andre fjernsynsstasjoner. Vi abonnerer på byråtjenester, og bearbeider råstoffet vi får, før vi sender det på lufta. Det aller meste av utenriksstoffet norske medier serverer leserne og seerne er i stor grad annenhånds-journalistikk. Journalistikk basert på andres journalistiske feltarbeid. Sånn har det vært i årevis, og sånn vil det fortsette å være.

Men hva skjer hvis redaktørene slutter å sende oss ut? Hvordan kan vi med tyngde og troverdighet rapportere om noe som skjer på steder vi aldri har vært og kriger vi aldri har følt? På utenriksdeskene sitter mange dyktige kolleger og bearbeider stoff som kommer inn fra de internasjonale byråene. Men hvis disse deskene kun bemannes av medarbeidere som ikke har egne erfaringer å støtte seg til, blir journalistikken dårlig. Vi kan ikke være overalt, og levere mye annenhåndsjournalistikk. Men det blir over tid aldri like bra som den journalistikken vi selv er istand til å bedrive når vi reiser.

Hvordan skulle jeg være istand til å vurdere utviklingen i Afghanistan, hvis det ikke var for at TV 2 har sendt meg til landet gjentatte ganger? Hvordan kan jeg vite at amerikanerne har gjort mye galt i Irak hvis jeg ikke har reist rundt i landet? Hvordan kan jeg vite hvem jeg skal stole på – israelerne eller palestinerne – hvis jeg ikke selv har muligheten til å se hva som skjer? Jeg kan selvfølgelig lese om det. Jeg kan lese og se det andre journalister skriver og sender hjem. Men kan jeg videreformidle dette til mine seere med troverdighet hvis jeg ikke har førstehåndskunnskap om det jeg forteller om? Selvfølgelig ikke. TV Norges utenriksdekning var i hovedsak annenhåndsjournalistikk, og led under det. Derfor var det heller ikke et tap for norsk utenriksjournalistikk at TV Norge la ned nyhetene. Hvis de store komersielle mediene som vektlegger utenriksstoff i Norge (TV 2, Aftenposten, VG, Dagbladet, Dagsavisen, Morgenbladet, Klassekampen og enkelte av regionsavisene) kutter utenriksdekningen, står NRK alene igjen. Det er ikke bra for noen av oss om NRK skal få eie sannheten om det som skjer der ute i den stor verden – selv om de har svært dyktige medarbeidere.

jeg advarer dere redaktører – Alf Hildrum og dere andre – som de neste par årene skal spare penger for eierne deres. Ikke kutt uhemmet i reisebudsjettene. Selv om vi likevel vil klare å presentere dagens viktigste utenriksnyheter, vil kvaliteten forringes betraktelig hvis vi ikke reiser ut og ser verden med egne øyne. Det vil seerne og leserne merke – og de kommer til å straffe oss.

Vitner til krigen – en ubehagelig bok

gaza

Mads Gilbert og Erik Fosse: Øyne i Gaza. Oslo: Gyldendal, 2009. 308 sider.

Egentlig var det mine kolleger og jeg som skulle vært i Gaza under krigen mellom Israel og palestinerne sist vinter. Det var vi som skulle være vitner og fortelle verden hva som skjedde. Men Israel ønsket ikke vitner til bombingen av barn, og stengte oss journalister ute. En ganske vellykket mediestrategi – hadde det bare ikke vært for to norske leger.

Det måtte bli en bok. De første to ukene av krigen var Gilbert og Fosse de eneste to vestlige stemmene fra Gaza. Mellom behandling av krigsskadde pasienter på Shifa sykehuset i Gaza By, stilte de to legene opp til intervjuer, og sørget for at verden fikk høre om overgrepene mot palestinerne.

Bare timer etter at krigen startet, bestemte Mads Gilbert og Erik Fosse seg for å gjøre noe, og satte kursen mot Gaza. På fjorårets aller siste dag og med stor fare for eget liv, krysset de inn i den krigsherjede og utbombede landstripen fra Egypt. De neste ukene bisto de palestinske kolleger, og sendte ut sine rapporter om krigens faenskap. Jeg var selv en av de strandede journalistene på israelsk side som mottok daglige oppdateringer fra våre egne norske leger i Gaza By. Det var svært viktig for oss å få disse rapportene. Spesielt fordi rapporter fra palestinske journalister på Gazastripen ble avfeid av israelerne som Hamas-propaganda. Med legene hadde vi andre kilder – kilder som det ikke var like enkelt å diskreditere (selv om Israel gjorde en rekke forsøk).

Boka til Mads og Erik handler om krigen, slik de opplevde den. Den handler først og fremst om de uskyldige ofrene som fyllte opp sykehuset der legene jobbet og levde. Om barna de ikke klarte å redde, og barna som overlevde. De som mistet et bein eller to, og kanskje ble foreldreløse, men overlevde. De skriver begge med følelser, men har begge en nøktern stil i fohold til beskrivelse av egne oppgaver. Det er når de inviterer oss med inn på det provisoriske soverommet de delte på Shifa, eller når de skriver om samholdet de følte med sine palestinske kolleger, at vi skjønner at dette er en krig som har preget de to. Da blir det personlig. Og sinnet over at verden snur ryggen til palestinerne mens israelerne utsetter halvannen million mennesker for brutale overgrep, er tydelig. Det bør det også være. For dette er legenes øyenvitneskildring.

Øyne i Gaza er en svært ubehagelig bok å lese. Derfor håper jeg at mange gjør akkurat det. En pageturner for alle som gidder å bry seg.

Les også bloggen Israel vil ikke ha vitner fra januar i år.