Mørkets hjerte

Jconrad

Joseph Conrad: Mørkets hjerte. Oslo: Kagge forlag, 2002. Roman, 140 sider.

Opp Kongofloden, og inn til hjertet av den enorme afrikanske jungelen. Til det ukjente og ugjestmilde reiser Marlow. Der møter han sin egen frykt, og der treffer han elfenbensamleren Kurtz.

Mitt siste besøk til Afrikas indre, i forbindelse md rettsaken mot Moland og French i Kongo, tvang meg til å hente denne fantastiske klassikeren ned fra hylla. Conrads legendariske roman fra 1899 beskriver det Kongo jeg selv besøkte for et par uker siden. På sin reise mot handelsmannen Kurtz drar hovedpersonen, dampbåtkapteinen Marlow, gjennom det mørkeste og mest skremmende landskap. Bebodd av fryktinngytende negre med malte ansikter og slipte tenner. Fiendtlige mot nesten alle fremmede som våger seg inn på deres territorium.

Den polske forfatteren og eventyreren Josef Teodor Konrad Korzeniowskis (Conrads egentlige navn) egne reiser opp Kongofloden og til det som i dag er byen Kisangani, ligger til grunn for beskrivelsene. Det var hit Tjostolv Moland og Joshua French reiste. Det var her romanfiguren Marlow havnet i trøbbel og bråk med de innfødte – i likhet med de to dødsdømte nordmennene. Mørkets hjerte er kanskje aller mest kjent som inspirasjonskilde for Francis Ford Coppola og hans legendariske 70-tallsfilm Apokalypse nå, der Kurtz spilles av Marlon Brando.

DNOs spill i Irak

DNOs aksjer fikk en skikkelig oppsving høsten 2006 på grunn av at selskapet hadde inngått avtaler om oljeutvinning i Irak. I januar 2007 dro jeg til det irakiske oljedepartementet i Bagdad for å forhøre meg om det lyse bildet DNOs ledelse tegnet, faktisk stemte. I Bagdad ble avtalen DNO hadde inngått med kurdiske myndigheter avfeid som ugyldig. På det tidspunktet var det ingen oljelov i Irak. DNO hadde inngått en avtale om utvinning av olje uten å ha inngått en avtale med sentrale myndigheter.

Manglende oljelovgiving og mangel på sentralstyrt kontroll førte til at de fleste internasjonale aktører valgte å vente. DNO ønsket å komme konkurrerende selskaper i forkjøpet. Med den dårlige nyheten fra Bagdad med meg, oppsøkte jeg DNOs regionaldirektør Magne Norman i Dubai.

Norman var strålende fornøyd med avtalen DNO hadde fremforhandlet med kurderne, og sa at de straks kunne eksportere olje. I april 2008 – ett år senere – var oljeeksporten fortsatt ikke igang (Dagens Næringsliv 3.4.2008). DNO-direktør Norman syntes ikke det var et problem at avtalene om oljeutvinning ikke var inngått med sentrale irakiske myndigheter i Bagdad – de myndighetene som faktisk hadde råderetten over Iraks naturressurser.

Det er mye olje i Irak. Og store muligheter. Derfor gikk kursen på DNO-aksjene i taket da avtalen med kurderne var i boks. Men forstod virkelig ikke ledelsen i DNO at de ikke hadde de nødvendige tillatelser og kontrakter i boks? Hvor mye fortalte de aksjonærene? Da jeg publiserte intervjuet med en statssekretær i det irakiske oljedepartementet som sa at kontrakten DNO hadde skrevet under på ikke hadde noen verdi, eksploderte DNO-ledelsen. De så verdiene gli ut av hendene på dem. Verdier basert på en feilaktig forståelse av hvem det faktisk var som styrte i Irak. Dårlig research kaller vi slikt i mitt fag.

DNOs oljeeventyr i Nord-Irak, førte til at selskapet fikk en svært lav stjerne i Bagdad. Irakiske myndigheter hadde liten sans for det norske oljeselskapet som sammen med lokale kurdiske myndigheter tok seg til rette. DNO og kurderne må gjerne ønske at Nord-Irak og de kurdiske områdene løsrives fra Irak, men slik er det ikke.

Aksjekursen ble ikke voldsomt påvirket av mine innslag om at DNOs Irak-kontrakter ikke var verdt så mye som selskapets ledelse hadde antydet. Til tross for at det irakiske oljedepartementet offentlig avfeide kontraktene som ugyldige. DNO-ledelsen kunne holdt aksjonærene bedre informert om at oljeeventyret i Irak ikke nødvendigvis kom til å bære frukter. Men det ville ført til verditap.

Nå har DNO også kommet på kant med kurdiske myndigheter, og står i fare for å miste alle avtaler om oljeutvinning i Irak. Årsaken er at kurderne ikke setter pris på beskyldninger i Norge om at den regionale oljeministeren skal ha snakket opp aksjeverdien til selskapet rett i forkant av at kurderne videresolgte en større aksjepost. Kurderne mener med rette at påstandene svekker deres omdømme. Inntil videre er alle DNOs operasjoner i Irak stanset. DNOs oljeeventyr i det borgerkrigsherjede landet er over for nå. Aksjonærene risikerer store tap.

Den skjulte krigen

Dansksoldat

Danske soldater på patrulje i Helmand 2008. (Foto: Fredrik)

Sammen med et par hundre danske soldater stod jeg i mørket under en stjerneklar himmel sør i Afghanistan. Kun opplyst av den svake gløden fra et par stearinlys, ledet feltpresten en minnestund. I april i fjor fulgte jeg danske soldater på oppdrag. I løpet av et par våruker mistet danskene tre mann. Bak høye murer av leire ble 24 år gamle Christian «Rocco» Raascho minnet av sine medsoldater. Utenfor, i mørket, bak de vakre valmueåkrene som strekker seg ned mot Helmand-floden, lå Taliban og ventet. På neste offer.

-Gud fader ta imot Rocco – den falne soldat, sa feltpresten før han fortsatte på militært vis til soldater med øyne fulle av tårer: -Gå med Gud, og hold kruttet tørt.

De danske soldatene tok meg med rundt i Helmand-provinsen. Mitt oppdrag var å oppleve hvordan det var i området der norske soldater ikke fikk og fortsatt ikke får lov å kjempe. Der det ifølge norske myndigheter er for farlig å være. Danskene har slitt i Afghanistan. I dag, 19. september 2009, mistet Danmark nok en soldat i Krigen mot terror. Den 26. danske soldaten som er drept i landet. I forhold til innbyggertallet, er det ikke noe land har mistet så mange soldater i Afghanistan som Danmark.

Med så store tap er det åpenbart et enormt informasjonsbehov for både danske politikere, soldatenes foreldre og ektefeller, barn og venner. For hele det danske folk. De har krav på å få vite hvorfor danske 20-åringer ofres av myndighetene. Soldatene jeg reiste med lot meg få høre og se hva de jobber med og hvordan de løser sine oppdrag. Men en god del informasjon ble holdt tilbake. Både for meg og for danske kolleger. Spesielt gjelder det informasjon vedrørende de danske elitestyrkenes oppdrag.

Norge har mistet fire mann i Afghanistan. Norske soldater har drept flere titalls fiendtlige soldater i landet. Ved en anledning var jeg sammen med norske soldater da en mann falt. Også det norske Forsvaret lar meg og andre norske journalister slippe til. Vi får være med på en del. Vi får se mye. Men ikke alt. De norske spesialstyrkene, som i disse dager er i ferd med å avslutte sitt engasjement i Afghanistan, får vi vite lite om. Forsvaret skjermer styrkene for pressen, og med det også for offentlighetens mulighet til å få vite hva våre styrker driver med i Afghanistan. Denne tilbakeholdenheten er et demokratisk problem, fordi den offentlige debatten rundt det norske engasjementet delvis lammes av mangel på innsyn. Heller ikke politikerne som vedtar å sende soldatene i krig, vet akkurat hva det er de vedtar.

Fordi det danske forsvaret har holdt tilbake viktig informasjon om de danske elitestyrkenes oppdrag i Afghanistan, valgte avisa Politiken 16. september å trosse trusler om rettslig forfølgning, og trykket den «forbudte» boka «Jæger – i krig med eliten». Boka er skrevet av en av Jægerkorpsets egne soldater, Thomas Rathsack. Forfatteren er nå anmeldt for brudd på taushetsplikt.

Jeg har lest boka. Den inneholder ikke mye nytt, og neppe mye som kan skade de danske soldatene. Riktignok er det beskrevet noen detaljer rundt måten oppdrag og patruljer utføres på. Men disse detaljene er trolig allerede kjent av de danske soldatenes fiender i felt. Likevel er det fullt forståelig at det danske forsvaret ønsket å stoppe Rathsacks publisering av militære hemmeligheter. Hadde de ikke gjort det, ville det åpnet opp for andre skrivelystne soldater.

Publiseringen av boka kunne vært hindret av det danske forsvaret på en annen måte. Ved å gi offentligheten bedre innsyn i hva soldatene – inkludert elitesoldatene – driver med i krig, ville kanskje ikke Rathsacks bok ha blitt skrevet. Og Politiken hadde neppe funnet det nødvendig å publisere innholdet for et langt bredere publikum enn Rathsack ellers ville fått. Slik også det norske forsvaret kunne hindret uønsket informasjon å nå frem til de norske soldatenes fiender i Afghanistan ved ikke å legge totalt lokk på hva de norske spesialstyrkene har bedrevet i landet de siste årene.

Om et par uker reiser jeg tilbake til Afghanistan, og skal igjen besøke norske styrker. Jeg vet jeg blir tatt vel imot, og at jeg vil få innsyn i hva de driver med. Men dette er regulære styrker. Spesialstyrkene vet jeg, som de fleste andre, alt for lite om. Kanskje også en norsk elitesoldat lider av skrivekløe – og lar oss få vite hva de har holdt på med der nede.

Siste stopp Bagdad – rapporter fra krigen

138

Sigurd Falkenberg Mikkelsen: Siste stopp Bagdad. Oslo: Cappelen Damm, 2008. 251 sider.

Jeg leste Sigurd bok der den helst bør leses; ventende på en flight i et amerikansk militært telt på flyplassen i Bagdad. Å lese om den samme teltterminalen, mens jeg selv lå på en feltseng i teltet ga iallefall en ekstra dimensjon til leseopplevelsen. Siste stopp Bagdad tar leseren med på en reise gjennom krigens Midtøsten – til Irak, Libanon og Gaza. Sigurds rapporter formidler stemningsbilder fra de ulike plassene. Boka dekker ikke landenes historie i særlig grad, men består av gode øyebliksrapporter fra en reporter i felt. Den går bak radio- og fjernsynsreportasjene han leverer til NRK, og gir leseren mer av forfatterens egne opplevelser.

Rapportene bindes sammen på en fiffig litterær måte, der et kart over Midtøsten er sentralt. Det handler om krig, om folk og om grenser som stenger folk ute eller inne – om streker i sanden.

Anbefales!

Dømt til døden av en korrupt dommer

(Kisangani – Kongo) Hva drev Joshua French og Tjostolv Moland med i Kongo? Var de på guttetur, eller hadde de andre mål med reisen inn i det krigsherjede området i den afrikanske jungelen? Hadde de to drapsdømte nordmennene med seg våpen? Skjøt de og drepte en kongolesisk sjåfør? Forsøkte de å drepe flere?

Jeg sitter igjen med mange ubesvarte spørsmål etter at rettssaken nå er avsluttet mot Moland og French. De fleste av oss stusser litt ved de dødsdømtes forklaring. Først og fremst fordi det høres usannsynlig ut at noen vil velge seg et feriemål som Kongo, men også fordi forklaringene synes å ha forandret seg noe underveis. Det som først ble fremstilt som en reise for å sondere forretningsmuligheter, ble etter hvert til en ren ferietur.

Under første rettsrunde foran militærtribunalet i Kisangani, ble Tjostolv Moland og Joshua French funnet skyldige i alle tiltalepunkt, og dømt til døden for en rekke forhold. Norske journalisters krav til nøytralitet og objektiv dekning av saken, ble satt på en rekke prøver. Jeg gidder ikke å late som om et bilde av Tjostolv Moland i gardeuniform kan være et bevis på at han tilhører Kong Haralds spesialstyrker på oppdrag i Konge, eller at et bilde av samme mann i Securitas-uniform skal kunne sannsynliggjøre at Moland var spion. Jeg vet det er tøv. Det burde også aktor i saken ha visst, hvis etterforskningen hadde holdt et visst nivå.

Deler av bevisførselen som er lagt frem i Kongo, lar seg lett tilbakevise på en rekke punkter. Det er da også min oppgave som journalist å påpeke mangler ved etterforskningen. Det betyr ikke at jeg tar stilling til selve skyldspørsmålet. Greit nok at rettssystemet i Kongo av helt forståelige årsaker ikke er like velutviklet som i Norge. Det betyr likevel ikke at den elendige etterforskningen ikke skal påpekes. Vi kan ikke forvente at et krigsherjet land skal ha utviklet de samme krav til juridiske retterganger som vi har hjemme. Men vi kan si ifra når noe er feil.

Kongo er et gjennomkorrupt land. Afrikas aller verste, ifølge kolleger som har hele kontinentet som arbeidsfelt. Og det går helt til topps. På vei til Kisangani reiste jeg via hovedstaden Kinshasa, for å plukke opp presseakkrediteringer på Informasjonsministeriet. 500 dollar, eller 3000 kroner var den offisielle prisen. Det i seg selv helt hårreisende i et av Afrikas fattigste land. 3000 kroner for i det hele tatt å få lov til å jobbe som journalist i fire uker. I et land der en månedslønn kan ligge på mellom 30 og 40 dollar (ca 200 kroner). Og tro ikke at jeg slapp unna med den prisen. Jeg måtte trylle frem ytterligere 100 dollar før jeg faktisk fikk tillatelsen. Jeg betalte 600 dollar for en tillatelse som kom sammen med en kvittering på 500 dollar.

På plass i Kisangani oppsøkte jeg etterretningstjenesten for å få en lokal tillatelse og adgangskort til retten. Etterretningssjefen i Kisangani er en sleip jævel, og ønsket også å sko seg på den økende interessen for drapssaken mot de to nordmennene. 50 dollar (300 kroner) var prisen for en lokal tillatelse. Og da snakker vi ikke lenger om kvitteringer. Jeg brettet en seddel, plasserte den inne i passet mitt og skjøv passet over skrivebordet mot etterretningssjefen. Han bladde litt i det lille røde heftet, smilte fornøyd og skjøv det tilbake. Seddelen puttet han diskret i lomma. Han regnet vel med at dette ble mellom ham og meg, så kjenner han da heller ikke meg. Et par dager senere ble jeg stanset av en sivilkledd politimann som ville se tillatelsen min. Jeg ga den til ham. Han beholdt det viktige papiret en stund før han tilbød meg å kjøpe det tilbake for 50 dollar. Et tilbud jeg strengt tatt ikke hadde råd til å takke nei til – all den tid TV 2 sendte meg til Kongo for å jobbe.

Første dagen i retten, trodde jeg at jeg hadde alle tillatelser i orden, men ble fortalt at jeg trengte en underskrift og et stempel fra militærtribunalets formann, dommer Claude Disimo. Ja vel! Underskriften fikk jeg, men stempelet hadde dommeren visstnok glemt. Jeg fikk så beskjed om at TV 2 ikke kunne filme i salen, men at dette sikkert ville la seg løse den påfølgende dagen. Til dommerens assistent, en uniformskledd fenrik, forklarte jeg at dette hastet. Jeg kunne ikke vente. Fenriken foreslo at jeg stakk til dommer Disimo 100 dollar (600 kroner). Jeg fulgte rådet, og vips var stempelet på plass.

Dommer Claude Disimo. Mannen som dømte Tjostolv Moland og Joshua French til døden er korrupt. Og han skammer seg ikke over det. Han har tydeligvis heller ikke særlig forståelse for hvordan journalistikk fungerer i vår del av verden, og trodde kanskje dette skulle bli mellom ham og meg. Dette skulle jeg gjerne ha offentliggjort tidligere, men det kunne åpenbart forkludret min egen mulighet til å dekke rettssaken, og kanskje også gjort oppholdet i overkant ubehagelig for undertegnede.

Igjen – uten å ta stilling til skyldspørsmålet når det gjelder det Moland og French er dømt for, er det en rekke elementer som kan gjøre det tvingende nødvendig for norske myndigheter å reagere. Det ene er at deler av etterforskningen er slett utført. Det andre at deler av bevismaterialet ikke holder mål. Og det tredje at de to nordmennene ble dømt til døden av en korrupt domsstol, ledet av en korrupt dommer. Dette er mitt vitnemål.

Dødsdømt i Kongo

(Kisangani, Kongo) På en fuktig madrass på gulvet i en sju kvadratmeter stor celle i fengselet i Kisangani, legger to dødsdømte nordmenn seg for å sove i kveld. Slik de har gjort hver kveld de siste månedene. Det er nå over fire måneder siden Tjostolv Moland og Joshua French ble arrestert. Over fire måneder siden de to nordmennenes sjåfør ble brutalt myrdet. Skutt i hodet på kloss hold.

Saken fortsetter trolig sin gang gjennom det kongolesiske rettssystemet de neste månedene. Moland og French må, uansett utfall av en endelig ankesak, belage seg på å bo under ekstreme forhold, i minst flere måneder fremover. De har begge vært syke i fengselet. De har fått konstatert malaria og har pådratt seg en rekke mage- og tarminfeksjoner. Det er grenser for hva de tåler. Selv om Kongo ikke lenger effektuerer dødsstraff, er det ingen garanti for at Moland og French vil overleve.

Slik er den harde virkeligheten for de to som hver natt bretter myggnettingen over seg mellom de råtefulle celleveggene i Kisangani. Og det vet de. En kraftig infeksjon kan bety døden. Det er også det de sier de frykter mest nå. At en sykdom vil knekke dem før de er ferdige med ankesakene og eventuelt kan komme seg hjem til Norge. Da jeg besøkte de to i fengselet i ettermiddag, lå en eldre fange på en båre bare meter unna oss. Svak, skjelvende og kjempende for livet. Om han overlevde dagen, har han neppe lang tid igjen.

I lyset fra en enslig pære på veggen forsøker Moland og French å få tiden til å gå. En runde i cellens stadig voksende bibliotek, avsløres titler som lokker frem galgenhumor(!) både hos de dødsdømte og besøkende. Henri Charrieres legendariske bok Papillon, om franskmannen som brukte halve livet på å forsøke å rømme fra fengsler, er en klassiker som bør finnes i enhver celle. Den er da også på plass i Kisangani. Sammen med den australske kjeltringen Shantarams selvbiografiske eventyr, og titler som «Run for your Life», «Gone Tomorrow» og «The Innocent.»

I et forsøk på å bedre trivselen for de dødsdømte, skaffet undertegnede til veie et sjakkbrett med lokalt håndskårne brikker. I alle fall French så ut til å like den enkle, men aldeles nydelig utførte gaven. Nå er det ikke slik at jeg pleier å gi gaver til intervjuobjekter, og et sjakkspill gjør kanskje ikke fangene til bedre mennesker. Men de tar vel heller ikke skade på sjelen av å ha noe å fylle tiden med.

Sist søndag var det familiedag i fengselet. Etter en tidlig katolsk gudstjeneste slapp venner og familie inn. Og norske journalister. Først gjennom den enorme jernporten med slåe, så gjennom gitterporten. På vei inn ble jeg møtt av en smilende mann med neven full av surklende bønnegryte. Fettsausen rant mellom fingrene hans. Han stakk neven med den illeluktende gørra opp i ansiktet mitt mens den andre hånden var rakt frem i påvente av å få en kongolesisk 500-franc seddel stukket i seg. Jeg forsøkte å ikke puste gjennom nesen og lurte på om han tenkte at jeg skulle spise rett av hånden hans. Jeg smilte tilbake og takket høflig nei. -No merci, mon frere!

-Der borte knuller de, fortalte Moland og pekte mot den ene av langbrakkene der besøkende kvinner og fanger stakk seg vekk.

Moland og French har en celle nesten for seg selv. Andre steder i det gamle belgiske fengselet er det opp til 50 mann per celle. Stuet tett sammen på hver sin madrass. Jeg skrev nesten for seg selv fordi de foruten journalister får uinvitert besøk av to rotter. (Hva tror du er verst?) To rotter som er døpt Bob-Kåre og Klara, selv om Moland tror begge er hanner. -Da må de være homo, parerer French.

-Stillhet, svarer de to i kor når jeg spør dem hva de savner mest. Det var visst ikke avtalt. De savner ro og stillhet. Noe det er lite av i fengselet. I sjutida hver kveld starter trommene og de afrikanske sangene. Det høres eksotisk ut, men er visst ikke alltid like vakkert. Og for de innsatte er det ingen vei vekk fra bråket.

-Aaaauuuuuuhhh, hyler Tjostolv Moland. Høyt. Skjærende høyt. Han imiterer fengselets selvutnevnte åndeutdriver. Det vil si han som driver ut onde ånder. I fire-tiden hver eneste natt slår han til. Det er vel omtrent på den tiden de onde åndene lettest lar seg utdrive.

Når de to dødsdømte våkner på cellen i morgen tidlig, er Delphin der. Den lille, spinkle, smilende unggutten sitter for voldtekt. Han har fire år igjen å sone. For et par tusen kroner kunne han gått ut i verden som en fri gutt. Nå er han ansatt som kaffegutt i selskapet Moland & French. Han sørger for at kaffevannet er varmt om morgenen. Han koster cellen, vasker klær og steller i stand et og annet måltid. De norske fangene har god tilgang på sigaretter og kjeks, og er derfor verdifullt vennskap for gutten som er oppkalt etter motivet på sin egen t-skjorte.

Delphin elsker Jenny Skavlan. Det hevder i alle fall Moland og French. Blant aviser og magasiner som de har fått brakt inn, har det sneket seg en helside med den tidligere Grandiosa-baben. Voldtektsdømte Delphins hoftebevegelser ved synet av Skavlan levner ingen tvil. Han liker henne. Men om det er kjærlighet stiller jeg meg høyst tvilende til.

Tvers over luftegården fra den norske cellen ligger rommet der fangene gjør fra seg. Et slags toalett. To mer eller mindre tette hull i gulvet helt innerst for tyngre saker. Det koster normalt et par kjeks å forsere den svære mannen som har utnevnt seg selv til dovakt. I alle fall hvis du skal helt inn. -Domannen er snill, men tror han eier toalettet, sier Moland. Men han er også svær, og kan sikkert legge makt bak kravene.

På en fuktig madrass, under et myggnett på en celle i Kisangani, legger to dødsdømte nordmenn seg til å sove i kveld. De har vært her en stund, og må regne med at det er lenge til de slipper ut. Hvis de slipper ut.

Vil trappe ned norsk fredsengasjement

(Kongo) Kommer Fremskrittspartiet i regjeringsposisjon etter valget, vil ikke norsk utenrikspolitikk endres vesentlig. Men noen endringer vil det bli. Som kutt i bistand og økt tro på at markedskreftene kan bidra til å hjelpe verdens fattige ut av elendigheten.

Med en borgerlig regjeringsdannelse vil Norge slutte å søke rollen som internasjonal fredsmegler i samme skala som i dag. Fremskrittspartiets Siv Jensen mener norske myndigheter har involvert seg i for mange konflikter. Og at det blir for uoversiktelig.

-Norge har per 2009 et pågående fredsengasjement i om lag 20 land og områder, skriver hun i en e-post til meg. Det eksisterer ikke noen systematisk kunnskap om virkningene av den norske engasjementspolitikken, herunder i hvilken grad norsk megling og tilrettelegging har bidratt til varig fred og stabilitet i de land der Norge har hatt et slikt engasjement, fortsetter Jensen. Spørsmålet var om Norge vil fortsette å søke profilerte roller som fredsmegler i konfliktområder.

Fremskrittspartiets leder understreker at der Norge eventuelt søker å drive en meglerrolle, er det viktig at Norge samtidig legger vekt på grunnleggende menneskerettigheter og liberale rettsstatsprinsipper.

Utgangspunktet for intervjuet var å se hvordan enkelte partiledere så for seg at norsk utenrikspolitikk vil endres som følge av en ny regjeringsdannelse etter en eventuell borgerlig valgseier.

Norske soldater til sør-Afghanistan

Ikke overraskende ønsker Fremskrittspartiet å opprettholde et sterkt militært engasjement i Afghanistan. Men Siv Jensen vil sende norske soldater til de farligste områdene av landet.

-Fremskrittspartiet ønsker færre geografiske restriksjoner på hvor norske soldater kan operere.

Den sittende regjeringen har satt foten ned for norske soldater å operere i Sør-Afghanistan. En beslutning som har vært upopulær både blant soldatene og Norges allierte i Afghanistan.

Nærområder

Det er ikke i tråd med norsk tradisjon å endre norsk utenrikspolitikk vesentlig som følge av en regjeringsendring. Men Siv Jensen mener at med Fremskrittspartiet ved roret, vil det bli «et økt og strategisk forpliktende fokus på norske nærområder.» Hun mener at endring av geografisk fokus vil bli en av hovedforskjellene.

Mindre bistand

Tidligere har Fremskrittspartiet vært klare på at partiet ønsker en reduksjon av bistand til utviklingsland. Dette mener Jensen kan oppveies ved å sørge for en mer rettferdig handelspolitikk overfor verdens fattigste. En handelspolitikk der markedskreftene vil bidra til økonomisk vekst og dermed større velstand.
Jeg har bedt Ap’s Jonas Gahr Støre, SVs Kristin Halvorsen, Frp’s Siv Jensen og Høyres Erna Solberg svare på spørsmål rundt endringer i norsk utenrikspolitikk som følge av en eventuell borgerlig regjeringsdannelse etter valget 14. september.

Luksus i Kongo

Gekkongo 001

Hun bor på terrassen til TV 2 i Kongo, og gjør en flue fortred. (Foto: Fredrik)

(Kisangani/Kongo) Vi ble lovet suite 21 på Palm Beach Hotel i Kisangani. VG-kollega Roar Moltubakk reserverte rommet for TV 2-fotograf Frode Hoff og undertegnede. Han var allerede på plass og kjente hotellet. Strålende. Ved ankomst ble jeg gjort oppmerksom på suitens historie. Suite 21 var den forrige presidenten, Laurent Kabilas rom når han besøkte Kisangani. (Laurent er for øvrig far til den sittende presidenten med det samme etternavnet – Joseph. Sånn er av og til den tredje verden).

Det lovet godt, og var stort. En 40 kvadratmeter stue, et kjøkken, to soverom og to bad. Tre airconditionanlegg og badekar med varmtvann. At lukten på kjøkkenet var så voldsom at jeg låste døren ved ankomst og ikke har åpnet den siden, får så være.

Det så sånn passe bra ut. Men så kom regnet. Det hamret på blikktaket med voldsom styrke. Noen misfargede flekker i taket tydet på tidligere lekkasjer. Og, jo da, det rant inn. Med 4-sekunders intervaller falt en dråpe ned på madrassen min – helt nede i fotenden. Dråpene rant litt ned over myggnettet før de trengte gjennom. Langs veggen rant en liten bekk som endte i en voksende dam på steingulvet. Jeg gikk inn i stuen for å se flere dammer og dråper som falt fra taket. Men det våte tørker jo før eller siden.

Palm Beach Hotel høres jo bra ut. Men er, som jeg tidligere har skrevet, en litt sliten ombygd militærforlegning. Frokosten er litt kjedelig. Kruttsterk kaffe eller pisstynn te. Omelett som ser ut som den kun er laget av det hvite i egget. Kanskje går plommen i en annen rett? Helt greit, men ikke all verdens. Dette er jo tross alt Kisanganis beste hotell. Med svømmebasseng og det hele. Selv om vannet i bassenget har en litt mistenksom gulgrønn farge, ser bassenget bra ut.

Ingenting er rengjort siden jeg kom. Jeg har varslet resepsjonen, men ingenting skjer. Det er vel penger det står på som alt annet her i Kongo. Verdens mest korrupte land. Der myndigheter og domstoler skamløst krever bestikkelser for å ordne med det de allerede er satt til å gjøre.

Likevel. Det møkkete, slitte og lekke hotellet er et luksus palass sammenlignet med forholdene Tjostolv Moland og Joshua French lever i. Der madrassene må legges til tørk i sola etter en regnfull natt. Der to rotter snirkler seg noen centimeter fra de to nordmennene om natten. Og der toalettfasilitetene ikke bare er mangelfulle, men mildt sagt ekstremt illeluktende. Der utsiktene til snarlig frihet og en vei vekk ikke er åpenbare. Jeg reiser tross alt herfra om noen dager.

Kisangani er en sliten by. En by der husene er i ferd med å dette fra hverandre. En krigsherjet by der folk er langt fra vennlig innstilt overfor fremmede. Den har kanskje en gang vært det, men er i alle fall ikke lenger en pen by. Her ser det ikke ut til at noen lever i luksus. I alle fall ikke materiell luksus.

Men jeg liker meg litt her. For det er en by og et sted som byr på eksotiske opplevelser. Og det er jo litt luksus i det. I det å sitte i en uthulet trestamme som tar deg ned langs Kongo-floden, og svinger unna de farlige Stanley-strykene. Å sitte der og se Afrika gli sakte forbi. Å se hvordan folk trekker ned mot elvebredden for å vaske seg, eller for å forsøke å få plass på en av de mange båtene hvis eiere lar deg krysse floden for noen få franc. Her er jungel, historie og folk. Og det jo litt luksus i det å sitte på terrassen med en god bok og svale strupen med kaldt kongolesisk øl, mens en gekko løper mellom stolbena på jakt etter et eller annet spiselig småkryp.